Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Fra renessanse til barokkSkriv ut Utskrift
Fra renessanse til barokk innenfor musikkhistorien.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter:
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.


”Formålet med all god musikk er å påvirke sjelen” - Claudio Monteverdi

 

Renessansen

Renessanse betyr gjenfødelse, og det som skulle gjenfødes var de gamle idealene fra antikken. De skapte det moderne mennesket. Renessansen ble sett på som en reaksjon mot det verdensfremmede, asketiske ideal som man mente preget middelalderens kunst. Det ble et større fokus på mennesket og seg selv, og her skapet humanismen. Den romersk-katolske kirken mistet sitt monopol og den verdslige musikken kunne komme frem. Kunstmusikken kunne utvikle seg og gjøres tilgjengelig for mange fordi Johannes Gutenberg oppfant trykkerkunsten og Ulrich Hahns oppfant notetrykk. Fordi det ble trykt og utgitt noter i de største byene i Europa, endret instrumentalmusikken seg fra å være akkompagnerende til å bli selvstendig. Til tross for dette begynte ikke komponistene å skrive for hvert enkelt instrument før i barokken.

 

Musikken fikk ikke den samme betydningen som skulpturene, byggekunst og malerier.
Innen byggekunsten førte den nye tenkningen til en ny enkelhet i linje, form og proporsjoner. Innen malerkunst ville man ha en større naturtrohet og reglene for perspektivet ble oppdaget. Men da musikken begynte å markere seg kan vi se at den verdslige musikken blomstret og musikken fikk en sterkere rytmefølelse.

 

I musikkhistorien regner vi renessansen i perioden mellom 1450-1600. Men dette betyr ikke at renessansen startet akkurat i år 1450, fordi musikken utvikler seg gradvis og er stadig i forandring.
Overgangen til renessansen markerer seg fordi det her blir lovlig å bruke terser og sekster, og grunnlaget for en sats ble nå bygd på akkorder. 4-stemte satser ble vanlig å skrive, og stemmene ble mer likeverdige, homofone.

 

Det flamske området

Tidlig i renessansen regnes Frankrike som sentrum for den musikalske utviklingen. Når vi kommer til rundt 1450 er det musikalske sentrum endret og det befinner seg i det flamske området, som regnes som er regnet som Holland, Belgia, Nordøst-Frankrike, Luxemburg og Lorraine. Det var nederlenderne som dominerte og derfor blir det også kalt ”den nederlandske skole”. I denne perioden utviklet komponister som Johannes Ockhegem (ca. 1425-96) og Josquin Desprez (ca. 1440-1521). De viktigste virkemidlene var imitasjon og kanon, disse ble brukt i både kirkelige og verdslige komposisjonsformer.

 

Komponistene i den flamske skole hadde en forkjærlighet for de faste leddene i messen, Ordinarium Missae, kyrie, gloria, credo, sanctus og agnus dei. De enkelte messeleddene bygger alle på den samme melodien, en cantus firmus. Komponistene likte å ta utgangspunkt i noen av sine egne melodier eller i en melodi som var populær i samtiden. En av de mest populære melodiene var ”L’homme armé” og det finnes minst 30 messer som er komponert med den som utgangspunkt. Denne komposisjonsformen kan vi da sammenligne med det å bygge et hus. I stedet for at de hentet inn nye materialer, hendte det at man rev et gammelt hus for så å bruke de materialene til å bygge opp noe helt nytt.

 

Ved siden av messene spilte motettene en fremtredende rolle. I renessansen kan motetten være både kirkelig og verdslig. Motettene i renessansen består av fire deler og de har ingen cantus firmus, men bæres av teksten som vi kan kalle ”ryggraden” i denne komposisjonsformen. Mot slutten av 1400-tallet ble det vanlig at de kirkelige komposisjonene bestod av en firestemmig sats. Det var tenoren som sang cantus firmus og overstemmen ble kalt discantus.

 

Kirkemusikk

 

Den protestantiske kirke

På 1500-tallet ført reformasjon til at det utviklet seg nye musikalske former i Nord-Europa. Det var særlig Luthers sterke innsats og holdning til musikk som kom til å prege den musikalske utviklingen i de landene som offisielt ble protestantiske. Luther ville at evangelielesningen og prekenen skulle forgå på morsmålet. Han mente at folket, menigheten, skulle delta i en større grad og være aktive i gudstjenesten. For å aktivisere menigheten skrev han sanger som alle kunne lære seg. De lutherske salmene var nydiktninger, men melodistoffet var hentet fra melodier folket allerede kunne.

 

Luther kunne bruke den tidens verdslige melodier, fordi det på dette tidspunktet ikke var en vesentlig forskjell på et verdslig og et kirkelig tonespråk. Det de da gjorde var å forandre teksten i stykket. Det mest kjente eksempelet på dette er Heinrich isaacs sang ”Innsbruck, ich muss dich lassen”, som ble til ”O Welt, ich muss dich lassen”.

 

Den katolske kirke

Den katolske kirke reagerte på Luthers reformasjon, ved å lage en ”motreformasjon”. De ble anklaget for at teksten var vanskelig å oppfatte, noe som resulterte i et kirkemøte i Trient, som kom fram til at musikken ikke kunne komme i veien for teksten. De bestemte derfor at det var Palestrina sine stykker som skulle være idealet for kirkemusikk.

 

Giovanni Palestrina komponerte nesten bare kirkemusikk. Satsene var polyfone og med mye imitasjon. Det å synge a capella, eller uten instrumenter om du vil, ble idealet for kirkemusikken på 1500-tallet. Orlando di Lasso var ganske lik Palestrina, men han skrev både kirkelig og verdslig musikk. Lasso var behersket både fransk, tysk og italiensk stil. Forskjellen på stilen til Palestrina og Lasso, var at Lasso var mer opptatt av å understreke teksten, og han har oftere akkordpartier.

 

Vokalmusikk på 1500-tallet

På 1500-tallet ble sentrum for musikken igjen flyttet til Italia, og det var komponister som for eksempel Palestrina og Monteverdi som dominerte. Forskjellen på verdslig og kirkelig musikk ble større og det ble også lettere å høre forskjell.

 

Madrigal og frampek mot barokk

En ny type komposisjon som oppstod i renessansen var madrigalen, som hovedsakelig er en verdslig musikkform. Komponistene ville her heve det italienske språket til en litterær kvalitet. Madrigalene skulle bare han en strofe, og hver verselinje skulle få sin egen musikalske utforming. Musikken skulle understreke og framheve teksten. De tre største madrigalkomponistene fra denne tiden regner vi som Marenzio, Monteverdi og da Venosa. Dette var en komposisjonsform som ble sunget både ved hoff og hjemme hos folk. Etter hvert begynte det også å komme uekte madrigaler, som hadde forbilder i tidligere chansos og italienske ballader og frottoaler.

 

Giovanni Gabrieli jobbet i Venezia, og han utviklet en spesiell flerkor-teknikk. Fordi Vemezia var en selvstendig stat på denne tiden, og ikke lå under noen kirke, kunne Gabrieli eksperimentere. Han prøvde seg ut med å plassere sangere og musikere på de forskjellige galleriene rundt om i kirken, og lot dem synge eller spille vekselsvis eller sammen. Vi kan si at denne flerkor-teknikken la grunnlaget for det som skulle bli barokken.

 

Instrumentalmusikken

Musikken i renessansen bygget på kirketoneartene, og i senrenessansen økte instrumentalmusikken både i anseelse og betydning. De første instrumentstykkene var transkripsjoner av eksisterende vokalmusikk, og det var derfor i prinsippet ingen forskjell på en vokal- eller instrumentalsats. Det som var avgjørende var om instrumentene kunne spille i det leie som vokalsatsen hadde. Etter hvert begynte komponistene og utnytte det enkelte instruments egenskaper, spesielt tekniske og klanglige.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet

<bilde>

Logg inn for å se bildet

Barokken

Tiden på slutten av 1500-tallet og fremt til midten av 1700-tallet har fått betegnelsen barokken, som en musikkhistorisk epoke. Den opprinnelige betydningen av ordet ”barokk” kom av en nedsettende betegnelse på en arkitektonisk stil. Da musikkhistorikerne begynte å anvende barokk som en betegnelse, hadde den negative konnotasjonen forsvunnet. Vi sier det at barokken representerer en kontrast til renessansen, fordi det som før hadde vært rette linjer, nå ble både buet og vridd. Dette ser vi både i musikken og i den arkitektoniske stilen.

 

Det er nok flere grunner til at vi setter et skille rundt år 1600 i musikkhistorien. Litt av grunnen kan nok være at det var en del store komponister så døde da, men den viktigste delen er nok det at det ble skapt en helt ny musikkform: operaen.

 

Årene rundt 1600 var preget av store omveltninger i musikkens verden. Monteverdi snakket her om stile antico og stile moderno. Barokkunsten utviklet seg med kirken på den ene siden og konge- og fyrstemakt på den andre siden. Musikklivet var avhengig av disse to institusjonenes oppdrag og behov for å demonstrere både makt og prakt.

 

Vi deler barokkmusikken inn i tre faser
Den tidlige barokken, som strekker seg fra ca. 1580 til 1630. Høybarokken, som går fra 163 til 1680. Senbarokken, som er fra 1680 til 1730. Denne tidsinndelingen gjelder for Italia, som er barokkens fødested. Bachs død i 1750 blir ofte regnet som et skille mellom barokk og klassisismen.

 

En gruppe fra Firenze i Italia ville finne tilbake til det antikke dramaet. Det eneste de visste var at det hadde vært en type drama med musikk, som hadde vært framført på de store amfiteatrene i Hellas, med musikk til. Gruppen kalte seg Camerata, som vi på norsk kaller Florentinerkameratene og bestod blant annet av Girolamo Mei, Giovanni Bardi og Galilei. De fant fort ut at renessansen polyfone vokalmusikk egnet seg dårlig til å framføre mye tekst. Firenze-gruppen skapte derfor en ny sang som, som de kalte monodi. De mente at det bare var monodien som var tro mot det klassiske greske fremføringsidealet.

 

Monodi og generalbass

En monodi ble vanligvis fremført etter talens naturlige rytme, og hvor melodilinjen understreket det følelsesmessige innholdet i teksten. Sangen er enkelt akkompagnert av basso continuo-instrumenter, eller generalbass. Den består av en melodisk bass-stemme, og hver tone har egne tall som viser hvilken akkord som skal spilles. Som oftest ble denne stemmen spilt av to intrumenter, et akkordintrument og et bassinstrument som spilte selve basslinjen. Denne type bass ble også vanlig i andre former enn vokalform, slik som sonater og konserter. Emnene var hentet fra antikkens poesi og drama. Camerata-kretsens opprinnelige tanke var å gjenskape det antikke drama, og resultatet ble den nye musikkformen, opera. En monodi ligner veldig på det vi i dag kaller resitativ, som betyr talesang.

 

I de aller første operaene ble alle replikker fremført som monodier. Dette viste seg å bli svært monotont, at Monteverdi utvidet operaen og la på andre former i tillegg til monodien. Det er nå den begynte å ligne mer på det vi kjenner som en opera.

 

Utviklingen av operaen

Operaen utviklet seg i ulike retninger i de forskjellige landene. Dette var fordi komponistene skrev for andre. For eksempel i Frankrike. Her ble operaen preget av at den første operakomponisten, Jean Baptiste Lully, var ansatt ved hoffet til den franske kongen, Ludvig 14, også kjent som solkongen. Dermed sørget han for at kongens interesse for ballettinnslag ble ivaretatt. Derfor fikk den franske operaen mange ballettinnslag, og den la større vekt på koret, og mindre vekt på solistene enn det som ble gjort i den Italienske operaen. Den franske operaen bidro med en spesiell ouvertureform, som på 1700-tallet ble den vanlige formen. Denne formen var tredelt og hadde en langsom del først og sist og en hurtig i midten. Den ouvertureformen som ble kalt den italienske, var også tredelt, men de raske partiene kom først og sist, med et langsomt parti i midten. Den franske barokkoperaen skiller seg også fra den italienske ved at den tillegger seg resitativ og arie.

 

I Italia var Monteverdi en stor Opera komponist. Han skrev både den nye formen, stile moderno, samt den gamle formen stile antico. Monteverdis første opera heter L’Orfeo og handler om at Orfeus reiser ned til underverdenen for å finne sin døde hustru Evydike, og gudene forbyr ham å snu seg og se på henne før de er opp i sitt eget rike igjen, men Orfeus snur seg og mister dermed Evydike på nytt, denne gangen for alltid. Monteverdi lar den følelsesladede stilen i sangen gjenspeile av tette instrumentalmellomspill, som fremhever og rammer inn handlingen.

 

Også i England utviklet operaen seg. Takket være Henry Purcell, blomstret den engelske operaen opp. Han bidro med musikk innenfor de fleste sjangrer, men han er mest kjent for den første engelske operaen, Dido og Aeneas. Purcell brukte mye av de samme virkemidlene som Monteverdi, med raske resitativer, morsomme instrumentale stykker, lekre korsatser og melodiøse arier.

 

Oratorium

I Tyskland var det ikke operaen, men kirkemusikken som stor i sentrum. Heinrich Schüts var med på å utvikle former både i vokalmusikk og instrumentalmusikk. Schüts komponerte for det meste i oratoriesjangeren, som var utviklet i Italia. De ble kalt for oratorium, fordi de ble framført i oratoriene, som betyr bedehus eller kapell. Det var på slike steder de første oratoriene ble fremført.

 

Det lille oratoriet er en slags ”moralsk kantate” og består av resitativet, korsatser og danser. I videreutviklingen av oratoriet, lot komponistene seg alltid inspirere av operaens stil og virkemidler. Emnene var hentet fra bibelen eller en hellig historie som handlet om helgener. Et stort skille mellomoratorium og opera, er at oratoriet har en forteller i tillegg til de forskjellige personene. Fortelleren synger teksten sin som et resitativ.

 

Det første oratoriet som het ”Skuespillet om sjelen og legemet” av Emilio del Cavalieri ble fremført i år 1600, samme år som den første operaen i Firenze. Senere ble det komponert flere oratorier, blant annet Giacomo Carissimi skrev mange og ga oratoriene en endelig utforming, ved at de skulle fremføres i kriken uten sceneutstyr.

 

Et oratorium krever fullt orkester, kor og 4 solister. Ved siden av det religiøse innholdet, skiller oratoriet seg fra opera ved at koret har fått en mye større betydning. Et oratorium blir ikke fremført på en scene slik som operaen blir, derfor har ikke et oratorium scenografi, kostymer eller skuespill. Et oratorium er en komposisjonstype som fremføres helt alene. Den har ingen bestemt oppbygning som sier at det først skal komme tre resitativer, så et korparti osv, men det kreves at et oratorium skal inneholde resitativ, arier osv. Men noen oratorier åpnes med en ouverture, i likhet med operaen som da blir spilt av bare instrumenter. Så rent musikalsk er det liten forskjell på et oratorium og en opera fra samme tidsperiode, og mange komponister skrev også disse to sjangrene om hverandre.

 

En kantate er et slags mini-oratorium, med korsatser, resitativet, arier og instrumentalsatser. Utgangspunkt for kantaten var søndagens bibeltekst og en koral med samme tema. Det finnes både kirkelige og verdslige kantater. Som en musikkform mistet kantaten sin popularitet omkring 1750, men benevnelsen ble tatt i bruk igjen på 1900- tallet. Bach har skrevet mange kantater, flest kirkelige kantater, men også noen verdslige. Blant annet kaffekantaten, er kjent, som var en hyllest til kaffen som hadde begynt å spre seg i Europa på denne tiden.

 

En pasjon har for det meste de samme musikalske formene som en kantate, men pasjonene har et større omfang. Tekstene handler om Jesu lidelse og død, som skjedde i påsken. Derfor får ofte en pasjon navn som Johannespasjonen, Matteuspasjonen, Markuspasjonen og Lukaspasjonen. Frem til 1660 var pasjonene en del av gudstjenesten. Men etter dette ble pasjonen mer og mer lik oratoriene. Man kan si at det var Schütz var forbildet for denne komposisjonen.

 

Instrumentalmusikk

Både når det gjaldt instrumenter og når det gjaldt instrumentalmusikk, så var det store forandringer på 1600-tallet. Det var fortsatt i bruk en rekke instrumenter fra renessansen, men også en del nye som ble forbedret og videreutviklet. Det var instrumenter som forsvant fullstendig, og det var instrumenter som ble til. Instrumentmakerne på denne tiden var svært dyktige, og ingen har før eller siden lagd så gode instrumenter som de.

 

Ettersom instrumentene ble forbedret begynte komponistene å skrive idiomatisk. Et vil si at de komponerte til et spesielt instrument og dermed utnyttet de mulighetene dette instrumentet hadde. Dette ble enda tydeligere på 1700-tallet.

 

Den viktigste forskjellen mellom polyfonien i renessansen og i barokken er at stemmeføringen i barokken er bestemt av akkordforløpet. Dette er funksjonsharmonikk. Det harmoniske forløpet domineres av forholdet mellom tonika, subdominant og dominant.

 

Affektlæren

I barokken ble affektlæren utviklet. Den handler om at man skulle uttrykke følelser gjennom musikken, og visse toner sto for visse følelser. Glede ble fremstilt ved at musikken gikk i dur, hadde høyt tempo i et høyt leie og konsonerende klang. Sorg ble uttrykt i moll, et langsomt tempo, dypt toneleie og gjerne med dissonanser. Hver sats skulle ha sin egen affekt. Dette gjaldt både vokalmusikk og instrumentalmusikk. Selv om det kun skulle være en følelse eller affekt i hver sats, så skulle det være kontraster mellom de forskjellige satsene, både i tempo og syrkegrad.

 

Terrassedynamikk

Instrumentene som var i barokken var laget slik at utøveren kunne velge mellom sterkt og svakt, men uten overganger. Det var vanlig å vise forskjellige styrkegrader mellom satser, og særlig når det var repetisjon. Dynamikken ble derfor kalt terrassedynamikk, siden den går fra sterkt til svakt og omvent. Dette ser vi på som et kjennetegn på barokken.

 

Utvikling av nye former

Det var ikke bare operaen, oratorier og instrumenter som ble utviklet på denne tiden. Det ble også skapt nye musikalske former. Noen av formene var en videreutvikling og omforming av former fra renessansen, mens andre former oppstod for eksempel i forbindelse med de nye instrumentene og det at komponistene begynte å skrive idiomatisk.

 

Former som ble til var blant annet konserten, suiten, sonaten, ostinatformer, preludiet, kantatene, pasjonen og fugen.

 

Konserten var bygget på et såkalt konserterende prinsipp. Dette innebar en slags konkurranse mellom solister og orkester. De to viktigste formene for konserten er solokonserten, som blir framført av en solist og orkester. Og concerto grosso, som er flere solister med et orkester. En konsert har tre satser, 1. Og 3. Sats har raskt tempo, mens 2. Sats er langsom. I tillegg til konserten eksisterte det flere forskjellige sonateformer på 1600-tallet. Etter hvert ble det bare to av det som ble stående og disse er også brukt i senere epoker, solosonaten og en sonateform som var skrevet for et melodiinstrument og generalbass. I barokken hadde sonatene vanligvis fire satser, med forskjellig tempo.

 

Fugen

Vi sier at fugen er den mest kompliserte formen fra barokken. En fuge er en polyfon sats, med selvstendig stemmeføring og imitasjon. Uttrykket ble både brukt om imitasjonssatser fra middelalderen og renessansen, men den moderne bruken bygger på komposisjonsprinsippet som oppstod i barokken. En fuge har en såkalt utviklingsform, det vil da si at formen ikke har en fast inndeling, men utvikler seg underveis. Det finnes ikke at bestemt skjema som alle fuger må følge, så man kan si at en fuge er mer et komposisjonsprinsipp enn en formtype.

 

I utgangspunktet er en fuge baser på ett enkelt gjenkjennelig tema, som har en skarp melodisk karakter og tydelig rytme. Det absolutt vanligste er fuger med bare ett fugetema - monotematisk. Det finnes fuger med to eller flere temaer.

 

Vi deler fugen inn i to deler, en gjennomføringsdel med et tema, og episoder eller mellomspill, uten fugetema. Den første gjennomføringen kalles gjerne for eksposisjonen. I eksposisjonen presenteres vanligvis temaet slik at det settes inn i enten den øverste eller den nederste stemmen i forhold til de som allerede spiller. Dermed er man sikret at temainnsatsene i eksposisjonen er godt hørbare.

 

Stemmeføringene i en fuge preges av kontrapunkt og viderespinning. Episodene preges vanligvis av en lettere tekstur, ofte med sekvensering. Det musikalske materialet i episodene er gjerne mer motivisk - kortere melodibiter. Det er som regel i episodene man finner modulasjon. Når en episode har modulert til en ny toneart muliggjør dette at neste temainnsats kommer i en ny toneart. Mot slutten av en fuge følger temaene tettere etter hverandre, stemmene venter ikke på at en annen stemme skal avslutte temaet først.

 

Fugen har som regel 3 eller 4 stemmer. Det finnes fuger med 2, 5, 6 og sjeldnere, flere stemmer. Avanserte fuger kan inneholde speilvendinger, omvendinger, omvendt speilvending, kanonteknikk og bruk av flere enn ett fugetema, eventuelt med samtidig gjennomføring av flere temaer.

 

 

Kilder

- John Burrows m. fl. 2005. Klassisk musikk. London: N.W Damm & Søn AS

- Harald Herresthal 2007. Musikkens verden. Oslo: Aschehoug.

- Geir Brunsvik m. fl. 2000. Ekko 1. Gyldendal.

- http://trell.org/muweb/fuge.html




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish