Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
MørketSkriv ut Utskrift
En dyster sannhet om voldtektsofre. Noe som er vanskelig å forstå med mindre du har vært der selv :-/
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym


Det var helt stille. Helt mørkt. Bare nattlampen min som delvis lyste opp rommet. Alle sov, utenom meg. Selv om øynene mine var tunge og kroppen sliten, ville jeg ikke sove. Jeg har ikke sovet på tre dager nå. De mørke ringene under øynene mine ble mørkere og mørkere. Men de kom aldri til å bli like mørke som hemmeligheten jeg bar på.

 

Tingen jeg holdt i hånden var kald mot huden. Jeg tittet ned på den. Tårene strømmet på. Hvorfor meg? Hvorfor ble det ikke annerledes? Jeg følte meg fanget. Fanget i intet. Jeg var redd for å lukke øynene. Øyelokkene var som et film lerret. Hvor de viste filmsnutter fra det som skjedde.

 

Hvorfor sluttet han ikke? Hørte han ikke skrikene mine? Så han ikke tårene og redselen i øynene mine?

 

Hodet mitt klarer ikke slutte å tenke på det. Klarer ikke slutte å tenke tilbake på den kvelden. Den kvelden hvor alt ble endret. Kvelden han tok fra meg livet mitt. Kvelden hvor ordet ”nei” ikke hadde noen betydning.

 

Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv. Øynene hans glødet av sinne. Han var brutal og hardhendt. Tok seg den frihet han ønsket. Selv om jeg tydelig gav utrykk for at jeg ikke ville. Jeg gråt. Desto mer motstand jeg gjorde, desto hardere ble slagene. Plutselig fikk jeg en hånd på strupen. Han klemte hardt. Det var da jeg skjønte at han ikke kom til å gi seg før han hadde fått det han ønsket. Jeg klarte ikke puste. Panikken slo meg. Jeg turde ikke kjempe mer. Jeg bare lå der.

 

Hvorfor kunne ikke bare disse minnene forsvinne? Jeg skulle ønske det bare var en vond drøm. En vond drøm jeg ville glemme etter noen dager. Men dette er et sår som vil aldri ville kunne gro. Et sår som kan plastres slik at folk ikke skal kunne vite hva som er på undersiden. Men som aldri vil forsvinne.

 

Jeg tittet ned på tingen i hånden min. Den var blitt varmere nå. Øynene mine var tomme for tårer. Klarte ikke gråte mer. Jeg visste godt at dette ikke var den eneste utveien. Men smerten var så stor. Mørket var så mørkt. Redselen var så stor, og skyldfølelsen slapp ikke taket. For meg var dette den eneste måten.

 

Jeg tok et dypt åndedrag. Det siste noen sinne.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish