Engel øyne, djevelsk tanke
Når dagen er omme,
Og tåken er nær.
Når mørket skal komme
Så er jeg der
Så skal jeg høre og jeg skal se.
Hver steg du tar følger jeg med.
Og når dag blir til natt,
Forandrer jeg meg
Jeg stirrer ut i luften.
Og kjenner mine hender,
Jeg legger merke til duften.
Duften av å leve,
Hungeren etter å sveve.
For dette har jeg gjort,
Og dette vil jeg gjøre.
Om, om og om igjen.
Jeg vasker mine hender,
Og legger alt i en sekk,
Og brenner alt som er
For å få alt vekk.
Så vil jeg gjøre
Som ingen andre
Og klappe mine hender.
For jeg har gjort det du ikke tør,
Og ingen er der som meg kan klandre
Og ut i natten forsvinner jeg,
Med spor som vind i en skumrings vei.
Jeg går i hvitt, men liker rødt.
For jeg er snill, men jeg er slem,
Og meg vil du neppe ha i din drøm.
Veggens sjeler
Hun skjuler sitt fjes i den kommende mørk.
Og gleder seg til denne dag er vekk.
For begynnelsen av kveld og enden av dag.
Vil det skje en forferdelig ting av sak.
En sak så sort, og en sak så stygg.
At selv du ikke lenger vil føle deg trygg.
At jord blir til himmel og himmel blir til jord.
Det er ingen vei tilbake,
For det er det hun tror.
Hun finner en vegg og venter på kveld.
Og vil lokke vekk det siste glimt.
Av lys i himmel som hun finner så grell.
Men denne dag vil kveld ikke fram.
For den vet godt denne jentas plan.
Om og ikke leve sitt eneste liv.
For denne jenta er ikke bare en.
Hun er to liv, med bare et ansikt.
Kvelden gav opp, og dag ble til natt.
Og jentas liv, den forsvant.
Mørket og hun, ble til sammen ett.
Denne jenta ble aldri mer sett.
Men veggen hun stod ved,
Skjuler også sin del.
For inni den vegg, ligger jentas sjel.
Men det er ikke bare en sjel,
For det er to.
Veggen lot jenta aldri finne sin ro.
For det liv hun bar på,
Fortjente sin framtid.
Og det liv hun bar på hadde ikke skyld.