Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Vinden og bølgeneSkriv ut Utskrift

Ei kort novelle om ei kort, men stor hending.

Sidemålstentamen, 1STA.

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Stormkastene sendte grågult lauv og småkvister som prosjektiler gjennom luften. Huden kjentes sår og nesten blodig av regn og hagl som pisket over hender og ansikt. Jeg la meg mot vinden. Ingenting skulle stoppe meg nå. Ingenting skulle hindre meg i å nå overflaten.

 

Jeg så ned den bratte, lyngfylte bakken. Den visnende lyngen danset og jublet i vinden. Lyngen var stolt av meg. For at jeg la meg mot vinden, og stolte på vinden. Jeg stod høgt over havet og så utover bølgene som slo mot klippen langt under meg. Men bølgene var ingen hindring. Bølgene klarte seg fint selv om de var uten vinden. Bølgene trengte ikke meg, men jeg trengte dem.

 

Regnet og haglet fortsatte å piske meg i ansiktet. Det gjorde ikke vondt lenger. For det var ingen hindring. Jeg følte ingenting. Jeg bare stod og stolte på vinden, vel  vitende om at den ville holde meg oppe. Men ingen vinder blåser for alltid. Han ville slutte snart. For tidlig. Før de andre. For de andre ville leve videre. Det ville ikke vinden.

 

Snart kom de andre. Jeg kunne høre ropene suse forbi sammen med lauvene. De visste ikke hvor jeg var, men de visste hvor vinden var. De visste hvor vinden hadde dratt meg hen. Jeg stod her nemlig ofte sammen med vinden, men jeg fikk ikke lov av de andre. Men denne gangen var det annerledes. Vinden var ikke like sterk lenger. Han ville ikke tilbake. Vi ville ikke tilbake til de andre. De gav meg piller og sa at jeg måtte sove. De brukte sprøyter når jeg ikke ville gjøre som de sa. De bestemte over meg, men ikke over vinden. Vinden kunne de ikke kontrollere, for vinden var ikke inne i bygningen. Han var utenfor de kvite rommene og de mørke korridorene. Han var fri for de kvite frakkene som brukte makt. Fri fra det jeg måtte leve med.

 

Jeg ble våtere og våtere. Det brydde ikke meg, for det var godt å være fri. Den bleke huden min var lyserød der hagldråpene slo ned. Hardere og hardere. Jeg ble tyngre og tyngre av regnet. Bølgene krasjet kraftigere mot fjellveggen. Jeg lengtet etter bølgene. De hadde gitt opp håpet for meg. For lenge siden. Da jeg var en liten gutt. Jeg mente ingenting vondt. Det var vinden som dyttet ham, ikke meg. Det var vinden som gjorde at han falt. Han som plaget. Han som kom fra ingensteds og ville leke. Mor elsket ham mest. Far elsket ham mest. Jeg lengtet etter han. Jeg ville til mor og far. Jeg lengtet etter bølgene.

 

De andre kom nærmere nå. Mye nærmere. De ville hente meg tilbake. Tilbake til sengene og korridorene og til de andre som var der. De ville hindre meg i å stole på vinden. Nå snakket de til meg. Ropte. Men kom ikke bort, for de ville ikke forstyrre vinden. Vinden flyttet meg ut på kanten nå. Det var trygt. Men vinden kunne ikke holde meg oppe for alltid, for jeg trengte bølgene. De andre gikk mot meg nå. Sakte og usikkert mot vinden. Vinden blåste kraftigere nå. De kom seg ikke fram til meg før vinden brått sluttet.

 

Nå var det bare meg. Det var bare meg som fløy nedover mot bølgene. Ingenting hindret meg, for overflaten kom stadig nærmere og nærmere. Bølgene kom nærmere og nærmere. Helt til jeg traff overflaten. Da var jeg tilbake med mor og far. Tilbake med bror. Gjenforent med bølgene.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish