Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Kan vi oppnå sikker viten? Drøft dette spørsmålet ut ifra Hume, Kant, Popper og Kuhn.Skriv ut Utskrift
Oppgave i ex.phil høst 2009, NTNU. Stilen har et preg av argumentativ form ovenfor spørsmålet til sikker viten. Innledningen tar i stor del forbehold for dette.
Bokmål - Analyse/tolkningForfatter:

Kan vi oppnå sikker kunnskap om noe som helst her i verden? Eller i alle fall den verden vi er i stand til å sanse? Kan denne være konkret eller sannsynlig? Hva er det som definerer sikker kunnskap eller vitenskap? Hva er så hensikten med vitenskap? Erkjennelse av hvordan verden er, eller til utnyttelse av det praktiske?

 

Viten kan defineres som informasjon en person eller en gruppe vet implisitt eller eksplisitt om et bestemt emne. Oppgaveteksten ønsker derfor å finne ut om denne viten med full garanti kan være sikker, evig og uforanderlig. Kan vi med andre ord anskaffe oss informasjon om omverden og mennesket selv som er evig sikker?

 

Vi skal i denne oppgaven nyansere hvordan filosofene fra 1700-tallet ville forsøke å definere sikker viten kontra Popper og Kuhn sitt syn på 1900-tallet. Vi skal så se på noen linjer imellom skeptikerne Hume og Popper, og i størst grad forskjellene imellom Hume og Kant og Popper og Kuhn på hver sine tidsaldre. Det vil bli lagt vekt på Humes skeptisisme til vitenskapen og Kant’s motargument for disse siden de er de mest omfattende for hvordan vi som menneske kan danne et fundament for sikker viten.

 

Hume og Kant var langt mer opptatt av å finne det tilgrunnliggende, og hvordan vi i det hele tatt er i stand til å oppnå og skape en sikker vitenskap. I nyere tid ser Popper og Kuhn det som en langt viktigere oppgave å raffinere oppsamlet kunnskap, og forkaste det som ikke passer med observasjoner og prøvelse, og derfor få en mer sikker kunnskap.

 

Vi skal starte med å se på Humes utgangspunkt til sikker vitenskap gjennom menneskelig sanseerfaring og psykologi, og deretter hvordan Kant er med på foredle Humes filosofi ved å sette fornuften inn i sentrum i stedet for sanseerfaringen. Vi vil fra denne innledningen holde oss til at sikker viten blir definert som kunnskap som uforanderlig og evig, og senere se hvordan dette forandrer seg hos Popper og Kuhn. Oppgavebesvarelsen gir også forutsetning til at leseren har god kunnskap om de forskjellige filosofenes standpunkter til emnet.

Hume – skeptisk til vår erkjennelse av sikker kunnskap

Hume er empirisk opptatt av å bevise det som kan bevises. Alt er basert på våre sanseerfaringer, og dette er den eneste måten vi kan skaffe oss sikker kunnskap på. Han var opptatt av å stille spørsmålene om hvor viten kom ifra, og hvordan vi kan definere det at vi vet noe.

 

Hume kategoriserer viten eller kunnskap inn i faktakunnskap og begrepskunnskap. Faktakunnskap kan kun oppnås igjennom våre sanseerfaringer, og slutninger herifra. Begrepskunnskap er uavhengig av erfaringen, men disse sier ingenting om hvordan den faktiske verden er. Denne sier noe forholdet imellom begreper og sannhetene imellom disse. Dette er de to eneste formene vi kan danne oss sikker viten på, som Kant etter hvert vil motargumentere. Teologi og poesi vil derfor for Hume ikke passe med noen av kunnskapskategoriene.

 

Men siden menneskesinnet kun er i stand til å oppfatte inntrykkene som omverdenen gir oss, vil dette si at vi kun har kunnskap om egenskapene til de forskjellige inntrykkene og forestillingene vi har i rundt oss. Vi kan ikke være mer konkret enn dette, nettopp fordi det er dette sanseerfaringene våre sier oss. Menneskesinnet lurer oss til å tro at en gjentatt induktiv erfaring er verdt å beskrive som sikker viten. Men det finnes ingen garanti for at A vil være årsak til utfall B hver eneste gang i all evighet. Vi kan altså ikke se inn i fremtiden. Her ser vi og en parallell til Popper samsyn på induksjonsproblemet, og fremhevelsen om at induksjon er en ubrukelig kilde til sikker viten.

 

Hume påpeker likevel at mennesket, ut ifra vårt vanedannende og assosierende sinn vil definere mye sanseerfaring gjennom induktive slutninger. Vi ser en hendelse A få et utfall B et utallige ganger, og vil konkludere at dette vil skje hver gang, selv om det er kun er høy sannsynlighet for at A gir utfall B. Vi kan ikke se fremtiden. Med sanseerfaring kan vi altså ikke si at to steiner er identiske fordi de har samme form og tilsynelatende samme materiale ved sanseerfaring. Man vil derfor tolke det slik at sanseerfaringen vi oppfatter kun vil være gyldig i den gitte situasjonen vi opplever, og vil aldri behøve å være gyldig for en lignende sanseerfaring i fremtiden selv om våre erfaringer tilsier at disse vil være ”identiske”.  

 

Man vil ved dette slutte til at all kunnskap basert på sanseerfaringen vil være meget begrenset, og det er her Humes enorme skeptisisme blir grunnlaget for at vi mest sannsynlig ikke har noe godt bevis for den fysiske verdenen i rundt oss og årsakssammenhengene i denne. Man vil ikke kunne danne et fundament av kunnskap på sannsynlige sanseerfaringer da disse vil gi seg forskjellige hver gang. Dermed blir begrepsbasert viten den eneste formen for sikker viten vi kan bygge – selv om mesteparten av begrepene ironisk nok er basert på definisjoner vi har dannet oss fra sanseerfaringene. Man kan derfor på lik linje kun konkludere med at naturlovene bare er sannsynlig, altså hypotetiske. Dette slutter til at alle naturlover er irrasjonelle.

 

Uansett hvor mye Humes skeptisisme er med på ødelegge bildet for sikker viten, vil likevel den naturalistiske menneskelige fornuften drive han tilbake til det ”hverdagslige” liv. Empirisk som han er, sier han likevel at dette er eneste måten mennesket er i stand til å leve på. Man kan på grovt sett og vis si at fornuften er tilfreds med de ”gode nok” beregningene av induksjon og årsakssammenheng vi opplever i verden. De vil i de fleste sammenhenger ha en nytteverdi i seg, fordi sannsynlighet er ofte et godt nok mål i seg selv. Mennesket er avhengig av ”common sense” for å danne erfaring.

 

Vi ser her at Hume blir revet med av den naturalistiske fornuften, selv om dette strider med hans syn på sikker viten. Det er her Kant kommer inn og bygger opp fundamentet for hvilken rolle fornuften kan ha i form i skapelsen av kunnskap uten nødvendig sanseerfaring.

 

Kant – fornuften angriper skeptisismen

Kant ønsker å vise feilen Hume gjør ved å kun konsentrere seg om objektet, enn å heller ta del i subjektet som observerer det – bedre kjent som den kopernikanske vending. Kant ønsker dette for å vende bort fra Humes skeptisisme og spørre seg selv om de fenomener vi observerer er et produkt av vårt eget sinn. Han ønsker å rette objektene etter vår fornuft.

 

Kant så Humes problem med at hans overdrevne skeptisisme til alt innebar at man knapt kan stole på noe som helst. Kant er enig med Hume i at all erkjennelse starter mer sanseerfaring, men ønsker og å bevise at vi og kan ha faktakunnskap som ikke behøver å være basert på sanseerfaring. Kant belyser derfor Humes spørsmål i lys i form av fornuften rolle, fremfor erfaringen – som danner beviset for det Kant betegner som syntetisk a priori kunnskap.

 

Kant mener årsaken ligger i menneskets naturlige evne til å stille seg metafysiske spørsmål som er løsrevet fra erfaringsverdenen – ofte spørsmål kring vår eksistens som kanskje ikke lar seg svare. Har universet noen ytre grense? Her finnes verken noe ja eller nei svar da begge vil være selvmotsigende med vår logiske oppfatning av rommet. Her er det den kopernikanske vendingen kommer inn. Kant stiller seg ikke spørsmål om hvordan han kan vite at det er noen ting ”utenfor” bevisstheten. Han spør heller ”Hvordan må ting være hvis jeg skal kunne erfare dem?”

 

Det er den menneskelige bevisstheten som pålegger sansematerialet sin egen form for viten, og denne er bestemt ut ifra av strukturen ved den menneskelige forståelsen. Uten disse ”formene” er vi ikke i stand til å tilegne oss sanseerfaringene, påstår Kant. En kan tolke det som at menneskesinnet pålegger naturen disse formene for at vi skal få en klar forståelse av naturen i rundt oss. Verden i rundt oss er altså et produkt av vår egen erkjennelsesevne, og ikke motsatt.

 

Det er gjennom anskuelsesformene tid og rom mennesket er i stand til å danne seg et meningsfullt bilde av den verden vi erfarer gjennom sansing. Disse anskuelsesformene er nødvendig for erfaring skal kunne skje i det hele tatt. Derfor vet vi noe sikkert om fremtiden. Dette viser dermed til et bevis for syntetisk a priori kunnskap, da tid og rom ikke er definert som ikke empirisk objekter. Dette viser også at sikker viten er mulig uten at sanseerfaring må være til stede.

          

Vitenskapelig revolusjon og relativisme

Til sammenligning med Hume og Kant, ser vi at Popper og Kuhn er preget av det nyere vitenskapelig verdensbildet på 1900-tallet. Det newtonianske kontra det relativistiske verdensbildet som et resultat av Einsteins relativitetsteorier og Bohr sin kvantefysikk er med på å sette den fundamentalt aksepterte vitenskapen i bevegelse. Dette skjer som en følge av at de den tidligere vitenskapen ikke er i stand til å forklare fenomener som vi ved hjelp av det teknologiske forspranget nå har mulighet til å undersøke. Man oppdaget at Merkurs bane rundt solen var fullstendig feilaktig med beregninger fra Newtons lover om gravitasjon og kraft. Det oppstår derfor hva vi kan kalle en ”liten” vitenskapelig revolusjon – eller et paradigmeskifte – som vi skal se nærmere på med Thomas Kuhn.

 

Århundrene imellom de nye og eldre filosofene er preget av mange revolusjonerende bølger som Darwins evolusjonsteori og Benthams utilitarisme som er med på å forme vitenskapen i dag – kunnskap som kan nyttiggjøres gjennom eksperiment på observasjoner av fenomener i naturen. Man ser at den vitenskapelige bølgen som vokser frem er med på å danne utallige teorier og hypoteser som forklarer fenomener i naturen. Med økende populariteten i det vitenskapelige forskerfelleskap blir også teorier og hypoteser et kappløp om ære og berømmelse for gjennombrudd i vitenskapshistorien. Her er Humes skeptisisme en viktig støttespiller til Karl Poppers falsifikasjonisme som er hans viktigste metode for determinering av sikker vitenskap.

Popper – sikker viten er uoppnåelig

Popper er opptatt av å finne ut nettopp hva som kjennetegner en vitenskapelig metode. Han påstod selv han var en kritisk rasjonalist i sin filosofi. Han hadde tro på fornuften, men poengterte at den alltid kan ta feil. Popper har sterke bånd sammen med Humes kritikk av hvordan induksjon kan være en god nok indikator på å sikker viten. Det finnes ingen logisk rettferdiggjøring av induksjon, heller ikke sannsynliggjøring av om en hypotese er sann. For selv om vi har induktive argumenter fra fortiden så kan ikke dette forsvare induktive argument i fremtiden. Om dette skulle være mulig ville man gå i ”sirker”, eller rettere sagt en uendelig sirkel av ”begrunnelse” for vitenskapen. Derfor må man forkaste induktive slutninger som et bevis på mulig oppnåelig sikker viten.

 

Det vesentlige blir derfor ikke at hypotesene er sanne eller er sannsynlige , men at de kan etterprøves. Dette danner grunnlaget for Poppers falsifikasjonisme. Grunnlaget er at man etter beste evne skal forsøke å motbevise hypotesen i stedet for verifisere den. Ved bruk av verifikasjon vil en danne en ”beskyttelse mot falsifikasjon”, også kalt ad-hoc hypoteser – som utelukkende har som formål å beskytte sine teorier fra å bli brutt.

 

Det er alltid hypoteser som er under utprøvelse i sammenheng med hverandre. For at en hypotese skal kunne dannes forutsetter dette mange hjelpehypoteser, altså tilleggsantagelser. Om man tar utgangspunkt i det Heliosentriske verdensbildet og utleder en hypotese om at jorden beveger seg, vil dette bygge på en feil hjelpehypotese. Man kan derfor slutte at minst en påstand eller hypotese kan være feil ved falsifiseringen. Men hvilken?

 

Det er her vi kommer til problemet med den falsifikasjon som vitenskapelig metode. Man kan grovt si at falsifikasjonisme er like problematisk som induksjon. Popper vil derfor se ned til at sikker viten i prinsippet er uoppnåelig av dette grunnlaget.

 

Thomas Kuhn – viten utvikler seg hele tiden

Kuhn setter seg sterkt kritisk til Popper sin betraktning av vitenskapsteori som et spørsmål om logisk refleksjon. Han er langt mer opptatt av å se hvordan vitenskapen i realiteten har utviklet seg, enn å basere seg på abstrakte logiske overveielser.

 

Kuhn peker seg derfor ut og setter her et nytt perspektiv på hvordan vi definerer vitenskap, og sikker viten i seg selv. Det er ikke lenger noe overveiende mål om at vi er i stand til å trekke bastante konklusjoner om hvilke ting i verden som er sikker. Kuhn viser heller til at kunnskapen må foredles gjennom tid, og det er slik vi kan nyttiggjøre oss av denne. Vi ser her at Kuhn og Popper er enige i at kunnskap må raffineres, men Kuhn viser til at dette problemet vil ”løse seg selv” over tid om det oppstår nok anomalier som bryter med paradigmene man har dannet seg, også kalt normalvitenskap. Den kopernikanske vending er derfor et eksempel på et paradigmeskifte.

 

Vi ser her at Popper og Kuhn har et langt mer analytisk syn på hvordan mer sikker viten kan oppnås. De tolker at totalt sikker og evig viten vil man aldri kunne oppnå, selv om Hume og Kant beskriver menneskesinnet som en håpløs strebe etter å finne det elementære og ”enkle”.

 

Når newtonitismen møter relativismen viser dette bare hvor uforutsigbar vår kunnskap er, og at vårt bilde at verden stadig er i forandring – som også med tiden kan være resultatet om det vi dag antar å være relativt eller konstant vil igjen forandre seg.

 

Alt dette peker i stor grad mot vår manglende evnen til å tilegne seg sikker kunnskap, for denne vil alltid være begrenset av menneskets evne til å tolk naturen i rundt seg med våre utviklede sanseoppfatninger. Hume stiller seg altså overraskende lite spørsmål til hvordan våre sanseorgan er med på å avgjøre hvordan sanseoppfatningen av verden rundt oss blir, men sikter seg heller til hvordan hukommelsen vår fungerer i form av erfaring og fornuft. Man kan tolke det så radikalt som at Hume snakker om en ”åndelig” erkjennelse av verden, da han tolker at våre sanseerfaringer er endelige og eneste formen for kunnskap. Igjen kommer alt ned til hvilke grenser man skal sette for erkjennelse for å kunne samle kunnskap som hele problemet med sikker viten.

 

Siden dagens kultur er preget av at den nyere vitenskapen stadig skal være bevisbar og være et bidrag til nyttiggjørelse av vårt syn på å eksistere, blir mye av Kants og Humes epistemologi vanskelig å sette seg inn i med de paradigmer vi i dag har. Deres definisjon på sikker viten legger seg imot hvilke måter ”hodet” vårt er i stand til å tolke verden, I nyere tid tar vi til takke med at de teorier som står sterkt for å beskrive naturvitenskapen er gyldige, da disse beskriver sanseerfaringene våre etter logisk slutning i langt større grad enn det de tidligere filosofene gjorde. Dette støttes også opp gjennom at den til dags naturvitenskapelige helhet nærmer seg en ”teori om alt”, hvor man forsøker å forene kreftene i universet - elektromagnetisme og gravitasjon – til en felles teori. Vi har her ikke det teknologiske forspranget til å støtte opp under slike teorier, og vil kanskje aldri være i stand til det, når man støtter seg til Big Bang teorien om snart uendelig små partikler som byggesteiner.

 

Spørsmålet er heller i dag hvilken nytte vi kan ha av den kunnskapen vi er i stand til å anskaffe oss. Så lenge det ikke er for mange anomalier vil vi kunne underbygge denne og kanskje skape teorier som vil være ”tilnærmet” sanne om vi forsker lenge nok, som og kan være målet med Kuhns vitenskapelige forståelse. Dette er ikke minst bakgrunnen for samfunnenes enorme investeringer i utdannelse vi har i dag.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish