Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Et menneskets skjebneSkriv ut Utskrift
En stil om et menneskets skjebne
Bokmål - NovelleForfatter:



Hans Thorvald knep øynene hardt sammen. Skulle han våge? Først nølende, men så mer bestemt, snudde han hodet. Jo, hun satt der i dag igjen, jenten med de fine formene. Han snudde hodet fremover igjen og med et tilfreds, nærmest salig smil så han ut av vinduet, på landskapet som føk forbi.

Ja hvorfor skulle ikke hun få sitte på samme sete hver dag på vei til og fra jobb, når han kunne?
Nå eller aldri måtte det skje, bestemte han seg for. Han måtte komme i kontakt med dette undervesenet på ett eller annet vis! Han skulle til å reise seg, og hadde allerede snudd seg halvt mot henne, bestemt seg for hva han skulle si hadde han også, da døren mellom deres vogn, og vognen bak gikk opp med et svisj. En bredskuldret mann med solbriller og glinsende sort lærjakke kom inn. Uttrykket i ansiktet hans var hardt, og Hans var sikker på at han hadde stikkende, grusomme øyne, noe han ikke helt kunne slå fast på grunn av solbrillene.

Hans falt ned som en potetsekk i setet sitt, det var nemlig ingen tvil hvor denne mannen hadde tenkt seg. Hans dunket hodet inn i togveggen og bet seg selv i leppen, hvorfor skulle det alltid komme noe mellom ham og den store kjærligheten?

«Nå, Mariell? Har du gjort din del?», sa en ru stemme bak Hans som uten tvil stammet fra mannen som han fra første øyeblikk hadde stemplet som usympatisk.

«Men jeg kunne jo ikke...» svarte den myke, melankolske, ganske lyse stemmen til damen, den bar tydelig preg av redsel.
«Ikke så høyt!», hveste den usympatiske. «Vil du at hele toget skal høre oss?»

«Men...», prøvde damen seg igjen, men ble avbrutt midt i setningen av mannen som med truende stemme hveste: «Jo, du kunne; og du skulle ha...»
Toget senket farten, og en blid stemme fra høytaleren forkynte hva neste stoppested het. Den overdøvde det som ble sagt bak Hans. Han lente seg lenger tilbake for å få høre bedre, men det var umulig.
Setet rykket til. Det var den lugubre mannen som hadde kommet til å sparke til det idet han reiste seg. Hans snudde seg halvt, og så hvordan mannen hardhendt leide Mariell mot døren.
I det de to passerte ham så hun ned mot ham, og Hans som ikke hadde tatt øynene fra henne et sekund etter han hadde snudd seg mot dem, så hvordan øynene hennes gnistret fortvilet, og hvordan hun febrilsk prøvde å si ham noe. Hans lente seg nærmere frem og så spørrende på henne, men mannen rykket henne videre i samme øyeblikk, og halvt snublende, halvt motstrebende nærmet hun seg utgangsdøren inn i mannens lune favn.
Hans svelget tungt, og bet tennene hardt sammen, det var ikke tvil om at den underskjønne hadde prøvd å meddele ham noe! Tenk om hun var i livsfare... tenk om han var den eneste som visste det, og dermed den eneste som kunne forhindre at det skjedde noe grusomt?

Han knep øynene hardt sammen, støttet hodet i hendene, og prøvde å gjemme seg for verden, skjerme seg fra all elendigheten, men i det samme ble han vekket av konduktørens fløyte.

Hans fór opp, stormet bort midtgangen og ut togdøren, akkurat i det den lukket seg igjen. Jakken hang fast...

Hans vrikket og vred seg febrilsk for å komme ut av jakken. Toget hadde allerede satt seg i bevegelse og situasjonen så ut til kunne bli prekær; men så, den øverste knappen røk, og dermed klarte heller ikke de andre å motstå presset. Hans falt, og med et plumpt dunk landet han på perrongen som var full av høstvåte, slibrige blader. Få sekunder senere hadde han fått summet seg og var på beina igjen.
Hundre meter unna så han to tilsynelatende lykkelige mennesker spasere bort. Mariell gjorde et kast med hodet, og kveldsolen skinte med et varmt gul-orange skjær gjennom det røde håret hennes. Den ekle mannen lente seg mot henne, og, nei, Hans orket ikke å se på mere. Ingen andre enn han selv skulle få kysse Mariell!

Hva hadde han gjort? Han hadde glemt stresskofferten sin på toget, mistet jakken, og ødelagt buksene sine; og nå hadde han attpåtil sneket seg etter Mariell og mannen... Dette var for tåpelig til å være sant, og særlig det at han sto gjemt bak et tre og spionerte på de to...
Mannen låste opp døren. Mariell som sto bak ham, snudde seg, og speidet... etter hva? Var det ham? Nei, Hans kunne ikke få seg til å tro noe sånt. Han ble bare stående i skjul.
Døren gikk igjen med et dunk, ble låst, og det ble stille. Hans satte seg ned på bakken, og lente seg mot treet han hadde gjemt seg bak. Det var både rått og kaldt på bakken, men han enset det ikke. Han snudde seg mot huset, og så at gardinene ble trukket for i annen etasje.
Han kunne vel bare begynne å gå tilbake til toget og komme seg hjem, tenkte Hans, og reiste seg opp og begynte å gå.
Han kom ikke særlig langt. En dør som var blitt slått hard igjen fikk ham til å stanse. Han lyttet anspent.
«Hav faen var det godt for, a?», hørte han den ru, forhatte stemmen rope. «Du kunne faen meg gitt meg beskjed så jeg hadde rukket å ordne opp!».
Noe knuste.
«Neeeeeeei!», hørte han Mariell skrike, og kort etter kom det en klaskende lyd, og et skrik.
Enda en dør smalt.
Hans som bare sto stiv av skrekk, og allerede hadde kommet seg tilbake til treet sitt, fant ut at tiden var inne for å gjøre noe.
Han snek seg bort mot inngangsdøren med varsomme steg. Han ventet hele tiden å bli oppdaget, og skulte opp mot vinduene i annen etasje.
Han var nesten kommet helt frem til døren da han hørte løpende fottrinn i trappen innenfor. Hans spratt til, og kom seg rundt hushjørnet, akkurat i det døren ble låst opp, og Mariell stormet ut. Håret var i vill uorden, og da hun mens hun løp, snudde seg mot døren, så han at hun hadde et stygt blåmerke, og en flenge i fjeset.
Like bak henne kom den ubehagelige fyren stormende, og før Mariell hadde nådd porten, hadde han grepet henne i håret, og halte henne tilbake mot døren.

«Du skal faen meg ikke komme unna dette», halvt brølte, halvt hveste mannen, og puffet henne hardt i ryggen så hun falt ned i bakken, men mannen bare trakk henne opp igjen etter håret.
Mariell skrek og skrek om hjelp, men det var ingen i nærheten som kunne høre henne, bortsett fra Hans, som sto bak hjørnet, og absolutt ikke hadde mot til å konfrontere den svært muskuløse, skremmende mannen.

Døren gikk igjen med et brak, og han hørte hvordan Mariell ble slept opp trappen, hvordan hun gråt og bar seg, og at hun ynket seg fælt hver gang hun fikk et slag i ryggen når hun ikke føyde seg.

På døren var det et sort skilt hvor det sto: «Martinsen Inkasso og Consulting». Hans grep dørhåndtaket. Mannen hadde til alt hell glemt å løse døren i hastverket, noe som passet ham utmerket. Han åpnet den forsiktig, og trådte inn i en gang som ikke så ut til å ha vært ryddet på over en mannsalder. Det luktet råttent, og Hans rynket instinktivt på nesen.
Innenfor gangen var det en dør til et rom Hans ikke kunne se fordi døren var lukket, og en trapp opp i annen etasje.

Han listet seg innover. På kommoden i bunnen av trappen, lå det en bunke aviser og brev slengt hulter i bulter, men det blikket hans festet seg ved var en sort metallgjenstand som stakk frem under alt papiret. Hans flyttet på papirene, og foran ham lå det en stor, tung pistol.
«Denne får jeg nok bruk for», hvisket Hans for seg selv og grep pistolen. Svetten rant fra pannen hans. Pistolen var kald og det føltes ikke riktig å holde i en mordgjenstand som Hans innbilte seg sikkert ble brukt flittig, men situasjonen bød ikke på andre muligheter.
Han kunne tydelig høre hvor de to befant seg, Mariell ropte og jamret seg, mens mannen brølte og romsterte.

Uten å nøle gikk hans opp trappen og sto i en gang som var smakløst innredet, med snusbrun, stripet tapet, og et grovt uthugget eikeskap i den borterste veggen. Gangen hadde to dører, den borterste var åpen.
Hans følte det var tryggest å undersøke det nærmeste rommet først, han kunne nemlig tydelig høre at alt bråket kom fra det borterste av dem.
Etter å hå åpnet døren, kom han inn i et lyst rom med vinduer ut mot hagen bak huset. Rommet var umøblert, og bortsett fra et balltre i det ene hjørnet var det ingenting der. I den ene langveggen var det en døråpning uten dør og uten tvil førte denne inn til naborommet, hvor krangelen var i full gang.
Noe av porselen gikk i gulvet.
«Nå er det faenmeg nok!», skrek mannen, «nå skal jeg faen meg vise deg!».
Hans hørte hvordan knyttneven hans traff fjeset hennes med en dump lyd, hvorpå han med raske skritt beveget seg mot rommet Hans befant seg i.

I det mannen trådte gjennom døråpningen fikk han øye på Hans.
«Næmen, er det ikke sjarmøren vår fra toget!», kom det sleskt fra mannen som smilte påtatt vennlig. Smilet ble enda kunstigere da han fikk øye på pistolen. Han sendte balltreet i hjørnet et lengselsfullt blikk.
«Nå ligg du jævlig tynt an Martinsen», hveste Hans mellom tennene, mens han rettet pistolen mot ham. Han spente hanen. Pekefingeren hans krummet seg rundt avtrekkeren. Han visste han kom til å bli morder, men det var jo tross alt for en god sak! Pekefingeren presset avtrekkeren inn mot skaftet...
I det samme kom Mariell stormende inn i rommet. Et smil bredte seg i fjeset hennes i det hun så Hans.
Skuddet gikk, Hans hadde aldri vært god til å sikte.
Begge sto de der som forstenet, inntil kroppen til Mariell hadde sunket sammen som en bylt på gulvet.
Martinsen brølte fortvilet ut. Øynene var blodskutte og vidt oppsperret. Pusten hans gikk i kast. Mens han i tre byks stormet bort mot Hans trakk han frem en kniv.
Det siste Hans så, var kveldssolens siste flammende stråler, som reflekterte i knivbladet.



annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish