Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Rusten RevolverSkriv ut Utskrift
En bokmål novelle/fortelling om kjærlighetssorg jeg har skrevet på fritiden. Kom gjerne med tilbakemeldinger.
Bokmål - NovelleForfatter:



Hun falt sammen med et dunk, rett i veggen; samtidig som hun sakte lot benene gli vekk under henne mens hun lot ryggraden skrape seg mot den ruglete betongveggen til pipa. Til slutt traff den litt runde rumpa med en blå olabukse på, det mørkebrune bjørkegulvet. Rommet var nesten helt mørkt og det eneste lyset som ga liv til rommet var en gammel, liten oljelampe som sto på en gammel trekasse fra Australia borterst i hjørnet på det lille loftrommet.

 

Hun lukket øynene og lot en tåre renne nedover det støvete og kalde kinnet hennes, hun strakte ut den korte rosa tungen sin, og sleiket seg sakte rundt munn, slik at hun fikk i seg den iskalde og salte tåren som nå hadde nådd munnviken hennes. Hver gang tanken streifet den allerede forstyrrede hjernen hennes ble hun helt glinsende i øynene; glinsende av den salte, våte væsken som renner ut av øynene våre når alt går feil vei.

 

Tårene rant nedover kinnet hennes, sakte nedover de rosenrøde kinnene hennes, som var dekket av støv. Hun strakte atter en gang ut tungen for å sleike vekk de salte og kalde tårene som rant ned i munnviken hennes. Hun løftet på skulderen slik at hånden ble dratt inn i jakkeermet; deretter løftet hun den mot kinnet for å tørke vekk tårene; tårene som nå hadde begynt å svi på den tørre huden hennes.

 

De siste ukene hadde vært de verste på flere måneder, ikke bare så hun ham overalt når hun var våken, nå var det et rent helvete når hun sov også. Hver kveld våknet hun midt på natten, hylende og livredd; livredd for det hun så da hun sov; livredd og fortapt; fortapt i savnet av ham. Hun fikk ham virkelig aldri ut av hodet, han ville bare ikke forsvinne! Han satt fast i hodet hennes for alltid, og det var et rent helvete å ikke kunne få være med ham, være med ham igjen; han og henne, igjen, for alltid! Hvorfor kunne han ikke bare blitt hos henne den natten?

 

Hun dro opp et sett med små Philips øreplugger fra lomma si, slik at hun en siste gang kunne høre sangen, sangen som ville minne henne om ham, en siste gang; en siste gang før hun skulle gi slipp på ham, og alle andre, en gang for alltid, i håp om at han ville tilgi henne og at de igjen kunne være sammen.

 

Don’t walk away

See I just can’t find the right thing to say

I tried but all my pain gets in the way

Tell me what I have to do so you’ll stay

Should I get down on my knees and pray?

 

Hun lukket øynene og lot en ny tåre renne nedover de grå kinnene sine, den laget en ny, våt stripe i den allerede iskalde og triste masken hun hadde på. Ett steg tok hun; ett steg på knærne. Hun hadde allerede kommet seg opp på kne, stirrende ned i det mørkebrune bjørkegulvet, mens hun lyttet videre til sangen i pluggene. Skrittene ble korte og lydløse; lydløs som en mus gikk hun bort til den grå, gamle boksen i hjørnet av rommet; boksen med den lille oljelampen på, boksen fra Australia. Da hun tok tak i oljelampen for å flytte den vekk fra esken fikk hun et sjokk, oljen var glovarm; den brant seg inn i hendene hennes, så varmt og så vondt at hun slapp oljelampen så fort hun kom til fornuften igjen. Med et ”svjosj” falt lampen i bakken, hun så på at oljen sakte rant utover tregulvet. Lyset hadde allerede slukket da den var i luften, så det skjedde ikke stort mer en at det ble litt søl, noe hun ikke tenkte på.

 

Lokket gled sakte av da hun dyttet det med fingeren, det var støvete og gammelt, så gammelt at det var like før den falt fra hverandre, like før støvet begynte å få støv på seg. Med et kraftig vindpust blåste hun vekk alt støvet som var inne i boksen, det var ikke store boksen, så det krevde ikke den største lungekapasiteten for å blåse vekk alt støvet. Boksen var på størrelse med en helt vanelig skoeske, bare at den var av tre, og at det med store, brune blokkbokstaver var stemplet inn AUSTRALIA på den.

 

Inne i hodet hennes fortsatte sangen, den var nærmet seg slutten; slutten av en fantastisk drøm; en drøm som aldri kunne bli sann, akkurat som hennes liv. Et liv er ikke et godt liv om man lever det på en løgn, en hvit løgn, slik hun alltid hadde gjort. En løgn, i håp om at han ville komme tilbake, en løgn hun hadde begynt å tro, en løgn som var blitt sannheten. Igjen åpnet hun øynene sine etter å ha latt en ny tåre renne nedover kinnet. Blikket ble festet på den lille, rødbrune gjenstanden som befant seg i bunn av boksen, på en seng av tørkede strå.

 

Fingrene hennes gled rundt den ”J” formede tingen, ruglete, rødbrun, hard, metallisk og iskald. ”klikk” kom det fra J’en da hun presset på midten, der hvor alle de små skjebnes patronene var lagret. Det lå én igjen, en liten patron som var blitt glemt; glemt akkurat som henne. Glemt av alle, men selv om alle hadde glemt henne, ville hun aldri glemme ham, hun ville aldri glemme det de hadde, og hun ville gjøre alt for at de igjen skulle få være sammen igjen. På nytt kom refrenget i den fantastiske sangen, sangen som alltid ville minne henne om ham.

 

How can I begin again?

How am I to understand?

When there’s nothing left to du but walk away

 

Med et smell slo hun patron lageret inn i sin rette plass igjen. Det klirret i det hun snurret på hjulet for å finne ut hvor skjebnes kulen hadde gjemt seg, hun måtte finne den, finne den slik at hun igjen kunne komme tilbake til sin kjære; slik at de igjen kunne være sammen; sammen i all evighet, aldri bli forstyrret igjen. Kulen var på plass, revolveren var rettet mot det svakeste punktet på hodet, det punktet læreren hadde kalt for tinningen, men hun viste hva det var, det var hennes vei tilbake til ham; tilbake til ham igjen, igjen og denne gangen for alltid.

 

Nå var det ikke lenger tvil, hun skulle gjøre det, hun kunne ikke la det vente på seg, ikke denne gangen også. Hun ville så inderlig tilbake til ham, slik at de atter en gang kunne være sammen, i evigheten. Hun grep hardt rundt den rustende revolveren, og kjente at de rødbrune taggene på håndtaket boret seg inn i håndflaten, så langt inn at det til slutt rant litt ekstra rødfarge nedover håndleddet, så langt ned at det nådde den tidligere hvite, men nå møkkete og brune genseren. En ny tåre rant nedover kinnet, i det hun lukket øynene og sa til seg selv inne i hodet at nå skulle hun trekke av, trekke av en gang for alle! En siste tåre rant nedover kinnet, en rød og avlang tåre, i det den siste setningen i sangen rant ut gjennom ørepluggene.

 

There’ nothing left to do, don’t walk away

 

 

Sangen i teksten: Michael Jackson – Don’t Walk Away




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish