Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
MørketSkriv ut Utskrift
Søvnen sniker seg på, fanger henne og saboterer alle muligheter for kontroll og selvforsvar. Hun føler seg forlatt. Sviktet av sin egen kropp.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Tunge, store reindråper. De drypper ukontrollert mot bakken. Noen treffer håret hennes og graver seg ned mot hodebunnen. Det kalde vannet har en avkjølende, nesten helbredende effekt i sommervarmen. Det drypper tett. Den tynne t-skjorten klarer ikke å holde vannet ute. Solen er ikke lenger like sterk og det går kaldt nedover ryggen. Hun er redd. Hun vil hjem.

 

Det knekker i kvister. Hun går fort. Nærmest jogger på den stadig bløtere skogbunnen. Gjørme legger seg i klumper under de blå tøyskoene. Tette, høge trær står truende foran øynene. De er overalt. Samtidig har de en betryggende effekt. Hun føler seg gjemt. Det er en lettelse at de er omgivelsenes mest synlige skapninger. Hun føler seg liten i en stor verden. En for øyeblikket fantastisk følelse. Men hun er ensom. Det er skremmende at hun er den eneste bevegende skikkelsen i synets omkrets. Hvert steg lager lyd og vekker oppsikt. Hun vil ikke bli oppdaget. Ikke av han. Til en glede har det plaskende regnet en dominerende lydeffekt som skjuler lyden av fottøyet. Beina får fart. Hun begynner å løpe.

 

Løper i samme retning. Hun var så sikker på at det var riktig vei. Veien mot trygghet. Veien ut av skogen. Nå er hun ikke så sikker lenger. Trær, stein og mørk mose er alt synet møter. Et bleknet håp. Håpet om å komme ut av den uendelige, mørke verden. En verden milevis fra folk. En verden hvor sommersolen ikke slipper inn.

 

Beina bærer over en uforutsigbar skogbunn. De bærer fort. Men hun er sliten. Pusten har ikke mer å gi og hun kjenner kroppen nærme seg umenneskelig sliten. Hun er maktesløs i sin kamp. En kamp om livet.

 

Den harde barken stikker i huden i det hun lener seg mot treet. Kroppen er ferdig og flukten er over. Hun legger seg ned mot våt mose. Kjenner adrenalinet pumpe som ild gjennom kroppen. Det gjør vondt. Hvert åndedrett verker i brystet. Hun stirrer opp mellom de høge tretoppene. Registrerer at solen har endret plass på himmelen. Det er sent på dag. Hun har vært timevis i skogen. Hodet verker og øyelokkene blir tunge. De siger sakte, ustoppelig igjen. Nok er gang kjenner hun seg maktesløs. Maktesløs mot den uunngåelige trøttheten. Søvnen sniker seg på, fanger henne og saboterer alle muligheter for kontroll og selvforsvar. Hun føler seg forlatt. Sviktet av sin egen kropp.

 

Øynene spretter opp sammen med ett tungt stønn som skjærer gjennom stillheten. Det er svart. Hun sitter stiv, puster fort mens synet desperat famler rundt i mørket. Alle forsøk feiler. Alle forsøk på å tolke de mørke skyggene. Alle forsøk på å sette navn på det som mørket skjuler. Hun kniper øynene igjen. Gnir seg i ansiktet og gir det ett nytt forsøk. Ett tre. En stein. Hendene berører tørr jord.  Skogen. Faen, hun har sovnet. Nattemørket tatt i betraktning må hun ha sovet i flere timer. Hun reiser seg opp og merker at hennes mentale fravær har satt verden på hodet. Øst vest, nord sør. All idé om retning er borte. Fortapt i denne mørke verden legger hun ansiktet i hendene og gråter.

 

Tårene renner. Hikster ukontrollert. Hun tar seg selv i å hikste for høgt, og velger å stoppe. Tar seg sammen. Tenker. Hun minnes alle de gangene hun har vært redd for mørket. Tjue år og fremdeles mørkredd. De gangene redselen har tatt kontroll over nervene, har hun tenkt at mørket ikke er farlig. At mørket bare er en annen versjon av dagen. Mørket skjuler ingen hemmeligheter. Mørket er ikke farlig. Men mørket er farlig. Hun vet det og ingen kan motsi henne. Dette mørket skjuler hemmeligheter. Og det skjuler fare. Fare som hun for alt i verden ikke vil møte på.

 

I et par sekunder tar hun seg selv i å tenke at alt bare er innbilning. Alt hun har sett er bare et tåpelig resultat av sin fantasifulle hjerne. Men nei. Dette er realitetens verden. En verden som ikke tar pause. En verden som ikke glemmer. En verden hvor tid er tid og tiden kan ikke spoles tilbake. Det som er gjort kan aldri bli ugjort. Og det som er sett vil forbli sett. Hun kan ikke glemme den livløse dameskikkelsen som låg i skyggen av et tre. Hvit i huden. Blod i pannen. Vidåpne øyne som stirret på henne. Men de møtte ikke blikket. Øynene stirret langt forbi. Inn i den uendelige evigheten.

 

Hun er et vitne. Hun vet noe som er farlig å vite. Hun vet at det ligger en død kvinne i skogen. Det var instinkter som grep inn. Det var derfor hun trakk seg unna. Gikk sakte bakover. Kroppen ville forsvare seg. Hvor det finnes et blodig lik, finnes det sannsynligvis en morder. Han stod der. En mann med mørkt, brunt hår. Blodige hender.  Nesten gjemt i skogkrattet. Hun hadde gått rolig vekk. Som et bytte som sniker seg unna ett eller annet rovdyr. Et bytte som vet at det er eneste utveg. Alt annet er nytteløst. Hun minnes hvordan hun begynte å løpe. Lot adrenalinet føre. Snudde hodet, kikket bakover og så at skogen var tom. Ingen fulgte etter. Men hun kunne ikke stoppe. Hun var i fare.

 

Nå låg hun i skogens makt. Eller i hans makt. Hun visste ikke riktig. Men hun visste at hun hadde gått seg bort. Hun må ha løpt i feil veg. Alt var en eneste røre. Selvfølgelig hadde hun gått på tur i dette mørke landskapet. Hvorfor kunne hun ikke bare fulgt en tur sti? En tur sti med røde piler som enkelt geleidet henne i riktig retning. Hun hater seg selv. Og hun hater sin stadige hunger etter eventyr. Fare. Leke med livet. Det hadde alltid vært så gøy. Den intense spenningen som gjorde livet vært å leve. Alle dør, men ikke alle har levd. Nå er det ikke gøy lengre. Nå er det ekte. Det er ingen lek.

 

Stirrer opp mot himmelen. Det er svart, mørkt og hun vil hjem. Hun plukker mobiltelefonen ut av bukselomme. Fremdeles ikke dekning. Fremdeles helt alene. Lyset fra den lille skjermen skjærer en stripe gjennom nattemørket.

 

Hun slutter å puste. Hjertet har fått en unaturlig fart. Det er ikke lenger stille. En lyd. Hun hører det rasle i trær. Hun snur nakken febrilsk rundt i mørket og lyser med mobilskjermen. Lyser i et håp om at det er en skapning med fire bein som har brutt stillheten. At det ikke er han.

 

Men det er to bein som kommer gående mot henne. Hun hører det nå. Det er ikke noe dyr. Alt står stille. Hele verden går imot en uendelig stillhet. Hele livet hennes er nå kommet til ett eneste avgjørende punkt. Alt hun har gjort, sagt og ønsket står nå på spill. Det eneste hun kan tenke; er dette ett vendepunkt? Ett mål? Er dette slutten?

 

Hun er ikke lenger alene. Men ensomheten er plutselig blitt en lengsel. Han jakter på henne. Som ett dyr klar til å angripe. Hun kan høre han bevege seg bak trærne. Han venter bare på det rette øyeblikk. Trangen til å legge seg ned er stor. Ønsket om bare å lukke øynene og legge alt i hendene på skjebnen. Hun er trett av å flykte. Lei av å være redd. Kroppen tar ansvar nå og hun begynner forsiktig å løpe. Hun ser ikke bak seg. Adrenalinet setter inn som ett skudd. Det er som om kroppen er dopet. Alle hennes muskler, følelser og organer jobber intenst. Samarbeider om ett mål. Å flykte. Flykte for siste gang. Det er mørkt. Vanskelig å se. Beina jobber målbevisst av instinkter. Hun flyr over skogbunnen. En styrke, en makt, en glede hun aldri har opplevd før.

 

Hun kjenner en hard gjenstand smelle inn i bakhodet. Bakken forsvinner under føttene. Hun stuper mot jord, stein og kvister. Kjenner hendene grave seg ned i mose. Hun ligger på magen og hører lyden av tunge skritt som blir høgere og høgere. To kraftige hender griper rundt skuldrene og vipper henne over på ryggen. Hun kjenner igjen øynene. De samme øynene hun hadde sett før i denne skogen. Hun kikker inn i to øyne. Ser medlidenhet, sårbarhet og fortvilelse. Han legger hendene forsiktig rundt halsen hennes. Hun sier ingenting. Ligger bare og kikker opp mot himmelen. Den klare himmelen pyntet av lysende stjerner. De står alle som ensomme individ. Så mange men allikevel så ensomme.

 

Den uendelige tid. Hun merker den uendelige tid går imot en slutt.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish