Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Astrid LindgrenSkriv ut Utskrift
Særemne om Astrid Lindgren
Bokmål - SæremneForfatter:

INNHOLDSFORTEGNELSE:

- Astrid Lindgren- barnas røst, innledning
- Oppveksten
- En spirende begynnelse
- Sykdom
- Pippi Langstrømpe og barneoppdragelsen
- Fornyelsen
- Debuten
- Årene går
- En ny bok blir til
- Astrid Lindgren og politikken
- Marikken- En bok om politikk
- Pomperipossa
- Bøkene
- Landstrykerene
- Samfunnet
- Rasmus, Pontus og Trille
- Karlson på taket- En Filurer og en ramp
- Et lite sammendrag
- Analyse av tre bøker, bok 1, Brødrene Løvehjert
- Analyse av tre bøker, bok 2, Mio, min Mio
- Analyse av tre bøker, bok 3, Nye spell fra Emil i Lønneberget
- Til ettertanke
- Bøker av Astrid Lingren og bøker om henne

ASTRID LINDGREN- BARNAS RØST

Første gangen jeg fikk høre om denne forfatteren var jeg bare 7 år. Da fikk jeg min første store bok, Brødrene Løvehjerte. Jeg har senere lest boken opptil flere ganger og den blir stadig bedre. Og en kan godt forstå hvorfor barn elsker hennes bøker. Man får følelsen å være i eventyret og oppleve spenningen, men også alvoret i bøkene hennes.

OPPVEKSTEN

       

Astrid Ericsson ble født 14.november 1907 på gården Näs utenfor den vesle byen Vimmerby i Småland. Hun vokste opp med tre søsken. Broren, Gunnar, var knapt et år eldre. Søstrene, Stina og Ingegerd, var noen år yngre. Foreldrene het Samuel August og Hanna Ericsson. Noe av det viktigste i A. E. barndom at de to var så glade i hverandre. Hun har skrevet en vakker fortelling om foreldrenes kjærlighetshistorie: Samuel August fra Sevedstorp og Hanna Hult (utgitt i 1976). I boken forteller hun også om gården og alt det som skjer under oppveksten. Det var en oppvekst med trygghet og omsorg og det takket være to snille foreldre. I fem års alderen blir hun innviet i bøkenes verden ved hjelp av Edit, datteren til Kristin. Kristin var ekstrahjelp og bodde i en liten stue nede i bakken, nedenfor gården Näs. Etter hvert økte lese interessen. Hun begynte å lese det hun kom over. Alt fra Robinson Crusoe til Kjempenes Konge. Hun var trollbundet av at det fantes så mange forskjellige bøker. Hun fikk som regel ikke tid til å lese hele tiden siden hun så ofte måtte vugge og synge for sin yngre søster som ikke ville sove. Og det var ikke lett for en ivrig 10-åring som hadde akkurat kommet over en god bok. I 1- 2 klasse hadde hun en streng lærer, men i 3-klasse fikk hun en snill en. Barndommen hennes var fylt av mye slit og strevsomhet, men også av mye glede. Selfølgelig adlød de foreldrene, men de fikk aldri juling. De hadde kjærlige foreldre, men det var moren Hanna som stod for oppdragelsen, faren stod utenfor.

UNGDOMSTID OG OPPRØR

Da A. E. ble ungdom, hadde hun det ikke så veldig bra. Hun var ganske rampete. Noe av grunnen til det var at hun følte tenårene som en eneste tomhet. Alle andre var forelsket. Selv var hun aldri forelsket. Ikke syntes hun at hun var pen heller. For å trøste seg ble hun rampete. Hun holdt seg til en bråkete og frekk jentegjeng. Tenåringstiden tok en dramatisk slutt da hun som attenåring skulle ha barn. Hun fikk sønnen Lars da hun bare var 19. Og den gangen var det skandale å få barn uten å være gift, og A. E. ville absolutt ikke gifte seg med barnefaren. For å slippe unna sladderen rømte hun til Stockholm. Her utdannet hun seg til sekretær og begynte å arbeide på kontor. Men å være enslig mor den gangen, det gikk ikke. Det fantes ikke barnehager og ikke dagmammaer. Derfor ble A. E. nødt til å levere gutten fra seg til et fosterhjem til hun hadde fått orden på livet sitt.

Hvert øre hun kunne legge til side i disse årene, mellom 19 og 23, brukte hun til å reise og besøke Lars. Til slutt holdt hun ikke ut lenger, hun hentet Lars og hadde ham på rommet hun leide, lot hybelvertinnen passe på ham på dagtid og klarte senere å få ham plassert hos foreldrene på Näs.

EN SPIRENDE BEGYNNELSE

Da hun ble 23 år, fant hun mannen hun ville gifte seg med. Han het Sture Lindgren og var sjefen hennes. De giftet seg i 1931, og tre år senere fikk de en datter, Karin. Astrid Lindgren likte å ha barna rundt seg. Derfor tok hun fri fra alt som het jobb og var hjemme med barna.

I 1941 flyttet alle fire inn i leiligheten i Dalagatan i Stockholm. Der har A. L. bodd siden.

        Det er i disse årene at A. L.spirende begynnelse som forfatter begynner. Det hele startet i 1944: “Men da kom den der snøen som gjorde gatene såpeglatte. Jeg falt og forstuet foten og måtte ligge til sengs og hadde ikke noe annet å gjøre. Hva gjør man da? Skriver bok kanskje. Jeg skrev Pippi Langstrømpe. Om hvordan Pippiskikkelsen ble til har jeg fortalt så mange ganger fordi jeg så mange ganger er blitt spurt om det. Det virker dumt å gjenta det, men likevel. 1941 lå min datter Karin syk, og hun sa en kveld “Fortell om Pippi Langstrømpe,” et navn som akkurat da for gjennom hennes feberhete hode. Jeg gjorde som hun bad, fant på ei gæren en som kunne passe til navnet og fant snart ut at vi hadde fått en Pippi i huset som vi ikke kunne bli kvitt”.

Hun fikk nå tid til å skrive boken siden hun nå måtte være sengeliggende i 14 dager. Hun skrev ned alle historiene og sendte dem til forlaget Bonniers, men som ventet fikk hun dem tilbake. Bonnier ville ikke ha dem! De syntes Pippi var for gæren. (Nå i dag ville nok dette forlaget angret på den avgjørelsen de gjorde, siden Pippi Langstrømpe er den største barneboksukssen gjennom alle tider.) Men istendenfor skriver hun ungdomsboka BRITT-MARI LETTER SITT HJERTE i 1944. Hun sender et manus av boka og blir trukket ut som nummer to i en konkurranse om ungpikebøker i september 1944, en konkurranse som den dristige forleggeren Hans Rabén utlyste i et desperat forsøk på for å bedre økonomien. Det tre personer i den juryen var Marika Stiernstedt, Elsa Olenius, og Hans Rabén. (Pippi måtte vente, men blir senere utgitt i 1945.)

SYKDOM

I denne perioden debutererte hun som forfatterinne i en periode da sykdom, engstelse og bekymring for familien var en del av hennes privatliv. Høsten 1944 hadde vært byrdefull. Hun hadde begynt å skrive spontant og med stor glede. Da bekymringene satte inn, ble skrivingen ofte en slags flukt fra virkeligheten- og senere, da hun mer og mer vendte tilbake til sin egen barndom, ble det til en slags terapi. Hun fordriver sin egen melankoli (tungsinn) med styrken og latteren hos Pippi Langstrømpe eller med leken og samholdet i Bullerbyen. “Da jeg skrev, var jeg utilgjengelig for alle sorger.” Dette  styrket henne. Sukssen med debutboken gav henne større lyst til å skrive, en skapende avstand til akutte og påtrengende private problemer. Hun hadde oppdaget forfatter gleden, og den bar henne videre fram til våren 1945. Også i tiden fremover kom A. L. til ofte å trenge vern mot sin egen melankoli. I de første bøkene brukte hun bare slikt som var forankret i barndommens trygghet, latter, lek og moro. Fra barndommen utgikk det en styrke. Men ikke før hun torde å gå dypere inn i seg selv og møte sine egne dypere og dystre følelser, fikk hennes forfatterskap sitt særpreg, den uhyre sterke følelsesmessige intensiteten, svingningene mellom henrykkelse og sorg, redsel og overmot.

Først i eventyrsamlingen “Sunnaäng” fra 1959, gir hun utrykk for de følelsene hun har holdt på i så mange år. Og det er nå i disse bøkene at de dype følelsene av det å være barn kommer frem. Det er kampen mellom det Onde og det Gode kjemper mot hverandre. Helt intuitivt har A. L. begrepet det barnepsykologien alt vet: at mange barn i forskjellige perioder før puberteten forestiller seg at de er udødlige, at de kommer til å leve videre i en annen eksistens.

I disse bøkene “Mio, min Mio” og “Brødrene Løvehjerte” fins det en interessant perspektivforskyvning. Den voksne forfatterinnen vet at Bo Villhelm Olsson ønskedrømmer i “Mio, min Mio” og at han i slutten av boken sitter som før på benken i Tegnérlunden, men barnet inne i henne protestere, og protesten står i kursiv, der er som A. L. har villet overbevise seg selv:

“Det sitter ingen Bosse på noen benk, i Tegnérlunden. For han er i Landet i det Fjerne, sier jeg.”

       

PIPPI LANGSTRØMPE OG BARNEOPPDRAGELSEN

På mange måter skulle bøkene om Pippi Langstrømpefå stor betydning for den alminnelige barneoppdragelsen. Som en barnbokhistoriker utrykte det: “Det var en bok vi hadde ventet på,” skriver Eva von Zweigbergk i sin store barnebokhistorie, “boken om en fantasiskikkelse som reprensenterer barnets ønskedrøm om å få gjøre hva det vil akkurat når det faller inn: å trosse påbud, å være sine styrker og sine evner bevisst, å alltid ha det morsomt.”

I 1940-årene ble det en del debatter rundt bøkene og en rekke mennesker og en rekke professorer utalte seg omkring tema barneoppdragelse. Man satte klare streker ved barnepedagogikken. En kunne ikke gi barna helt frie tøyler! Og barna måtte ha manerer som sømmet seg. De første kritikkene av Pippi Langstrømpe (den første boka) i pressen var overveiende positive.

Men da den andre boka ble utgitt kom kritikken- som gav støtte til en ganske hatsk debatt, fremfor alt dreide det seg om lærerorganene og i dagsavisenes innsenderspalter. Det dreide seg ikke lenger om selve boka, men alt det som medførte rundt den.

På nyåret 1946 ble hun tildelt Svenska Dagbladets debutantstipend sammen med Anna Lisa Lundkvist, som hadde skrevet en ungdomsbok som hadde vakt oppmerksomhet, en ære som aldri før var overgått noen barnebokforfatter. I årene som fulgte, ble A. L. stadig gjenstand for liknende utmerkelser. I 1950 fikk hun den nystiftede Nils Holgersson-plaketten, som ble utdelt på Selma Lagerløfs fødselsdag-en begivenhet som vakte stor oppmerksomhet i pressen. “For første gang fikk en svensk ungdoms-bokforfatter en offisiell påskjønnelse,” kunne man lese i Dagens Nyheter.

FORNYELSEN

I den siste delen av 40-årene skjedde det en vital fornyelse av barne-og ungdomslitteraturen. A. L var ikke alene om å skape originale bøker som innfridde barnas egne behov. I Lennart Hellsings absurde regler og fremragende nonsensvers kom den nye lekpedagogikken til utrykk. Boken om Pippi Langstrømpe reddet det kriserammede Rabén & Sjögrens forlag.  “Hadde ikke Pippi vært til, ville ikke forlaget ha overlevet,” konstanterer forleggeren Hans Rabén i et avisinterjuv i 70-årene.

Høsten 1946 fikk A. L. et tilbud om halvdagsjobb hos Rabén & Sjögren. Det var Elsa Olenius ’ forslag: “Ansett henne, hun kan jo kontorarbeid også, med stenografi og maskinskriving og denslags!” A. L. slo til, og slik innledet hun sin virksomhet som barnebokredaktør. Den skulle komme til å strekke seg nesten 25 år fremover i tiden og dele opp hennes liv i forfattende morgener og redaksjonelle ettermiddager. Hun fikk nå en slags dobbelt funksjon, hun innser det tvilsomme i å være forfatter og forlagsredaktør samtidig. “I Amerika,” påpeker hun, “er det en uskreven lov at en forlagsredaktør ikke må gi ut egne bøker eller, hvis man ser det fra en annen side, at en forfatter ikke arbeider i det forlaget som utgir bøkene hans.” Farene er store, mistanken om at man favoriserer sitt eget på andres bekostning, kan forgifte kontakten med andre forfattere.

I alle de årene A. L. har hatt ansvar for utgivelsene av barnebøker hos Rabén & Sjögren, har det selvfølgelig en og annen gang oppstått gnisninger på grunn av slike mistanker. I et brev til Hans Peterson i september 1958 tar hun opp visse insinuasjoner i forbindelse med at Peterson ikke har fått en bok antatt som føljetong i tidsskriftet Vi.

DEBUTEN      

Forfatterskapet til A. L. strekker seg over flere sjangre. Hun har skrevet dikt og sanger til alle filmene. Litteraturen i barnebøkene er det man kaller for fantastisk litteratur. Disse bøkene er spennende. Samtidig handler de om barn som må kjempe mot store vanskeligheter. Dette gjenspeiler seg i A. L. liv hvor hun tar for seg de svake og hjelpesløse. Bare tenk på fattiglemmene i bøkene om Emil. Dette opplevde A. L. som barn. Og dette førte hun videre i bøkene sine.

Debut-boken “Britt-Mari letter sitt hjerte” er konvensjonell (etter skikk og bruk) for 40-årene i skildringen av middeklassefamilien, den sjarmerende bohemaktige og litt vimsete moren, den trygge faren, søskene-men midt i det i Britt-Mari sine replikker:”Jeg vil kunne noe ordentlig, og jeg vil forsøke å bli et skikkelig menneske som har litt verdi i seg selv og ikke bare er som et vedheng til mann. Jeg har tenkt å skaffe meg et yrke, skriv opp det, så du ikke glemmer det!” Dette viser til det dobbeltbudskapet som man finner i A. L. sine ungdomsbøker. Man finner det samme dobbelt buskap når det gjelder kjønnsroller: nå og da støter de etablerte konvensjonene radikalt an mot hennes eget livssyn og hennes sterke personlighet.

I Kati-bøkene, som er skrevet i begynnelsen av 50-årene, står hovedpersonen Kati for den romantiske pikeboksjargongen og den tradisjonelle kjønnsrollen, men forfatterinnens eget sakligere syn på kjærlighet og ekteskap kommer også frem her. Da A. L. skrev Kati i Paris i 1954, var hun blitt enke. Sture Lindgren døde i juni 1952 etter å ha vært syk i flere år-hele tiden hadde han måtte støtte seg til Astrids styrke. Hennes brev og dagbøker fra Sture Lindgren siste år forteller om stor engstelse for ham, og samtidig om en stadig større ømhet. Da hun skriver om ham i dagboken dagen etter hans død omtaler hun ham som et godt og snilt menneske. Samtidig var han som et barn for henne, et barn som hun elsket høyt.

Allerede i påsketider i 1950, to år før. Sture Lindgren blitt alvorlig syk. “Jeg trodde for fullt alvor at han skulle dø,” skriver Astrid rystet i dagboken. Sønnen Lars var blitt voksen og skulle gifte seg, og Astrid følte at familietilhørigheten var i ferd med å rakne. Årene etter Sture Lindgrens død skjønner hun at hun må venne seg til tanken på å leve helt alene. Hver eneste nyttårsaften skriver hun om den kommende ensomheten, som hun må forsone seg med. I juni 1958 gifter datteren Karin seg, og Astrid skriver i dagboken sin: “Akkurat! Sett nå i gang med å være sterk! For nå er iallefall den stunden kommet da ‘en liten gris  ble alene igjen’ nemlig jeg, av en familie på fire.”

ÅRENE GÅR

Da, i juni 1958, var det gått tretten år siden A .L. debuterte, og i løpet av disse årene hadde hun oppnådd en enestående posisjon som forfatter. Hun hadde fått utgitt nesten tretti bøker, alle var kommet i store opplag i mange land. Hun hadde skrevet et halvt dusin barneskuespill og like mange filmmanuskripter, og samtidig hadde hun vært en svært aktiv forlagsredaktør hos Rabén & Sjögren. Hun var blitt en offentlig person. Samme år gav barnebokeksperter fra hele verden A. L. verdens største barnebok-utmerkelse, H. C. Andersen-medaljen. (Marie Gripe fikk samme medalje i 1974.

Hun og A. L. Er de eneste svensker som har fått den.) A. L. var en populær stemme i radioen og hadde fått diplomer og plaketter og litterære priser både i Sverige og i andre land. Alt dette i en alder av 38 år. Men hun trekker seg fort tilbake. For hennes integritet er sterk, hun gjemmer seg hele tiden, hun sier selv at hun alltid har hatt en følelse av at det som hender henne ute i verden, ikke er helt virkelig. Egentlig synes hun det er fullstendig uvesentlig. Hjemme i Dalagatan i juni 1958 er hun bare “en liten gris som er blitt alene igjen.” livet i rampelyset er flyktig og overfladisk og byr på en annen slags ensomhet og isolasjon enn hverdagens.   

For A.L. har det hele tiden vært en selvfølge å verge seg mot offentligheten, å få være i fred, å flykte fra ukjente menneskers krav og urimelige forventninger. Å få arbeidsro er en stor luksus når ens hverdagsliv blir splittet opp av stadig nye impulser utenfra. Helt til sitt syttiende år har A.L. dagsprogram vært fulltegnet. Tidlig om morgenen i sengen hjemme, ofte allerede i femtiden, har hun stenografert ned sine fortellinger. Bortimot frokost dumper posten ned i postkassen. Den kommer fra hele verden: brev fra barn på Hawaii og brev fra barn i Kenya, brev fra voksne japanere og voksne australiere. Eller tiggerbrev fra forhåpningsfulle svensker. Hun får gjennomsnittelig hundre brev om uken i året rundt. Hun forsetter å besvare alt sammen på en eller annen måte. Svigerinnen, Gullan Ericsson på Näs i Vimmerby, hjelper henne, men heller ikke sammen unngår de å få dårlig samvittighet.

Det er vanskelig å angi omfanget av A.L. suksess rundt om i verden. Mange journalister har forsøkt å beskrive størrelsen av hennes samlede opplag i forskjellige navn: man har stilt 175 Eiffeltårn oppå hverandre og lagt bøkene i tre rekker rundt jordkloden. Men slike spekulasjoner gjør en bare svimmel, og eksakte fakta er det vanskelig å komme frem til. I det tidligere Sovjetunionen er hun mer enn noen annet sted blitt en forfatter for folket. Men hun er blitt elsket i mange andre land også, både av barn og voksne.

EN NY BOK BLIR TIL

I juli 1969 dør Samuel August, 94 år og 7 måneder gammel. I Vimmerby Tidningen får han en lang nekrolog, der han omtales som “heders-kirkevergen og Vimmerbys grand old man” med omtrent førti kommunale oppdrag bak seg-”men det forteller ikke hvilket elskelig menneske han var, så tvers igjennom god og snill, og hvor tomt det er på jorden etter at han har gått bort,” skriver A.L. i dagboken sin. Hanna døde 8 år før, og A.L. begynte å skrive ned sine foreldres kjærlighethistorie. Hun hadde funnet frem de gamle kjærlighetsbrevene som i alle år hadde ligget i et skrin i buffen på Näs. Hun samlet sine stenograferte notater, som inneholdt Samuel August sine egne beretninger om slekten og ting han selv hadde opplevd, men fremfor alt hans første møte med Hanna og om begynnelsen av dere livslange samliv og felleskap gjennom 56 år.

1974 ble et sorgens år for A.L. Flere av hennes aller nærmeste venner gikk bort, og det største tomrommet lot broren Gunnar etter seg. Mellom søsknene Ericsson har det hele livet igjennom vært en uvanlig samhold, som har bunnet i barndomsopplevelsene. Mellom Astrid og Gunnar var båndene særlig sterke.

ASTRID LINDGREN OG POLITIKKEN

A. L. sitt politiske engasjement oppstod ikke av noen intellektuell samfunnsanalyse eller noe avgjort følelse av solidaritet med arbeiderne som klasse. Det oppstod en annen slags følelse, en medfølelse som nærmest kan defineres som en sterk humanitet. Medfølelse med de undertrykte arbeiderne som hun leste om i bøkene, smeltet sammen følelsen for dem hun husket fra sin barndom med følelsen av en intens opposisjon mot vold og overgrep. Hun følte at hun ønsket et rettferdig samfunn og hun følte at hun ville støtte dem som kjemper for rettferdighet. Hun beundrer-som den sterke indualist hun er-arbeiderklassens helter, pionerene, dem som stod på barrikadene, Rosa Luxembourg f.eks. Og. I Sverige, Ernst Wigforss. På et spørsmål i en enquéte om hvem hun helst ville være svarte hun: “En stridbar liten pioner i den svenske arbeiderbevegelsen.”

A. L. holdning til arbeiderbevegelsen har det vært en hel del frø til en idealisering av de kjempende og idyllisering av fortiden. Hun snakker om “de vise menn” som stod i spissen for sosialdemokratiet da det var som best-Branting, Per Albin Hansson, Wigforss, Erlander: politiske ledere som var rettlinjete og hederlige statsmenn, som ikke ble drevet av noe maktbegjær, men av vilje til å utjevne enhver urettferdighet i samfunnet. Disse vise menn talte sjelden-mener A. L.-slik som dere etterfølgere i 70-årene, om klassekamp og fiendskap eller om gjennomgripende tvangsforanstaltninger og sosialisering. De talte om utjevning, om sosiale reformer og et folkehjem.

MARIKKEN- EN BOK OM POLITIKK

Den boken som tydligere enn noen annen forteller om den lojalitet og de følelser som formet hennes politiske engasjement før hun gav seg den politiske debatt i vold, er den andre boken om Marikken, Marriken og Junibakkens Pims. Den ble utgitt høsten 1976, men ble skrevet og trykket før A.L. begynte på sin første politiske artikkel våren 1976.

Marikkens far i boken er sinnbildet på A. L. drøm av en sosialdemokrat, en vis og god klok mann, ikke så lite idealisert, men humoristisk sans, skjønt selv hevet over komikken, beundret og elsket av alle, særlig av Marikken og forfatterinnen. Marikkens far er redaktør i en sosialdemokratisk avis i en liten by som har felles trekk med Vimmerby. Han blir kalt “Herskapssosialisten,” men enda han går i 1. Mai-tog, fremtrer ham mer som en venstreliberal enn som sosialist. Han er gjengs radikal, til og med i kjønnsroller: når hushjelpen har fri, skurer han selv kjøkkengulvet, og det var slett ikke lite i 10-årene! Hans kone er en liten, svak og borgelig frue, som han omsider får oppdradd til å bli klar over at alle mennesker er like verdifulle. Han er ømt ironisk mot henne, særlig når hun bebreider velgjørenhet. “Fine fruen på Junibacken,” sier han, “jeg hører at du har avluset to fattige små barn, det bør vi vel nesten sette inn i avisen.”

POMPERIPOSSA

A. L. forsetter med sitt politiske engasjement og skriver i mars 1976 et eventyret som het Pomperipossa i Monismanien (trykket i Expressen den 10/3) og som virkelig fikk finansministeren til å hoppe høyt-og irettesette henne offentlig i riksdagen. Hun fikk holde seg til eventyr og ikke blande seg bort i ting hun ikke forstod seg på, mente Gunnar Sträng.

I eventyret skildrer A. L. sitt politiske utgangspunkt hvor Pomperipossa forteller om sitt land som hun elsker og hvor hun omtaler de vise menn som har styrt i 40 år og gjort det slik at ingen behøvde å være fattige og alle skulle ha det bra. Pomperipossa-artikkelen ble lagt merke til og kommentert i både svensk og utenlandsk presse.

A. L. Ble overdynget med brev og telefonoppringninger fra folk med andre informasjoner og synspunkter enn hun vanligvis kom i kontakt med. Uten å være riktig klar over det fra begynnelsen hadde hun avgitt stemme for den såkalte tause opinion, en opinion av det slaget som misfornøyde politikere i alle land pleier å utnytte. Blant dem som lot høre fra seg med ros på tungen, var selvfølgelig de reaksjonære kverulantene, og også en rekke mindre forretningsdrivende, som egentlig var nokså store og heller ikke særlig dårlig behandlet og som sluttet seg til A. L. Mot hennes vilje. Men det var også alle de andre, som med rette følte seg alvorlig presset-blomsterhandlerne, sykkelreperatører, frisører, små entrepenører, et utall av mennesker som hadde fått merke at det ikke lenger var mulig å drive eget foretagende. De følte det som om hele deres liv var infiltrert i teoretiske og virkelighetsfjerne paragrafer og gåtefulle byråkratiske vedtak, og ingen ville høre på dem når de klaget. De hadde oppdaget at det ikke lønnet seg å arbeide, de sendte skattekortene sine som beviser. De fortalte om lureri og krokveier i samfunnet, og de oppfattet alt dette lureriet som konsekvensene av de sosialdemokratiske regjeringens steramme skattepolitikk. A. L. lyttet til dem, hun leste brevene deres-det var hun som for første gang samfunnet som det egentlig var-og synet gjorde henne forferdet. Sine egne idealer-hederlighet og arbeidsomhet-så hun ingen steder. Hun skrev en ny artikkel i Expressen, der hun gjorde rede for hva hun hadde fått vite om det svenske samfunnet-og spydspissen i hennes kritikk ble rettet mot den sosialdemokratiske regjering. Grunnen til hennes politiske engasjement kommer til utrykk i denne setningen: “Jeg ville jo bare støtte mennesker som er kommet i knipe.”

BØKENE

Nå vil jeg skrive litt om sjangrene hennes, om de rekke barnebøkene hun er blitt så kjent for. A. L. ble snart en mester innen flere ulike sjangre bla. Mesterdetektiven Blomkvist, som gav A. L. en delt førstepris i en konkurranse om beste detektivbok for barn i 1946. Fikk to oppfølgere, Mesterdetektiven Blomkvist lever farlig og Mesterdetektiven Blomkvist og lille Rasmus. Det kom også tre fortellinger fra livet på landet, og den første av disse bøkene er Alle vi barna i bakkebygrenda. Vi på Saltkråkan ble først laget som TV-serie før den kom ut som bok. Til sammen er ca 40 filmer basert på hennes bøker. I Norge er hennes forfatterskap delt mellom tre forlag, Damm, Gyldendal Tiden og Aschoug. Bøkeneer blitt oversatt av Jo Tenfjord.

Jeg har nevnt hennes første bok Britt-Mari letter sitt hjerte, men hun skrev også pikeboken Kerstin og jeg. Denne boken er gjennomsyret av smålandsk arbeidsmoral. Og som i andre pikebøker så er det skrevet i jeg-form. Dette forteller-jeget likner mye på A. L selv. Eller rettere; det bildet vi har av henne som følsom for skiftninger i naturen og i atmosfæren, munter og trist omhverandre, med hodet på rett plass og munnen i orden. Man møter snarere en jentetype enn én spesiell person. Dette gjelder også i de tre Kati-bøkene. Denne trilogien har først og fremst en didaktisk hensikt. Etter krigen, da grensene ble åpnet, var det viktig å informere om verden utenfor Sverige, ikke minst for unge mennesker som aldri hadde vært utenlands. Stoc__olmsjenta Kati reiser til Amerika, 1953 (sv. 1950), til Italia, 1954 (sv. 1952) og til Paris i 1955 (sv.1953). Dette forhindrer ikke at de tradisjonelle eiketrærne i Djurgården og Stockholms blå skumring også får sin lyriske hyllest. I de internasjonale metropolene blir leseren først og fremst informert til kunst og bygninger, men også til sitater og litterære henvisninger.

LANDSTRYKERENE

Landstrykerene var en del av barndommen hennes og i1957 kom hennes ekte lansstrykerroman, Rasmus på loffen, ut i Norge (sv. Rasmus på luffen, 1956). Her finner man en helt annen stemning enn i “Godnatt, herr landstryker!” Her er det sommer og glitrende vann, og for det meste er det herlig å vandre. Men denne boka er også en klassisk flukthistorie, og medfølelsen blir denne gangen ødslet på barnet, den 9 år gamle Rasmus. Rasmus har rømt fra Vesterhaga barnehjem, en prototype på tvang og tristhet. Han rømmer for å finne seg en far og et hjem. Rasmus møter Paradis-Oskar og  de vandrer sammen gjennom i boka.

Men, her som så ofte hos A. L., blir idyllen raskt brutt av en pirrende kriminalhistorie som blir så spennende nettopp fordi landstrykerne blir jaget fra to kanter. De blir jaget både av ordensmakten og av skurkene Lif og Liander, et nytt tjuvpar i dette forfatterskapet (tyvene Kærve-Karlsen og Blom i Pippi.) Rasmus er, i likhet med Bo Vilhelm Olsson (Mio, min Mio), etterlyst, og han får merke trusselen om å bli sendt tilbake til barnehjemmet. Oskar blir mistenkt for tjuveri. Handlingen i dramaet foregår i småbyen, som er blitt et virkelig “Ninive” (et kallenavn som faren hennes hadde), og i en landsby ute på landet, uhyggelig øde, etterlatt som den er av de fattige svenskene som en gang utvandret. Modellen til denne byen kan A. L. ha funnet nettopp i Veien til Klokkerike. En bok av Moa Martinson som A. L. lestesom ung da hun var altetende innen litteræreverk.       I boka legger hun stort sett forbrytelsene til uhyggelige steder i utmarka, og her, i den forlatte landsbyen, foregår en av de mest marerittaktige katt-og mus-jaktene som hun har skrevet om, mellom barnet og de bevæpnede tjuvene. Rasmus er så redd at han får hjerteklapp, men midt i dette farlige kjenner han også den “villeste eventyrlyst.”

Det går mange innbyrdes tråder mellom bøkene til A. L. Rasmus på loffen danner en slags bro fra Mio, min Mio til Brødrene Løvehjerte. Hovedpersonen foregriper Kavring da han overvinner frykten sin. Hengivent kommer Oskar til unnsetning, avlytter ranerne, og utvikler allverdens mot for å få være sammen med det menneske han elsker av hele sitt hjerte. Tilliten mellom de to landstrykerne blir stadig dypere etter hvert som strabasene knytter dem sammen. Rasmus beundrer Oskar uforbeholdenhet, men smidigheten, den lette bevegligheten som barnet har, er som alltid hos A. L. , en egenskap som kan flytte fjell. Rasmus klarer å få både seg selv og Oskar ut av fare ved hjelp av alle de ferdighetene og knepene som han tilegnet seg under tiden på barnehjemmet.

SAMFUNNET

At landstrykernestår utenfor samfunnet er med på å skape spenning i boka, for ikke å snakke om at den frihetselskende Oskarikke er en ekte landstryker. Kallenavnene“Guds rette gjøk” og “Paradis-Oskar” tyder på at han har noe av den samme livgivende rollen som de bortførende fantasifigurene hos Lindgren. Men i denne boka står man beint godt plantet på jorda, og Oskar viser seg å være en riktig husmann. Begge landstrykerne befinner seg på samme bølgelengde, ikke minst gjelder det når de synger og spiller for levebrødet. A. L. morer seg kongelig når hun, på en naturlig måte, kan spe på framstillingen med visene og skillingsvisene som er så fortrolig med: “Kors på Idas grav”, “Lejonbruden”, “Var skog har nog sin källa”, for ikke å snakke om “Älvsborgvisan”. Den vakreste og mest betydningsfulle scenen i boka er da landstrykerne sammen lager en ny sangtekst. Inspirert av en drøm Rasmus har hatt, bygger de opp nonsensversene om katten som spiser sild og poteter. Men det denne scenen egentlig avslører, er samholdet og forståelsen mellom disse to som har møtt hverandre på veien. Oskar og Rasmus er helt enkelt beslektede sjeler. Derfor blir avslutningen både logisk og rørende på én gang.

Akkurat idet Rasmus’ drøm går i oppfyllelseved at en rik bonde og den vennlige kona hans vil gi ham et hjem og alt han ønsker seg, ser han klart: Det er Oskar som er hans virkelige far, og han må følge ham gjennom tykt og tynt. Og da finner de det; det lille huset ved vannet der Rasmus får sitt hjem, Oskar og Martinas grå husmannsplass, omgitt av epletrær.

RASMUS; PONTUS OG TRILLE

Året etter, i 1958, kom Rasmus, Pontus og Trille (sv. Rasmus, Pontus och Toker, 1957).Her er det en ny Rasmus som står i senter, uten tilknytning til de foregående personene med samme navn. Også denne boka bygger A. L. opplevelser i barndommen. Boka handler om en politifamilien som står i sentrum for fortellingen. Med mamma, pappa, den 16 år gamle Prikken, blond med hestehale, den 11 år gamle Rasmus, samt hunden Trille som etter hvert blir en hovedfigur. Kidnappingen av Trille, og gjenkomsten, gjør handlingen akkurat så hjerteskjærende som bare forsvinningen av et uskyldig og trivelig dyr kan få til. Dette dramaet blir balansert av Prikkens kjærlighetshistorie som er krydret med sukk og misforståelser, og som dessuten blir overvåket av broren Rasmus og vennene hans. Et av A. L. favoritt-temaer, kjærlighet, blir her satt opp mot en dramatisk tjuverihistorie.  

KARLSON PÅ TAKET- EN “FILURER” OG EN RAMP

Karlson på taket var Pippis rake motsetning, der Pippi ga, der tok Karlson. At Karlson er blitt så populær blant barn i det tidligere Sovjet hører nok også sammen med at han var den første Lindgren-figuren som ble introdusert der, det skjedde allerede i 1957. Karlson på taket-bøkene ble gitt ut i enorme opplag, og mens voksne som regel oppfattet ham som en riktig slemming, hadde han en enorm tiltrekningskraft på barn og unge. Dette på tross av at Karlson nesten er vanskelig å kjenne igjen i den oversatte og transponerte formen. Disse store vanskelighetene med å finne synonymer for begreper som “filure” og “tirritere” kan man lese om i en morsom interessant avhandling av Staffan Skott. En annen grunn til at Karlson ble spredt over store områder i øst, var at han ble spilt inn på plate, lest i radio og raskt ble filmet.

Lillebror og Karlson på taket ble utgitt i 1956 (sv. Lillebror och Karlson på taket, 1955), første del i trilogien om den tykke, lille mannen med propell på ryggen, kom ut året etter den alvorlige Mio, min Mio. Hvem husker ikke at Karlson eksperimenterte med lillebrors dampmaskin og at den eksploderte og en at det lett blir oversvømmelser når man lar badekaret renne over? Karlsons innsats innebærer med andre ord kaos.

Karlson-trilogien er også i slekt med de tradisjonelle rampeguttbøkene. Det er ikke få rampestreker Lillebror og den propellbårne setter ut i livet. Bøkene forbereder for så vidt også Emil-fiksjonen ved at enkelte rampestreker minner om skryt. Med den spesielle skremseltaktikken sin lykkes de fremfor alt i å uskadeliggjøre Fille og Rulle, de frekke tjuvene som bryter seg inn hos familien Svanteson og prøver å fange Karlson.

Karlson har mye moro når han erter Buck og onkel Julius. De bor hos familien Svanteson, og frøken Buck tar seg av huset mens mamma er på ferie. Dermed er det duket for komiske innslag. Fortellingen arbeider med tydelige, for ikke å si grove midler, når Karlson begår rampestreker med gebiss og andre “tirriteringssaker”.

Farsen rammer de voksne hensynsløst og gjør dem til dumme marionetter med noen få forstørrede, og temmelig usympatiske egenskaper. De framstår som noen skyggebilder av seg selv.

ET LITE SAMMENDRAG

Astrid Lindgren har skrevet flere bøker, men det er ikke mulig å kunne skrive om dem alle, for listen er utrolig lang, og jeg kan jo nevne at hun begynte tidlig med forfatterskapet i Vimmerby tidene, en lokalavis hvor hun ga ut sine første eventyr. Hun begynte tidlig i tenårene, og de første utgivelsene var som oftest navnløse dvs. de ga ikke ut navnet på forfatteren,  men senere ble det mer vanlig å sette navnet på forfatteren. Og en er jo ikke helt sikker på om alle historiene hennes er kommet med, når en skal ramse opp alt det hun har forfattet.

ANALYSE AV TRE BØKER, BOK 1

I min første analyse vil jeg ta for meg boken Brødrene Løvehjerte (sv. Bröderna Lejonhjärta), en bok som står meg nærmest. I denne boken, som jeg har lest mange ganger, fører boken meg inn i en verden som man nesten føler er levende. Der lillebroren Kavring kjemper i bitter kamp mot døden og en storebror som gjør alt for ham. Broren forteller om landet Nangijala, hvor Kavring kommer når han dør. Det var det stedet hvor alle eventyrene kom ifra, ifølge broren Jonatan. Broren redder Kavring ut av flammene, men dør selv av skadene. “Vi ses i Nangijala”, var det siste han sa til Kavring.

        Og i beste Astrid Lindgren stil kommer det metaforiske til utrykk, i form av at broren blir til en due. Det symboliserer at handlingen tar en ny vending. Kavring legger igjen en lapp på kjøkkenbordet hvor det står: “Gråt ikke, mamma! Vi ses i Nangijala!”. For Kavring kjente på seg at det var i natt det kom til å skje. Så skjer det, han våkner opp neste dag, men ikke hjemme. Han våkner opp i Nangijala!

Når man leser boken, slik jeg har gjort, så vil en få inntrykk av at det er en fantastisk bok. Det som gjør det så spennende er alt det som skjer når de er kommet til Nangijala. Det er onde makter, og det er en drage å bekjempe. Dragen heter Katla, og det er også navnet på en kjent vulkan på Island. Astrid Lindgren er jo nettopp kjent for å ta med historiske ting, samt ting som har vært med i nærmiljøet hennes i oppveksten, og det er blitt et kjennetegn for henne.

          I Nangijala møter Kavring en helt annen verden enn den han er kjent med fra før av. Han får møte mennesker som kjemper en kamp for å overleve mot den terroriserende Tengil av Karmanjaka og hans menn. Dette var en mann som satte frykt i folk, og av den eneste grunn, at ingen skulle glemme  hvem han var. Menneskene i Kirsebærdalen mobiliserte seg til kamp, men i det stille. Det var enkelte som var tystere og dem var man ekstra oppmerksomme mot. Man kunne aldri føle seg helt trygg.

        Boken gir et virkelighets inntrykk og man skjønner de billedlige symbolene. Drømmen å være frisk og kunne få oppleve noe nytt og spennende. Det er som Astrid Lindgren maler et bildet med få strøk, men allikevel får med seg det viktigste, nemlig helhetsutrykket. Det er jo hovedpersonen selv, barnet , Kavring som opplever alt på nytt. Han får oppleve de utroligste ting, men han er ikke alene, han er sammen med broren sin. Broren Jonatan opplever jeg som en slags farsskikkelse, han er der for å passe på broren sin, samtidig med at han leker med ham og oppfører seg som en snill og kjærlig bror. Astrid Lindgren hadde et liknende forhold til sin litt eldre bror, Gunnar. Hun elsket ham veldig høyt og hun satte stor pris på ham. En kan få den samme følelsen i skildringen av kjærligheten mellom brødrene Løvehjerte, en sann kjærlighet og godhet.

        Jonatan er med i motstandkampen mot Tengil, han er i en ledende posisjon og anses å være farlig. Tengil har utlovet en dusør på ham. Men den eneste som er villig til å angi ham er tysteren Jossi. Menneskene i Kirsebærdalen er blitt så glad i Jonatan Løvehjerte at de ville ofret livet for hans del. Lederen i kampen heter Sofia, hun sender duene sine til Klungerdalen som er kommet i Tengils hender. Det er bare ved hjelp av duene hennes at hun får vite åssen det går med menneskene i Klungerdalen.

En dag får Sofia et rystende brev fra en av brevduene sine. Dette medfører til at Jonatan begir seg hen for å redde Orvar, motstandsmannen i Klungerdalen, han er blitt tatt til fange av Tengil og plassert i Katlahula. Men dagen etter bestemmer Kavring seg for  å følge etter. Han fikk høre rop om hjelp i en drøm han hadde i løpet av natten. På ferden får han vite hvem tysteren er og han kommer til Klungerdalen. Der møter han Jonatan. Jonatan hadde funnet seg et skjulested hos en gammel mann som heter Mattias. Han var blitt leder istendenfor Orvar, som nå var i Katlahula. Hos Mattias har Jonatan gravd en underjordisk tunnel, en tunnelen som går under bymuren, en mur som Tengil har fått satt opp ved hjelp av treller. Disse trellene er menn og unge gutter fra landsbyen i Klungerdalen. I denne tunnelen kryper Karl Løvehjerte ut til broren sin, Jonatan, som sitter og venter på ham.

Det spennende og gripende som i handlingen er at hun får fram inntrykkene av bitre motsetninger. Tengils menn driver terror i hans navn. En kan jo se mange likhetstrekk med den tiden boken er skrevet i og nå. Mange mennesker i dagens samfunn lever i konstant frykt for sitt eget liv. Terroren blir veldig godt beskrevet. I Klungerdalen er det også portforbud etter at solen har gått ned. Dvs. man har ikke lov til å bevege seg utenfor døren før solen har gått opp igjen.

 Dette er jo en slags tilbakeblikk fra krigens dager. Med den hemmelige motstandsbevegelsen og den store motstanden til tyskerne. Dette er på alle måter en sammenlikning, men terroren blir i korte trekk beskrevet på samme måte i boken,som den som ble ført under krigen.

Astrid Lindgren har gjort en utrolig jobb med menneskeskikkelsene. Hun får fram den indre frykten barnet har i seg når det møter farer. Det er frykten som er selve drivkraften, det er den som får Karl til å gjemme seg i hula, og lytter til hva Tengils menn sier utenfor huleinngangen når de snakker med  Jossi. Det er akkurat denne frykten som får Karl til å gjemme seg, men han blir oppdaget. Men han lyver godt, og får bli med til Klungerdalen. Der treffer han Mattias som han kaller for farfar. Hadde det ikke vært for at Karl så en hvit due, en av de mange duene Mattiasmatet, haddehan nok ikke overlevd. Takket være for denne duen greier Karl å berge livet. Etter mye utskjelling fra soldatene forlater de huset til Mattias og rir avsted. Og nå kommer det fantastiske; Mattias har Jonatan hos seg, og ved et lykketreff får Karl møte broren sin igjen, i live.

        En fantastisk hendelse, noe som gir en fortsettelse av fortellingen. Det er spennende ting på gang og de kommer nå brøkvis. Jonatan og Karl setter nå avsted for å redde Orvar. Og da får Karl se det som han frykter mest, noe han bare har hørt om, men aldri sett, Katla. Hun dukker opp i ly fra lyn og torden, i et tordenvær som begynte å buldre over brødrene. Karl kjente nå frykten.

De begir seg nå ut på den farligste delen av reisen. De er nå kommet til Katlahulen for å befri Orvar, men de finner ikke inngangen til hulen der Katla krøp ut for tusener av år siden. Men ved et lykketreff kommer det plutselig en rev ut av en sprekk av fjellet. Jonatan går for å finne ut hvor reven kom ifra, og finner inngangen til hula. Nå går de inn i et ukjent mørke, med noen fakler som kaster store skygger innover hulegangen. Dette gjør at Karl blir litt redd. Men det kommer til å skje en del momenter på denne farefulle ferden, hvor det skjuler seg i mørket bratte klipper og farefulle stup. De kommer tilslutt frem til hovedhula, der hvor Orvar er innelåst i et bur. De redder ham ut av buret og får ført ham ut av hula, og det i siste liten før Tengilsmenn kommer for å hente Orvar.

Etter hvert kommer avsløringene for dagen, og man får oppleve død og fordervelse idet menneskene gjør motstand mot Tengil. Han har med seg draken Katla, men Jonatan får tak i hornet som Tengil har i sitt eie, og nå kan Jonatan styre Katla. Men hestene Grim og Fjaler blir redde når de har denne draken diltende etter seg, og idet Jonatan er i ferd med å krysse broen skjer det utenkelige, Jonatan mister hornet i elven. Dette ser Katla og nå setter hun etter brødrene. De farer opp i fjellet med draken etter seg. Hestene blir blodsprengte og de makter ikke stort mer. De segner opp av utmattelse. Jonatan og Karl finner ly bak en stor stein, og her skjer det jeg vil kalle for et under. Jonatan dytter til denne digre steinen som nå ruller i retning mot Katla, men det er ikke steinen som gjør utslaget, men Karm, et fabelbeist fra urtiden. Karm drar Katla ned i elven, og der foregår det en kamp mellom liv og død. Kampen ender med at begge dør. Og de forsvinner ned i den dype i elven.

        Under jakten på Jonatan og Karl, ble Jonatan skadet på ryggen av flammene til Katla. Hvis en person fikk ilden fra Katla på seg ville man enten bli drept eller noe mye verre, man ble lam. Jonatan ville ikke si noe, men han ble etter hvert svekket i beina slik at han ikke greide å gå. Da skjønte Karl at han kom til å bli alene igjen, og da bestemte han seg for at han vil bli med til Nangilima han også. Han bærte Jonatan bort til stupet og satte utfor. Slik ender boken. Siste setningen uttrykker at de er kommet til den nye verdenen; “Å, Nangilima! Ja, Jonatan jeg ser lyset! Jeg ser lyset”.

        Det gode vinner, men slutten er like trist som den er fantastisk. Brytningen med den vanlige eventyrsjangeren bruker A. L. fullt ut. Selv om fortellingen ender med at brødrene forlater Nangijala og trer inn i den mer fantastiske verden Nangilima, hvor man forteller eventyr ved leirbål om kvelden. Der er det ikke noe ondt og alt er trygt og godt.

        Barnet er i fokus i denne fortellingen. En fortelling om en gutt som var syk, og bare ventet på å få dø. Da det brøt ut brann i huset deres, reddet Jonatan Karl ved å hoppe ut av vinduet på huset. Når Jonatan er død, begynner kanskje Karl å fantasere som trøst. Alt det fantastiske som Jonatan fortalte om Nangijala, eksisterte det, eller var det en annen forklaring på hvordan man kom til himmelen? Kan det tenkes at i slutten av boken dør Karl i virkeligheten? Det lyset A. L. beskriver, kan ha en dobbelt betydning. Mennesker som har opplevd nær- døden- opplevelser har sett en tunnel i sterkt hvitt lys. Karl opplever dette i slutten av boken, det er dette lyset han ser. Og han roper ut i siste kraftanstrengelse, navnet på ham han elsker høyest, Jonatan.

        A. L beskriver på mange måter seg selv når hun skriver, og det har nok hatt en stor betydning for skrivingen hennes. Man møter her i boken både en munterhet og samtidig en dysterhet som preger menneskene i boken Brødrene Løvehjerte. En bok som vil for meg ha en stor betydning. En inspirasjonskilde til en utrolig fantastisk litteratur. Historien om Jonatan og Karl Løvehjertes kamp mot onde krefter er ikke et unikt eksempel på et eventyr, men det er måten fortellingen blir fortalt på. Måten A. L. ordlegger seg på gjør at historiene blir barnevennelige og med et språk som barn forstår. I boken er det også flotte tegninger av Ilon Wikland, en tegner som A. L. har brukt til mange av sine bøker, bla. “Mio, min Mio”.

        I norsk målestokk er det ikke mange forfattere som kan måle seg med henne. En kan jo nevne Anne Cath. Vestly og Torbjørn Egner, men deres produktivitet overgår ikke Astrid Lindgren. De fleste bøkene hennes er jo også blitt filmatisert. Og det har også økt interessen for bøkene hennes. Og da er det ikke rart at hun er den mest leste barnebokforfatteren gjennom tidene.

        Boken er blitt filmatisert, og i filmen får man oppleve en nesten like fantastisk opplevelse ved å se filmen, som det er å lese boken. Å få fram begrepene i filmen er viktig. Et barn skjønner veldig godt hva som skjer i filmen. Og hva er vel ikke mer riktig enn at filmen holder seg innenfor bokens rammer, selv om det er vanskelig å få filmatisert hele boken.

        Et norsk eksempel på filmatiseringen av et kjent norsk eventyr er “Kvitebjørn Kong Valemon” . I denne filmen viser det tegn på at de ikke holdt seg innen for fortellingens rammer. Det ble med andre ord ikke en troverdig fortelling. Og selve filmen ble rett og slett kjedelig, og ikke spennende nok.

ANALYSE AV TRE BØKER, BOK 2

I min andre analyse vil jeg ta for meg boken Mio, min Mio, en bok som tar for seg det samme tema som er blitt nevnt i analysen om Brødrene Løvehjerte; En fantastisk verden, men med onde makter som vil ødelegge for det gode, og drømmer blir til virkelighet. Bo Vilhelm Olsson er hovedpersonen i boka, en gutt på ni år. Først havnet han på et barnehjem og da han var et år gammel, kom tante Edla og onkel Sixten. De ville egentlig ha en pike, men barnehjemmet hadde ingen, så derfor måtte de nøye seg med Bo Vilhelm. Da han var blitt 8-9 år syntes de nok ikke at det var så greit å ha ham rundt i huset lenger. Tante Edla klagde mye, og onkel Sixten sa nesten ingenting, og når han sa noe var det som regel: “Du der! Ut med deg nå, så jeg slipper å se deg!”.

Heldigvis for Bo Vilhelm hadde han en kamerat som het Benka, egentlig Bengt, men alle kalte ham for Benka, som de fleste kalte Bo Vilhelm for Bosse. Av alle ting ønsker B. V. at faren til Benka skulle være faren hans også. For tante Edla hadde fortalt at mora er død, og ingen visste hvem faren hans var. Men hun mente på det at han måtte være en slusk. Og dette fikk B. V. til å gråte og lengte etter ham.

En kveld ber tante Edla om at han skal gå til bakeriet, og da han kommer til fruktbutikken står fru Lundin i døra. Hun lurer på om Bo Vilhelm vil ha et eple, så ber hun ham å poste et kort. Idet han skal til å legge kortet i postkassen fikk han se at det lyste og skinte som ild av det. Da kunne han ikke dy seg med å lese det fru Lundin hadde skrevet; “Til Kongen i Landet i det fjerne. Han som du så lenge har lett etter, er på vei nå. Han reiser gjennom natt og dag, og han bærer tegnet i sin hånd, det gylne gulleplet.”

Han gikk til Tegnérlunden og satte seg på en benk, og da får han øye på en ølflaske fra “Aksjebolaget Stocholms Bryggeri, Pilsnerøl.” På den flasken var det trepinne som satt på tuten og sperret for det som var inni flasken. Han så at det var noe som rørte på seg inni flasken, og dro ut pinnen. Ut av flasken kom det en ånd, akkurat som i boken “Tusen og en natt” som han hadde lånt på skolebiblioteket. B. V. lurte på hvor Ånden kom ifra, og fikk til svar: “Landet i det fjerne”. Da ville B. V.bli med Ånden dit. Men det ville ikke Ånden, men så viste B. V. ham gulleplet som han hadde fått av fru Lundin. Da Ånden fikk se eplet, satte han i et høyt rop: “Du har tegnet i din hånd! Du er den som jeg er kommet for å hente! Du er den som kongen har lett etter så lenge!”

Ånden og B. V. drar til Landet i det Fjerne og til Grønne Engers Øy, hvor faren kongen venter på ham. Og nå forlater vi den virkelige verdenen, og flyr inn i en verden hvor det er onde krefter å beskjempe. Her treffer B. V. gjetergutten Nonno og  Jum-Jum som på mange måter likner på kameraten hjemme i Upplandsgatan, Benka. Jum-Jum og B. V. blir bestevenner, og sammen drar de ut for å beskjempe den onde ridder Kato.

I boken skildrer Astrid Lindgren det nære forholdet som B. V. får med faren kongen. Det er dette B. V. har drømt om så lenge og nå får han oppleve en ekte kjærlighet. Han får oppleve at faren kongen alltid setter av tid til ham, og lærer ham ri. Han heter ikke lenger Bo Vilhelm. Men Mio. Mio får en hest som heter Miramis. Det var en hvit gullfakset hest med gullhover, og den liknet ikke på den gamle bryggerihesten Kalle Punt. En hest som han og Benka pleide å mate med sukkerbiter og brødskorper hjemme i Upplands-gatan før de gikk på skolen om morgenen. Miramis var ingen vanlig hest, det var en hest som kunne fly, og det takket være gullhøvene.

I boken får man også oppleve at det mest sentrale for menneskene er maten de spiser, og vannet de slukker tørsten med. Når de er på besøk hos mormoren til Nonno får de servert et brød som mormoren kaller for Brødet som stiller sulten, og når de ble tørste drakk de av en vannkilde hvor vannet var kaldt og godt. Den kilden kalte de for Kilden som slukker tørsten.

        Det er utrolig hvordan A. L. får satt navn på ting som får en slags dobbeltbetydning. Det er nok en mening med at hun har gitt navn på brødet og vannet. Den symbolske betydningen er nok det at alle skal ha rett til å spise seg mette og drikke seg utørste. Man skal ha lov til å stille sulten.

Et eksempel på et norsk eventyr med akkurat samme tema er Askeladden og de 7 hjelperne, hvor det er en som sitter og spiser gråstein og er sulten støtt. Han hjelper Askeladden å spise et helt forråd med okser, og drikker opp et dusin fat med vin. Mat har alltid hatt en sentral rolle i eventyrene, og det er som regel ussel mat de fattige spiser, så derfor blir eventyrene en slags drøm om bedre mat og et bedre liv. En flukt fra virkeligheten.

        Barnet er sentralt i henne skikkelser og Bo Vilhelm er intet unntak. I fortellinger kommer det momenter som han må beseire med sin venn Jum-Jum. De blir satt på prøver. De må passere den Døde skogen, de må søke tilflukt i et tre og i et underjordisk hull når de oppdager at ridder Katos speidere er på jakt etter dem. Miramis blir tatt til fange og ført til borgen til Kato. Ridder Kato omvandler barn til fugler. Og han har et hjerte av stein. For å beseire ham må Mio sette et sverd i ham som går igjennom stein, og det får han av en sverdsmed i de dypeste hulen i det svarteste berget. Sverdsmeden er blitt lenket for å tjene Kato. Men han hater Kato av hele sitt hjerte og roper: “Død over ridder Kato!”

        I boken om Brødrene Løvehjerte er det mennesker som må tjene de onde mot sin egen vilje. Menneskeverdier er noe som opptar Astrid Lindgren. Og berettelsene hennes bærer mye preg av dette. Hennes politiske liv er preget av å ta vare på viktige verdier, å få de voksne til å høre på barnestemmene. Bare tenk tilbake på hva bøkene om Pippi Langstrømpe har betydd for mange barn og nå voksne. I boken Mio, min Mio er det Bo Vilhelm som føler seg utenfor, både hjemme og ute i gata hvor han tilbringer mye av tiden. Hvor de store gutta regjerer og de andre litt mindre betydningsfulle tar parti med dem. Han føler seg ensom og eneste trøsten er kameraten Benka, faren til Benka og fru Lundin. Det er de menneskene i boken som blir omtalt som venner. Tanta Edla og onkel Sixten ikke bryr seg så mye om hva Bo Vilhelm tar seg til, og da han kommer til Landet i det Fjerne får han oppleve alt det han har drømt om. Han får en far som er glad i ham og tar seg av ham. Han får venner som bryr seg om ham og på toppen av det hele, han får en hest som bare er hans.

Sverdsmeden gir Mio et sverd som han har smidd på i all hemmelighet, for ridder Kato ville nok ha gjort hva som helst for å få tak i sverdet som kan drepe ham. Sverdet var akkurat ferdig da Mio og Jum-Jum kom til hula. Mio tar med seg sverdet, han og Jum-Jum låner båten til sverdsmeden. Det var en gammel trebåt og sverdsmeden kunne bare ro tre båtlengder i den lille viken den lå i. Men vennene skulle få låne båten for å komme seg til ridder Kato sin borg som lå på andre siden av Den døde sjøen. Vennene la ut, men det blåste kraftig opp og bølgene brøt i stykker årene. Men ved et under geleidet bølgene båten de satt i til foten av borgen, og med et stilnet stormen som ingenting var hendt.

        Det er det underlige og mystiske omkring denne sjøen som gir et mørkt og dystert blikk i hvordan barn blir undertrykt og neglisjert av ridder Kato. Et navn som får selv vakre blomster og trær visne. Det er det navnet som får selv den trofaste Miramis til å skjelve over hele kroppen. Det er det navnet ingen nevner, endog at de vet at det eksisterer. En slik frykt bare kan eksistere i eventyrenes verden. Da Bosse dro til Landet i det Fjerne kunne han nok ikke tenke seg at det var noe å frykte, nå som han kom til et sted hvor man ikke skulle ha noe å frykte. Men han fikk se at det var noe her som mange fryktet og han var den utvalgte til å kjempe mot ridder Kato. Han så at hans far kongen var trist, men han fikk ikke vite noe. Ikke før han var på vei til den dunkle skogen hvor det var en flokk på hundre hvite hester, flokken Miramis kom ifra. Ikke før da fikk han vite hva som var hans bane. Det han skulle komme til å utrette.

Her i den dunkle skogen som slettes ikke var dunkel, men full av liv. Der treffer han en veverske som har mistet sin lille datter, Milimani. Hun er blitt forvandlet til en fugl. Veversken forteller om de hvite hestene som gråter blod for den lille folungen som er røvet vekk. Alt er så trist, men de må for all del ikke nevne navnet på ridder Kato. For da skjer det grusomme ting. Mio bestemmer seg da for å beskjempe ridder Kato, men det var ifølge Jum-Jum forutbestemt lang tilbake i tid. Mio og Jum-Jum drar tilbake til Grønne engers Øy, til far kongen der Mio forteller om planen sin. Faren visste at dette kom til å skje, men var likevel bedrøvet.

        Og her ligger det en slags skjebnes ironi, ingen andre enn Mio kan gjøre denne jobben. Enda så redd som han er. Men fortellingen går videre upåvirket av hva som kommer til og skje. Mio og Jum-Jum var nå kommet til borgen og her var det ikke så mye som en inngang å se. Men plutselig åpner det seg en sprekk i muren og Mio og Jum-Jum går inn. Og Jum-Jum forsvinner idet de skal gå opp trappen de står ved. Mio blir redd, men bestemmer seg for å fortsette. Men idet han kommer på toppen av trappen er det plutselig ingen trinn igjen, og dette oppdager han litt sent, for han detter utfor kanten, men greier akkurat å få fatt i noe å holde seg fast i. Han roper etter Jum-Jum. Det er en som svarer, men det er ikke Jum-Jum, det er ridder Kato. Han griper fatt i Mio med jernkloen sin. Jernkloen sverdsmeden advarte dem om. Mio blir så ført til værelset hvor Kato sitter natt og dag og tenker ut onde ting. Der møtte han Jum-Jum som allerede var fanget. Mio ble fratatt sverdet sitt og ridder Kato slengte det i Den døde sjøen. Ridder Kato måtte tenke seg litt om hva han skulle gjøre med fienden sin. Han valgte til slutt å plassere  Mio og Jum-Jum i et tårn for å bli sultet ut. Noe verre straff kunne han nok ikke tenke ut, ond som han var. De ble plassert i et tårn hvor døren hadde 7 låser og det var 77 speidere som holdt vakt utenfor. Men det ridder Kato ikke visste var at Mio hadde fått en skje som tilhørte søsteren til Jiri, en som bodde i Landet på den andre siden av broen. Denne skjeen var magisk. Og av ren tilfeldighet så puttet Mio skjeen i munnen og drømte om mat, og da var det som han fikk smake på brødet som stilnet sulten og vannet som slukker tørsten, og da forsvant sulten. Han stakk like godt skjeen i munnen på Jum-Jum som lå der med lukkede øyne og da Jum-Jum våknet trodde han at han hadde drømt om mat. Men det hadde han nok ikke. Men dette var ikke det eneste ridder Kato ikke visste om, han visste ikke om kappen som Mio hadde fått reparert hos veversken, kappen som fikk en flenge da han red på Miramis igjennom den Dunkle skogen. Nå hadde kappen blitt fôret av veverskens eventyrvev, og når Mio vrengte kappen ble han usynlig. Det oppdaget Jum-Jum da Mio tok på seg kappen sin i borgtårnet. Mio frøs slik at han måtte ta på seg kappen som hadde glidd av ham. Plutselig forsvant Mio og Jum-Jum satte i et rop. For han kunne jo ikke se Mio, som nå var usynlig. Kappen hadde blitt til en usynlighetskappe.

        Da sulten var på sitt verste spilte Mio og Jum-Jum for siste gang på seljefløytene sine og da dukket fuglene opp. Så forsvant de igjen, men så plutselig kom de tilbake. De kom tilbake med sverdet til Mio. Fuglene hadde hentet det fra bunnen av Den døde sjøen. Og nå kom de til tårnet som de satt i. Takket være for at Mio og Jum-Jum spilte på fløytene sine, fant fuglene veien til tårnet de satt i. Og nå kunne kampen mot ridder Kato begynne.

        Mio skar igjennom jerndøren med 7 låser, passerte de 77 speiderne som voktet fengslet de satt i. Mio løp direkte til ridder Kato sitt værelse. Der satt ridder Kato ved steinbordet og hadde ryggen vendt mot døren da Mio stormet inn døren. Og med alle kamper mot onde krefter så måtte dette ende med seier. Etter en time lang kamp fikk Mio slått sverdet ut av hånden til ridder Kato og da skjønte ridder Kato at det var slutt. Han ba Mio å sette sverdet i ham og det gjorde Mio. Han senket sverdet dypt inn i steinhjerte til ridder Kato. Og med ett, som ingen ting var skjedd, forvandlet den endog så triste verdenen seg, og en blå himmel kom til syne. Borgen raste sammen og lå igjen som ruiner fra en svunnet tid. Heldigvis hadde Mio akkurat hentet Jum-Jum ut fra borgen før det skjedde. Mio og Jum-Jum red ned til stranden på Miramis. Miramis hadde blitt forvandlet, men blitt omvandlet igjen da ridder Kato forsvant. Mio og Jum-Jum tok også med seg det lille føllet som stod bundet i borggården ved siden av Miramis. Nede ved stranden stod alle barna som hadde blitt forvandlet til fugler. Alle var glade for å bli reddet ifra ridder Kato sin trolldom, utenom datteren til veversken, hun var død. Mio tullet henne inn i kappen sin, for så å legge henne på steinhellene. Og ved et under våknet Milimani til liv.

        Slik ender kampen mot ridder Kato. Et eventyr om fantastiske opplevelser, en brønn som hvisker eventyr og et land hvor gjeterguttene tenner leirbål om kvelden og spiller en melodi som de har spilt i tusener av år. Da barna, det lille føllet, Mio og Jum-Jum kom hjem ble alle glade. Foreldrene, mødrene og fedrene og ikke minst faren kongen ble så glade når de fikk se at alle barna kom hjem hele. Veversken ble nok glad hun også da hun fikk se datteren sin igjen. Et eventyr med et symbolsk slutt. Alt som en har drømt om: Man får alltid lov til å bli mett, brødet som stiller sulten. Her er det ingen som har fordommer, nei, alle tar vare på hverandre. Faren kongen viser seg å være en som bryr seg, viser sin kjærlighet og sier: “Mio, min Mio” når han skal uttrykke sin kjærlighet.

        Det hender at Mio tenker på tante Edna og onkel Sixten, som sikkert tror at han fortsatt sitter i Tegnérlunden, men der tar de feil: “Det sitter ingen Bosse på noen benk i Tegnérlunden. Han er i Landet i det Fjerne, sier jeg. Han er der sølvpoplene suser...der bålene lyser og varmer om natten...der det er brød som stiller sult...og der har han sin far kongen, som han er så glad i, og som er så glad i ham. Ja, slik er det. Bo Vilhelm Olsson er i Landet i det Fjerne, og der har han det så godt hos sin far kongen.”

        Og med dette sitatet ender bok nummer to om Mio, min Mio. En fin og lett lest bok som passer for barn og voksne i alle aldre. Boken har illustrerte bilder av Ilon Wikland. Samme tegneren som i boken om Brødrene Løvehjerte.

ANALYSE AV TRE BØKER, BOK 3

I min siste bokanalyse vil jeg ta for meg Nye spell fra Emil i Lønneberget en av Astrid Lindgrens figurer som har moret både barn og voksne. Alt den gutten gjorde av spell. Det var ikke det menneske i Katthult som ikke kjente til Emil. En gang kom Lønnebergboerne med et knytte fullt av penger som de hadde samlet inn. De pengene skulle brukes til å sende Emil til Amerika. Men da ble mor til Emil harm og sa at hun var glad i Emil sånn som han var. Men Lina, som var tjenestepike på Katthult, hun sa: “Vi får jo tenke litt på amerikanerne også. De har ikke gjort oss noe, så hvorfor skal vi prakke Emil på dem?” Da ble mor til Emil sint og sa: “Hysj, Lina,-kom deg ut i fjøset og ta til å melke, du, det er det eneste du skjønner deg på.”

        Mor til Emil pleide å skrive opp alle spellene til Emil i en blå bok som hun hadde i kommodeskuffen.Faren kunne ikke skjønne hva det var godt for, men mor til Emil skrev opp alle spellene allikevel, bare for å vise Emil ham hvorfor moren hans er blitt så grå i håret. Det var ikke alltid at Emil var slem, nei, han var en snill gutt, som en engel med det lyse ullhåret og uskyldige blå øyne. En sommerdagden 27. juli viste seg å være en forholdsvis rolig dag skrev mor til Emil. Han var syk. Men dagen etter, den 28. juli, skrev mor til Emil flere sider i den blå boken om Emils bedrifter. For Emil er sterk som en okse, og får han bare ha helsa orket han å gjøre så mange spell det skulle være.

        Det er i disse bøkene Astrid Lindgren gjenforteller historiene hun hørte faren sin fortelle til henne når hun var mindre. Det er som det er han som forteller gjennom henne, slik beskriver Astrid Lindgren det. Da hun skrev den siste boken, måtte hun felle noen tårer. Det at hun skriver om noe som har vært så nært henne, må ha hatt en stor betydning for henne. Ikke minst at det er historiene til faren hennes hun bygger fortellingene om Emil på. Den tiden som handler om Emil, var en tid hvor overtroen var fryktelig sterk, og det får man oppleve gjennom Sylte-Maja. Hun forteller om skrømt og vetter, om blodtørstige ulver og om spøkelser. Dette får Emil til å grave en ulvefelle. Men dette kommer jeg tilbake til.

        Overtroen har nok hatt en stor betydning i bøkene, og i bøkene om Pippi Langstrømpe snakker Pippi til moren sin i himmelen. Og faren er sjørøver og seiler på de sju hav, ifølge Pippi. Tommy og Annikken sluker det rått, fordi det virker nesten for godt til å være sant. Men i bøkene om Emil kan man le litt og det er ikke iveien å le av Lina sine dumme påfunn for å få Alfred for seg selv. Han og Emil er uatskillige, der de to går for å bade i Katthultsjøen etter at Emil har krøpet opp pipa i snekkerbua. Skremte Lina så det hørtes over hele Lønneberget. Hun trodde at dette var en utburd, et slags spøkelsesbarn som folk i Småland var svært redde for før i tiden. Da er det ikke rart at man trekke på smilebåndet og ser for seg dette som foregår oppe på taket av snekkerbua. Emil skulle vise Lina. Ja, han skulle vise henne, for han ville ihvertfall bade med Alfred, så skulle han sitte i snekkerbua til evig tid. Skjønt evig tid er ganske lenge da. Lina hadde nemlig satt på kroken på døra igjen. Men Emil, lur som han var, hadde gjemt unna et forråd for magre tider. For i snekkerbua satt han med sin bysse og mysse. Byssa hadde Alfred spikket til ham, det var en trebørse. Det var noe av det kjæreste Emil eide. Faren til Emil, Anton, hadde kjøpt myssen en gang da han var i byen og ikke visste hva han gjorde. Myssa var rett og slett en skyggelue som Emil pleide å ha på seg. Personene på Katthult var: Faren til Emil, Anton, moren til Emil, Alma, hun skriver daglig i den blå boken, søsteren til Emil, Ida, tjenestepiken Lina og til sist gårdsgutten Alfred. Lina var glad i Ida, for hun gjorde ikke noe spell hun, men Emil var hun ikke noe særlig begeistret for. Og spell det drev Emil rett som det var og det er akkurat dette som er særpreget for disse bøkene.

Det er ikke lett å glemme historiene når en har lest bøkene og sett filmene av bøkene hennes. Og det er fantastisk hvor artig det er å se hvordan filmene er oppbygd slik at de er trofaste til Astrid Lindgrens verden. Filmene om Emil har en slik troverdighet som en slik film burde ha. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvordan virkningen av disse bøkene var da de kom ut for første gang. En kan jo tenke seg hvordan barns oppfattelse av noe så fantastisk som at en gutt på landsbygda i indre Småland kunne finne på så mye sprøtt. Og i den tiden det er beskrevet.

        Hvert år er det marked i Vimmerby, siste onsdag i oktober, og de på Katthult skulle selfølgelig dit. Og det var der Emil fikk hesten sin. Det var her Emil for første gang fikk se fyrverkeri. Men det var ikke Vimmerbybeboerne helt klar over, stakkarene, de trodde at det var en komet. For det hadde seg nemlig slik at det var meldt om en komet i Vimmerbybladet, og at kometen ville slå til den 31. oktober. Det var akkurat dette folk var så redde for. Og da hadde vel fyrverkeriet til borgemesteren i Vimmerby fått satt ett støkk i dem. Eneste personen som forholdt seg rolig var fru Petrell. (Damen som trodde at lille Ida var Daneborgen, der Ida hang i flaggstanga). Hun tenkte nok at dette måtte være et av Emils spell. Og det var helt riktig, bortsett fra en ting. Det var en loppe som Emil og Gottfrid, sønnen til borgermesteren, hadde tent på. Den hadde havnet ved fyrverkeriet og antent det. Gjett om det ble et bra fyrverkeri! Emil og Gottfrid lå gjemt ved vedskjulet mens borgermesteren gikk og surret i hagen. Innimellom kom det en rakett fykende og borgermesteren måtte hoppe unna. Det gikk bra tilslutt og Emil red hjem på hesten sin som han hadde ervervet. Hesten kalte han for Lukas.

        Jeg må si at det er morsomt å lese boken, enda så mange ganger jeg har lest den. Jeg går igjennom boken og må trekke litt på smilebåndet her jeg sitter og leser. Det er utrolig at det går an å få en hest gratis, men Emil kan alt om hester og ingen kan så mye som ham. Det kommer veldig godt fram i Astrid Lingrens beskrivelse om livet den gangen; at det var mye slit og ikke minst fattige kår. Men når en leser at Emil får en leirgjøk av Alfred og det lindrer smertene han har inni seg når faren har forsvunnet, så får kjærligheten en helt annen betydning i en slik sammenheng. Selv om Alfred er fattig gårdsgutt med en beskjeden lønn, spanderer han en leirgjøk på Emil. 

        Lina henger rundt Alfred som en klegg hele dagen, men når Alfred får se Emil blir han glad. Lina går bare med giftetanker, men snille og omtenksomme Alfred har ikke noe særlig lyst til å binde seg han. Alfred vet ikke helt åssen han skal få sagt det uten å såre Lina, men Emil vet råd. Han kan fortelle det. Men det vil ikke Alfred at han skal gjøre, han mener at det må sies med litt omtanke. Han må si det på en pen måte. Men det tok litt tid, for han visste ikke helt hvordan han skulle få sagt det.

        Emil og Ida er to vidt forskjellige karakterer. Emil er den dristige og skal prøve alt som er nytt, mens Ida er ganske stille av seg. Det hender jo at de leker sammen og da hender det at det skjer ting, ingen nifse ting, men det ender som regel i snekkerbua med Emil.

        Det mest halssbrekkende spellet til Emil var da han fant ut at Kommandøra hadde lurt til seg maten Emil og Ida  hadde kommet med til fattiglemmene. Det gikk et lyn i Emil, både Alfred og Ida ble redde da de så blikket til Emil. Foreldren var på julegildet i Skorphult som lå på andre siden av sognet. Lina bar seg slik, moren hennes bodde like ved Skorphult, tilslutt fikk hun være med. Alfred tok på seg ansvaret for å passe Emil og Ida. Og da foreldrene hadde dratt av gårde annen dag jul, kom det en stakkar fra fattiggården. Det var Gærne-Jocke, farfaren til Alfred. Gærne-Jocke sa ikke annet enn: “Vi har ikke fått klubb. Og ikke pølse. Og ikke har jeg fått snus.”

        For snusen hadde Kommandøra tatt. Så kom det en til fra fattiggården, Vesle-Klossa. Hun var Kommandøras utsendte, hun kom for å hente Gærne-Jocke. For Kommandøra var redd for at Gærne-Jocke skulle sladre. Men Vesle-Klossa fortalte alt som var hendt. Og da begynte Emils hittil største spell. Han fikk med seg Alfred og Ida. Sammen gikk de til fattighuset, der banket Emil på døra. Samtidig hadde Kommandøra satt til livs de siste resten av mat som var å finne. Emil lurte henne til å dra til Skorphult. Han fortalte om alle ostekakene som fantes der, og det fikk Kommandøra til å dra avgårde. Imens hadde Alfred, Ida og Emil gjemt seg bak vedskjulet. Og idet Kommadøra gikk låste hun etter seg. Til Emils store fortvilelse, men han var ikke sein med å få fatt i en stige som lå gjemt i vedskjulet. Vesle-Klossa lukket opp vinduet på rommet til Kommandøra. Alfred klatret opp og bar ned fattiglemmene. De besto av nesten bare av skinn og bein. Og nå bar det avsted til Katthult og til Det store kål-laget på Katthult som det var blitt kalt i seinere tid. Moren til Emil var nok ikke særlig glad da hun skrev i den blå boken sin, for det var visst merker etter våte flekker på de sidene der hun hadde skrevet om Emils spell den kvelden. Alle fattiglemmene spiste seg mette og det de ikke spiste fylte de i lommene sine. Men da de hadde fortært det som var å spise gjenstod det bare en helstekt gris igjen. Den var det ingen som torde å røre. Men det var en person igjen i fattighuset og det var Salie Amalie. Vibergska hadde nemlig lovt Salie Amalie å ta med noe hjem til henne. For i ren forglemmelse hadde hun glemt henne.

        Nå kommer jeg til den delen av boka som kanskje har en slags moral, hvor de som er snille og omtenksomme blir belønnet. Spesielt kan en jo nevne Kommandøra. Hun hadde nok satt til livs en pølsesnabb for mye. Det gikk for seg slik at hun havnet i fella til Emil. Fella lå imellom snekkerbua og matbua. Fella var ikke ferdig før ved juletider. Akkurat i passe tid, mente Alfred. “Ulven kom ikke før den var utsultet,” sa Alfred. Kommandøra var ikke av det slaget, hun hadde vært og proppet i seg det ene og det andre. Og hun hadde akkurat vært hjemme på fattighuset, men hadde blitt forferdelig redd av seg da hun oppdaget at alle var forsvunnet, utenom en, Salie Amalie. Kommandøra fikk ristet ut av Salie Amalie hvor de andre var blitt av. Og nå bar det avsted til Katthult, for dette skulle ingen få vite om. Samtidig var fattiglemmene blitt mette og skulle nå hjem igjen. Alfred dro fram Slea og satte avgårde med fattiglemmene på sleden. Da fattiglemmene kom hjem ble de overrasket over at døra stod en. Kommandant hadde i all forfjamelsen glemt å låse døra da hun satte avgårde.

         Nå hadde Emil, Ida og Alfred slept sleden opp bakken igjen og hadde kommet til den siste bakketoppen da de hørte et forferdelig hyl. Det var kommet ulv i fella, trodde Emil. Men det var bare Kommandøra som hadde fått øye på pølsesnabben Emil hadde som åte i ulvefella. Da han så hvem det var, ble han sint. Men så tenkte han seg litt om, han skulle sannelig lære henne folkeskikk. Emil tok til å tulle og tøyse og Alfred spilte med. Ida, stakkar, hun ble redd. Etterhvert fikk Emil Kommandøra til å innrømme ugjerningene sine. De fikk henne opp fra fella og da var hun ikke sein med å komme seg avgårde. Idet hun skulle passere den første toppen snur hun seg og roper: “Jo, jeg tok pølsa, Gud forlate meg, men det hadde jeg glemt på julekvelden. Jeg sverger på at jeg hadde glemt det.” Da svarte Emil tilbake: “Da var det jo godt at du fikk sitte her en stund og huske da.”

        Kommandøra kom seg hjem og listet seg stille inn, hun ville ikke vekke noen. Da fikk hun se eitt livs sjokk, grisen som Vibergska hadde tatt med seg, den stod på bordet. I lyset av måneskinnetvirket grisen så skremmende at det ble for mye for henne. Hun besvimte og våknet ikke før dagen etter. Dagen derpå skulle slektningene fra Ingatorp komme til Katthult. Det ble stelt i stand en fest som var en konge verdig. Ingen skulle lide nød, selv om Emils siste spell var ganske dristig gjort av ham. Og slike ender historien om Det store kål-laget på Katthult. Å gjøre kål på, betyr å spise opp eller fortære, ifølge

A. L. selv.

        Kan en forestille seg noe så fantastisk som å gi fattige muligheten til å spise seg mette.  Gjennom moren til Emil, Alma, får en til å skjønne A. L. omsorg til andre mennesker. Det er på denne måten at A. L. forteller noe om seg selv. Jeg leste nettopp om dette i boken Samuel Agust og Hanna Hult fra Sevedstorp, der moren viste slik omsorg til fattige. Er nok derfor hun skriver slikt som hun gjør om moren til Emil. Det er som hun vil fortelle leseren at det er mennesker som bryr seg om andre og viser omsorg. Nåja, Emil viste kanskje litt vel mye omsorg, men mente med sin fulle rett at fattig-lemmene fortjente å få skikkelig mat. Om ikke annet, å få lov til å dele julegleden med hverandre. Det viste seg å være et spell og han fikk sin straff tredje juledag, han måtte sitte i snekkerbua hele dagen.

        Da våren kom bestemte Alfred seg at det fikk briste eller bære. Så han sa det like greit til Lina: “Jo, den gifttingen vi har snakket om... vet du, den tar vi og skiter i!” Ikke noe mer direkte og åpent enn det kan ikke noen være tror jeg. Men Lina svarte bare tilbake: “Det tror du, det,” sa hun. “Du skal nok få se.” Dette gikk ikke så greit, skjønte Alfred. Men nå brydde han seg ikke så mye om det. Derfor gikk han sammen med Emil ned til Katthultsjøen for å bade. “Du och jag, Alfred.” “Ja, du och jag, Emil.” Og med disse ordene vil jeg avslutte analysen om Nye spell fra Emil i Lønneberget.

TIL ETTERTANKE

Når en tenker på den fantasien som skal til for å fullføre en slike bøker, er det ikke rart at man stiller seg noen spørsmål underveis. Ikke det at man har stilt dem før da selvfølgelig, men det er rart å tenke på at A. L. begynte helt som ung å skrive eventyr. Dette har hun drevet med hele livet, men hun har da også vært opptatt med andre ting. Barna hennes har vært omtalt, hennes politiske liv og tilslutt hennes karriere som redaktør for et forlag, Rabén & Sjögren. Ildsjelen A. L. jobber for dette forlaget i 25 år! Hun har har vært en kritiker og en som roser. Hun har skapt debatter og furiorer. Men kun etter beste mening. Skjønt det har alltid vært noe som har kritisert henne. Men heldigvis har hun greid å holde seg på avstand av medienes søkelys. Noe som er blitt nevnt tidligere i teksten. Hun er en aktiv person og er regnet til tidenes mest leste barnebok forfatter. Selfølgelig kommer det andre, f.eks. bøkene om Harry Potter, skrevet av J. K. Rowling. Dette er en barne-bokforfatter som i dag er i vinden. Men det jeg skal fram til er at A. L. er den mest leste og det innenfor flere sjangre. Harry Potter hadde ikke jeg hørt så mye om, før i fjor. Men bøkene har blitt trykket i store opplag og blitt solgt i flere land verden over. Med andre ord, det er duket for nye forfattere. Men alle har visse regler å følge, selve nerven til eventyret. Det er forutbestemt om hva som skal være med eller ikke. Men det skal være slik skrevet at barn ikke har vanskelig å skjønne det som står skrevet. Det skal skrives i barnespråk og ikke det voksnes. Dette har A. L. lagt stor vekt på i alle år. Men det har hendt at hun er blitt revet med politisk, slik som i eventyret om Pomperipossa i Monismanien som var et leserinnlegg i Expressen. Men dette viser bare til spennvidden hennes, hun har trykket en rekke artikler i avisen og jeg kan nok bare gjette på hva de handlet om. Men som oftest handlet de nok om svar og spørsmål, ting som opptok A. L. på den tiden da hun var mest aktiv politisk.

Boken om Nye spell fra Emil i Lønneberget er utrolig morsom og lett lest. Fine tegninger har den også, men av tegneren Bjørn Berg. Figurene ligner forferdelig mye på de som var i filmene om Emil. Kanskje er det slik at han har sett på filmen da han tegnet bildene? Bildene gir iallefall et innblikk i hverdagslivet som var den gangen, og de viser også en del av spellene til Emil. F.eks da Emil kilte Lina slik at hun kastet fra seg blodklubbrøra, som havnet i ansiktet på faren til Emil. Hvor mange ganger har ikke moren til Emil kommet til unnsetning, der hun løper over gårdsplassen med Emil i hånden på vei til snekkerbua.

        Fantasiens verden er forunderlig. Man får her opplevelser som ingen andre kan ta fra deg. Den tilhører kun deg og bare deg. En stor takk til Astrid Lindgren som har gledet så mange generasjoner. Eventyr fenger både store og små i alle aldre. Man blir aldri for gammel for å lese eventyr. Det er noe en må ta med seg videre i livet. Den verdien man har av å lese eventyr og for å bruke fantasien til sin fulle rett, den er uerstattelig. Eventyr vil alltid være noe som blir lest stadig vekk. Og som i Mio, min Mio vil det alltid være som fløytespillet til gjeterguttene, eventyr som alltid vil bli gjenfortalt. Bare innholdet skifter etter kulturelle innvirkninger. Eventyrene vil leve videre!

Takk for eventyrene Astrid Lindgren!

BØKER AV ASTRID LINDGREN OG BØKER OM HENNE

Bøkene som jeg har fått låne hos Fredrikstad bibliotek er:

Astrid Lindgren- En studie av forfatterskapet av Vivi Edström

Astrid Lindgren och sagans makt av Vivi Edström

Les om Astrid Lindgren av Kerstin Ljungren

Astrid Lindgren, en livsskildring av Margareta Strömstedt

Samuel Agust og Hanna Hult fra Sevedstorp av Astrid Lindgren

Mio, min Mio av Astrid Lindgren

Disse bøkene hadde jeg selv:

Brødrene Løvehjert av Astrid Lindgren

Nye spell fra Emil i Lønneberget av Astrid Lindgren


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish