Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Livet på øyaSkriv ut Utskrift

Et brev om Spingalonga.

Karakter: 5+ (10. klasse)

Bokmål - ArtikkelForfatter:



Kjære John

 

Først vil jeg beklage at jeg ikke har tatt kontakt med deg før nå, og håper du tar i mot min unnskyldning. Det er 20 år siden dere dro fra øya, du og broren din. Jeg er ikke sikker på om din bror husker meg, siden han var så liten. Var han ikke bare fem? Eller er det bare jeg som har blitt for gammel til å huske slike ting. Men du har nok sterkere minner om meg. Hvis jeg husker riktig var du fem år eldre enn ham? Og dermed var du vel ti. Jaja, nok om alder.

 

Jeg skal være konkret og ærlig, så jeg går rett på sak. Jeg skriver til deg, fordi din mor ba meg om det, samme dag som hun dro over til Lepra kolonien på øya Spingalonga. En selvstendig øy rett utenfor vår egen.

 

Din mor skrev til meg etter noen år på øya. ”De fleste som bor her, har mer og er rikere enn de som bor på naboøyene, siden vi lever i vårt eget samfunn. Men vi har ingen frihet, og ingen helse.

 

Så tok det noen år før jeg fikk brev fra Sofia igjen. Hun virket ikke trist. Noe vi utenfor Spingalonga trodde var umulig, for en med diagnosen spedalsk. Hun skrev at samfunnet hadde blitt forbedret på øya, med bl.a. lege, sykehus og skole. ”Jeg tror at det er godt for oss spedalske at vi har en egen koloni. Utenfor Spingalonga blir vi utstøtt. De spedalske må leve i skjul, og mange utenfor her må bo i huler. På Spingalonga har vi vårt eget samfunn skapt av likesinnede.”

 

Jeg beklager John at jeg ikke orker å komme til deg og fortelle deg dette ansikt til ansikt. Dette er nok ganske vanskelig for deg å forstå, siden du og bror ble sendt til en fosterfamilie på den andre siden av jorda, kun med en beskjed om at deres mor var død. Sofia hadde ikke hjerte til å fortelle dere om den forferdelige sykdommen sin. Hun elsket dere rett og slett for høyt til å såre dere så dypt. Siden Lepra var den mest foraktede sykdommen som fantes.  

 

Jeg skal forsøke å forklare deg og din bror de to siste dagene, og den tragiske dagen da jeg så Sofia seile over til Spingalonga. Øya som skulle bli hennes hjem resten av livet.

 

Det er som om klokken har stått stille etter denne tragiske dagen. Bildene er så klare, som om alt skjedde i går. Min edle og kjære venninne, din mor Sofia måtte dra, ikke langt. Bare rett over til naboøya. Den fryktede øya, som hun skulle leve på, til døden danset rundt føttene på hennes, Spingalonga, der kun de spedalske kunne bo.

 

Alt skjedde så brått. Jeg satt ved kjøkkenbordet og spiste lunsj da Sofia kom stormende inn, og slang døren hardt igjen så det ga gjenklang i alle hus innenfor en rekkevidde på flere hundre meter. Jeg skvatt og sølte kaffe utover skjørtet. Sofie så gråtkvalt ut. Øynene hennes var røde og hovnende. Håret var uryddig, strittet i alle retninger. Hun var redd, det kunne man se på lang avstand. Jeg løp bort og omfavnet henne med all den kjærligheten jeg hadde krefter til å gi. Vi gikk stille ut i stuen og Sofia la seg på sofaen. Der fortalte hun meg om den forferdlige tunge skjebnen sin. Hun hadde fått verdens eldste og grusomste sykdom, Lepra.

 

De siste to dagene før Sofia skulle dra, hjalp jeg henne med å pakke alle sakene hennes. Alt fra sokker til lysestakker ble pakket ned. Det var tross alt liten sjanse for at hun noen gang skulle kunne komme tilbake til hjemmet sitt.

 

Dagen kom og alle innbyggerne på hele øya var samlet på kaien for å ta farvel med Sofia. Når man så rundt i folkemassen var det bare sorg å se. Alle elsket Sofia, hun var spesiell. Barmhjertig og imøtekommende. Sofia ville alle bare godt og ingen ville Sofia noe vondt. Både store og små så opp til henne.

 

Hun trådde forsiktig opp i båten som skulle frakte henne til Spingalonga. Hun satt på en liten boks like ved siden av kapteinen. Hun følte ikke annet enn tomhet, som det ikke var noen ende på. Idet vinden tok tak i seilet, og båten skled ut over havet, rant de siste tårene nedover de myke sol gyllne kinnene. Det synet glemmer jeg aldri og aldri har Sofia vært vakrere.

 

Sofia levde 10 år på øya, hun var lærer for barna der, livet var ikke lett og hun savnet dere og tenkte på dere hver dag. Akkurat da våren kom det året, debet livet hennes ut.

 

Jeg håper jeg har kunnet gi deg en forklaring på hva som skjedde. Du og din bror er alltid velkommen hit til øya igjen. Vi hadde alle satt stor pris på om Sofias sønner ville komme på besøk.

 

Med vennlig hilsen

Din mors beste venninne Ylva.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish