Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Under syrineneSkriv ut Utskrift

Novellen handler om å føle seg alene, og det å bli mobbet.

Karakter: 6/5 (8. klasse, tentamen)

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Subb, subb, subb. Skrittene mine subbet nedi bakken, jeg halte ut tiden det jeg kunne. Det var ikke det at det var gøy å komme for sent til frøken Olsen sine timer – for det var det slettes ikke – det var de andre. De som alltid ventet på meg i friminuttene, eller før skolen. De som alltid tok de nye tingene mine, eller bare var der. Det var også de som alltid skulle pikse, sparke og slå meg. Det var ikke det at det hadde vært så ille, om det var av og til. Men det var det ikke, det var hver eneste dag.

 

Noen dager var det ekstra ille. Jeg følte at det kom til å bli en slik dag i dag. Det var ikke fordi det var dårlig vær eller noe. Men de hadde latt meg gå i fred i hele går, derfor var jeg sikker på at dette kom til å bli en av de ille dagene. Skolen dukket fram i grålysningen, latteren fra skolegården var borte. Det hadde ringt. Jeg gikk litt raskere, så slapp jeg kanskje å komme alt for sent.

 

Gangene inne på skolen luktet sykehus, jeg hatet den lukten. Jeg hadde vært på det lokale sykehuset et par ganger for å besøke mamma. Mamma var ofte innlagt, hun hadde hatt det legene valgte å kalle ”ustabile lunger”. Den egentlige måten å si det på var at lungene hennes kunne kollapse akkurat når det passet de. Det hadde skjedd et par ganger. Men nå var ikke mamma lengre på sykehuset, hun var blitt flyttet til kirkegården. Det var legenes feil. Noe hadde gått galt under en operasjon, og mamma hadde dødd.

 

Mamma hadde vært en isolert dame, og det kom derfor nesten ingen i begravelsen. De få som kom hadde sett på meg med store tårevåte øyne, og sagt masse fine ting om mamma. De hadde vel gjort det for at jeg bare skulle ha gode minner igjen etter henne. Men det var ikke slik jeg ville huske mamma, jeg ville huske henne som den hun faktisk hadde vært, og hun hadde vært langt fra perfekt. Det var vel kanskje derfor jeg ikke hadde grått i begravelsen, alt sammen, inkludert talene hadde føltes så falskt. Da noen kom bort til meg hadde jeg bare sett surt på dem, og snudd meg vekk.

 

En skarp stemme vekket meg fra minnene, det var stemmen til frøken Olsen.

”Jaså er det her du er, det overrasker meg at du bryr deg så lite om undervisningen.”

Jeg ble rød i ansiktet, jeg kunne ikke komme på noe å si. Frøken Olsen stirret på meg, mens jeg bare stod der, og ble rødere, og rødere.

 

Heldigvis så ringte klokken, eller det vil si, jeg slapp i hvert fall frøken Olsen. Mens de andre i klassen syntes tydeligvis jeg fortjente litt ekstra i dag, siden jeg hadde kommet for sent og greier. De kom i hvert fall mot meg nå. Stilte jeg i en ring, det følte ut som at jeg krympet. Eller at de vokste, det begynte med små dult. Så var de over meg, de sparket og slo, de kløp og bet. Jeg kunne ikke forsvare meg, bare lå der. Til slutt ringte det, da var jeg for lengst bevisstløs.

 

Det neste jeg husker er den stramme sykehus lukten, og plast hansker. En sykepleierske stod over meg. Hun vasket meg over alt i ansiktet med noe som sved. Hun smilte, et pent hvitt colgate smil. Fra det øyeblikket lovte jeg meg selv å bytte tannkrem merke.

”Sånn, da tror jeg alle sårene er rene, du skal bli her over natten. Legene ville holde deg observasjon til i morgen.” Sykepleiersken så på meg. Hun hadde et navneskilt på den hvite frakken sin, på det stod det ”Ingrid”. Ingrid så på meg, smilte og gikk ut av rommet.

 

Jeg må ha sovnet igjen, for neste gang jeg våknet var det helt mørkt ute. Den tikkende klokken på nattbordet viste at klokken var fem på fire. Jeg så meg rundt i rommet, det var kun noen få møbler der. Jeg tenkte at enten hadde sykehuset bare et veldig lavt budsjett, ellers hadde ikke politikerne gitt de nok penger.

 

Det eneste som var der av møbler var en lampe, sengen og et nattbord. Jeg prøvde å få sove igjen, men jeg fant snart ut at det var helt umulig. Jeg var lys våken. Det hang en kalender også i rommet. Den viste at det var 5. oktober. Men vent litt 5.oktober. Det hadde vært 3.oktober da jeg hadde kommet for sent på skolen. Jeg forstod med et sjokk at jeg hadde vært bevisstløs i nesten to døgn. Legene hadde sagt at de ville ha meg her til i morgen. Det betydde at jeg ikke skulle på skolen igjen før mandag, siden det var fredag nå.

 

Resten av natten brukte jeg på å tenke på mamma, og på hvordan de andre hadde lurt seg unna.

 

Neste morgen kom det en sykepleierske inn, det var ikke Ingrid. Den eneste likheten mellom henne og Ingrid var det falske colgate smilet. Hun hjalp meg på med klærne, og fulgte meg ned. Nede i venterommet måtte jeg pent sitte et par timer å vente på å bli skrevet ut.

 

Da jeg endelig slapp ut var det som møtte meg akkurat like nitrist som det på innsiden. Ute var det overskyet, og en fuktig stank av røyk og kloakk hang rundt område. Pappa stod og ventet på meg, ikke en eneste gang hadde han besøkt meg på sykehuset. Mamma hadde jeg mistet for litt under et år siden, pappa hadde jeg aldri hatt.

 

Pappa stoppet bilen utenfor blokka, han bare gryntet noe om at det var mat på kjøkkenet. Jeg gikk og spiste litt, men hadde ingen appetitt, så det meste kom opp i doen etterpå.

 

Jeg lå på sengen hele dagen, og tenkte. Tenkte på hva jeg hadde å miste, og hva jeg alt hadde mistet. Jeg kom fram til at jeg alt hadde mistet det jeg kunne tape. Etter på tenkte jeg bare på mamma. I begynnelsen hadde jeg ikke tillat meg selv til å gråte, eller sørge. Derfor hadde jeg en stor klump i magen som bare ventet på å komme ut. Denne kvelden kom det. Tårene sildret nedover i strie strømmet før de traff puten. Det var så deilig å gråte.

 

På mandag var det skole igjen, denne dagen fikk jeg gå i fred. De var vel redde, men den redselen kom ikke til å sitte i lenge. Siste time, spilte læreren ”tears in heaven”. Enda en ting som fikk meg til å forstå at jeg ikke lenger hadde noe å tape.

 

Denne mandagen besøkte jeg mammas grav. Det hadde jeg aldri gjort før. Den lå under en vissen syrin, helt for seg selv. Det var et par gamle blomster der, det overrasket meg. Det hadde vært noen her, og lagt på blomster, noen andre som faktisk tenkte på mamma.

 

Jeg lukket øynene og så for meg neste sommer. Da de ukjente blomstergiverne akkurat hadde lagt blomster på gravene igjen. Rundt gravene blomstret det i tulipaner, og over dem blomstret syrinene. Ja for det var to graver der nå, mammas og min egen. Jeg åpnet øynene og alt var igjen det samme gamle grå oktober været.

 

Jeg hadde bestemt meg. Jeg gikk hjem med en slags følelse, en følelse jeg ikke kjente særlig ofte. Jeg fant ut at det var lykke. Jeg var lykkelig over at jeg endelig kunne avslutte det hele. Da jeg kom hjem tok jeg heisen opp, helt til toppen av blokka. Pappa bodde i første etasje. Men jeg visste at det var mulig å ta heisen opp til taket.

 

Pling, heisen stoppet og dørene åpnet seg. Jeg gikk ut på taket. Vinden tok tak i meg med en gang, den herlige brisen lekte med håret mitt, mens den hvisket betryggende ord til meg. Jeg gikk med støe skritt bort til rekkverket som gikk langs hele taket. Jeg klatret over det, det kalde metallet kilte meg på bena. Jeg lente meg utover i vinden, det var kun fingrende mine som holdt meg igjen. Sakte men sikkert slapp jeg en finger om gangen, helt til det ikke var flere igjen. Idet fingrene mine slapp det kalde metallet, følte jeg en frihets følelse jeg aldri hadde kjent før.

 

Alt ble etter hvert svart, og i det øyeblikket jeg traff bakken var jeg allerede på vei mot mamma. Hun stod der med utstrakte armer, jeg kastet meg inn i dem, og klemte henne hardt.

 

Det var sommer, en spinkel jente fra klassen besøkte kirkegården. Tulipanene blomstret over alt, gresset var nydelig grønt. En frisk bris strøk over ansiktet hennes, hun gråt ikke, bare la blomstene stille ned på gravene. Over gravene stod syrinene i full blomst, sola skinte. Det var en nydelig dag. Det var ikke lengre en ensom grav under syrin treet, det var to.

På den ene stod det: Maria Mortensen 07.10.1965-09.03.2007

På den andre stod det: Katarina Mortensen 01.07.1994-09.10.2008

 

Nederst på den nye graven stod det et ord, det var ikke hugd til sammen med steinen, det var blitt risset inn senere. Det ordet sa alt det usagte. Den spinkle jenta bøyde seg ned, hun så et øyeblikk på graven før hun trakk pusten dypt. Hun leste svakt for seg selv ”Katarina Mortensen, første i syvende nittifire, til niende i tiende null åtte.” Så enda svakere lente hun seg fram og leste det siste usagte ordet ”unnskyld”.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish