Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Ett helvette i det stilleSkriv ut Utskrift

En rørende historie om en jente med personlige problemer.

Kommenter gjerne!

Bokmål - FortellingForfatter: Anonym
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.


Jenta som sitter foran meg er blank i øynene. Den svarte øyenskyggen hennes renner sakte nedover ansiktet. Blikket hennes er festet på en gul kaffeflekk på den blå duken. De søte fregnene på kinnene hennes er dekket av tårer som strømmer ned fra øynene hennes. Jeg stirrer i taket og prøver så godt jeg kan å unngå at hun skal se at også jeg lar tårene falle forsiktig ut fra øynene. Der jeg sitter med tårer i øynene og føler meg ikke mye til kar. Det er nå jeg liksom skal stå opp for henne og være sterk for hennes skyld. Det sterke innholdet i det hun nettopp sa til meg har virkelig satt seg djupt i meg. Alt det hun fortalte om skillsmissen mellom foreldrene, den nye stefaren som slo henne, og utallige psykologtimer…

 

At hun nå fortalte alt dette til meg tolket jeg som en veldig sterk tillitserklæring. Vel, vel, vi har jo vært bestevenner siden 8.klasse og oppgjennom årene har vi jo fortalt hverandre mye. Ja, kanskje til og med nesten ALT. Likevel var dette en helt ny opplevelse for meg. Vi har jo flere ganger blitt ertet med at vi er ”kjærester” både på skolen og andre steder. Vi er jo på besøk til hverandre veldig ofte, gjør lekser sammen, om sommeren bader vi sammen nesten hver dag, og så har vi faktisk vært på campingtur sammen. Campingturen var mer den tilfeldige typen, for jeg visste faktisk ikke at hun skulle dit vi skulle, før jeg plutselig møtte henne i bassenget. Til og med mamma har kalt henne ”kjæresten din”, men sånn sett har vi egentlig aldri vært kjærester, selv om vi til tider har vært inne på tanken. Vi har i løpet av de årene vi har kjent hverandre, blitt enige om å være gode venner og ikke noe mer enn det, tror jeg… ?

 

Helt i starten da vi møttes på ungdomsskolen var jeg skikkelig forelsket i henne. Jeg glemmer aldri den første gangen jeg så det mørke håret hennes som flagret så vakkert i luften. Øynene hennes skinte som stjerner fra himmelen, og leppene hennes var den plassen jeg mest av alt i verden hadde lyst å kysse. Hun hadde liksom alt. Alt i en pakke. Det fantastiske utseendet, samtidig som jeg også fort merket at hun var både morsom, smart og veldig grei. At hun var ei jente som det faktisk gikk an å prate med, var helt vidunderlig. Og det som var enda mer vidunderlig var at hun likte meg. Det var i vertfall sånn det virket. Hun oppsøkte meg når hun ville prate, og flere ganger kom hun bare fordi hun ville ha kos. Å kose var vel mer en sånn fjortiss ting som vi holdt på med, men jeg husker forsatt at jeg virkelig koset meg når vi koset. Mange andre gutter stormet jo også til, og ville ha en bit av denne fantastiske jenta som jeg kalte ”jenta mi”. Ettersom hun var blant dem aller, aller peneste (vertfall slik jeg ser det), så hadde hun nok av friere. Hun kunne velge og vrake, mildt sagt. Likevel valgte hun meg, for det var meg hun ville ha, og jeg vart helt i ekstase. Vi vart fort veldig gode venner, helt på grensen til kjærester, og slik har det nok egentlig vært siden. Kategorien vi skal plasseres i må nok bli BESTE – BESTEVENNER.

 

Aldri før har jeg visst om at stefaren hennes slo henne. Jeg har jo riktig nok pratet med han ved flere anledninger, ettersom jeg har besøkt hun mange ganger, men det har aldri falt meg inn at han kunne være voldelig mot Emma. Skillsmissen har jeg fått vite litt om, men det har aldri falt meg inn at Emma hadde store problemer med den. Jeg spurte henne flere ganger om det gikk bra med henne, og standardsvaret var som regel: ”Ja,ja,ja , du behøver ikke bekymre deg mer nå David. Jeg har jo sagt tusen ganger at det er bare bra at mamma og pappa fikser opp seg imellom.” Og ja, jeg var naiv nok til å tro på det hun sa til meg selv om jeg kanskje burde visst bedre.

 

Vi sitter fortsatt i sofaen i kjellerstuen hjemme hos meg. Vi skulle egentlig kose oss og ha filmkveld, men denne fredagen ble litt annerledes enn planlagt. Hun sitter nå tett inntil meg, og jeg legger armene rundt henne. Tårene våre renner synkront nedover kinnene våre, og det virker ikke som de skal stanse med det første. Jeg trekker og pusten sier, nesten hviskende, inn i øret hennes:” Emma, du vet jeg er her for deg uansett, ikke sant? Det vet du?” Emma svarer ikke. Hun bare løfter hodet sitt opp fra brystkassen min, og ser meg i øynene. Nå når øynene våre møttes kom det plutselig mange uforklarlige følelser som boblet opp inne i meg. Hun så på meg med så søte valpe – øyner at jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile. Hun smilte tilbake, etter en liten stund begynte hun å le, og hun viste fram den nydelige perleraden av tenner hun hadde på innsiden av leppene. Det hele var ganske absurd, for der satt vi og lo, og bare noen sekunder før hadde vi grenet og hatt en uhyre trist atmosfære.

 

Noen sekunder senere satt vi bare i sofaen og koset. Plutselig satte Emma seg opp på fanget mitt. Deretter så hun meg rett inn i øyekroken og spurte: ”Elsker du meg?” Jeg ble stum. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere, og det eneste jeg fikk presset ut av munnen var: ”Øhhm … ” Men hun ventet heller ikke på noe svar. Hun la hånden sin på skuldra mi, og presset kroppen sin inn mot min. Ett halvt sekund senere lot hun forsiktig leppene sine treffe mine. Hun kysset meg. Jeg prøvde å kysse tilbake, men jeg var helt lamslått, så det ble ikke så vellykket.

 

Ett år senere ser jeg tilbake på den fredagen som en av de aller fineste dagene i livet mitt. På den dagen ble jeg mer kjent med Emma enn jeg trodde var mulig, og etter noen kyss følte jeg meg modig nok til å si: ”Emma, ja, jeg elsker deg. Vil du bli kjæresten min?” Emma ble etter den dagen kjæresten min og jeg har følt meg som verdens heldigste hver dag siden det skjedde. Nå går jeg sammen med Emma til psykologtimene og hun har forbedret seg mye, ifølge psykologen hennes. Nå tenker hun ikke lenger depressive tanker rundt skilsmissen, og hun har utviklet seg mye som menneske. Før følte hun ofte at det var hennes feil at de skiltes, men nå har hun kommet på bedre tanker. Når det gjelder stefaren, så har moren til Emma endelig bestemt seg for å dumpe ham, og de siste 2 månene har han ikke vært i nærheten av huset deres. Alt i alt så har livet til Emma, moren hennes og småsøsknene blitt mye bedre og for min egen del har livet mitt blitt sinnsykt digg. Jeg elsker Emma, hun er den beste personen som finns og jeg er overbevist om at vi har en lykkelig fremtid sammen.

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish