Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
HemmelighetenSkriv ut Utskrift

En dame som skal restaurere et gammelt hus. Det hun ikke vet, er at gården skjuler en hemmelighet.

Skrevet på norsktentamen i 9. klasse.

Bokmål - NovelleForfatter:

Oppussing, kan det finnes en bedre form for hobby? Male trapper, legge panel, spikre og hamre. Og planleggingen, ikke minst. Sitte ved kjøkkenbordet og bla gjennom katalog etter katalog på jakt etter drømmestilen. Inspirasjon, ordet som vekker min skjulte evnen for kretivitet.

 

Uansett, nå var jeg på vei til det som skulle bli min nye boplass. Jeg gledet meg enormt til å starte på oppussingen. Jeg hadde arvet denne gården etter besteforeldrene mine etter at bestemor døde og bestefar flyttet sørover. Berg Gård, en gård jeg ikke visste bakgrunnen til.

 

Før jeg dro, ble jeg fortalt at gården hadde vært i familiens eie i århundrer, men at den også ble brukt til leirskole for skoleklasser. Når disse setningene nådde lagringgsstedet for smarte opplysninger i hjernen min, kom jeg på noe. Noe jeg ikke greide å erindre der og da. En grusom hemmelighet som lå og gnagde langt bak i hodet. Et puslespill som manglet en brikke.

 

Det hadde skjedd noe mens skoleklasser dro på leirtur. Mange tiår tilbake. Hvorfor hadde leirskolen brått tatt slutt? Jeg ristet på hodet, og begynte å tromme med fingrene på rattet. Vindusviskerne stod på fullt, og regnet haglet mot ruta. Været var ikke min eneste bekymring akkurat nå.

 

Med ett åpnet skogen seg , og en gård kom til syne. Jeg sank ned i setet. Ikke av skuffelse, men av glede. Jeg gledet meg allerede. Å fo noe for meg selv. Gården var min. Bare min.

 

Fjøset var rødmalt, men det syntes lang vei at veggene trengte et malingsstrøk. Jeg tok en rask kikk inn i fjøset, men synet fikk meg til å bråsnu. Jeg senket skuldrene nølende, og forsikret meg selv om at det hele bare var innbilning. I flere tiår hadde denne gården stått tom. Helt tom, ingen hadde bodd her på flere år. Eller? Var jeg så sikker på det?

 

Jeg trykket håndtaket forsiktig ned. Åpen. Inne i gangen lå støvdottene så tett som turistene på Karl-Johan en travel dag i juli. Kjøkkenet hadde sett sine beste dager, og stua var grå og mystisk. Mørket kastet et grått teppe bortover de kalde veggene, og skyggene smøg seg bortover gulvet med hjelp fra solas siste rest av dagslys.

 

Jeg gikk forsiktig bortover det skjeve gulvet, idet jeg hørte en lyd. Lyden av skritt krøp inn i ørene mine som maur i maurtue. Nakkehårene reiste seg, og en ising snek seg nedover ryggraden. min.

 

Loftet. Jeg skottet bort på den slitte trappa. Trinnene var unnagjort på to sekunder, så spent som jeg var. Jeg var jo ikke redd, var jeg?

 

Loftgangen var mørk. Jeg åpnet alle dørene, men de ga i det hele tatt ingen mening. Bare køyesenger og rosa vegger. Det var skrevet en masse kluss bortover veggene med svart sprittusj. Selv om veggene var rosa, var det ingen fornærmelse mot maleren å kalle de svarte. Det var rett og slett skrevet noe overalt. Jeg fniste lydløst, for så å gå ned i førsteetasjen igjen.

 

Kjøkkenet var i grunnen ikke så verst, bare det ble gjort litt med stilen. Det så ut som skapdørene og kjøkkenbenken var tatt ut fra en kjøkkenkatalog fra 80-tallet. Plutselig flammet en bølge av nervøsitet opp i meg. Blikket mitt vandret fra vinduet til kjøkkenbenken. Det stoppet opp ved en bunke tidsskrifter som lå i en rotet stil. Selv om jeg stod flere meter fra kjøkkenbenken, kunne jeg se det. Bildet.

 

Jeg veddet kjøtt og blod at vinduet på bildet var nøyaktig samme vindu som jeg stod rett framfor nå. Jeg slepte meg selv bortover gulvet. Med skjelvende hender tok jeg opp avisen. Bildet så levende ut, enda det var i svart-hvitt og sikkert ganske gammelt. Men det var ikke bare et vindu som var avbildet. Noe annet mørkt og mystisk lot seg besøke øynene mine.

 

Jeg blunket hardt idet jeg leste overskriften. Kanskje tok det et halvt sekund, kanskje mindre, men opplysningen ble naturligvis lagret i den dumme hjernen min.

 

”Jente forsvunnet på mystisk vis på Berg Gård” Jeg analyserte ordene helt til jeg fant ut at her stod jeg og her var det en hemmelighet som måtte løses.

 

Ingressen var like skremmende, om ikke mer; ”Man trodde kanskje at Berg Gård var en fredelig leirplass. Tro om igjen; forrige helg dro klasse 9a på klassetur til denne gården. 20 spente elver dro av gårde. Bare 19 kom tilbake. Bygdefolket mener det hersker en hemmelighet rundt denne gården.  Klasse 9a mener det er bygdefolket som går igjen.”

 

Datoen var jeg ikke så spesielt opptatt av, men jeg skiftet mening fortere enn lynet idet jeg leste den; ”Fredag 13.08.85”

 

Jeg leste setningen flere ganger for å være sikker på at den var riktig. Det tok knappe to sekunder før jeg innså det hele. Hvorfor hadde ingen fortalt meg om denne hemmeligheten? Jeg grøsset.

 

Plutselig boblet følelsene over, og de ble kastet ut av munnen i form av et hyl. Jeg kylte avisen mot vinduet. Den traff glasset med et lite ”pfft” før den havnet på benken igjen. Som om en usynlig arm åpnet det, svingte vinduet opp. En kjølig vind fylte rommet, og skapdørene åpnet og lukket seg i ett sett. Alle støvdottene på gulvet føk opp i en virvelstrøm, og døra til vedskjulet gynget i vinden. Jeg tok et bestemt skritt bakover idet jeg kjente kjølig pust mot ansiktet. Vinduet slo mot veggen og lagde øredøvende lyder. Støvdottene la seg som et teppe ved siden av avisen ved vinduet. Med ett ble rommet fylt av et hjerteskjærende skrik, og vinden stoppet. Vinduet lukket seg. Jeg stod som spikret fast til stedet, proppfull av redsel. Det var med et hjerte overfylt av angst, at jeg våget å puste.

 

Det lille av vind som var igjen, steg opp i en sky og ble omformet til en liten jentekropp. Hun var kledd i en tynn, gjennomsiktig kjole som rakk henne til knærne, og håret var vått og hang slapt ned. Øynene trenger ikke skildres engang, så triste som de var.

 

Var dette grunnen til at leirskolen brått ble avsluttet? Det så ut som jenta leste tankene mine, for hun nikket forsiktig. Men jeg feiltolket visst beskjedenheten hennes, for i løpet av et sekund stod hun i entreen og hylte:

 

- Hvorfor forlot de meg? Hvorfor ble jeg satt igjen her? HVORFOR? Stemmen la seg i veggene som et hjerteskjærende ekko. Hun sank sammen på gulvet, og la hodet i hendene. Hun gråt.

 

Jeg husket puslespillet. Den siste brikken som manglet. Det var henne, jenta som forsvant i 1985.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish