Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
IngentingSkriv ut Utskrift

En novelle om en jente som blir mishandlet hjemme.

Skrevet i 9. klasse.

Bokmål - NovelleForfatter:



Det gjorde så vondt. Jeg kjente det dundret i hodet mitt, det dunket og banket i hele kroppen min. Blodet rant fra det ene såret i armen. Det gjør så vondt, så utrolig vondt. Jeg skriker at hun skal stoppe, at hun skal senke hånden og legge den til side. Men  det hjelper ikke. Det gjør ingen forskjell hvor mye jeg skriker, eller hvor mye jeg gråter. Det hjelper ikke. Ingenting hjelper. Absolutt ingenting.

 

Jeg våknet på gulvet. Det verket i armen, og hodet. Hodet mest, det banket. Akkurat som om noen sto med en hammer innenfor hjernen og dunket alt de hadde inn i skallen. Jeg gikk inn på rommet mitt og kledde på meg. Så dro jeg til skolen. Jeg så at læreren så på meg, med noe spesielt i blikket. Og jeg visste hva det var, men overså det. Ingen måtte tro noe som helst vondt om verken meg eller noen i familien. Jeg dro genseren over blåmerket, det blåmerket som dekket hele albuen. Og jeg satt der på pulten min i hjørnet. Alene. Prøvde å følge med på hva som ble sagt. Men det gikk ikke. Det bare gikk ikke. Vi fikk tilbake prøven vi hadde hatt forrige uke. Enda en 2'er. Hadde jeg fått noe bedre enn en 2? Ikke som jeg kunne huske. Det dunket i hodet, altfor mye. Noe var galt. Jeg kjente det. Men hva skulle jeg gjøre med det? Hodet mitt fortsatte å dunke hele dagen. Det banket og banket. Det var like før jeg ble gal.

 

Endelig ringte skoleklokka. Det betydde at skoledagen var over, og jeg kunne gå hjem. Jeg var den siste som gikk ut døra, den siste som gikk ut skolegården. Jeg hadde gledet meg sånn til den ringeklokka skulle ringe, hvorfor følte jeg sånn angst nå da? Hvorfor gruet jeg meg sånn til å komme hjem, når det var det jeg hadde gledet meg til? Jeg hadde ikke lang vei hjem. Lang ifra. Men denne dagen føltes den utrolig lang. Mye lengre enn den pleide. Jeg sto foran inngangsdøra. Jeg tok på det kalde dørhåndtaket, jeg sto der en stund. Var ikke sikker på om jeg ville dra det ned. Som normale folk ville gjort. Normale folk? Haha, hvem tror jeg at jeg er? Normal. Morsom tanke det der, normal. Jeg dro ned håndtaket, dyttet det ned og gled døren opp. Så stille som mulig. Men ikke stille nok.

 

«Hvor har du vært?» Hørte jeg stemmen ute ifra stua si.

«På skolen.» Sa jeg stille, så stille som mulig.

«Kom inn hit.» Den raspende stemmen kommanderte meg, jeg gjorde som den sa. Jeg gikk inn i stuen. Med hjertet i halsen.

«Jeg har fått tilbake en prøve, kan du skrive under?» Sa jeg og rakk henne prøven. Den prøven som det sto et stort 2-tall på. Jeg hørte gryntet, og sukket. Hun nikket mot pennen i koppen. Som en stille kommandering på at jeg skulle hente den. Jeg gikk stille bort og ga pennen. Hun skrev under rolig. For rolig. Hun rakte meg arket, og jeg tok imot. Men hun slapp ikke arket, og hun dro meg ned til henne. Hun dro meg i håret mens hun spyttet fram mellom tennene:

«Hva for slags menneske skal det bli av deg, ditt dumme esel?» Jeg kjente det ble vått på kinnene, og jeg hatet det. At jeg ville gråte for noe som dette. Hun dro meg nærmere og hveste i ansiktet mitt.

«Du bør forbedre deg, ellers...» Hun nikket mot belte som lå slengt over stolen. Hun slapp meg, og kastet meg ut av stua.

 

Jeg løp opp på rommet. Med en hodepine som nettopp hadde blitt mye verre. Jeg stoppet igjen foran dørhåndtaket, men kom på at jeg allerede var inne. Jeg satte med ned, lente meg inn til veggen. Lot tårene strømme ned kinnene, ned hele ansiktet. Ned på genseren min. Jeg kjente at jeg døste bort. Tankene ble rare, og jeg falt ned. Jeg drømte. Drømte om frihet. Om hammere, og om dørhåndtak. Det dunket. Det dunket ikke i hodet lengre. Det dunket et annet sted. Jeg kom til klarhet igjen, og hørte at det banket på døren. Den ble slengt opp, og der sto hun. Hun som skal være min mor. Min mamma, den som skal passe på meg. Den som skal ha ferdiglagd middag når jeg kommer hjem, og som skal sette på et plaster når jeg får sår. Min mor, hun lager sårene. Både på kropp og sjel. Selv om hun kanskje trodde at de på kroppen var de største sårene, så tok hun feil. De som setter mest merker er de som blir lagt i sinnet mitt. De som blir der for resten av livet, de som jeg kommer til å huske på når jeg blir stor. Et arr, eller et skrubbsår blekner etterhvert. De forsvinner med tiden. Men i de gode stundene som jeg kan tenke tilbake, kommer jeg til å ta fram slike minner. Som når hun slenger døra opp, og har knyttneven klar. Når hun dytter den opp i ansiktet mitt, opp i kroppen min. Når jeg lukker øynene så ser jeg en hånd, en knyttneve. Det er det jeg kommer til å huske.

 

Hodet mitt dunket igjen. Dunket verre enn før. Det lå røde flekker på teppet. Det var røde flekker på meg. Jeg så omrisset av min mor stå over meg. Med et smil om munnen. Hun smilte rolig, som om hun hadde oppnådd noe. Noe hun hadde ventet på lenge. Hun ledde og gikk ut døren. Og mens hun lukket døren hørte jeg hun sa:

«Det skal bli godt med en øl nå.» Så ble alt svart. Svart som natten. Det var svart en stund, før jeg så et lys. Det liksom lokket meg til å bli med. Til å komme bort. Det var en stund til jeg kom dit. Jeg så det. Så var jeg plutselig i en tunnel. Den var fylt med vann, og jeg svømte mot lyset. Det hvite lyset som lokket meg. Jeg ble sliten av all denne svømminga. Men det var deilig. Jeg var naken merket jeg. Det var befriende. Jeg følte meg fri. Lyset fortsatte å rope på meg. Jeg hørte mange stemmer. Noen kjente, noen fremmede. Jeg følte meg så fri. Aldri hadde jeg følt meg sånn før. Hodet mitt dunket ikke heller. Jeg var nærmere lyset nå, over halvveis. Jeg kjente vannet gli langs huden min, mens jeg tok svømmetaka. Det var så frisk luft her. Selv om jeg var i en tunnel. Jeg kunne nesten ta på lyset nå. Jeg strakte meg mot lyset. Kunne ta på det. Kjente konsistensen av dette merkelige lyset. Plutselig kunne jeg ikke ta på det mer. Jeg kom lenger og lenger unna det. Til slutt var det bare en liten strime av lys flere kilometer unna. Så ble alt svart. Og jeg var ikke lenger i noen tunnel, jeg svevet. Nei, jeg falt. Falt nedover. Jeg traff bakken. Og det ble lyst. Jeg lå i en seng. Og alt var så utrolig hvitt. Det luktet merkelig. Ikke som vanlig, som det gjør hjemme. Jeg tittet opp, og der var det en pose med vann. Det hang et rør, og jeg fulgte røret helt ned til min egen hånd. Jeg var på sykehuset. Alt var så fredelig. Men likevel, var det helt annerledes enn det hvite lyset. Hodet dunket igjen. Som en hammer i hodet. Det følgte sin egen rytme, som en sang. Døren åpnet seg brått, og pleieren kom inn.

«Er du våken? Så bra, det var like før vi mistet deg!» Sa hun snilt, og smilte mot meg. Mens hun rettet på puter og seng. Jeg tittet på henne. Hun så koselig ut. Mistet meg? Hva skulle jeg komme tilbake for?

«Din mor er hos politiet nå, du skal få det godt.» Fortsatte pleieren og satte maten på et brett foran meg.

«Nei takk, jeg er ikke sulten.» Sa jeg og skjøv brettet unna meg. Pleieren sukket, og sa at jeg burde spise den senere i hvert fall. Hun lukket døren stille.

 

Jeg var alene på rommet. Alene som alltid. Jeg reiste meg opp i sengen og satte føttene ned på gulvet. Jeg dro ut alle ledningene og rørene som hang i meg, og gikk bort mot vinduet. Alt er så masete. Alt er så ensomt. Jeg åpnet vinduet og tittet ned. Det var så mange biler som kjørte fram og tilbake, som tutet og maset. Masete. Alt var masete. Hodet mitt dunket. Jeg stilte meg opp på karmen. Jeg ville få en slutt på denne dunkingen og masingen. Jeg tok et dypt pust før jeg tok sats og hoppet. Dunkingen sluttet. Og jeg kom fram til det hvite lyset, jeg slapp å svømme. Jeg var der med mange andre. Andre som hadde gjort som meg. Jeg smilte, men jeg var ikke fornøyd. Det var ikke masete, og hodet dunket ikke lengre. Men allikevel følte jeg ingenting. Ingenting i det hele tatt. Smilet stivnet. Jeg sto der sammen med andre, bleke mennesker. Jeg var ikke alene. Men jeg følte ingenting.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish