Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Problemenes vindSkriv ut Utskrift
En parallellhandling fra 2. verdenskrig. Legg gjerne igjen kommentarer!
Bokmål - NovelleForfatter:



Jeg sitter lent opp mot stammen av treet. Titter opp på vinden som river i bladene. Den prøver å få de med seg. Jeg får en god følelse. Det føles som om vinden tar med seg alle problemene jeg bærer på. Jeg ser ned. Ned på det merket jeg bærer på uniformen min, og da kommer problemene tilbake. Jeg ser ned på ørnen. Den ørnen som også kom med vinden.

 

Mørke. Er det sånn det er å være død? Jeg føler meg i alle fall ikke særlig levende. Når noen en gang i blant åpner døra, skulle jeg ønske jeg var død. Den nervepirrende angsten for å bli oppdaget, må være verre en død.

 

Når jeg sitter her helt alene, trenger jeg ikke være engstelig. Jeg trenger ikke være redd for at noen skal se hva jeg egentlig mener, egentlig føler. Å gå sammen de andre, får meg til å vemmes. Jeg blir kvalm av dem. De konkurrerer om hvor mange jøder de har drept. Jeg er redd for å avsløre meg. Vise hva jeg egentlig føler, når jeg er sammen med dem.

 

Jeg har ikke noe begrep på tid. I de første ukene prøvde jeg å lage et system, for at jeg skulle holde orden på tiden. For at jeg kunne vite hvor mange dager det hadde gått, la jeg en potet til venstre for hver gang jeg ble så søvnig, at jeg ikke klarte å holde meg våken. Den haugen har jeg rast nå. Jeg måtte det. Den tok så mange poteter at jeg ikke kunne dekke meg selv lenger.

 

Under jødeopptoget klarte jeg ikke å skjule det. Det føltes i hvert fall ikke sånn. Ordene jeg slang ut som hånsord, var ikke hånlige. Jeg prøvde så god jeg kunne å spotte, med de verste ord jeg kan. De stygge ordene som kom fra stemmebåndet, gikk opp til munnen min, men der forandret de seg. Når de kom ut var de medfølende. Jeg klarte ikke late som en gang. Ikke når jeg så dem gå der. Nei, unnskyld. De gikk ikke. De haltet og slepte seg bortover til en annen konsentrasjonsleir.

 

Du synes kanskje at jeg klager, når jeg sier at jeg er sulten og trenger mat. Ja, jeg ligger i bunn av en potetkjeller. Ja, det er masse poteter her, men jeg kan love deg at hvis du ikke hadde sett at det var en potet føre du spiste den, hadde du aldri gjettet at det var spiselig. Alt her nede er muggent, og fullt av rotte skit. Jeg tror jeg har begynt å mugne selv.

 

Det var en liten jente i opptoget. Hun gikk alene. Den lille hadde blodige piskeslag oppover ryggen. Piken var helt i svima, og vinglet ut av toget. Plutselig oppdaget en av offiserene henne. Han tok tak i jenta, og gav henne slag på slag med stokken, til hun ikke gråt lenger. Vinden blåste ikke den dagen. Den tok ikke med seg hennes problemer.

 

Det er dårlig luft her. Ikke at man kan vente noe annet, langt ned under jorda, innestengt med mugne poteter. Jeg tenker ofte på hvordan det er å kunne puste inn frisk luft. Hvordan det er å kunne kjenne vinden i ansiktet. Vinden tar med seg problemene. Den blåser dem vekk. Hvis jeg bare kunne komme ut igjen. Da kunne vinden tatt med mine også.

 

Det er ikke lett å være Gestapo soldat på utsiden, når du ikke er det på innsiden. Jeg er en av de som følger mengden. Tør ikke vise hva jeg mener. Jeg slår inn dører, finner jøder, og sender dem i konsentrasjonsleir. Samtidig som jeg spytter på dem, synes jeg synd på dem. Jeg fortalte i stad at jeg ble kvalm av Gestapo soldatene. Jeg tar det tilbake. Det er meg selv jeg blir kvalm av.

 

Neste morgen

 

Jeg hørte bomber i natt. De må ha vært ganske nære, for alle potetene ristet da det smalt. Lukten har også forandret seg. Det lukter svidd. Jeg hadde vent meg til den mugne lukta. Jeg merka den ikke lenger. Det er litt sånn som med sulten, den forsvinner når den vet at du ikke har noen mulighet til å gjøre noe med det. Livet er også sånn. Det finner ut når det ikke har mulighet lenger, og da forsvinner det.

 

Bombene falt i natt. Jeg er blitt satt inn, for å lete etter overlevende tyskere i husrester. Det er deilig å slippe unna jødeforfølgingen. Det skumle er grunnen til at jeg fikk denne jobben. Jeg tror at løytnant Freischen, har mistanker om mine jødiske sympatier. Han må ha sett det under opptoget.

 

                                                                  ˜˷˜˷˜˷˜˷˜˷˜

 

Jeg trakk det korteste strået. Jeg må gå ned i den første kjelleren. Det stinker av mugg og skit. Jeg kan ikke tenke meg at noen overlevde bombingen i natt. Og hvis de overlevde, hadde de dødd av å oppholde seg i denne kjelleren.

 

Lyset. Er jeg i himmelen? Det svir alvorlig i øynene. Jeg er vel ikke i helvetet?

Jeg kjenner frisk luft, som fyller lungene mine. Jeg prøver å strekke meg mot lyset, ta på det. Det funket dårlig, men noen rister i meg. Hva?

 

Det er noen her. Det er en mann. Han lever! Jeg går nærmere, og ser at han må ha oppholdt seg her lenge. Lenger siden enn bombinga i natt. Det flyter over med mugne poteter, og avføring. Både fra mennesker og dyr. Dette er min sjanse. Det er min mulighet til å gjøre det jeg vet er riktig. Jeg kan redde en jøde. «Jeg kommer tilbake».

 

Gjennom de rennende øynene mine, og det overveldende lyset, skimter jeg en skikkelse. Jeg hører ord. «jeg kommer tilbake. Jeg skal hjelpe deg.». Jeg har en følelse av at jeg fortsatt er på jorda. De ordene, det løftet virket litt menneskelig. Lyset forsvinner og mørket lukker seg rundt meg igjen.

 

Jeg dukker hodet opp fra kjelleren, og puster inn ren luft igjen. Eller – ren er den vel kanskje ikke, for den er full av støvet etter bombingen. I forhold til den luften (hvis man kan kalle det luft) i kjelleren, er luften her ute ren. «ingenting der nede», prøver jeg så overbevisende som jeg kan.

«Vi kjenner nok dine ingenting. Det er ikke uten grunn at du er blitt plassert bort fra jødeforfølgingen. Jeg går ned og sjekker», fortsetter Løytnant F.

Han vet det. Han må vite det. Jeg kjenner hodet mitt blåser seg opp som en ballong.

 

Igjen kommer lyset mot meg, og denne gangen har jeg vent meg til det. Skikkelsen kommer ned til meg. Den drar meg opp, ut. Jeg ser ørnen på jakka hans, og kjenner vinden mot kroppen. Det var ørnen, vinden brakte til meg.

 

I det jeg hører skuddet sprekker ballongen, og jeg faller til bakken.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish