Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Episk diktingSkriv ut Utskrift

Sammendrag til prøve

Karakter: 5

Bokmål - Sammendrag av pensumForfatter:



Episk dikting

Episke tekster er fortellende tekster. Når de er oppdiktet kalles de episk dikting. En fortelling kan være kort (vits) eller meget lange (tykke bøker). Fortellingen kan også være skriftlig eller muntlig. En fortelling er en måte å tolke tilværelsen på (en lager små fortellinger når en snakker med en person).

 

Fortellinger er aldri nøyaktige kopier av et hendelsesforløp og er altså en eller flere personers tolkninger av en hendelse eller situasjon. Eksempler på episk dikting er eventyr, roman, novelle og saga.

 

En episk tekst inneholder alltid en fortellerstemme som fører ordet. Disse tekstene inneholder en eller flere hendelser som skaper en handlingsgang.

 

Muntlig og skriftlig fortelling

Episk dikting har sitt opphav i muntlige fortellinger. Før i tiden var skrift lite utbredt og ble derfor fortalt muntlig. I senere tid ble de skrevet ned.

 

Muntlige fortellinger forandres regelmessig ettersom de blir fortalt videre. Dette er grunnen til de mange versjonene av de ulike muntlige fortellingene. Typiske trekk i muntlige fortellinger er gjentakelse. Et annet kjennetegn er den enkle og stramme strukturen med de tydelige konfliktene. Muntlige fortellinger er bygget opp på denne måten for å gjøre det lettere for tilhøreren å følge med, samtidig blir det lettere å huske for fortelleren. Fortellingene har også faste talemåter og formuleringer som ”det var en gang,” (eventyr) og ”nå er han ute av soga.”

 

Dagens muntlige fortellinger møter vi som oftest i skriftlig form. Da er det ikke lenger direkte kontakt mellom lytteren/leseren og fortelleren. Dette resulterer i mindre gjentakelser ettersom leseren kan f.eks. lese om igjen et avsnitt hvis det var noe han eller hun ikke forstod.

 

Episk dikting: både kunnskap og underholdning

Fortellinger lar oss få innsyn i andre menneskers opplevelser og tanker. På denne måten kan vi kjenne oss igjen i enkelte trekk eller bli mer oppmerksom på våre egne feil og fordommer.

 

I all tid har fortellinger blitt brukt som en veiviser for hva som er rett og galt. Noen historier er blitt fortalt som en advarsel. F.eks. gjetergutten som ropte ”Ulv, ulv.” Andre viser til de ”riktige”(forbilledlige) handlinger og holdninger. Disse viser ofte til mot, styrke, oppfinnsomhet og medlidenhet.

 

Gjennom fortellinger fra fortiden kan vi bedre forstå vår identitet. F.eks. at nordmenn stammer fra vikingene.

 

Myter

En myte er en eller flere usanne forestillinger som har dannet seg rundt en person eller et fenomen. Man ser ikke på en myte som sannhet, men den kan ha blitt det i en annen tid. Ordet myte også brukes om en type fortellinger som omhandler guder og helter. Slike myter foregår i en ubestemt tid. Samlede myter og fortellinger innenfor en kultur kalles mytologi. Myter er blitt formidlet gjennom litteratur og kunst gjennom tidene.

 

Noen episke sjangrer: novelle, roman, saga

Novelle = en kort, konsentrert tekst som forteller en historie. Kjennetegn: få personer, få sentrale situasjoner og hendelser er skildret. Kan lese novellen i ett. Siden en novelle er kort må den fort gripe tak i leseren og starte handlingen. En novelle har som oftest et dramatisk innhold som bygger opp mot et høydepunkt. Språket er ofte fortettet og rik på betydning ettersom det er et behov for konsentrasjon. Mye av informasjonen ligger mellom linjene.

 

Roman = er en lengre enn en novelle og har derfor en mer omfattende handling. Handlingen består av flere hendelser og episoder med flere konflikter. Lengden til en roman gir rom for grundige skildringer av personer og miljø. En roman kan være inndelt i kapitler eller skrevet som en sammenhengende tekst.

 

Saga = fortellinger som er skrevet på Island på 1200-tallet. Handlingen er lagt mellom 800 til 1000. Sagaer handler om helter og slekter i dramatiske konflikter som går på vennskap, fiendskap, ære, svik og hevn. Sagaene deles inn i tre: ættesagaer (stormannslekter på Island), kongesagaer (norske konger) og lygesagaer (eventyraktig innhold). De fleste sagaer er ættesagaer. Sagaene er basert på virkelige hendelser og kjennetegn er at de gir seg ut for å være sann (vises til virkelige steder og historiske personer). Har sitt eget navn: Sagastil/sagarealisme. Fortellingene har alltid en refererende synsvinkel (utvendig synsvinkel). Følelser skildres gjennom ytretegn. Et kjennetegn ved sagastil er underdrivelse. Grusomme hendelser blir skildret kaldt og uten spesielt store ord. Sagaer er skrevet i kronologisk rekkefølge.

 

Eventyr = ukjent sted og tid, få personer med og personene er enkle typer med én hovedegenskap. Kronologisk rekkefølge, oversiktlige konflikter, overnaturlige vesener og magiske gjenstander. Magiske tall: 3, 7, 9, 13

 

Vandrehistorie = kort beretning som gir seg ut for å være sann. Tid og sted kan være oppgitt. Moderne vandrehistorier forteller om oppsiktsvekkende historier fra vår egen tid.

 

Hvordan er teksten laget?

En episk tekst er vanligvis bygget opp av en innledning, midtdel og slutt. Dette mønsteret kommer tydelig frem i noveller.

 

Begynnelsen skal gripe tak i leseren og sette handlingen i gang. Midtdelen skal bygge opp spenningen, og konfliktene og hendelsene utvikler seg. Midtdelen har som oftest et høydepunkt eller flere små spenningspunkt. I avslutningen får en enten svar eller en løsning (lukket slutt), eller forfatteren kan overlate mer til leseren i en åpen slutt.

 

Inn i teksten

 

Begynnelsen

Begynnelsen skal fange leserens oppmerksomhet. Mange romaner og noveller starter midt i handlingen. Dette kalles in medias res og betyr midt i saken. Etter åpningen kommer ofte en presentasjon av personene og situasjonen. Her roes teksten ned siden leseren allerede henger på kroken.

 

Fortellertyper og synsvinkel

Fortelleren er den som fører ordet gjennom teksten. Det er fortelleren som avgjør hva leseren får vite og hvordan de får vite det. En tekst kan enten ha en jeg-forteller som er en deltaker i historien, eller en autoral forteller som ikke deltar i historien.

 

Synsvinkelen avgjør hvordan leseren ”ser” hendelsene og begivenhetene i teksten. Synsvinkelen lar leseren oppleve hendelsene gjennom øynene og tankene til en person i fortellingen. Med en synsvinkel knyttet til en av personene kan vi få tilgang på følelsene til denne personen. Fortellingen har da en personal synsvinkel. En fortelling med jeg-forteller har alltid en personal synsvinkel.

 

En forteller som observerer personene og forteller klart og presist handlingen, kalles en refererende forteller. Her er det alltid en utvendig synsvinkel. Da får ikke leseren innblikk i tankene og følelsene til personene.

 

Den siste typen er den allvitende fortelleren. Denne fortelleren kan skifte mellom å observere personene utenfra og lese tankene deres. Fortelleren kan se og vet alt om alle. På denne måten kan den skifte mellom forskjellige synsvinkler.

 

Tidsrekkefølge

Handlingen kan foregå i kronologisk rekkefølge eller bryte dette mønsteret med in medias res med tilbakeblikk, eller starte med slutten. Frampek er et språklig virkemiddel som gir en varsel for hva som skjer senere i handlingen.

 

 

Fortellemåter: referat, skildring og scene

I piske tekster skiller man mellom tre fortellemåter: referat, skildring og scenisk framstilling. Disse fortellemåtene hjelper forfatteren med å skape nærbilder og avstandsbilder og mennesker og miljøer.

 

Referere = gjentakelse av handlingen med i grove trekk og med få ord. Fortelleren har oversikt over hendelsene på avstand.

 

Skildring = Fortelleren går nærmere inn på personene og miljøet. Dette gjør han/hun ved å dvele over detaljer. På denne måten blir det skapt en pause og tempoet blir langsommere.

 

Scenisk framstilling = Fortelleren viser hva som skjer i stedet for å kommentere og beskrive ved hjelp av replikker og handling.

 

Språk og stil

Stil = å beskrive noe som er typisk ved uttrykksmåten i teksten. F.eks. humoristisk, poetisk, ironisk eller eventyraktig. Stilen blir skapt av språket.

Språk = ordvalg, setningsoppbygging, bruk av språklige bilder og forskjellige virkemidler.

Språket og stilen understreker et poeng eller en følelse.

 

Personkarakterisering

Man skiller mellom to typer personkarakteristikk: direkte og indirekte.

Direkte personkarakteristikk = fortelleren eller noen i teksten forteller om personens karaktertrekk eller utseende.

Indirekte personkarakteristikk = vise en persons karaktertrekk ved hjelp av deres oppførsel, det de sier eller dialekt. I episke tekster er det vanlig å bruke både indirekte og direkte tale.

 

Man skiller også mellom statiske og dynamiske personer.

Statiske personer = forblir uendret i hele teksten.

Dynamiske personer = endres eller utvikles i løpet av handlingen.

Man kan også skille mellom typer og personer som er sammensatte og kompliserte. En type er en person med få karakteristiske egenskaper. Slike forenklede typer gjør det lettere å framheve motsetninger. De sammensatte individene (= mer komplisert person)kan gjøre uventede og overraskende ting. Dette er veldig vanlig i noveller eller romaner.  

 

Miljøskildring – miljøet kan si mye om personene. Skildring av miljøet kan gi en bestemt stemning eller vise hvordan personene blir formet av omgivelsene sine. Andre ganger ligger miljøet bare nøytralt i bakgrunnen.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish