Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Flertall i en drøm?Skriv ut Utskrift
Norsktentamen skrevet av 10.-klassing.
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Det var nesten som om han ikke enset meg i det hele tatt, før han sa til meg med rolig stemme. ”Du skjønner ingenting du, vennen min”

(…)

Hvis jeg ikke hadde trodd på meg selv og gitt opp på dette, så ville vi nok aldri funnet han igjen. Men alle andre var uenige og mente at det var umulig, jeg var alene, og av dette har jeg lært at flertallet kan lyve”

 

Er du en av de som alltid kommer med kommentaren ” Flertallet bestemmer” og mener at jo flere som er enige, jo riktigere blir svaret? Da bør du lese dette. Dette er historien til en dame, og den kan nok godt kan snu synet ditt på saken om flertallets betydning.

 

Jeg sitter her i stua til 61 år gamle Åshild Bakken som har opplevd noe svært interessant og spennende. Historien hennes er helt klart det vi kan kalle utrolig, men for Åshild selv, har det nok vært en tung bør hun har måttet bære med seg i så mange år før hun nå, endelig, har kunnet slippe taket. Øynene hennes ser litt slitne ut der hun sitter ovenfor meg med en kaffekopp i handa. Jeg lar en sukkerbit plumpe den i teen min og spør Åshild om hun kunne være så grei å fortelle meg kort om hva som faktisk skjedde i livet hennes, og forandret alt for henne.

- For fem lange år siden satt jeg akkurat her hvor jeg sitter nå, men da satt jeg med en klump i magen og høye, stressede skuldre. For mannen min hadde dratt ut en tur for mange, mange timer siden og jeg hadde ventet han hjemme til middag. Da han ikke var hjemme til klokken seks, som avtalt, tenkte jeg at han kanskje hadde dratt en tur til Ulf, en av våre gamle,  gode venner, for å ta seg en prat, eller noe i den duren. Etter hvert som timene gikk begynte jeg så klart å bli litt engstelig.

 

Åshild rører i kaffen med en teskje og hun ser litt betenkt ut. Utenfor vinduet drypper det i det grå været og høstens ellers vakre farger har bleknet mot den triste himmelen. Det er stille mellom oss to som sitter der en liten stund før hun fortsetter;

- I hvert fall så kom ikke mannen min igjen den kvelden, og heller ikke morgenen etter. Når jeg hadde ringt rundt til alle vennene våre, eller nå bare mine venner så klart, bestemte jeg meg for at det var på tide og ringe politiet.

 

Åshild satt fra seg kaffekoppen og tittet ned på handa si med et blikk som virket nesten litt nervøst. Hun beveget fingrene som om hun skulle ta tak i noe i lufta.

- Jeg husker at jeg løftet telefonen med en skjelvende hand og ringte politiet rundt klokken 8 på morgenen. Jeg fortalte hva som var skjedd med redsel i en gråtende stemme. Jeg er faktisk ganske forbløffet over at de skjønte hva jeg sa, så hulkende som jeg var.

 

Et lite smil omrammet ansiktet hennes, og igjen satt vi der og bare så på hverandre en kort stund, begge med et lite trekk om smilebåndet til en forandring.

- Men videre, Åshild, hva var det nå som var så spesielt de mange vonde og ensomme nettene du hadde i vente etter den fryktelige kvelden?

- Jo, jeg begynte å drømme. Den samme drømmen hver eneste natt.

 

Dette fortalte den snille damen meg, men nå igjen med en alvorlig mine.

- Kan du fortelle meg hva denne drømmen handlet om?

- Den handlet så klart om min kjære mann som jeg ikke hadde en anelse om hvor var.

- Hva var det som skjedde i drømmen? Vet du hvor dere befant dere?

 

De lyseblå øynene til Åshild stirret igjen ut av vinduet mot den dystre veggen av regnvær.

- Som jeg sa, så var det den samme drømmen hver kveld. Jeg satt alltid på benken ved elva  og så utover det lekne vannet som danset bortover. Jeg hadde alltid på meg den nydelige hvite kjolen min. Det var kullsvart og helt stille bortsett fra lyden fra elva. Ingen mennesker å se noe sted. Men plutselig så satt alltid min mann, Leif, ved siden av meg. Jeg vet ikke hvordan han skulle ha kommet seg dit, han bare dukket opp fra intet. I drømmen så spør jeg han, og dveler etter et svar på hvorfor han ikke var hjemme til middag. Jeg kjeftet og ropte, men Leif bare satt der med et besynderlig, og gåtefullt blikk ut mot vannet. Det var nesten som han ikke enset meg i det hele tatt, før han sa til meg med rolig stemme. ”Du skjønner ingenting du, vennen min”, og etter at de ordene ble sagt i drømmen forsvant han igjen og jeg ble sittende der alene og lot blikket gli utover vannet.

 

Åshild ser meg nå rett i øynene for første gang, og det går en slags iling gjennom kroppen min. En tåre triller nedover kinnet hennes, og når hun legger merke til det, så flykter igjen blikket hennes fra mitt.

- Det som var så merkelig, var at han alltid sa det samme og uten noen ordentlig tone i ordene. Det virket så meningsløst, og han bare fortsatte å glane rett frem, ja, helt fiksert på vannet.

- Hvor mange netter tok det før du skjønte at denne drømmen faktisk kunne bety noe?

Åshild snudde seg mot de varme flammene fra den lille vedovnen i kroken bak seg, og hev inn en stor bjørkekubbe.

- Det gikk vel noen uker, kanskje nærmere halvannen måned, før jeg bestemte meg for å fortelle noen hva jeg tenkte.

- Og politiet hadde ikke funnet noen som helst spor etter mannen din?

- Ingen ting! Ikke et eneste spor etter han var å finne, det var bare en haug av spørsmål vi hadde når det gjaldt forsvinningen hans.

 

Nå gnistret det i ilden og den grå høstdagen gjorde at det var ekstra deilig å sitte inne med en god varm kopp, ullsokker på bena, og full fyr i peisen. Utenfor begynte det å mørkne, men vi hadde alt annet enn dårlig tid i den lille hjemmekoselige stua. Etter et par store varme slurker spør jeg Åshild hva hun fortalte politiet og vennene sine, og hva hun trodde drømmen betød.

- Vel, først så spurte jeg om de hadde lett ved elva , siden jeg var ganske sikker på at drømmen prøvde å fortelle meg hva som hadde skjedd. Alt ledet meg til elva.

- Hva sa politimannen da, og hva men vennene dine?

 

Damen så ned i kaffekoppen og flirte lett, men på en nokså bister måte. Hun knep leppene sammen og rullet på kjeven.

- Han gjorde som folk flest ville gjort når noen ber deg etterforske på grunnlag av en drøm, han lo så klart. Så på meg med latterfylte øyne som om jeg spøkte og spurte meg, ” Tuller du?” Det samme med vennene mine, alle som en trodde jeg hadde gått fra vettet.

 

Igjen tok tausheten overtaket på situasjonen, før jeg fikk spurt på en forsiktig måte;

- Hva gjorde du så? Når ingen trodde på deg?

- Altså, jeg kunne jo strengt talt ikke klandre dem. En eldre dame, forvirret etter tapet av mannen sin, og som er overbevist om at hun har drømt hva som har skjedd, kan så klart ses på som en kilde som ligger litt mer i grenseland en andre.

 

Jeg prøvde meg på et lite smil etter denne sarkastiske bemerkningen, men det slo nok ikke helt an i den settingen som nå var. Åshild fortsatte videre;

- Valget mitt var vel egentlig ganske enkelt. Jeg kunne enten være stille og lure på ”hva, hvis?” eller så kunne jeg gi alt jeg hadde på det jeg mente kunne være rett. Og etter å ha mast og mast i en lang periode, bestemte politiet å etterforske elva, akkurat der hvor drømmen fant sted.

- Hva skjedde så? Hva fant de ut?

 

Plutselig lyste øynene til Åshild opp med et nesten stolt trekk over ansiktet.

- Etter en ganske kort leting fant de levningene etter et menneske i vannet, og etter videre undersøkelser viste det seg og være mannen min. De er ganske sikre på at han ble tilfeldig ranet og drept og deretter dumpet i vannet.

- Men du klandrer ikke politiet for å ikke ha trodd på deg fra starten av?

- Så klart ikke, som sagt så skjønner jeg godt at jeg ble sett på som en tvilsom kilde. Det som er viktig er utfallet av saken. Jeg kan nå få fred i sjelen ved å vite hva som har skjedd med mannen min, og jeg er sikker på at han endelig kan få fred i himmelen. Hvis jeg ikke hadde trodd på meg selv og gitt opp på dette, så ville vi aldri funnet han igjen. Men alle andre var uenige og mente at det var umulig, jeg var alene, og av dette har jeg lært at flertallet kan lyve.

 

- Da vil jeg bare si mange tusen takk for at du tok deg tid til å fortelle meg din utrolige historie. Jeg er helt sikker på at mange kommer til å glede seg over å lese dette.  

- Det var bare hyggelig, og jeg håper virkelig at noen får noe ut av min historie. Jeg er utrolig glad for at jeg har fått oppklart saken og nå endelig kan senke skuldrene og leve resten av mitt liv i viten om hva som skjedde. Så tusen takk for at du orket å komme å høre på ei gammel skrulle som meg! God tur hjem!

 

Dette var det siste Åshild Bakken sa til meg før jeg tok turen hjem til Oslo.  Denne dama har vært gjennom mye, men hun bestemte seg for å tro på seg selv og kjempe for sin sak selv om alle var imot henne. Dette er nok noe vi alle kan lære av, nemlig å først å fremst tro på oss selv, før vi tenker over hva andre mener. Livet er for kort til å leve på andres primisser. Så lev ditt eget liv og ikke noen andres, og husk at flertallet ikke alltid har rett, for det er faktisk mulig at det er du, og du alene som har det!




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish