Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Jeg drepte babyen min

Jeg drepte babyen min

Handler om en jente på 16 som blir gravid. Hun får ikke mye støtte, så det eneste hun kan gjøre er å ta abort, noe hun faktisk gjør..

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
30.08.2009


Det regnet, mye. Regndråpene traff Emma hardt på kinnet. Hun dro begge hendene gjennom håret. Det var klissvått. Hun satt sammenkrøket midt på blomsterengen. Da hun, for noen minutter kom dit, var det varmt og skinnende sol ute. Nå regnet det. Været hadde forandret seg på et blunk, akkurat som alt annet i livet hennes. Tårene trillet sakte nedover kinnet hennes, sammen med alt regnet. Hvordan kunne det skje? Hun hadde den perfekte kjæresten, Sebastian, som elsket henne som hun var, og hun elsket han. De hadde vært sammen i et halvt år, da hun fortalte han at hun var blitt gravid. Han hadde blitt så sint.

 

- Kom deg ut, hadde han sagt og pekt på døren. Emma prøvde å forstå. Hvorfor ble han så sint? Men hun forsto ikke. Han hadde sett på henne med hat i blikket. Hun hadde begynt å gråte, også løp hun hjemover i tårer. Det var for 1 måned siden. Hun hadde snakket med han i ettertid. Men han var ikke særlig blid. Han fortalte henne at han ikke ville ha barnet, og at hun måtte ta abort. Ellers ville han ikke ha noe med henne å gjøre, og hun elsket han på det dypeste. Hvorfor måtte alt være så komplisert?


 

Bedre ble det ikke, da hun etter en stund fortalte det til moren sin, som videre fortalte det til faren. De hadde blitt utrolig sint de også og så utrolig skuffet. De fortalte henne at det beste var å ta abort. Hun var jo bare 16 år gammel. Hun var så ung, altfor ung. Hun kunne umulig klare å ta vare på dette barnet alene. Helt alene, for det måtte hun. Emma hadde ropt og skreket. Det var hennes baby og det var hun som bestemte hva hun skulle gjøre.

Nå hadde hun tatt et valg. Hun hadde ikke fått særlig mye støtte verken fra foreldrene sine eller Sebastian, han hadde trukket seg helt. Han hadde holdt seg langt unna henne. Det var ikke akkurat smil han ga henne, vær gang de møttes. På skolen eller i butikken eller noe sånt. Han hatet henne, det var hun sikker på, noe hun ikke skjønner.

 

Det eneste hun kunne gjøre, var å ta abort. Fjerne det, ta det bort. Moren hadde bestilt time hos legen, samme legen som hadde fortalt henne at hun var gravid. Han hadde undersøkt henne, om hvor gammel fosteret var og litt andre undersøkelser. De hadde deretter fått time på sykehuset hvor inngrepet skulle utføres.

 

Ingen av de sa noe i bilen til sykehuset. Hele tiden hadde hun hendene på magen sin. Det var et liv der inne, som nå ganske snart ville bli revet vekk. Emma så på moren. Hun hadde valgt å ha på seg briller i dag, noe hun ofte hadde på. Håret var oppsatt. Hun så ut som en streng lærer. Akkurat nå hatet hun moren. Hun hadde hele tiden mint Emma på at barnet ikke kom til å ha det så bra med henne. Det beste for dem alle var om hun tok abort. Emma hatet den tanken, men visste innerst inne at hun ikke kunne ta seg av barnet. Det var altfor mye ansvar.

 

Det hele tok 3 lange timer. Det var det verste hun noen gang hadde gjort. Selv om hun ikke kunne føle hva legene og sykepleierne gjorde til en hver tid, visste hun godt hva det var hun hadde gjort med hennes ufødte barn. Nå har hun det ikke lenger. Enda et barn som aldri vil se dagens lys, et barn som aldri vil oppleve verden. Et barn Emma aldri vil se eller holde. Eller rett og slett være glad i, og elske det med hele hennes hjerte.

 

Emma stengte seg inne på rommet hennes. Hun la seg ned i sengen og begynte å gråte. Hva hadde hun gjort? Hun tok en hånd på magen. Det var borte, og det kommer aldri tilbake igjen.

 

Dagene gikk. Emma ble ikke gladere. Hun var trist, så ufattelig trist. Moren og faren prøvde å få henne til å tenke på noe annet, få henne til å tenke på noe bedre. Men det gikk ikke. Emma hadde vært på rommet sitt i flere dager, da Sebastian ringte på døren. Hun hadde sett ham komme, fra vinduet. Etter en stund banket det på døren hennes. Moren hadde vel sluppet han inn. Emma gikk bort til døren og låste den opp. Der stod Sebastian. Han så alvorlig og lei seg ut. Hun stirret på han. Hun ville be han om å gå, men det var noe som holdt henne tilbake, fra å gjøre det. Hun åpnet døren helt og slapp han inn. Han kom nærmere henne, men hun trakk seg vekk fra han. Hun var så sint på han.

 

- Emma, jeg er så utrolig lei for det. Jeg skulle ikke sagt det jeg sa. Jeg skulle sagt at jeg elsker deg, noe jeg gjør, og at vi fikser det. Sammen. Jeg vil være her for deg, sa han og tok et skritt nærmere henne. Han ville så gjerne klemme henne, det så hun. Men han fikk ikke lov til det.
- Du er vel litt sent ute nå. Det er ikke mer, jeg har tatt det vekk, sa Emma. Hun så ned i gulvet. Sebastian gikk og satte seg på sengen. Han så virkelig sjokkert ut. Han la hendene på hodet og mumlet noen få ord, Emma skjønte ikke hva han sa. Han så på henne med øyne som prøvde å forstå.
- Jeg kan ikke, jeg.. Men, hvorfor? Spurte han endelig. Han reiste seg og gikk bort til vinduet. Han snudde seg mot henne. Han visste ikke hva han skulle ta seg til. Det kom som et sjokk.

 

Emma knyttet neven sin. Hun kunne ikke tro at han spurte om det; Hvorfor?
- Du ba meg gjøre det, Seb. Jeg bare gjorde det alle andre ville, ok? Jeg kunne uansett ikke ta vare på det alene, jeg er bare 16. Gud.. Emma ropte. Hun visste at kanskje foreldrene kunne høre hva hun ropte, men hun ga blaffen. Sebastian fikk tårer i øynene sine. Han kom bort til Emma og ga henne en klem, en ordentlig klem og visket til seg selv, men Emma hørte det.
- Hva har jeg gjort? Var det han visket. Han hadde bedt henne om å ta vekk et liv. Han begynte så vidt å snufse. Han var oppriktig lei seg. Han hadde oppført seg som en totalt dust og bare tenkt på seg selv. Uten å tenke på hva Emma hadde gått igjennom. Uten han.

 

Det er vel noe man aldri glemmer, og Emma hadde ikke glemt det. Hun hadde nesten ikke tenkt på noe annet. Nå, 3 måneder enda, tenkte hun på det enda. Barnet hun aldri ville få. Barnet hun valgte å ikke sette til liv.


Det regnet, mye. Regndråpene traff Emma hardt på kinnet. Hun dro begge hendene gjennom håret. Det var klissvått. Hun satt sammenkrøket midt på blomsterengen. Ute på engen kunne hun høre navnene hennes, det var Sebastian som ropte på henne. Hun reiste seg opp, og så snart han fikk øye på henne, løp han bort til henne. Han tok av seg jakken og pakket den rundt henne. Så klemte han henne, hardt. Hun gråt og var klissvåt.
- Hva gjør du her? Du kan bli alvorlig syk, sa han bekymret. Han strøk henne i håret.
Hun trakk seg vekk fra han, og så ned i bakken. Sebastian løftet hodet hennes opp, men den henne hånden hans.
- Jeg bryr meg ikke. Jeg fortjener det. Jeg tok det vekk. Jeg drepte babyen min... Utbrøt hun. Sebastian ristet på henne, mest for å få henne til å forstå. Han kunne ikke tro det han hørte. Han ville ikke høre hun snakke på den måten.
- Du kan ikke tenke på den måten, det blir ikke noe bedre av det. Jeg vil ikke høre det.
Du gjorde det du trodde var best, sa han rolig, - Og fordi jeg ikke støttet deg nok, det siste sa han mest til seg selv. Emma gikk helt inntil han, og holdt rundt han. Hun elsker han, det vil hun alltid gjøre. Og hun vet nå, at han elsker henne. Alltid. De skulle komme igjennom dette begge to, sammen.


Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil