Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
SavnSkriv ut Utskrift

Dette er en fortelling om to bestevenner som starter på ungdomsskolen.

Karakter: 5 (8. klasse)

Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Jeg savner deg. Jeg tenker på deg hele tiden. Det var ikke meningen at det skulle ende så galt. Hvordan kan jeg tilgi meg selv? Hva er det egentlig jeg har gjort? Hvorfor skjedde det? Og hvorfor akkurat deg? Det er noe jeg har tenkt over mange ganger. Veldig mange ganger. Hele tiden, faktisk! Jeg vet ikke hva som fikk meg til og ikke gjøre noe, men jeg vet at det er det dummeste jeg har gjort i hele mitt liv! Og jeg vet at dette er noe jeg kommer til å angre på hele livet mitt! Eller jeg er ikke helt sikker på om jeg klarer å leve med det jeg har gjort, men uansett vil jeg bare si unnskyld. Kan du tilgi meg? For jeg savner deg utrolig mye, Emma.

 

Det hele begynte første skoledag på ungdomsskolen. Vi hadde vært bestevenner helt fra første klasse på barneskolen, og nå var det syv år siden. Vi to kom i samme klasse. Vi ble kjempeglade når vi hørte det. Vi gikk sammen til skolen den dagen. Så vi hadde bestemt oss for å sitte ved siden av hverandre, vis vi fikk lov til det. Og det kunne vi, så vi satte oss ved siden av hverandre. Vi skulle bytte plasser dagen etter allikevel. Vi kom ikke i samme klasse med de andre vi hadde ønsket, men det gjorde ikke noe. Vi hadde hverandre. Den første dagen fikk vi bare vite hvilken klasse vi gikk i og hvem som var der.

 

Neste skoledag var det litt mer skole. Da fikk vi ikke sitte ved siden av hverandre. Da kom du øverst i høyre hjørne, ved siden av to fra den gamle klassen. Mens jeg kom nederst i venstre hjørne, ved siden av to jenter jeg aldri hadde sett før. Tydeligvis kjente de hverandre veldig godt, for de satt og hviska og fniste hele tiden. Jeg hadde en liten følelse om at det var om noen i klasserommet, meg for eksempel. Etter en liten stund fikk jeg en lapp fra en av dem. Der sto det: ”Ser du hun som sitter øverst i høyre hjørne? Hun er litt VEL feit!” Det var Emma de mente. Jeg følte at jeg ble varm inni meg. Jeg fikk på en måte litt dårlig samvittighet, men jeg bare nikket tilbake. Jeg sa ingenting til deg, for jeg ville ikke at du skulle bli lei deg.

 

Etter som dagene gikk, snakket jeg mer og mer med de jentene. Og jeg ble bedre og bedre kjent med dem. Jeg fant ut at de var skikkelig greie. Og dessuten kjente de gutten som jeg var dødsforelska i. Det fikk heller være det at de baksnakket deg, du fikk ikke vite om det uansett! Etter vært så fant de ut at han jeg likte, likte meg. Og da var vi mer og mer sammen. Jeg begynte å bry meg mye om de jentene, de var blitt bestevennene mine. Og snart begynte jeg også å baksnakke deg! Like mye som de jentene gjorde. Nesten mer. Så fikk jeg et brev i postkassen. Det var fra deg. Først så skjønte jeg ikke hvorfor du skrev et brev, men når jeg begynte å lese det, da skjønte jeg.

 

Kjære "eksvenninne"
Jeg føler meg helt dumpa. Du har helt sluttet å snakke til meg, og hver gang jeg spør om vi skal finne på noe sammen så har du en eller annen dårlig unnskyldning. Og jeg vet at du og de to ”bestevenninnene” dine baksnakker meg. Hvorfor gjør du det? Jeg kan vel ikke noe for at jeg ikke ser ut som en supermodell? Og selv om de ikke liker meg, hvorfor sluttet du å gjøre det? Jeg håper du kan tenke over dette, og at du skjønner hva du driver med.
Hilsen bestevenninnen din


Først så syntes jeg skikkelig synd på deg, men så tenkte jeg: Hva kommer de andre til å si? De kommer til å mobbe meg, og baksnakke meg like mye som vi baksnakker deg!

 

Så dagen etter jeg hadde fått brevet fra deg, viste jeg det til de andre. Da lo de av deg. Vi lo av deg. Så begynte de andre å mobbe deg igjen. De sa ting som ”Er du lei deg, nå” og ”Har bestevenninnen din sviktet deg?” og ”Selvfølgelig ser du ikke ut som en supermodell, innbilte du deg virkelig det?” eller ”Hjelp, de baksnakker meg!” Det var de andre som sa det, ikke jeg. Jeg syntes at det var litt for mye, men jeg gjorde aldri noe. Jeg bare sto der, og så på. Smilte litt av noen ting de sa, men innerst inne ville jeg stoppe dem. Jeg ville si at nå er det nok. Nå har dere gått langt over streken, men jeg gjorde det aldri.

 

Jeg hadde aldri sett deg så lei deg før. Og det blikket du ga meg. De nydelige øynene dine var fylt med tårer som ropte etter hjelp. Hvordan kunne jeg finne på å se bestevennen min bli så såret, uten å gjøre noe som helst? Bare stå der ved siden av de andre jentene og se på. Hvorfor ville jeg egentlig gjøre noe sånn mot deg? Emma, du er bestevennen min. Hvorfor gjør jeg dette?

Noen dager etterpå fikk jeg et nytt brev i postkassen:

Kjære mobber
Ja, for det er det du er. Mobber. Tenk litt over det ordet, du. Jeg skjønner ikke hvorfor dere gjør dette mot meg, og i hvert fall ikke hvorfor du gjør det! Men dere hater meg tydeligvis veldig. Dere blir sikkert glade når jeg gjør dette. Ja, hva er det jeg skal gjøre, tenker du nå. Hva er det egentlig jeg bør gjøre? Si ifra? Nei, det kan jeg ikke gjøre, for da bare fortsetter dere! Jeg drar fra dere, og jeg håper at dere aldri mer mobber noen. Og jeg mener det. Nå kan dere ha det fint videre, med deres egne liv. Uten meg, den feite lille jenta som sitter øverst i høyre hjørne! Uten noen å mobbe! Hvordan skal det gå med dere da? Dere har så lav selvtillit, at dere bare måtte la det gå utover noen! Ha det bra, og takk for de seks årene vi hadde, FØR du begynte å mobbe meg. Tenk deg om litt før du tar livet til enda et menneske…

Og sånn bare var du borte. Borte vekk. Ute av mitt liv, som du skrev….. At jeg ikke forsto hva jeg gjorde! Jeg så jo hvor vondt hun hadde det. Jeg så hvor fort det gikk an å bli så tynn som en spiker. Ja, for du ble så tynn som en spiker. Du spiste ingenting mer. Vis du fikk noe mat i munnen, kastet du det opp igjen. Jeg så hvordan du søkte etter hjelp hos meg. Jeg så alt sammen, men allikevel gjorde jeg ingenting. Vis jeg bare hadde stoppet det i tide. Hva var galt med meg? Hvordan klarte jeg det? Jeg skjønner at jeg ikke har vært en god venninne, eller jeg har ikke vært noen venninne i det hele tatt! Men jeg angrer. Jeg angrer utrolig mye. Men nå går det ikke an å få deg tilbake, det er fortid! Du eksisterer ikke mer, men en ting vil jeg du skal vite. Og det er at du vil alltid være bestevenninnen min, uansett. Nå tar jeg mitt eget liv, for jeg tror ikke jeg klarer å leve med det jeg har gjort. Jeg håper at du tilgir meg, når vi møtes igjen.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish