Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Sara elsker JenniferSkriv ut Utskrift
Sara er forelsket i den populære jenta, Jennifer. Føler hun noe tilbake?
Bokmål - FortellingForfatter:



Hun var den peneste jenta hun noen gang hadde sett. Hun var den mest populære jenta på skolen. Hun hadde mange venner og en del gutter som siklet etter henne, likevel satt hun er her i parken med ikke så fullt populære, Sara. De så på hverandre. Jennifer ga henne et sjenert smil, før hun visket;

 

- Jeg kan ikke, jeg er ikke sånn, hun så på Sara. Det kom tårer fra øynene. De rant nedover de røde kinnene hennes. Sara tok den ene hånden sin og la den på kinnet til Jennifer, hun tørket bort en tåre. Hun visste at det ikke var sant. Jennifer var sånn hun også. Hun så på Sara med blanke øyne. Sara satte seg et skritt nærmere henne, nå satt de helt inntil hverandre. Sara fuktet leppene sine, og kysset Jennifer dypt. Det var dette hun hadde ventet på, helt siden hun fant det ut. At hun var forelsket i Jennifer. Og nå, endelig, kysset hun henne. Det var utrolig, hun ville ikke at det skulle ende. Hun kunne sitte sånn for alltid. Men tankene ble borte idet noe raslet i buskene. Jennifer avbrøt plutselig kysset og reiste seg opp. Regnet hadde gjort det slik at det våte håret var som klistret til hodebunnen og sminken hadde nettopp begynt å renne nedover ansiktet, men hun var fortsatt den peneste jenta Sara hadde sett.

 

- Vær så snill og forstå, Sara. Jeg kan ikke. Hold deg lang unna meg, ok, utbrøt hun og løp sin vei. Hun forsvant blant alle trærne. Nå var alt ødelagt. Sara satt igjen på benken. Ved siden av henne, på benken, lå sjalet til Jennifer, som hun hadde glemt igjen. Sara tok det opp og la den mot ansiktet. Hun luktet på det. Det hadde en duft av parfymen Jennifer alltid brukte. Det luktet så godt. Den beste luktet Sara visste om.

 

Jennifer enset ikke Sara, på skolen dagen etter. Hun holdt seg langt unna henne, hun hadde jo et rykte hun måtte bevare. Sara stod og så på henne, langt i det fjerne. Hun lo. Det brune lange håret hang rett ned. Sara syntes hun lignet på filmstjerne. Hun var ikke den enste som syntes det. Hun hadde dyre merkeklær på seg, som vanlig. Og hun var like vakker som alltid. Idet hun så i retningen der hvor Sara stod, så hun henne. Jennifer smilte svakt og så ned i bakken, før hun snudde seg mot vennene sine igjen. Hun begynte å le enda en gang. Den gang så høyt at alle som var i nærheten hørte det. Sara kjente en tåre trille nedover kinnet. Hvorfor kunne ikke Jennifer elske henne, slik hun elsker henne? Hvorfor måtte alt være så komplisert? Hvorfor måtte forelskelse være så vanskelig? Sara snudde seg for å gå, idet det ringte inn.

There's always something in the way. There's always something getting through. But it's not me, it's You..

 

Hun stod i skolegården, noen dager senere. Alle stod og lo av henne. De pekte på henne og visket, om hverandre. På veggen var det en plakat av henne, Sara. Som kysser Jennifer. Hun kunne høre de le, alle sammen. Hun så seg rundt. Hun ville så gjerne vekk. Dette var det verste hun hadde vært med på. Hun begynte å gråte. De lo av Jennifer også, som stod litt lenger borte fra alle sammen. Hun så fortvillet ut, hun visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun snudde seg for å gå, da noen ropte på henne. De begynte å kalle både Sara og Jennifer for lesber. At de var kjærester og lignende ting. Det var hjerteskjærende, syns Sara. Hun snudde seg for å løpe sin vei, men Adrian kom mot henne og holdt rundt henne. Han sa det kom til å ordne seg. Sara begynte å gråte enda mer. Plutselig hørte hun Jennifer si.

 

- Det er ikke sant. Jeg er ikke sammen med Sara, herregud. Jeg.. Hun kysset meg, sånn helt uten videre. Jeg gikk bare en rolig tur i parken, da hun plutselig duket opp. Det er ikke meg dere skal kalle lesbe. Det er Sara, ropte hun utrover til alle sammen. Hun gikk bort til plakaten og rev den ned. Hun så et øyeblikk bort på Sara, med hat i blikket. Så gikk hun bort til Alex, den kjekkeste gutten. Hun kysset han hardt på munn. De hadde lenge hatt noe på gang, men det hadde aldri blitt noe seriøst. Sara hatet Jennifer, akkurat nå. Hvordan kunne hun gjøre dette? Legge all skylden på henne? Og for så, gå bort til Alex og kysse han. Sara ble sint.

 

Alle begynte å heie mot Jennifer. De hyllet henne. Hun var blitt som en helt. Hun tok Alex i hånden og gikk.

De neste dagene ble ikke lett for Sara. Alle hatet henne. Alle trakk seg vekk fra henne, unntatt Adrian. Han stod ved hennes siden. Han støttet henne. Han var den første som fikk vite at hun likte Jennifer. De hadde faktisk vært sammen, da hun fant det ut. Han tok det ganske greit, og har siden vært hennes bestevenn. Sara kan ikke gå en dag på uten at noen slenger en spydig bemerkning etter henne. Nå vet alle det. Hun derre lesbiske jenta. Det var det de sa bak hennes rygg. Det visste hun.

 

Hun hatet alle på skolen. Alle hadde trukket seg bort fra henne. Jentene var redd for at hun skulle bli forelsket i dem og prøve å kysse de eller noe. Og guttene, ja, hva kan man si. De er gutter. De liker å mobbe. Sara ville langt vekk fra skolen. Alle de gangene hun så på Jennifer, fikk hun det hat blikket tilbake. Jennifer hatet henne.

 

Selv om Sara visste at det var Jennifer som fikk alle mot seg, kunne hun ikke hate henne. Hun så forelsket i henne at det gjorde vondt. Det kunne aldri bli dem. Jennifer hadde blitt sammen med Alex, men Sara visste. Innest inne, likte ikke Jennifer Alex på den måten. Det var hun bombesikker på. Den gang i parken var for ekte. Det hadde virkelig vært noe i mellom dem, og vis Jennifer bare turte å innrømme det, kunne det blitt de to. Det visste Sara så inderlig, vis bare hun bare å innrømme det. Ikke bare for Sara, men seg selv også.

Plutselig en dag etter skolen, hadde Sara bestemt seg for å prøve å snakke med Jennifer. Hun måtte prøve å få henne til å forstå. Jennifer gikk som vanlig alene på en liten sti. Der hun bodde var det ikke mange hus. Sara løp etter henne. Jennifer skvatt og snudde seg. Hun så irritert ut, da hun så hvem det var.
- Jennifer.. Vi må prate, sa Sara. Hun stod litt unna Jennifer. Hun ventet på at hun skulle si noe tilbake, men hun bare snudde seg og gikk videre. Sara ropte etter henne.
- Du elsker han ikke, gjør du vel? Spurte Sara. Hun visste allerede svaret. Nå snudde Jennifer seg tilbake og gikk ned til Sara. Hun slang fra seg sekken på bakken.
- Det er ikke sant. Jeg elsker Alex, utbrøt hun. Men det virket som om hun bare prøvde å overbevise seg selv om det. Jennifer tok sekken opp igjen og slang den på ryggen.

 

Hun snudde seg og gikk fort oppover den lille bakken mot huset hennes. Det var trær rundt dem, overalt. Sara kom løpende etter henne, og stoppet foran henne.
- Nei, det vet jeg du ikke gjør. Du elsker ikke han, du elsker meg, sa Sara bestemt. Hun kunne se at Jennifer nølte. Munnen hennes skalv. Hun hadde ikke ord. Hun fikk ikke frem noen ting. Men hun var tydeligvis sint.

 

Sara gikk helt inntil henne, og holdt henne fast. Hun kysset Jennifer hardt. Hun måtte stå på tærne, siden Jennifer var litt høyere. Jennifer rev seg løst med en gang og dyttet vekk henne vekk. Sara datt bakover, og gikk rett i bakken. Jennifer bare så på henne. Hun slang på det lange håret, før hun snudde seg for å gå.

 

Sara lå i sengen sin. Hun gråt. Hun holdt sjalet til Jennifer inntil seg. Det var blitt helt vått, og den gode lukten minnet mer om henne, enn den gjorde om Jennifer. Den var blitt helt borte.

 

Hun lurte på åssen det hadde blitt sånn. Hvorfor hadde hun blitt forelsket i Jennifer i utgangspunktet? Hun var jo sammen med Adrian, som var en perfekt kjæreste. Hun trodde hun elsket han, men fant ut at hun ikke gjorde det. Kanskje det bare var for å ikke innse sannheten. Slik som Jennifer gjør nå. Sara skulle desperat ønske at hun ikke var forelsket i henne. Det hadde vært mye enklere. Hvorfor kunne hun ikke elske Adrian i stedet?

 

Plutselig banket det på, og ingen andre enn Adrian kom inn. Sara satte seg opp i sengen. Hun tørket vekk alle tårene hennes. Adrian kom bort til henne og satte seg i sengen ved siden av henne. Han holdt rundt henne og trøstet henne, for han kunne se det var noe som ikke stemte.
- Det vil bli bedre, Sara. Det lover jeg. De kan ikke være sånn for alltid. Det slutter sikkert ganske snart. De vil nok gå lei etter vært, sa han og prøvde å trøste henne. Sara så på han med blanke øyne. Hun var ikke så veldig sikker på det. Det at hun likte den mest populære jenta på skolen, var en stor nyhet som ikke kommer til å glemmes ved det første. Hun sa det til Adrian. Han prøvde å veive det unna.
- Du kan ikke tenke sånn. Du må prøve å tenke på noe annet.. Skoleballet, for eksempel. Du vil fortsatt gå? Spurte han. Sara ristet på hodet. Egentlig ville hun ikke gå idet hele tatt, men det var jo hennes siste ball på ungdomsskolen. Adrian prøvde å få henne til å si ja. Noe hun gjorde også. Hun hadde jo gledet seg lenge, før alt dette skjedde. Hun reiste seg fra senga. Hun gikk bort til skapet sitt og åpnet det. Hun tok ut en kjole. Det var en rød stroppløs kjole med en svart sløyfe på livet. Det var den hun skulle bruke. Adrian kom bort til henne.
- Sara, den er helt nydelig. Du blir sikkert kjempevakker i den. Det er jeg sikker på, sa han mens han strøk det lysebrune håret hennes. Egentlig var hun ganske pen hun, Sara. Men det var ingen som hadde lagt merke til det. Bare Adrian. Han pleide å si at de blå øynene hennes lignet på havet. Hun ble glad av å høre han si det.

 

Det var kvelden skoleballet var. Adrian og Sara hadde kommet dit sammen. Hun hadde på den røde kjolen som rekte henne til knærne. Den hadde stor utrigning. Håret hennes var satt opp med perlespenner. Adrian hadde en svart dress med et rødt slips, for å matche Sara sin røde kjole. De gikk utover gulvet. Ballet ble holdt i gymsalen. Det var pyntet fint med ballonger og fult av farger. Det hadde blitt kjempefint. Et lokalt band stod på scenen og spilte. Mange så på dem, men ingen lo.
- Skal vi danse? Spurte Adrian og rakte Sara hånden hans. Hun smilte mot han og tok den imot. De gikk mot de andre som danset og begynte å danse. Det var en rolig dans. Sara følte seg trygg, der hun danset med Adrian. Hun hadde det kjempegøy.
- Ser ut som om det kommer til å bli en rolig kveld, visket han henne i øret. Sara visste akkurat hva han mente, og hun tenkte at han hadde rett. Ikke noe kom til å skje i kveld. Hun la hodet sitt på skulderen til Adrian. Da sangen sluttet, gikk de og satte seg ved et bord. Adrian gikk bort og hentet noe drikke til dem.

Hun speidet over gulvet. Ikke noen tegn til Jennifer. Hun hadde ikke sett henne hele kvelden. Adrian kom tilbake med en flaske cola til henne. Hun smilte og takket. Plutselig reiste hun seg opp.
- Jeg skal bare ute i gangen og hente veska mi, sa hun og gikk mellom de som danset. Ute i gangen var det kaldt. Det var noen som stirret på henne. De sa ikke noe, heldigvis. Hun gikk bort til knaggen der jakken hennes hang. Vesken hang innenfor. Hun åpner den, for å se på mobilen. Hun fant plutselig en krøllet lapp oppi der. Hun kunne ikke huske at det lå noen lapp i den. Hun krøllet den opp og leste;
Jeg er så utrolig lei meg. Det du sa her om dagen, med at jeg ikke elsker Alex, det er sant. Har vel egentlig bare gjømt meg for mine egne følelser. Vær så snill og møt meg bak skuret, kl. 22.. Jennifer!

 

Sara måtte lese lappen to ganger før hun skjønte hva som stod der. Hun visste ikke helt hva hun skulle ta seg til. Hadde Jennifer ombestemt seg? Ville hun være sammen med Sara? Alt hun visste var, at hun måtte møte Jennifer bak skuret for å finne det ut. Hun begynte å smile, samtidlig som hun la lappen tilbake i veska. Så gikk hun inn igjen, til Adrian. Hun så på klokken som hang på veggen. Den var 21:30, altså en halt time til.
- Du ser litt gladere ut, observerte Adrian. Han så merkelig på henne. Sara bare lo.
- Kom igjen, det er jo skoleball. Man skal jo være glad da, eller? Hun tok hånden hans og leide han utover dansegulvet. De begynte å danse. Det var en slik dans, som man måtte bytte partnere, og til sin overraskelse; danset Sara med 3 stykker, utenom Adrian. Og de hadde ikke oppført seg merkelig idet hele tatt. De hadde hatt det gøy, like gøy som det Sara hadde det. Hun kunne ikke unngå å smile. Plutselig så hun Jennifer i den store folkemengden. Jennifer så henne også. Hun smilte svakt til Sara. Hun nikket mot døren, et tegn på at de skulle møtes om noen minutter. Sara smilte, før hun ble forstyrret av Adrian, som sa noe til henne. Hun smilte.

Klokken var 22. Og Sara stod bak skuret. Det var mørkt ute og ingen andre i nærheten. Jennifer hadde ikke kommet enda. Sara satte seg ned på en stein. Hun tok armene sine rundt seg, hun frøs. Det blåste, og jakken hennes lå inne. Hun ventet på Jennifer i 5 minutter, før hun til sin store skuffelse, bestemte seg for å gå. Men akkurat da, dukket Jennifer opp. Hun smilte til Sara.
- Hei, sa hun stille og lavt. De begge stod helt stille og så på hverandre. Ingen av de sa noe som helst. Sara så på Jennifer. Hun var så nydelig i den svarte lårkorte kjolen. Hun hadde krøllet håret og det var en hvit spenne i håret hennes. Jennifer så seg rundt. Sara stirret på henne. Det var en pinlig stillhet. Sara begynte å fryse enda mer.

- Du hadde rett. Jeg elsker ikke Alex. Jeg liker han, men jeg er ikke forelsket i han. Vi vet nok begge hvem det er jeg egentlig er forelsket i. Jeg har bare ikke turt å innrømme det. Jeg har vært så feig. Jeg gjømte meg bak Alex fordi det var trygt. Men det er slutt nå. Jeg vil være sammen med deg Sara, sa Jennifer etter en stund. Hun kom et skritt nærmere Sara. Nå stod de så nærme, at Jennifer kunne høre hjerteslagene til Sara. Dunk, Dunk.. Sara svettet. Hun kunne ikke tro det. Alt var bare en drøm. Hun stod ikke her med Jennifer, som fortalte henne disse tingene. Hun drømte. Hun lå i sengen sin og drømte. Men hun visste at hun ikke gjorde det.

 

- Jeg.. Jeg vet ikke.. Sara stoppet. Hun visste ikke hva hun skulle si. Hun var så fortvillet, så frustrert.
Plutselig kom Jennifer helt bort til henne, og kysset henne. Det var et lidenskapelig kyss, samtidig som det var mykt og godt. Sara elsket det. Jennifer tok hendene til Sara, mens de kysset. Hun måtte ha kjent at Sara var klam, men så ikke ut til å bry seg om det. Det hadde virket som en evighet, kysset. Jennifer avbrøt det plutselig. Hun smilte det peneste smilet. Sara var helt mo i knærne. Hun minnet om gele, det var hun sikker på. Kanskje hun hadde spagettibein. Hun så ned på beina sine for å forsikre seg om at hun stod normalt. Noe hun gjorde. Jennifer måtte ha merket det, for hun lo den søte latteren sin. Jennifer kysset Sara fort på kinnet.
- Vi må gå inn nå, det er jo tid for kroningen. Hvem som blir konge og dronning. Og jeg har en overraskelse, sa hun og snudde seg og gikk. Hun forsvant bak hjørnet. Sara satte seg ned på den steinen hun hadde sittet for noen få minutter siden. Hun var i sine dypeste tanker, da det plutselig begynte å regne. Hun løp inn.

 

Adrian stod midt på gulvet. Han lurte på hvor Sara hadde vært, ettersom hun bare hadde forsvunnet.
- På do, svarte Sara med et smil. De så opp på scenen. Der stod rektoren med en konvolutt i hånden. Han snakket den vanlig talen han gjorde på skoleball. Om de fine kjolene og de kule dressene til elevene, og at det hadde vært en kjempefin kveld. Så var det på tide å avsløre hvem som ble konge og dronning. Han åpnet konvolutten. Smilte og sa, til ingen overraskelse.

 

- Årets konge og dronning er.. Ingen andre enn, Alex og Jennifer, ropte han utover salen. Alle klappet og heiet. Sara ble glad inne i seg. Men det var jo ikke noen stor overraskelse. Jennifer ble dronning i fjor også.

 

Hun og Alex kom opp på scene. De fikk hver sin krone og bånd. De smilte og takket. Mens Alex gikk ned, ble Jennifer stående. Hun tok mikrofonen fra rektoren. Hun hadde absolutt alle øyne på henne, Saras også.
- Først og frem vil jeg si takk til alle som har stemt på meg, men det er ikke derfor jeg holder mikrofonen nå, langt ifra. I det siste har det vært litt anspent her på skolen, delvis på grunn av meg. Det var noe jeg gjorde mot en annen, som jeg beklager virkelig på mitt dypeste.. Jennifer stoppet. Hun fuktet leppene. Hun ga et tegn til rektoren om at hun ikke var ferdig med å snakke. Hun så utover salen igjen, til hun så Sara. De så på hverandre. Begge smilte. Sara skjønte hva Jennifer skulle til å si.

 

- Jeg såret en annen jente. Ei jente jeg virkelig bryr meg om. Og nå har jeg endelig innsett det. Jeg er liker Sara, Jennifer stoppet. Hun begynte å le svakt. Hun så på Sara, før hun fortsatte, - Sara! Jeg er forelsket i deg og jeg vil være sammen med deg. Jeg bryr meg ikke om hva andre mener. Sara, du er den mest fantastiske jenta jeg har møtt. Jeg glad jeg endelig innså det. Jennifer ga mikrofonen til rektoren, som gapte med hele munnen sin. Jennifer gikk ned av scenen og ned på gulvet. Hun banet seg gjennom sjokkerte elever, før hun kom fem til Sara. Hun plasserte kronen sin på hodet hennes, også kysset hun henne, akkurat slik hun gjorde for et kvarter siden. Denne gangen var det mange som stod og glante på dem. Ingen kunne tro sine egne øyne, elle ører for den slags. Jennifer, den populære jenta på skolen, hadde gitt sin kjærlighetserklæring til Sara, en gjennomsnitts elev med få venner. Alle begynte å viske og peke, slik de hadde gjort den gangen. Men verken Sara eller Jennifer brydde seg. De hadde bare øyne for hverandre.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish