Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
LøgnerSkriv ut Utskrift

En novelle om veien fra en liten løgn til et liv i ensomhet.

Karakter: 6/5 (9. klasse, halvårstentamen)

Bokmål - NovelleForfatter:



Løgner, noe mange baserer livene sine på. De lyver og håper at noen tror dem. Enkelte gjør det for et bedre liv, andre bare fordi det føles morsomt og ikke bli gjennomskuet. Men sannheten kommer for dagslyset uansett hva som skjer, samme hvor grufull den egentlig er.

 

I mange tenåringsmiljøer er dette vanlig, å lyve for å få oppmerksomhet, bare en liten overdrivelse, så blir det perfekt! Men som sagt, sannheten kommer frem i dagslys, hva gjør man da, når man er venneløs og forlatt av dem du var god venn med.

 

Hele livet mitt har vært en løgn, hele tiden har jeg latet som jeg er en annen. Likt det alle andre likte. Bare fulgt strømmen, egentlig har jeg ikke jugd, jeg har bare vridd litt på sannheten, litt for mye. De andre må ha gjennomskuet meg, jeg vet ikke hvordan. Det var som et helt hav var mellom oss, det føltes som om, ja, det var en stor isblokk mellom oss. Jeg var alene, fryst ut av de andre. Ikke vet jeg hvorfor, men de må ha gjennomskuet meg siste gangen. Jeg gjorde det for å få deres sympati, som alle andre trakk jeg en liten overdrivelse litt for langt. Egentlig kunne jeg ikke noe for det, men jeg likte rusen det ga, bare det å vite at man kunne bli gjennomskuet.

 

Jeg trodde jeg var flink til å lyve, men egentlig var det vel ganske feil, de andre gjennomskuet meg bare ved å se meg inn i øynene. Jeg hatet å se folk lenge inn i øynene, det føltes som om de så inn i sjelen min.

 

Jeg var langt ute i skogen, der fant jeg meg en stein å sitte på. Jeg lot tårene renne, jeg hadde trukket det for langt. De andre kunne komme etter meg, og mobbe meg for at jeg faktisk sa ting jeg ikke visste noe om. Hvordan det var å ta sin første røyk, alle tenåringer har da gjort det, hadde jeg svart dem. Jeg hadde blitt tilbudt røyk, men jeg ville ikke, sa jeg hadde sluttet med det. De hadde sett så granskende på meg at jeg bare ventet på at tårene skulle begynne å renne. Det var blitt en vane i det siste å gråte, skogen var det eneste stedet jeg kunne være meg selv. Nå og da var det et ekorn som hoppet fra gren til gren. En kongle datt ned ved føttene mine, jeg tok den opp og så på den. De harde bladlignende frøene, tror jeg det er, var så fantastiske i en ellers så grå og trist verden. Greit nok at de er brune, men det er en fargetone som er fin.

 

Friminuttet var over, jeg orket ikke å fullføre dagen, så jeg gikk inn i klasserommet, klassen min lo av meg. Jeg dro med meg vesken min og gikk hjem. Som vanlig var jeg alene hjemme, jeg er glad jeg er alenebarn og slipper småsøsken som løper rundt i huset. Eneste jeg ikke slipper er klynkingen fra de nyfødte valpene, men det er bare koselig å høre de små skapningene. Se på at de prøver å komme seg ut av kassen, så klumsete. Når jeg sa det i morges at hunden min hadde fått valper, så trodde ingen på det, fordi jeg var så falsk og bare sa ting som ikke var sant.

 

Jeg fortjener det vel, så idiotisk jeg har vært, hatet til de andre jentene, gikk over til meg selv. Så hardt jeg klarte tok jeg knyttneven og slo inn i murveggen ute. Smerten jeg følte var vond, men også ganske god, det hjalp og slå løs på noe. Det visste jeg vel egentlig, for jeg hadde jo tross alt gått på boksing da jeg var mindre, og aldri hadde jeg hatt en mer balansert sinnsro enn det jeg hadde den gang. Nå derimot, kom jeg ikke til å orke å gå på skolen mer, jeg ville bli mobbet, det var jo også grunnen til at jeg byttet skole første gangen. Denne gangen fikk jeg vel ikke lov til å bytte skole, og endte opp med å bli mobbet resten av ungdomstiden. Det ville jeg bare ikke orke, jeg vet hvordan det er, og ikke bli godtatt. Bare å vite at alle hater deg, uten en spesiell grunn. Denne gangen hadde de en grunn, jeg hadde jugd til dem. Jeg som var den alle kunne stole på, den alle satte sin lit til når det gjaldt.

Jeg så på knyttnevene mine og så at jeg hadde stått og slått de altfor lenge mot veggen, jeg hadde slått de til blods. Det gjorde ikke vondt, bare litt. Nei, nå lyver jeg igjen, det gjorde så vondt at det nesten svartnet for øynene mine. Så fort jeg klarte løp jeg inn igjen og fant bandasje som jeg kunne forbinde hendene mine med. Vet ikke hva unnskyldningen min ville bli. Jeg så ned på klokken jeg hadde på meg, det var en jeg hadde fått av besteforeldrene mine da de hadde vært i Spania. Den hadde lyseblå reim og selve klokken var sølvfarget med steiner på. Det så ut som om den var dyr, egentlig hadde den bare kostet fem euro. Men det var nok til å imponere de andre, hvem skulle jeg nå imponere? Jeg hadde jo ingen venner igjen.

 

Jeg skrek ut så valpene i kassen klynket enda mer over denne horrible lyden som kom fra den store skapningen som fantes i rommet. Det gjorde meg irritert og jeg tok den antikke vasen etter oldemor og kastet den langt vekk, den traff veggen og knuste. Jeg bare lo av det, og gikk så ut igjen, ut på jordet som var bak huset vårt, som jeg elsket det jordet. For like bak det, lå skogen, og skogen var mitt eneste tilfluktsted. Ute på det gule jordet så jeg en elg stå og stirre mot huset mitt. Den så skremmende ut med den store kroppen og det ganske så store geviret midt i den gule kornåkeren. Den kastet med hodet og løp langt inn i skogen. Det er så slemt av menneskene å trenge seg inn på dyrenes territorier, tenkte jeg. Det var jo det jeg gjorde hele tiden, trengte meg inn i skogen når alt var som verst. Stakkars de dyrene som var i nærheten av meg når jeg var i dette humøret.

 

Jeg gikk jo og forbannet de jeg ikke likte, til tross for at det ikke virket. Men det fikk være så… For øyeblikket var humøret mitt så ille at jeg gikk oppover mot Storevann, et fjellvann. Da jeg var mindre var det et sted jeg likte der oppe, det var skjult av grener og store busker. Jeg smilte for meg selv og smålo over alt jeg og hunden min hadde funnet på der oppe. Nå kunne jeg ikke ta henne med meg heller, for hun hadde valpene sine. Jeg derimot kunne jo fint løpe rundt ute i skogen uten noen også.

Vel oppe ved Storevann fant jeg stedet jeg hadde likt da jeg var mindre. Jeg hadde elsket det, og krabbet inn den lille åpningen. Dette var jo langt oppe på fjellet, over tregrensen, men det fantes jo noen små trær her og der.  Bakken sank litt da jeg tråkket inn, det var ikke uvanlig. For det lå jo så nærme vannet, da var det jo bare naturlig at fuktigheten skulle trekke inn i bakken og gjøre det litt ujevnt når noen tråkket der.

 

Jeg tok opp en flat stein og kastet den utover vannet, den gjorde flere fiskesprett. Det er egentlig ganske morsomt å se hvordan det blir laget ringer i vannet som brer seg utover og utover. Det er nesten som et liv, det brer seg utover i sirkler, til det ikke er mer.

 

Klokken var begynt å nærme seg middag, merket jeg, og bestemte meg for å komme meg nedover mot bebyggelse. En fjellbekk er smart og ha, den går alltid nedover, jeg trodde det var den som gikk ned i skogen bak huset vårt. Det viste seg å være feil, jeg gikk meg rett og slett bort. Jeg løp rundt i skogen og løp den veien bekken rant, men den rant så kronglete og snirklet seg veien ned fra fjellet. Tilslutt var jeg nede, utmattet av sult, jeg kunne jo ikke klage over at jeg var tørst, bekken hadde holdt meg i live i de dagene jeg var borte. Rart at det ikke hadde vært noen leteaksjon etter meg. Foreldrene mine trodde vel at jeg bare hadde dratt ut og ikke ville komme tilbake, bry seg ville de ikke.

 

Jeg falt sammen ute på veien og hvisket et stille: ”Var det dette dere ville? Se meg sånn som dette, ensom, forlatt. Glemt av omverden? Ville dere egentlig se meg så langt nede?

 

Det begynte så uskyldig, bare som en liten hvit løgn som skulle hjelpe meg med å bli kjent med noen. Så endte det opp sånn her. Det er vel egentlig min egen skyld. Hadde jeg bare ikke gjort sånn som det jeg gjorde, spredd rykter om alle og enhver. Endt opp med å skade alle vennene mine. I stedet endte jeg opp som jeg alltid har vært, alene. I en ellers så vanskelig verden. Den verden jeg hatet mer enn jeg hatet noe annet her i verden, men hva var det igjen å hate om man hatet hele verden? Jeg vet ikke, men noe jeg vet er at jeg aldri vil kunne se noen inn i øynene igjen, da vil de se at jeg har vært en løgner. Det var en stund jeg trodde på mine egne løgner og levde helt i min egne boble. Det var bare løgner om meg, og andre rykter som jeg spredde om andre. Til den dagen da boblen sprakk og jeg måtte være meg selv til en forandring. Ikke alltid er det bra, men jeg sier det jeg mener og liker ikke at folk herser rundt med meg.

 

Egentlig så er jeg dømt til å være alene, alenebarn som jeg er, ingen søsken til å ta vare på meg. Det gjorde meg egentlig ikke noe, men det var ensomt. Ensomheten er min følgesvenn. Mer rakk jeg ikke å tenke før utmattelsen tok meg og alt ble svart. Jeg våknet opp med et lys så vidunderlig, det var den hviteste og reneste nyansen jeg hadde sett. Den blendet meg ikke, var bar varm og kjærlig mot meg. Jeg likte det.
- Velkommen inn i det store lyset! Sa en mann med litt skjeve øyne og en hvit kjortel.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish