Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Mørke skyggerSkriv ut Utskrift
En stil skrevet i tiende klasse. Handler om hat og hevn.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Hun våknet med et rykk. Trangen til å puste overveldet henne og hun trakk luften dypt ned i lungene, men angret med en gang. Støvet som fulgte luften fikk henne til å nyse. Hvor lenge hadde hun vært borte? En dag? Eller lenger? Hun visste ikke. Men hun visste at hun ikke var hjemme. Det var for mørkt til det. Hun satt på en stol, en hard stol. Det kunne hun føle i både ryggen og i skuldrene. Hun kjente stramme tau rundt anklene og rundt håndleddene. Hun vridde og vendte på hendene på alle mulige måter, men hun kom ingen vei. Hun stønnet. Hun hatet å føle seg fanget. Da hadde hun ikke kontroll. Gåsehuden krøp nedover armene hennes og hun kaldsvettet. Hvor var hun? Og hvem hadde tatt henne med til et slikt sted? Et sted med bare mørke. Ikke så ulikt livet hennes hvis hun tenkte seg om. Men det var vondt å tenke. Bittesmå hammere banket inne i hodet hennes og gjorde henne trett og sliten. Hun ville bare sove og håpte at tauene og stolen ville forsvinne. Øynene gled lydløst igjen.

 

Hun slo opp øynene. Det var noen der. I rommet med henne. Hun kunne høre det. Men alt var så mørkt og selv om hun virkelig prøvde kunne hun ikke se en ting. Var det den samme personen som hadde tatt henne med til det mørke rommet og bundet henne fast? Hun ville skrike, skrike høyt, men munnen var tørr som en ørken. En veldig tørr ørken. Hun ville så gjerne se hvem det var som var der med henne. Hvem som stod der å så på henne. For hun kunne føle det, at personen så på henne. Hun svelget unna kvalmen som presset seg på. Hun hadde ikke følt seg så dårlig siden ulykken. Ulykken hun aldri snakket om og som hun hadde brukt lang tid på å fortrenge. Så hvorfor kom den opp i hodet hennes nå? Hun prøvde øyeblikkelig å tenke på noe annet, men det var alt annet enn enkelt. Samme hvor hardt hun prøvde kom minnene fra ulykken tilbake i hodet på henne. Igjen og igjen. Hun prøvde å fokusere på hva psykologen hadde sagt. Det hadde vært noe med å bruke positive minner, men hun kunne ikke finne noen. Livet hennes var et evig mørke og de positive minnene hadde forlatt henne. Hun kastet på hodet for å få de mørke tankene til å forsvinne, men som så mange ganger før kom de tilbake. Ville hun aldri få fred for de mørke skyggene?

 

Han så undrende på henne. Hun satt så stille, så helt rolig og avslappet ut. Men han følte frykten hennes. Den stramme lukten av svette omkranset henne. Han hadde på seg store briller, briller som gjorde at han kunne se i mørket. Han hadde laget dem selv, han hadde jo ikke noe bedre å foreta seg. Å ha noe å gjøre hjalp. Hjalp ham med å bli kvitt de mørke skyggene. Han skvatt til. Jenta i stolen hadde plutselig ristet voldsomt på hodet. Det så ut som om hun ville prøve å løsne det fra kroppen. Det var litt komisk å se på. Men han hadde ikke tid til morsomheter. Han hadde dårlig tid hvis han skulle få tid til alt. Solen ville snart komme frem.

 

Han fant frem apparatet. Han hadde laget det selv, det også. Man kunne nesten kjenne hatet ose ut av det. Han hadde laget det med hat og skulle bruke det med hat. For hat, det hadde han masse av. Han gjorde de siste forbredelsene. Han måtte bli ferdig før soloppgang. Han ville ikke at hun skulle se hva han hadde blitt. Hvilket monster han var. Derfor måtte han gjøre seg fort ferdig. Han var sikker på at han ville få fred fra skyggene når han var ferdig. Han holdt opp apparatet. Hadde det vært lys i rommet ville man ha sett hvor skinnende det var. Men det var fremdeles mørkt. Heldigvis. Han skulle nyte det. Ville virkelig nyte smerten og skrikene hennes. Det ville bli bra. Han snudde på hodet og gikk sakte mot henne, prøvde å være så stille som mulig. Det var ikke enkelt. Han gledet seg som en liten unge på julaften. Nå stod han rett foran henne. Han prøvde å se hva hun følte. Om hun var redd. Selvfølgelig var hun redd. Hun hadde alltid vært redd for mørket. Han hadde jo alltid måttet gå først inn i et mørkt rom og hadde måttet slå på lyset slik at det var opplyst når hun kom inn. En idiotisk fobi. Han løftet hånden, som merkelig nok føltes lett som en fjær, og skjøv apparatet så langt inn som det kom. Det var nesten som å skjære i smør. Armen hans trakk apparatet ut igjen. Han hadde klart det! Han satte i å le. Han hadde virkelig klart det!

 

Smerten skar seg igjennom hver eneste del av kroppen, i hver eneste lille celle kjente hun det. Men hun fortjente det. Hun ville dø, forsvinne fra det mørke livet sitt og den mørke planeten. Og hun ville glemme. Glemme alt om bilulykker og fyllekjøring, glemme alt om døde, små kropper og en knust far ved to små kister. Hun kunne høre latteren hans i bakrunnen, en hes og sår latter. Latteren til en som har lidd. Hun prøvde å stenge den ute, den gav henne dårlige minner. Minner om en familie med masse glede og smil, men som nå var fylt med smerte og død. På grunn av henne. Hun hadde ødelagt en families liv, bare på grunn av hennes egen uforsiktighet. Hun var et forferdelig menneske som fortjente å dø. Hun bøyde hodet. Selv om hun ikke kunne se noe merket hun den røde væsken som strømmet nedover henne. Men smerten hadde sluppet taket nå. Hun tenkte på hvor fint det ville bli å få fred. Slippe de mørke skyggene. Det ville bli bra.

 

En solstråle traff fjestet hennes. Den lille strålen lyste opp slik at hun kunne se hvem som stod der med henne. Men hun visste det fra før. Hadde hørt det på latteren. En latter hun kjente så godt, som før hadde gitt henne deilige kriblinger over hele kroppen, men som nå minte henne om død. Men det hadde ingenting å si nå. For nå følte hun seg lykkelig. Hun skulle få slippe de mørke skyggene sine. Hun smilte. Det var ikke et av de falske, små smilene hun hadde smilt i det siste, men et stort, ekte et. Hun merket at kreftene sakte forsvant. Det var ikke noen ekkel følelse. Litt som følelsen etter et langt løp. Hun kunne se mer av rommet nå. Blikket hennes falt på ham og hun kunne se smerten i fjeset hans. Det skar henne i hjertet. Hun kunne se på ham at han angret. Hun ville si at hun også angret, at hun ville gjort hva det skulle være for at ulykken aldri hadde skjedd og for å få de to små barna tilbake. Men det hjalp ikke. Ingen ville noe gang få se de små ansiktene igjen med de store, blå øynene, slike som hennes. Eller det mørke, nesten svarte håret, slik som hans. Nå ville ikke øynene holde seg oppe lenger. Det siste hun klarte å hviske frem før hun lukket dem for siste gang var: ”Jeg elsker deg.” Men hun fikk aldri høre svaret fra mannen som nå bare stod ett par centimeter fra henne. Nå stod smerten skrevet klart som blekk i fjeset på ham. Angeren lyste ut av ham. Han falt ned på kne og hvisket svakt:”Jeg elsker deg også.”




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish