Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
I skapetSkriv ut Utskrift
Ei jente prøver å finne ut hvorfor moren elsket alkohol høyere enn henne. Eller prøver hun å slippe unna alt og alle?
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Munnen hans var smal, og alle de rare ordene som rant ut av den var helt absurde.

 

Ann presset beina tettere inntil seg, klamret seg fast i det eneste hun hadde nå. Seg selv. Uten at hun selv merket det, begynte hun å vugge frem og tilbake. Blikket hennes hadde frøset seg fast på brystet hans nå. På bokstavene som var skrevet med refleks. «Politi». Hun prøvde å blåse bort noen hårstrå som lå foran ansiktet hennes, men uansett hvor mye hun blåste, ville de alltid komme tilbake. Alltid. Ann tittet ut av skapet og studerte de blasse veggene i gangen. Det var ingen fler møbler enn det lille skapet hun satt i. Ingen lamper, bare en liten lysstråle som trengte seg inn gjennom det lille vinduet. Kanskje den prøvde å lyse opp for det triste som hadde skjedd? Hun krabbet helt ut av skapet.

 

- Mamma drakk seg i hjel, ikke sant? Roger beundret de store øynene hennes. De var så fulle av styrke og potensial. Dette skulle gå bra, tenkte han.

 

- Drikker du kaffe? Ann ristet på hodet mens hun dro en hånd gjennom det brune håret.
- Nei, dere elleve-åringer drikker kanskje ikke kaffe? Damen med de runde brillene holdt hendene i siden nå.
- Nei, det gjør vi ikke. Det lille kjøkkenet luktet av kaffe og blomster. Motsatt av det hun noen dager tidligere hadde kalt «hjemme». Der luktet det sprit, øl og frykt. Ann lengtet ut. Ut, og bort fra virkeligheten. Men virkeligheten fulgte etter henne over alt. Som en skygge. Tankene om hvorfor moren drakk, om det var Ann sin feil, og hvorfor hun fortsatte når hun visste at datteren satt alene og livredd inne i skapet hadde begynt å dukke opp igjen. Selv om damen med de runde brillene hadde fortalt henne at det var over. Hun skulle få nye foreldre, kanskje søsken.

 

Isen var tynn under hennes føtter. Rundt henne holdt foreldrene barna sine i hendene, hjalp dem opp hvis de falt, og snørte lissene på skøytene deres. Isen var ikke tynn under deres føtter. Ingen hjalp henne opp når hun lå alene på den harde isen som bare ble tynnere og tynnere. Til slutt sviktet den, og hun falt gjennom. Hun orket ikke holde pusten og lot vannet renne inn, brenne henne i brystet og få henne til å skjære grimaser. Skyggene var ikke synlige i vannet. Like usynlige som inne i det mørke skapet. Hun sank lenger og lenger ned. Nærmere og nærmere moren.
- Herregud, du er jo dritings! Ann tryna inn i stuen. June rettet på brillene mens hun reiste seg fra den spinkle pinnestolen. Ann dyttet henne vekk. Nå snek skyggene seg tilbake.

 

June brettet dynen godt rundt Ann. Hun spurte om det gikk bra med henne, men hun svarte bare med et «hold kjeft». Hvorfor skulle den fremmede damen plutselig være glad i henne og bry seg etter bare noen uker, når hennes egen mor aldri hadde brydd seg?
- I morgen kommer det et par som vil hilse på deg. Kan du hvert fall pynte deg litt? Sosialarbeideren strøk henne over de tynne skuldrene. Flott, tenkte Ann. Nå skal jeg på utstilling.

 

Det luktet rent i det røde familiehuset. Ann hadde så vidt trådt inn i gangen, da hun så spisebordet. Det var dekket på. Hun kunne høre en myk damestemme inne fra kjøkkenet rope:
- Tommy, viser du dem inn? Det tok ikke lang tid før en høy mann med en liten ølmage sto foran henne.

 

- Må du teste grensene våre helt ut? Frida sto med armene i kors foran henne. Den hvite ullgenseren så forjævlig ut. Ann måtte nesten fnyse over hvor tragisk hun syntes situvasjonen var.
- Bitch, mumlet hun og la hodet i hendene.
- Unnskyld meg? Du kan ikke bare valse inn her, stinkende av øl og faenskap, for så å kalle meg alle de stygge tingene. Jeg setter foten ned. Ann så dumt på henne, og spurte utålmodig om hun kunne gå å legge seg. Frida ristet oppgitt på hodet.
- Vi har hatt mange fosterbarn, Ann. Du tar jo kaka. Du stjeler alkohol fra oss, du hetser oss og du viser null respekt. Det tolererer vi ikke her. Frida måtte beherske seg for ikke å miste besinnelsen.
- Det er for sent. Jeg har druknet, sa hun rolig. Frida og Tommy så bekymret på hverandre.
- Du er jo helt ute å kjøre, sa Frida.
- Du begynner å bli mer og mer lik m.. Ann sendte henne et drepende blikk.
- Unnskyld, jeg mente ikke å.. Fosterbarnet avbrøt henne.
- Bare si det! Jeg begynner å bli mer og mer lik mamma, følelsesløs og kald.
- Det var ikke det jeg mente, kjære lille, Ann. Frida fikk en mine Ann tolket som useriøs.
- Hva mente du da? Vi vet jo begge at hvis dere liksom er glade i meg, betyr det at min egen mor ikke elsket meg! Frida rakk ikke å svare før Ann hadde løpt ut i kulda. Frida reiste seg for å løpe etter, men Tommy la en hånd på skulderen hennes.
- Hun er ikke klar ennå. Gi henne mer tid.

 

Hun tørket maskarastriper fra kinnene. Det luktet fortsatt mugg i trappeoppgangen. Hun stakk en hånd i lommen og kjente på den. Kald. Den hadde ikke blitt brukt på noen måneder. Hun lukket øynene. Satt nøkkelen i låsen på den brune døra, og vridde om. Gangen var fortsatt liten. Det stinket. Hun gikk bort til skapet som sto til høyere for døra. For hvert steg hun tok nærmere den, desto hardere presset tårene på. Innen hun satt inne i skapet gråt hun. Høyt og følsomt. Hun slo nevene i skapet, skrek og hikstet. Hvorfor måtte moren ødelegge hennes liv også? Hun presset beina inntil brystet, vugget frem og tilbake. Hun ville så gjerne at moren skulle ha elsket henne.

 

Plutselig dukket bildet av en dame opp på netthinnen hennes. Brunt puddelhår, stygg ullgenser, og litt for trange jeans. Hun smilte med de friske tennene sine. Ved siden av henne stod en mann. Han hadde mørkt hår, ølmage, og brune øyne. De ville så gjerne hjelpe henne. Og Ann ville så gjerne ha hjelpen deres. Hun fisket opp mobilen fra lommene på joggebuksa. Det ringte tre ganger før en engstelig stemmen svarte i andre enden.
- Hallo?
- Hei, det er Ann. Kan du hente meg?




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish