Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
TapetSkriv ut Utskrift
Vennskap, forelskelse, død og sorg.
Bokmål - NovelleForfatter:



- Jeg elsker deg, skrev han. Hun ser det om og om igjen, i parken, der de alltid var sammen og så opp mot bjørketrærene og skyene på sommerne.

 

Josefine var svensk og kom fra Malmö, hun var vakker, høy, blond og var regissør samt hun var danselærer på videregående skole. Josefine hadde kommet hjem fra jobb og verden stod stille, hun tenkte og tenkte, hun laget seg litt mat, og satt seg ned med en varm te, mens maten gjorde seg klar til et ferdig produkt klart til og spise. Hun så ut av vinduet.

 

Hun gikk rundt huset og til bakgården sin, der hun hadde så mye blomster at det virket som du gikk inn i en jungel av roser. Ja, nesten som et uendelig paradis med blomster. Det luktet så godt. Hun trakk inn et godt pustedrag, og gikk inn igjen, tårene trillet.

 

Hun ringte til moren sin og ble pratende i telefonen over en time. Til slutt la moren på.

 

Josefine gikk i all stillhet en gå tur nedover boligstrøket på vestkanten av Oslo. Hun hørte alle lydene som forgikk nede i byen, selveste Oslo sentrum. Hun gikk opp på en fjellkant og satte seg på en krakk, tok hånda ned i den lyseblå jakken og tok seg en røyk og blåste røyken utover Oslos lys. Hun satt helt stille med en vond følelse.

 

Hun satt kursen mot hjemmet sitt igjen og gikk tilfeldig forbi havna båtplass. Hun fikk klump i halsen. - Hvorfor, hvorfor så urettferdig, tenkte hun inni seg?! Hun begynte og tenkte og løp sin vei med tårene hengende etter henne.

 

Sebastian og Josefine var bestevenner fra det var små frem til de var i 20-årene. Noen ganger skulle man tro de var kjærester, selv om de aldri ville bli det. De hadde et åpent og kjærlig vennskaps forhold og holdt sammen tykt og tynt inntil en sen høstkveld. Sebastian hadde fått et tilbud om å bli med på en bursdags fest hos en av kompisene hans fra ishockylaget sitt. Sebastian ringte til Josefine, og ville ha henne med. De fikk låne den nye sportsbilen til faren til Josefine og kjørte til festen 2 mill på sørsiden av Oslo, nedover mot Tusenfryd.

- Jeg ser du er klar for festen, Josefine, du er utrolig fin?

- Takk, ja, jeg er klar, har vi tatt med hos grillmaten?

- Jada, den ordnet jeg etter treningen i går, sa Sebastian litt stille.

 

Da de kom frem til festen, hørte de mange folk og lyder. Festen var i gang, og det luktet grillmat i hele området. Sebastian gikk først og Josefine tok seg en røyk bak han. I det Josefine skulle til og rope på Sebastian, stod ei annen jente og holdt rundt han med 80-talls hår og joggesko for anledningen. Josefine virket litt sjalu og sint. Men de var jo enige om at det bare skulle være et vennskap?

 

- Josefine, kommer du? Sebastian følte at Josefine var noe skeptisk, men kom gående med et trist blikk.

- Hvem var hun jenta som klemte så hardt rundt deg?

- Bare ei jeg har blitt kjent med, vi er bare venner, Josefine, sa Sebastian lavt.

 

Etter noen timer begynte det og gå vilt for seg, folk ble mer bråkete og støynivået ble veldig høyt. Josefine orket ikke og være deltager på festen lenger og gikk ut for og ta seg en røyk. Hun ropte til Sebastian men virket ikke som han brydde seg noe særlig nå. Hun ble irritert og smalt igjen døren.

-Hei Josefine, så lenge siden jeg har sett deg her, hvem er du sammen med?

- Heisann, Julie, jeg er sammen med Sebastian, men han bryr seg ikke så mye om meg i kveld.

-Vet, gutter er sånn uansett om du er sammen med de eller bare har et vennskap. Jeg gikk ut selv jeg, fortalte Julie.

Da samtalen mellom Julie og Josefine var ferdig og de hadde pratet mye over nesten en flaske vin som de delte, begynte det og gå rundt for Josefine. Hun gikk inn på toalettet og ble sittende, hun ble kvalm. Så hørte hun Sebastians stemme. Hun gikk ut av toalettet og fikk øye på hun ukjente jenta og Sebastian råkline på utsiden av kjøkkenet. Det mørknet for Josefine.

 

- Hva faen er det du holder på med Sebastian, jeg trodde vi var gode venner og jeg hadde faktisk kjempe store følelser for deg. Jeg fikk aldri sagt det.

 

Sebastian dyttet til Josefine og ble skuffet over en rekke ord som ble slengt ut. Josefine løp etter Sebastian, men datt ned i på gulvet. Det var folk over alt, og Josefine reiste seg opp igjen.

-Sebastian, du må forstå at jeg elsker deg. Hun fikk ikke respons. Hun hørte sportsbilen til faren starte og løp ut. Sebastian kjørte så fort at det svide av asfalten på gårdsplassen.

Hun prøvde og løpe etter bilen, men klarte ikke og få kontakt med Sebastian, han kjørte fort av sted.

 

Josefine traff på Julie igjen, og de ble enige om at de skulle ta taxi hjemover. Taxi var litt treg, i ventetiden tok Josefine og prøvde og ringe til Sebastian men uten hell. Hun ble redd. Hun skalv, hun var veldig forelsket i den gutten, og han var også veldig betatt av Josefine, men de ville bare venner, men når følesene kom frem mellom utbruddet til Josefine, traff det Sebastian i hjertet. Han også følte det samme, og følte han hadde gjort noe dumt.

- Josefine, vi må dra, taxien venter, ropte Julie.

- Jeg kommer nå, skal bare hente vesken min.

Da de hadde kjørt et stykke og gjennom tunnelen, fikk de øye på blålys, taxien bremset ned og det var mye blå og rødelys som danset omkring Josefines øyner, Hun fikk vondt i magen.

- Josefine, hva er det? sa Julie.

-Du må stoppe, STOPP, sa Josefine.

Josefine fikk øye på sportsbilen til faren lenger fremme under alle blålysene, og ved båthavnen. Hun sprang så fort hun kunne bortover, og ble stoppet av en politimann.

-Du kan ikke komme forbi her enda, vi har en ung gutt i en ulykke.

 Bilen kom mer synelig frem og Josefine forstod at Sebastian hadde kjørt i beruset og i sinne og hun forstod at dette var veldig alvorlig. Bremsesporene fortalte henne det. Hun knakk sammen i gråt. Hun fikk aldri se ham igjen.

Sebastian døde på stedet og det var ikke mulig og gjenopplive han.

 

Noen dager før ulykken, hadde Sebastian vært oppe i parken der Josefine og Sebastian alltid lekte sammen da de var små. Han hadde skrevet på treet.

Den dagen Josefine gikk til dette stedet for i mimre tilbake den tiden de alltid var venner og lekte sammen, fikk hun øye på hva Sebastian hadde skrevet, men som han aldri sa til henne. Han ville hun skulle finne det ut selv. Hun ble kjempe trist og gråt og gråt. Hun skjønte da at Sebastian hadde samme følelser.

-Jeg savner deg veldig mye, Sebastian, hvorfor måte du gå bort fra meg?

Hun fikk ikke noe svar, men hun kjente han holde rundt henne og si:

-Vi skal alltid være venner, Josefine, meg og deg, alltid.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish