Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Evighetens søvnSkriv ut Utskrift
En tekst om en jente som blir mobbet og til slutt ikke klarer mer.
Bokmål - FortellingForfatter:



Stemmer, over alt. De er inni meg nå. Hvorfor kan de ikke la meg være i fred? Det nytter ikke å ta igjen. Gjemme seg bort, løpe, bort, bort. Det er den eneste måten å komme bort fra dem på. Men så fort jeg setter meg ned ett sted kommer de tilbake. Bare at nå er de inni hodet mitt. Smerte.

 

Bilene tuter, jeg bryr meg ikke. Hvorfor skulle jeg? Jeg er på vei hjem fra skolen. Sjåføren i den bilen der syns hvis jeg gikk ut i gata uten å se meg for. Kunne han ikke bare kjørt på meg? Da ville det i hvert fall bli slutt på alt. Jeg lurer på hvordan det ville være å dø. Jeg har ofte tenkt på det. Det ville bli helt sort. Slutt på alt. Eller ville det? Ville jeg fortsatt høre stemmene? Så mange spørsmål men så få svar.

 

Helt siden 1. klasse har jeg hvert mobbeofferet. Nå går jeg i 10. Folk snakker om at de blir mobbet. Jeg blir hatet. Utfryst og utestengt. Det er ingen som vill ha meg her. Jeg tror de fleste lærerne synes jeg er en flittig elev. De aner ikke sannheten. Hva annet skal jeg bruke tiden i timene på? Motta stygge blikk og trusler fra de andre i klassen? Ingen vil noen gang forstå meg.

 

 

Det var tidlig en dag etter skolen. Jeg hadde nettopp kommet hjem etter å ha fått et blått øye på bussen. Det ble den vanlige unnskyldingen med at jeg gikk på døra, denne gangen også. Men da mamma førte meg inn på kjøkkenet ble jeg møtt av en søt duft av en herlig middag. Hadde mamma gjort dette for meg? Hadde hun funnet ut noe? Nei, det var umulig. Jeg hadde aldri sagt det til noen. Bordet var dekket med en fin hvit duk og hun hadde satt levende lys på bordet. ”hvorfor har du gjort dette?” spurte jeg overasket. ”jeg har noe å fortelle deg” svarte hun litt stille. Hun virket nesten litt skyldbevisst.

 

Da vi hadde spist litt av maten kremtet mamma. ”vi blir nødt til å flytte” sa hun stille. ”Jeg er blitt overført til ett annet kontor og det er ganske langt borte”. Mamma er advokat. Hun jobber nesten hele tiden så hun måtte ha veldig dårlig samvittighet. ”Jeg vet at du blir nødt til å reise fra alle vennene dine, men jeg blir nødt til å flytte”. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører. Vi skulle flytte! Kanskje jeg nå endelig kunne få fred. Begynne et nytt liv. ”Det er greit mamma, jobben din må jo komme først. Og dessuten, jeg kan jo fortsatt snakke med dem på mobilen”. Hun fikk tårer i øynene. Jeg kunne se det selv om hun prøvde å skjule det. Hun var glad. Glad for at jeg sa at vi kunne flytte. Skulle ønske jeg kunne være så glad.

 

Det gikk bare tre dager før vi skulle flytte. De tre dagene hadde hvert et mareritt. Det virket som om alle ville plage meg ekstra mye før jeg dro. Det var så vidt jeg orket å stå opp hver morgen. Det eneste som var ett lite lys i alt det grå var att vi skulle flytte. Bort, bort fra alt. Det skulle bli fint. Til nå hadde bodd i California. Vi skulle flytte til New York.

 

New York City. Befolkning: 8,5 millioner mennesker. Det er den største byen i delstaten New York. Dette er hvor jeg flytter. Det var større en jeg hadde forestilt meg. Høye skyskrapere over alt. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare meg i en så stor by, men nå skulle jeg begynne på en ny skole, ett nytt liv. Bilen trillet frammover, over broer, gjennom gater. Det var utrolig mye å se på. Men omsider kom vi frem til leiligheten mamma hadde kjøpt. Den var ikke så stor at det gjorde noe, men den var stor nokk. Den hadde ett fint bad, en stue og kjøkken og to soverom.

 

 

De første dagene gikk fint. Det var vinterferie og jeg skulle ikke begynne på skolen før om 6 dager. Ferien brukte vi til å pusse opp leiligheten og sette inn nye møbler. Jeg fikk ny seng, garderobeskap og en skrivepult. Jeg malte rommet mitt i lyseblått. Til vanlig likte jeg ikke lyse farger, men dette var starten på et nytt, lysere liv. Dagene gikk og snart kom første dag på den nye skolen. Ingen kom bort og sa hei til meg. Det hadde jeg jo ikke forventet heller. Men det var fint å slippe truende blikk fra alle de andre.

 

I fysikktimen fikk jeg plass ved siden av en gutt. Han hadde halvlangt, blondt og ruskete hår, brune øyne og var allerede blitt bred over skuldrene. ”Hei, jeg heter Nick Collins”. Han smilte til meg. ”Hei” svarte jeg usikkert ”jeg heter Elise Hovland”. ”Du er ikke herfra er du vell?” spurte han vennlig. ”Nei, jeg har nettopp flyttet hit, jeg kommer fra California”. Vi ble sittende å snakke resten av timen. Han virket hyggelig og jeg bestemte meg for å bli bedre kjent med ham. Da jeg kom hjem gjorde jeg leksene før jeg gikk ut en tur. Det var spennende å se byen. Det var så mye å se på og så mange mennesker, at du vanskelig kunne forestille deg det. Jeg satte meg på en kafé. Det var ett hyggelig lokale med noen små bord og en disk. Da jeg hadde bestilt det jeg skulle ha satte jeg meg ned og begynte å tenke på hvordan livet mitt hadde forandret seg siden jeg kom hit. Jeg fikk fortsatt tårer i øynene da jeg tenkte på de vonde årene jeg hadde hatt i California. Stemmene hadde brent seg inn i minne mitt som vonde svimerker. Jeg ville nok aldri få den selvtilliten jeg hadde hat før jeg begynte på skolen.

 

Mens jeg satt der oppdaget jeg att det sto noen ved bordet mitt. Det var Nick. Jeg skyndte meg å tørke bort tårene, men for sent. Han hadde sett dem alt. ”Gråter du?” spurte han vennlig. ”Neida, ingenting å bry seg om.” Jeg ville ikke at noen her skulle få vite om fortiden min. ”Jeg ser jo det er noe! Du kan si det til meg, jeg lover å ikke si det til noen”. Kunne jeg stole på ham? Nei, avgjorde jeg. I vertfall ikke enda. ”Jeg tenkte bare på hunden min,” sa jeg. ”Den døde for noen dager siden.” Han satte seg ned og pratet litt med meg. Jeg hadde litt dårlig samvittighet fordi jeg hadde løyet for ham, men det fikk ikke hjelpe.

 

De neste dagene gikk greit. Ingen som mobbet. Det var herlig. Jeg var mer og mer sammen med Nick og ble veldig godt kjent med ham. Han tok meg med på kino, tivoli og museum. Vi ble satt sammen på en skoleoppgave så da tilbrakte vi enda mer tid sammen. Han inviterte meg til og med hjem til middag en dag etter skolen. Familien hans var veldig hyggelig og vi hadde det fint. Det føltes som om jeg kunne snakke med Nick om alt. Jeg hadde fortsatt dårlig samvittighet for å ha løyet for ham, så jeg hadde bestemt meg for å fortelle ham om fortiden min etter skolen. Men i første time fikk jeg meg en ubehagelig overraskelse

 

”Da vill jeg be dere om å ønske vår nye med elev hjertelig velkommen. Og så får dere ta godt imot henne”. Det var læreren vår. Det var Ingrid som stod fremme ved tavla ved siden av læreren og smilte til klassen. Selvfølgelig ville alle tro att hun var snill som ett lam. Men jeg visste bedre. Hun var den som hadde mobbet meg mest gjennom skolegangen min. Jeg kunne formelig se at hun allerede planla ett eller annet å gjøre med meg i neste frikvarter. Enten det var å putte hodet mitt nedi en do skål eller det bare rett og slett var å banke meg opp. Timen sneglet seg av gårde og omsider ble det friminutt. Hun var ikke vanskelig å få øye på der hun stod og ventet på meg ute i skolegården. Hun hadde allerede samlet seg en hel flokk tilhengere. Den nye gjengen sin. Skulle jeg aldri få fred?

 

 

Dagene sneglet seg fremmover. Det var det samme hver dag. Ingrid og gjengen hennes gjorde alt de kunne for att jeg skulle ha det fælt. Jeg sluttet å gå sammen med Nick, selv om det virket som om han savnet meg. Han ringte hele tiden, men jeg svarte ikke. Det var bedre for han om han ikke gikk sammen med meg mer, nå som alle visste om fortiden min. han visste jeg hadde løyet for ham, og hvordan kunne han tilgi det? Det var bedre å bare unngå ham.

 

Det var en regnfull dag. Vi skulle på ekskursjon med klassen til noen klipper i nærheten av sjøen. Alt hadde hvert bra hadde det ikke hvert for Ingrid. Hun hadde knapt hvert på skolen ett par uker, og allikevel hadde hun samlet seg ganske mange som var imot meg. ”hei! Hvor har du kjøpt de klærne? Eller er det moren din sine?” Det var Jannike. Bestevenninnen til Ingrid. Nick var der også. Han så ut som om han helst ville hvert ett annet sted. Jeg gikk, men jeg kunne høre ropene og stemmene deres lenge etter jeg hadde gått fra dem. Jeg bare gikk og gikk, uten noe mål. Til slutt endte jeg opp ute på kanten av en klippe. Det var en nesten loddrett fjellvegg rett ned. Den endte i noen store steiner nede på stranden. Mon tro hva som hendte med den som falt utfor der. Man ville nok dø. Håpte jeg. Det ville nok se ut som en ulykke. Da ville det bli slutt på alle stemmene, og alle blikkene. Jeg hoppet. Jeg hørte noen som skrek. ”Neeei!”. Det var Nick som hadde løpt etter meg. Han hadde sett att jeg hoppet. Men det var for sent nå. Alt ble svart.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish