Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
FlykrasjenSkriv ut Utskrift
Et fly må nødlande pga. en intens lukt.
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Det var tirsdag 29.12.1999. Jeg skulle fly til Kina med vennen min Per. Vi satt og ventet på å gå om bord i flyet. Per skulle kjøpe en ostepølse. 5min senere kom han tilbake stappfull av pølser. Pølsene var litt billigere enn jeg trodde så jeg tok 15 isteden for 1. Der ropte de ut flight 442, vårt fly. Vi gikk igjennom metalldetektoren så begynte det å pipe på Per. Han hadde et knokejern på hver hånd. Han sa at knokejerna var til å slå kinesere som ville ta maten hans. Tollerne sa at de låste knokejerna inn på flyet, i cockpiten eller blant bagasjen, så fikk han de tilbake når vi kom fram. Han sa det var greit, bare han fikk dem tilbake når vi kom fram.

 

Endelig kunne vi gå videre inn på flyet. Da vi kom inn ble vi sittende rett ved åpningen til VIP-plassene. Flyvertinnene sa at de 2 første personene som gikk bort til VIP-plassene kunne bli sittende der. Jeg å Per kom først fram, så vi fikk sitte ved de rike og berømte. Vi satt på hver vår side av Jenna Jameson. Rett foran oss satt Brad Pitt og Britney Spears. Vi hadde aldri sittet i en VIP kabin før.

 

På en storskjerm viste de three kings. I flyet var det et skikkelig kraftig surround anlegg. Derfor kom alle lydeffektene fra filmen mye bedre fram. Vi fikk servert snacks og brus til filmen.

 

Etter filmen spurte Per om vi skulle spille kort. Jeg lurte på hva vi skulle spille siden vi bare var to. Per tenkte litt så sa han at vi kunne spørre Jenna og Brad. De ville være med men de lurte på hva vi skulle spille. Per sa vi kunne spille poker. Det var greit for dem. Vi satt å spilte en stund før jeg oppdaget en litt vond lukt. Jeg spurte Per om han hadde gassa litt. ”hysj da”, sa Per.”det lukter @$bW så vondt”. Sa jeg. Han sa at han måtte på do fordi han hadde spist for mange pølser tidligere på dagen. Jeg fortsatte å spille kort med Jenna og Brad.

 

Plutselig begynte det å lukte veldig vondt. Vi begynte å vitse med at det var Per som lukta så vondt helt fra doen. Akkurat da hørte vi kapteinen over høytaleranlegget, han sa: Det har oppstått noen uventede problemer, så vi må forberede en nødlanding. Oksygen maskene datt ned fra taket, en flyvertinne sto foran i kabinen og viste oss hvordan vi skulle ta på oss maskene. Flyet begynte å dette ned mot jordskorpe med en fart på 100000km/s minst. Det føltes som en evighet før flyet traff bakken. Jeg så hele livet passere i revy. Jeg var sikker på at min siste time var kommet. I virkeligheten gikk det bare noen minutter fra vi hørte kapteinens stemme til vi var nede. Den ene vingen traff en høyspentledning på den lange sletta som kapteinen hadde greid å lande på. Da flyet hadde stoppet helt opp, kom jeg plutselig til å tenke på at Per satt på do fremdeles. Jeg kjappet meg bort for å se om han var der eller om han hadde satt seg på en annen plass. Heldigvis satt han der ennå, men han hadde besvimt. Jeg dro ham ut av doen og fikk liv i han. Da han kom til seg selv var han helt forvirret. Han kikket opp på meg og sa: Hva har skjedd, hva har skjedd. Jeg sa at flyet hadde nødlandet på grunn av en forferdelig vond lukt. Plutselig tenkte vi begge to på at Per hadde hatt vondt i magen på grunn av alle pølsene han hadde spist tidligere på dagen og at han hadde fist å det lukta veldig vondt.

 

Vi kikket ut av vinduet og så at en politimann sto og snakket med kapteinen. Vi tenkte at de skulle ta oss fordi kapteinen kanskje hadde svima av på grunn av lukta fra Per. Vi snek oss ut og begynte og løpe inn i skogen. Vi hadde tenkt å bo i onkel Tores hytte som heldigvis lå rett ved. Vi løp som gale innover og jeg følte at vi hadde politiet i hælene. Per datt når vi løp. Han sa: ”Fortsett uten meg, jeg klarer meg helt sikkert fint”. Jeg snudde meg og løp tilbake for å hjelpe han, for jeg ville ikke løpe fra han mitt ute i skogen. Vi fortsatte å løpe helt til vi var ved onkel sin hytte. Den lå plassert i terrenget slik at du bare kunne se den fra en side. På baksiden av hytta var det en fjellskrent, for å få øye på hytta fra den siden måtte en helt ut på skrenten og se ned. På den andre siden var det store furutrær som delvis skjulte den. Hytta var kledd med ospekledning som ikke var behandlet, så den gikk nesten i ett med naturen.

 

Hytta var naturligvis låst, men jeg viste heldigvis hvor han pleide å gjemme nøkkelen. Jeg gikk bak hytta, fant frem til hulrommet under den store steinen som lå der. Jeg måtte føle meg fram under steinen men fant ikke noen nøkkel. Det eneste som manglet nå var at onkel hadde tatt med seg nøkkelen. Jeg kjente hvordan panikken begynte å bre seg i kroppen. Akkurat da jeg skulle til å gi opp letingen etter nøkkelen, kjente jeg noe hardt og kaldt under fingrene mine. Nøkkelen hadde sklidd ned i et søkke i steinen, det var derfor jeg ikke hadde fått tak i den med en gang . Lettet skyndet jeg meg fram på framsiden av hytten, fikk nøkkelen i låsen og låst opp. Vi gikk inn og slo på TV-en for og se om det var noe på nyhetene. Der sa de at flykrasjen skyldes en forferdelig stank. Så klikka TV-en. Jeg var helt sikker på at det var lukta fra doen. Vi ble livredde. Etter en lang diskusjon som var ganske hissig ble vi enige om og bli i hytta til alt hadde roet seg ned og folk flest hadde glemt hele flykræsjen. Vi var helt sikre på at Per hadde skylda. Vi kledde oss ut når vi skulle på butikken for å kjøpe mat slik at ingen skulle gjenkjenne oss å anmelde oss til politiet.

 

Etter 2 uker tok Per sjansen på å reise inn til byen. I byen var han innom en elektrokjede for å se på nye TV-er. Han gikk bort til en 42tommers plasma TV som sto på. Der var det nyhetsending. Innslaget var om flykræsjen. De etterlyste 2 personer som var meldt savnet etter kræsjen. Det var oss, Per ble livredd, snudde rundt på hælene og løp ut. Da han kom tilbake kunne han fortelle meg at de fremdeles lette etter oss. Vi ble enige at vi skulle melde oss til politiet, vi kunne ikke fortsette å gjemme oss.

 

Dagen etterpå gikk jeg og Per inn til byen for å melde oss. Vi trodde fremdeles at det var Per som var skyld i nødlandingen. Da vi kom inn på politistasjonen og hadde forklart oss, begynte de å le av oss. De sa at det var oljelekkasje som lukta så vondt og at den ene motoren hadde gått i stykker. Per lurte på hvorfor vi var etterlyst på nyhetene. Det var fordi vi var savnet etter nødlandingen etter at de hadde sjekka passasjerlista. Derfor var vi meldt savnet. Noen trodde vi hadde løpt på elven i panikk og blitt tatt av strømmen.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish