Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Far. Jeg er homofil!Skriv ut Utskrift

En historie om et brødrepar og familien deres.

Skrevet i 9. klasse.

Bokmål - FortellingForfatter:



Idè fra heftet «Fjortis, jeg?»

Øynene glir opp. Jeg hører vinden synge i de høye furutrærne utenfor vinduet. Jeg hører kaffekanna ule på kjøkkenet, skrittene som går mot den, og lyden av nytraktet kaffe ned i koppen. Lukten av vår. Jeg strekker på beina slik at de akkurat rører kanten på køyesenga.

 

Jeg gnir søvnen ut av øya og kikker ned på bruttern. Han er allerede våken, og leser i de gamle Donald Duck bladene mine. Døra glir opp, og mamma ser vi er våkne. Hun hvisker stille at pappa kom hjem i natt, og at han har med en overraskelse til oss. Jeg smiler så bredt at ansiktet mitt slår sprekker. Jeg hører bruttern, som forøvrig heter Are, setter i et lite gledeshyl. Mamma hysjer på han, og sier at han kom hjem klokka tre i natt, så han trenger en god natts søvn. Are nikker kjapt, før han stikker hue nedi bladet igjen.

 

For det er ganske stort når pappa endelig kommer til land og hjem etter å ha vært og seilt i statene. Han er sjefsmaskinist på en stor båt som frakter cargo fra Peru til Houston i Texas. Han kommer hjem bare annenhver måned og i de store feriene som juleferien og sommerferien. Heldigvis. For han kjenner noen karer der nede som jobber i feriene også. Som bare er innom i en uke annenhver måned. Jeg kan føle hvordan det må være for familien hans. Et hvert hjem trenger en farsfigur, som kan være hjemme og passe på, og se at barna vokser opp. Det er ikke så lett det; å ha en far som ikke er hjemme så mye. Men, så er det ekstra herlig når han kommer tilbake med mye penger og gaver til Are og meg.

 

Are er 9, en ni år gammel gromgutt. En sånn lillebror en hver storebror kan ønske seg. Men likevel, folk ser litt rart på oss siden vi er så gode venner. Alle andre krangler, herjer og er bitre fiender. Men Are er ikke sånn, ikke jeg heller. Vi har alltid vært bestevenner. Kanskje det er grunnen til at jeg er litt ensom på skolen. For jeg har ingen venner på skolen. Eller, jeg har venner, men ikke sånne man kan stole på. Bare sånne som er venner når man nettopp har skaffet seg det nyeste playstationspillet, eller som kommer hjem til deg når faren din leier en crossmotorsykkel og du får lov til å kjøre den. Slike venner kan man vel ikke kalle venner, men jeg gjør det alikevel... Uansett gjør det meg ikke så alt for mye, for jeg har jo Are, mamma og pappa. Ja, også Gustav da, katten vår. En rød, langhåret norsk skogkatt for å være riktig.

 

Jeg strekker meg en gang til og krabber ned av senga. Jeg må hoppe litt, for vi har ikke stige. Derfor har de plassert meg øverst, slik at Are skulle slippe å ha så langt mellom beina og golvet når han henger etter sengekanten. Men det er greit, pappa sier han skal snekre en stige til meg snart. Kankje i morgen, kanskje neste uke. Men han gjør det, det skal han ha! Han er den som kan gi et ord, og holde det! Ikke en sånn feig pappa som stikker av med halen mellom beina hver gang man spør om en tjeneste... Jeg sier «morn» til Are og Gustav, som forøvrig ligger og breier seg på dyna til Are. Are svarer «morn» uten å ofre meg et blikk. Han er så dypt nedi en Donald-story at man nesten skulle tro han var i en slags transe. Gustav derimot ofrer meg et sløvt blikk før han igjen vender hodet ned i dyna.

 

Jeg trives her, der vi bor nå. Utpå landet, langt ifra bråk, eksos, skrik, ambulanselyder og tog som suser forbi hvert kvarter. Deilig å være her!

 

Vi har flyttet ganske mye... Jeg er 15 nå, og vi har flyttet to ganger siden jeg kom til verden. Jeg ble født i Oslo, men vi bodde ikke der så lenge. Mamma og pappa fant ut at den lille leiligheten de hadde den gang, ble for liten for en småbarnsfamilie, og dermed flyttet vi ut på Nesodd-tangen. Der bodde vi til jeg var 14 og et halvt. Are hadde sin oppvekst der, og vi hadde det ganske fint, egentlig.

 

Jeg har noen vonde, men har mest gode minner også. Det var noen gutter som pleide å mobbe meg på skolen, stenge meg ute og gi meg skylda for alt som ble gjort, som jeg ikke hadde gjort. Og hvis noen av de «kule» gutta pirka borti dem, og selv om de så at det var noen andre enn meg, så banka de meg uansett. Jeg ble av å til så lei at jeg vurderte å flytte, og slik ble det. Ikke fordi jeg hadde noe jeg skulle ha sagt, men mamma fikk jobb der, og derfor passa det egentlig veldig godt. Men, trist å dra fra det jeg hadde der. Fikk meg hvertfall noen gode venner der også...

 

Vi brukte å dra ned på kaia og fiske krabber. Vi følte oss som skikkelig vikinger der vi stod i vinden, og regnet piska oss på ryggen som brennmaneter. Vi hadde simpelt utstyr, men fisket opp hele 135 krabber på 2 hele dager. Stod nedi der hele dagen, bare hjem for å spise. Det eneste vi brukte var to meter hyssing, en klesklype vi bandt i enden, og til slutt fant vi noen blåskjell vi knuste i to, og hang på klesklypa. Det funka veldig bra. Krabbene vi fikk opp, la vi oppi en gammel båt. Vi hadde forskjellige stillinger. Jeg husker jeg var arkitekt og bøtteløper. Jeg pynta opp båten, og gjorde det koselig for krabbene, men det så ikke ut som at de satte pris på det. Jeg sprang også med ei rød bøtte med vann i, og henta krabbene folka på kaia fikk opp. Frem og tilbake, dagen lang. I to dager. Tror faktisk jeg jeg bygde musker den helga.

 

Morsomt var det også. Jeg, Kai, Sturla, Ulrik og bestekompisen Dag Ivar, eller Daggi som vi kalte han. Synd å dra fra «gutta», men slik ble det. Mamma fikk ny jobb her oppe på landet. Midt inni frodigste delen av Hønefoss. Skulle ikke tro det, men av hovedveien, stikker det ut en lang, lang, laaang grusvei som er helt forferdelig nå på våren, med telen i jorda og alle hullene i veien.

 

Mamma, som forøvrig heter Sunniva, som snart fyller førti, fikk jobb som tannlegeassistent hos den beste tannlegen downtown. Hun er veldig nøye med tannpussen angående meg og Are. Men, hun vet bedre enn oss, så vi er lydige og hører på henne. Pappa er på båt mesteparten av året, men så tjener han fete penger også. Penger nok slik at de kan skjemme oss bort litt. Oss, altså meg og Are. Vi får ikke alt vi peker på, så «ille» er det ikke, men vi har nok så vi klarer oss... Pappa heter Lars. Han er en tre-og-førti-årgammel tobarns far som er gift, har god jobb og alt han måtte ønske seg! Gustav er som sagt en norsk rødhåret skogkatt som akkurat har rundet 9 år. Den katta har vært med meg en stor del av oppveksten, og var en god lekekamerat før Are kom til verden.

 

Vi sitter som vanlig samla ved det kvadratforma kjøkkenbordet i norsk furu, lakket i mørk mahogny kjøpt på Ikea Hønefoss for å være helt korrekt. Mamma på sin stol med sudoku og en kopp kaffe, Are med sitt Donald blad og frokostblanding med honningsmak til høyre, og til slutt meg på enden med blikket festa ned i brødskiva med hjemmelaget og nyrørt blåbæresyltetøy. Det er så fantastisk godt det, å ha ei mor som plukker bær, rører dem, og fryser dem ned så vi har hele vinteren, og godt utpå våren. Alle gode skogsbær; blåbær, multer, jordbær, bringebær og mange fler som jeg ikke kommer på i farten. De fleste i klassen min kjøper jordbærsyltetøy fra Nora som er ca 50% sukker og bær som er importert fra Tyskland... De aner jo ikke hva skikkelig god bær smaker. Bare sånne jordbær de får kjøpt i på Kiwi på salg for kroner 15,90. Tidlig på mai måned, helt sikkert importert fra ett eller annet land som sprøyter dem med giftstoffer dag og natt. Jeg er kritisk og mistenksom til alt som ikke er norskt eller som har blitt laget av pengenarkomane som driter i kvalitet, og som sprøyter i dem alle giftstoffer pluss en god dose svinepest. Kanskje det ikke er så lurt å ha slike fordommer, men jeg er slik av type. Pappa også. Han kjøper aldri mat på McDonals eller noe. Da finner han seg heller en kantine med priser høye nok til at de bare MÅ være sunne. Fairtrade-produktene er vi fan av. At bonden får en mer rettferdig pris på arbeidet han legger i produktet sitt. Og at det har svanemerket. Det er viktig! Mat, riktig og sunn mat, det er viktig for oss mennesker, og vil alltid være det. Slik er det bare. Vi er levende opptatt av det. Sunt kosthold lizzm!

 

Plutselig kommer pappa subbende bortover golvet med morgenkåpen altfor langt ned. Han ser trett ut, og jeg tenker at han umulig kunne ha fått nok søvn hvis han la seg klokka tre i natt, og nå er klokka ni på morgenen... Likevel, så løper jeg mot han, og Are følger etter. Til og med Gustav kommer trippende og gnir hodet inntil leggen hans. Vi klemmer han, som i en god familiefilm. En lykkelig familie har kommet sammen igjen. Etterpå, ved bordet, snakker vi om alt som har skjedd mens han var borte, og alt som skjedde tilbake i statene. Denne diskusjonen kan vare en god stund, siden det har gått en måned mellom sist vi så han... Overraskelsen han lovte oss kom tilslutt. Han ba oss vente her, men han tok med mamma ut i gangen. Jeg og Are venter i spenning.

 

Da Lars og Sunniva kommer tilbake, ligger det et smil om munnen til mamma. Hun visste tydeligvis ikke noe om dette før nå, men nå vet hun det! De sier det er en felles overraskelse til hver, så de ber Are om å komme ut først. Are kommer som mamma smilende tilbake, og sier at jeg må komme ut. De fører meg inn i garasjen. Jeg kjenner sommerfuglene i magen. De må ha krig der inne. Jeg hører porten gå opp, og hendene i nakken som knytter opp skjerfet jeg hadde rundt øya. Jeg stirrer rett inn i en stige. Først blir jeg litt skuffet, men da jeg ser at det ligger noe innpakket oppå den, vekker det en ny nysgjerrighet.

Jeg smiler, og kjenner at jeg plutselig ble glad for stigen vi skal ha på køyesenga.

Jeg smiler til mor og far. De smiler tilbake.

«åpne pakken» smetter det ut av Are.

Jeg går mot den, åpner opp den lille og avlange pakken, og ser inn i et bilde.

Gleden går igjen ned. For jeg hadde trodd det skulle være en PSP eller no ligninde.

Men, da jeg tar en nærmere kikk på bildet, ser jeg at det er familiebildet vårt.

Med noe inni! Jeg åpner opp glasset, og tar opp kortet som var der.

Det renner ut 700 dollar. Og i kortet står det:

«Siden du er den gullgutten du og Are er, har vi nå spandert oss en tur til USA!

Pappa fikk rabatt av firmaet han jobber for, og sammen med de pengene han fikk fra denne turen, så har vi endelig råd!

Vi skal bo på et femstjerners hotel i Texas, og oppleve alle sverdighetene, festlighetene og hele Houston! Vi drar i morgen!»

Jeg var i sjokk. I hele mitt liv hadde jeg lyst til å bli med pappa til statene, men siden han var i jobb, kunne ikke dette bli gjort. Men nå blir det det, og i tilegg får jeg familien med meg, uten Gustav, da. Men det alene er utrolig!

Pluss 700 dollar!

«Det med at jeg kom hjem i natt klokken tre var løgn, jeg kom hjem klokken tolv.» Sier pappa.

«Og rett etterpå det, gikk jeg i garasjen for å snekre en stige, for å så pakke alt inn og gjøre det klart. Jeg kom inn klokken åtte, og sovna med en gang.

Mamma våknet etter at jeg la meg, og da hun spurte når jeg kom hjem, så dro jeg henne også med inn i spøken, og svarte; tre!»

Jeg ler tilbake. Alle ler. Og jeg klemmer pappa så hardt at jeg kan gjenne mitt eget hjerte inn i ryggraden. «USA» mumler Are og jeg i kor.

«Vi skal til USA».

Resten av dagen bruker vi på å pakke.

Vi skal være der i tre uker, så vi må ha med oss det meste.

Mamma har ringt rektor, og avtalt at det gikk greit at jeg ble borte fra skolen, bortsett fra det at jeg må han en kjip matteprøve når jeg kommer hjem.

 

Dagen etterpå blir vi vekket klokken sju. Vi spretter opp, kler på oss, dusjer og steller oss. Alle er klare for å dra klokken åtte.

Vi setter oss in i den litt slitne Toyota Corolla'en til mamma og begir oss i vei til Gardemoen. Vi bruker ca ½ time dit, og flyet vårt går klokken elleve.

Vi får god tid på å sjekke inn, shoppe flygodt på taxfree og vente en stund før vi går ombord.

Flyturen går helt perfekt med klar himme storparten av veien.

Det var veldig interessant å se flere land på samme turen!

Vi hadde mellomstopp i Amsterdam, og fy flate for en flyplass!

Det tok hele ti minutter å «taxe» for flyene på bakken fra en ende til den andre.

 

Det første som slo meg da vi gikk ut av flyet i Houston var varmen.

Det var som å bli skutt av ei pil som trang seg inn i kroppen og boret varmen inn i meg til jeg begynte å svette.

Da vi kom inn tok vi av oss og gikk i shorts og t-skjorter.

Det var midt i varmeste delen av Juni.

Vi landet klokken 9 om morgenen og av dødsslitne.

Vi tok en «Yellow cab» til hotellet, sjekket inn og sov til klokken 2.

Det var kjempesnålt å våkne på den tiden av døgnet, helt uthvilt, men ikke mer.

Det første som møtte oss da vi åpnet vinduet var gatene som nå var fulle av biler, sykler og folk. Jeg kjente på det. Så stort alt her var.

 

 

De neste dagene gikk med på å gå på museum, se på ting og shoppe.

Jeg kjøpte meg noen kule klær jeg hadde lyst på, mens de andre drev på med sitt.

En dag vi gikk inn i en butikk, som var en lyd- og bildeforretning, ble jeg imponert.

Jeg sto i flere minutt å stirret på noen høytalere.

Tonene fra klassikeren fra Scorpions' «Rock you like a hurricane» hamret ut av settet som var ravnsvarte i pianolakk. De skinte som svart gull.

Eieren av butikken kikker bort på meg og sier: «Something you're looking for young man?» Jeg skjønte hva han sa, og hørte det var vennlighet i stemmen hans.

Jeg svarte på gebrokkent norsk-engelsk: «No, i'm youst looking around, mister»

«Okay», svarte mannen med de vennlige øya og den fine sveisen.

Han var en flott mann. Så faktisk ut som en modell spør du meg.

«Whats your name, and were do you come from?» spør han grublende.

«My name is Erlend, and i come from Norway with my family on vacation»

svarte jeg stolt over å kunne spåket. Resten av familien ser også på meg med et lurt blikk, men lar meg være i fred. Det ser ut som at de liker han også, og lar meg snakke. For det er ikke alle jeg får lov å snakke med. Sånne som ser ut som gangstere eller uteliggere.

«You're speeki'n good english Ærlent» med et lite flir om munnen fordi han ikke helt klarer navnet mitt. «Thanks, whats your name, and do you have any family?»

«Oh, my name is Michael, but just call me Mike. Actually i got a family, and we live upstairs. Thats pretty cool worki'n in the same house that you live in, huh?»

«Yeah, thats cool, heheh...» svarer jeg litt nervøst.

«How old are you?» Spør han snart.

«Fourteen» svarer jeg usikkert. «Fifteen!», roper mamma lenger bak i butikken.

«Ahh, i understand! But, u know what? I got a son that's at the same age as you!»

Sier han interessert.

«Do you?! Whats his name? And is he here now?» Spør jeg enda mer interessert.

«His name is Charles, and actually he comes from school any minute» svarer han.

Det klinger i dørklokka, og en gutt med sekk kommer inn døra.

«Hi dad», sier han og slenger fra seg sekken bak disken.

«Who are you talking to?» spør han igjen.

«A friend of mine, that just arrived. Hes even at you age, and can speak english pretty well! His name is... What was your name again?» Spør han.

«Erlend».

«So, Erlend (forsatt litt gebrokkent, men det får gå), meet my son, Charles»

«Hi charles!» Sier jeg og smiler bort til han, håndhilser, og stiller meg ved siden av han. Han vurderer meg, og ber meg bli med opp på rommet hans.

Jeg kikker bort på mamma som nikker og smiler. Samtidig ser jeg pappa hinte Mike bort til seg for å se på en fin flatskjerm. Tror ikke han vil kjøpe, men han er alltid ute etter mer info og lærdom. Engelsken hans er meget bra, og samtalen går videre mens jeg løper opp den teppekledde trappen sammen med Charles.

Jeg hilser på moren hans, som heter Emily.

Vi går inn på rommet og han viser meg noen spill.

Vi blir der inne til mamma kommer opp og ber meg komme ned.

Jeg spør henne om å få bli lengre, og viser henne mobilen.

Hun sier at det er greit så lenge det er greit for Emily og famlilien.

Hun sier at hun bare er glad for at Charles endelig har fått seg en kompis, for han har visst heller ikke så mange venner på skolen.

Jeg avtaler med mamma at jeg får bli til klokken seks, og at jeg må ta meg hjem selv.

Jeg begynner å bli lommekjent i gatene, og hotellet vårt er bare et kvartal unna.

Resten av tiden til klokken er seks, bruker jeg og Charles, som virker som en veldig spesiell men veldig koslig gutt, til å spille dataspill, og snakke om problemstillinger i hverdagen pluss en del om litt persolige ting.

 

Dagene går, og vi hadde allerede vært der i to og ei halv uke. Vi har besøkt de fleste severdighetene, og vært på litt bassenger, bowlinghaller og faktisk spist på en vanlig resturant. Pappa var dog nøye med å snakke med kokken om hvilke råvarer som var brukt, og hvor de kom fra. Resten prøvde å få han til å stole på at han ikke døde av noen sykdom, hvis han åt en vegetarpizza med vann som drikke.

Jeg ble også enda mer kjent med Charles og familien, og spiste middag der to ganger.

Emily er en fantastisk kokk og lager god mat.

En dag inviterte vi dem på middag på hotellet på vår regning, og de takket ja.

Den kvelden kom hele Burrows-familien som de het, i finstasen.

Mike, fruen og Charles i skjorte og kjole.

Det viste seg at Charles åpenbart var optatt av å se bra ut, men han var som sagt spesiell. Jeg kunne bare ikke setter fingeren på hva det var.

Vi hygget oss den kvelden som alle andre kvelder. Maten var dyr, men det var verdt det! Gourmetmat for første gang! Det var som å se en film der to lykkelige familier fikk slik moderne mat på firekanta fat på en fransk seksstjerners resturant.

Jeg så at Charles av og til så på meg med et litt rart blikk.

Ikke det at han så rart på meg, men det var noe med blikket og holdningen som ikke stemte med det jeg var vant til, men jeg likte det.

Da vi var ferdige med middagen bad de oss over til dem på kaffe.

Og vi takket mer enn gjerne «ja», og jeg fortalte hele veien bort til dem hvor flink Emily var til å kokkelere. Kanskje de syntes jeg maste litt for mye, men jeg var så engasjert denne kvelden.

Da vi satt ved bordet dems, snakket vi om hvordan vi møttes og hvordan dette vennskapet hadde tatt form på så kort tid, og så godt.

De kunne nesten ikke tenke på at vi skulle i morgen dager.

Are, som ikke skjønte noe av det engelske språket, fant seg til rette samme med hunden deres, Bella. En flott hvit liten hund var det. Vet ikke hvordan rase den var, men det brydde meg ikke, for den kvelden var det noe som skjedde!

Da vi barna sa takk for mat, tok Charles meg inn på rommet hans.

Vi satt i sofaen og bare snakket. Det var faktisk deilig å ha noen å snakke med, jeg hadde aldri hatt det slik før. Å bare sette seg ned å snakke med noen.

Tydeligvis ikke han heller. Han bablet om noe som: Du er den eneste jeg har kjent og snakket med som forstår meg, og mine spesielle... greier...

Jeg svarte han at jeg følte det litt rart når jeg snakket med han. At det var noe med han som gjorde at jeg følte meg sprudlende, glad og bittelitt gele.

Han kalte det noe jeg ikke skjønte på engelsk. Noe som begynte på Lo-et eller annet.

Da han etterpå så meg dypt inn i øynene, så dypt at jeg nesten kunne føle et stikk i hjertet. Jeg stirrer tilbake.

Jeg ser en rolighet, en stillhet, en godhet i bilkket. Noe kjært.

Han bøyer seg framover mot meg, og nesene våre stanger.

Jeg kjenner frisk peppermyntelukt.

Jeg spretter tilbake. Jeg løper ut av rommet og setter meg ved siden av mor og far.

Jeg ser han ikke resten av kvelden.

 

Dagen vi skal reise og vi er på flyplassen spør pappa meg hvorfor jeg kom løpende ut av rommet den kvelden, og hvorfor Charles ikke kom ut sammen med meg. Jeg ser meg rundt, nervøst. For jeg vil ikke at noen andre skal høre det jeg nå skal si.

 

Jeg snur meg mot han med en pirrende følese i magen, sommerfuglene som kriger, bildene av at han bøyer seg mot meg den kvelden. Alt skjer i blitsfart. Verden går rundt.

Jeg hvisker i øret til han:

«Far. Jeg er homofil»




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish