Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
Indias fattigdomsproblematikkSkriv ut Utskrift

Særoppgave med hovedfokus på fattigdomsproblematikken i India, i tillegg til utgreiing av Asias historie og generelle fakta om India som land.

Karakter: 6 (10. klasse)

Bokmål - SæroppgaveForfatter: Anonym
Denne oppgaven inneholder bilder.
Logg inn via Facebook for å se dem.

INNHOLDSFORTEGNELSE

Problemstillinger

Forord

Kart over Asia

Asias historie

India

Fattigdom i India

Tilstanden i India

Hva har forårsaket dagens situasjon?

Hva gjøres for å bekjempe fattigdomsproblemene?

Avslutning

Vurdering av eget arbeid

Logg for tidsbruk

Kilder

 

 

PROBLEMSTILLINGER

Fattigdomsproblematikk i India:

1) Hva er fattigdom? Hvordan måles fattigdom?

2) Hvordan er fattigdomssituasjonen i India nå?

3) Hva har forårsaket dagens tilstand?

4) Hvilke konsekvenser kan fattigdom få (svært kort)

a. … for samfunnet som i helhet?

b. … for fattige som enkeltpersoner

5) Hva gjøres for å minske fattigdommen?

6) Hvordan er det sannsynlig at fattigdom i India vil utvikle seg?

Gjennom oppgaven ønsker jeg å besvare spørsmålene i samfunnsfag vi alltid får beskjed om å gi svar på – nemlig hva, hvem, hvor, hvorfor og hvordan. Hva er situasjonen nå? Hvem er rammet? Hvor er fattigdom mest utbredt? Hvorfor har landet fått så store fattigdomsproblemer? Hvordan vil situasjonen utvikle seg?

 

 

FORORD

Da det ble bestemt at vi – altså tiendetrinnselevene på Flåtestad – skulle skrive en større særoppgave om en verdensdel, for dernest å spesielt rette fokuset mot ett land og én problemstilling, begynte jeg straks å overveie mulighetene mine. Jeg har alltid vært samfunnsengasjert og orientert om hva som foregår rundt om i verden, og jeg hadde derfor mange alternativer å velge mellom – i tillegg til at det også ville vært fullt mulig for meg å fordype meg i et emne jeg på forhånd ikke hadde så mye kunnskap om. Problemet var altså ikke at jeg hadde for få muligheter – nei, tvert imot hadde jeg muligens satt pris på et noe mer innskrenket utvalg. Imidlertid var det én problemstilling som skilte seg ut som særlig aktuell; nemlig fattigdomsproblematikken i India.

 

I skrivende stund fremstår altså denne oppgaven som mest naturlig for meg, og det er det absolutt mest passende valget. Helt siden jeg først ble introdusert for India i begynnelsen av grunnskolen har jeg vært fascinert av landet – og selv nå, flere år senere, er jeg stadig like trollbundet. Dessuten finnes det masse informasjon om India (både på internett og i bøker), noe som forenkler oppgaven, samtidig som jeg tror jeg vil finne temaet interessant, utfordrende og lærerikt – og jeg gleder meg virkelig til å fordype meg i dette utrolige emnet!

 

KART OVER ASIA

<bilde>

Logg inn for å se bildet
 

 

 

ASIAS HISTORIE

I dag finner vi spor etter asiatene og deres kultur og tradisjoner over hele kloden – og overalt er elementer arvet, preget eller inspirert av Asia, slik som for eksempel ulike idretter, språk og religioner. Verdensdelens innflytelse og påvirkningsevne på omverdenen har vært, og er fortsatt, enorm. Imidlertid, på tross av Asias betydning i dagens verdenssamfunn og dets ufattelige størrelse og innflytelse, er det ikke alle som vet spesielt mye om verdensdelen. Hvordan ble egentlig dette kontinentet til, og hva er dets historie?

 

Asias historie strekker seg svært langt tilbake i tid, og arkeologer antar at deler av kontinentet var bebodd av menneskelignende skapninger allerede for 1,8 millioner år siden. Siden den gang har stadig nye folkeslag oppstått og utfoldet seg, både i og til utenfor Asia, og i løpet av de følgende århundrene ble jevnlig større områder av verdensdelen erobret. Særlig stor var ekspansjonen i de fruktbare områdene rundt de store elvene i Mesopotamia, Arabia og arealene vi i dag kjenner som Nord-India og Øst-Kina. De første organiserte samfunnene oppstod imidlertid ikke før for knapt syv tusen år siden, og det var disse jordbruks-settlementene som la grunnlaget for og vokste til å bli Asias første byer og systematiserte kulturordninger. Progresjonen fortsatte, og allerede på 3000-tallet oppstod de første landene – eksempelvis Syria og Persia, som begge fortsatt eksisterer.

 

I den følgende tidsepoken – kalt den dynastiske tid – utviklet samfunnene seg til å bli mer effektive og systematiserte, og flere oppfinnelser og forbedringer oppstod (for eksempel plogen, ulike smelte- og dreieteknikker og forskjellig bronse-/kobberverktøy). Dette førte til at statene raskt ekspanderte; store, urbane kulturer blomstret nordvest og øst i Asia, mens mindre samfunn utfoldet seg i arealene i dag kjent som Pakistan og Nord-India. Samtidig med landenes vekst økte også etterspørselen etter råmaterialer, noe som resulterte i at de første handelsforbindelsene ble knyttet – og det tok ikke lang tid før statene hadde vidstrakte handelsbefatninger i både områder rundt Middelhavet og innad i Asia. Det var også på denne tiden asiatene utviklet de første skriftspråkene (piktogrammer) for å kunne holde orden i de mange handelsforholdene og de stadig voksende samfunnene. Alt dette var av fundamental betydning for statenes videre utvikling. Asiatene hadde hatt en rask og effektiv samfunnsmessig progresjon, og hadde et forsprang i utvikling sammenlignet med resten av verden, som på denne tiden akkurat hadde begynt å organisere seg i enkle jordbrukssamfunn. Dette forspranget forsvant imidlertid under kolonitiden, da moderniseringsprosessen i mange asiatiske land ble hindret (jeg kommer tilbake til dette senere i oppgaven).

 

De neste århundrene var preget av omveltning og kaos – særlig for samfunnene sentrert rundt Mesopotamia. Utenforstående folkestammer fra Europa innvandret til Asia for å danne nye stater, og de hittiske, mitanniske og babylonske kulturene ble erobret og styrt av indoeuropeere. Også den rike Induskulturen nord i India ble invadert av europeiske immigranter. Nykommerne videreutviklet samfunnene til å bli mer sofistikerte og avanserte, med fokus på forretninger og handel, samt velorganiserte hærer (basert på stridsvogner) – og på grunn av de nyutviklede krigsmaktene, ble kampen mellom de ledende samfunnene sentral i vestasiatisk historie for den aktuelle tidsperioden. Også øst i Asia pågikk mye krig.

 

Jernalderen i Asia (år 1000 f. Kr) skulle vise seg å bli tidsalderen for samling og forening. Epoken startet dog som en æra preget av mange små kongedømmer og bystater, der kontinentet generelt var karakterisert av å bestå av flere mindre samfunn. Alle de store landene som tidligere hadde eksistert, hadde kollapset av ulike grunner – ofte etter innbyrdes kamp, men også på grunn av klimaendringene som inntraff i denne perioden og som forårsaket matkrise – og arealene var blitt oppløst og gjenerobret av andre folkegrupper. Særlig israelittene fikk nå større makt, og deres prestasjoner og handlinger preget verdenshistorien i lang tid framover. På 800-tallet f. Kr. begynte imidlertid store keiserriker igjen å forme seg; assyrerne samlet Vest-Asia, Nebukadnesar dannet et Ny-Babylonsk imperium og herskeren Asoka forente Nord-India. I 539 f. Kr. ble hele Vest-Asia samlet til én stor stat som skulle tilhøre det persiske imperium – det største riket i oldtidens historie. Stormakten var svært omfangsrik og mektig, og situasjonen forble uforanderlig i flere hundre år. Først i 333 f. Kr. lyktes det Alexander den store (kongen av Makedonia) å erobre staten – og han og Europa fikk stor innflytelse på Vest-Asia i den aktuelle tidsperioden. Imperiet klarte imidlertid ikke å overleve etter Alexanders tidlige død, og områdene ble fordelt ut til flere store land.

 

Lenger øst hadde asiatene – som på grunn av Himalaya-fjellene utviklet seg noenlunde separat fra resten av kontinentet – endelig, gjennom kontinuerlig krig, klart å samle de mange hundre små statene som tidligere hadde eksistert til å bli noen få store enheter. Disse landene var høyt utviklede og godt organiserte byråkratier, der teknologiske og økonomiske forbedringer hadde ført til mer handel, større byer og introduksjonen for støping av jern – som var et stort gjennombrudd. Imidlertid stoppet ikke krigføringen, og spenning mellom de store statene resulterte ofte i voldsomme sammenstøt. Til slutt stod det igjen bare én stor stat som strakte seg over store deler av Sørøst-Asia: Qin-dynastiet – som også regnes som dagens Kinas opphav. Imidlertid, på grunn av den krampaktige og ubarmhjertig sentraliserte måten landet ble styrt på gikk det likevel kun noen tiår før staten oppløstes til et anarki – og ut fra ruinene vokste enda et kinesisk imperium, Han-dynastiet, som bestod i over fem hundre år.

 

Også områdene rundt dagens India opplevde på denne tiden en samling av mindre samfunn da store deler av arealene ble samlet under Maurya-riket.

 

De kommende århundrene etter samlingen av Asia i jernalderen, ble dominertes kontinentet av ulike stormakter. Vest-Asia var delt mellom Romerriket og Partia, Sentral- og Sør-Asia var samlet under skyterne (senere kushanaerne), og Han-dynastiet regjerte i øst. Dette var en relativt rolig tidsepoke, og det var mulig for utviklingen av samfunnene å pågå uavbrutt gjennom hele perioden. Mange nye ideer og oppfinnelser oppstod, og verden ble introdusert for blant annet papir, glassblåsing og støping av betong og mur. Ikke før rundt år 500 e. Kr. forandredes situasjonen, da nesten alle de store imperiene i Asia kollapset – og nye riker vokste fram under oppløsningen av de gamle, for eksempel det islamske imperiet. Deretter fulgte enda en rolig periode, fram til begynnelsen av 1200-tallet, da Djengis-Khan kom til makten i Mongolia. Khan var en enormt dyktig soldat og general, og sammen med sin hær klarte han raskt å erobre nesten hele Asia, samt store deler av Europa. Det nye imperiet åpnet for mer handel og reise, spesielt mellom Kina og Europa, samt større utveksling av kunnskap mellom landene. Det de derimot ikke hadde forutsett, var den økte spredning av sykdom og bakterier, og i 1328 kom byllepesten til Asia – som førte til at millioner av mennesker ble smittet og døde, og imperiet brøt sammen til flere mindre land. Mongolene prøvde senere å gjenopprette riket, men den nye staten fikk aldri samme omfang som det opprinnelige riket.

 

De neste århundrene var igjen relativt fredelige, før den europeiske koloniseringen av Asia begynte allerede på 1500-tallet. Kina og Japan klarte å motarbeide inntrengerne og fortsette å være selvstendige stater, men også disse landene ble tvunget til kolonisering på 1800-tallet. Konsekvensene av en slik aktivitet ble gjerne både katastrofale og langvarige for de berørte landene, for eksempel hadde landene ikke muligheten til å utvikle seg på egenhånd under koloniseringen, og det oppstod mange problemer i etterkant av en slik aktivitet – eksempelvis fattigdom og foreldet økonomi. Oppklaringen av disse utfordringene var både ressurs- og tidkrevende, og førte til en stagnasjon i utviklingen av mange land i de følgende årene.

 

Gjennom det tjuende århundret skjedde det store forandringer på kontinentet. Perioden var dels preget av brytningene mellom europeisk/amerikansk og russisk innflytelse, og dels asiatisk reaksjon mot påvirkningen fra vest. Samfunnene opplevde en enorm utvikling og progresjon, og særlig var framgangen innen økonomi, teknologi og industri framtredende. Det pågikk det også mye krig, konflikt og ulike bevegelser, både innad i kontinentet og med land utenfra (hovedsakelig USA) - noe som naturligvis hadde stor innflytelse på landenes framvekst. Mange stater oppnådde selvstendighet i denne tidsepoken. Det ble også dannet internasjonale samarbeidsorganisasjoner, sånn som for eksempel APEC og ASEAN.

 

Alle disse omstendighetene (i tillegg til mange andre faktorer) har hatt stor betydning for kontinentets utvikling og framvekst, og medvirket til at Asia har blitt slik det er i dag – og om utviklingen fortsetter, vil Asia kun vokse seg enda større og viktigere.

 

INDIA

For fem tusen år siden oppstod en kultur i det frodige området rundt Indus sør i Asia, og selv om samfunnet i løpet av historien har gått igjennom store forandringer, har kulturen bestått. Etter hundreår med utvikling kjenner vi kulturen best som India – et av verdens mektigste land.

 

India ligger sør i Asia (6°44 - 35°30 N, 68°7 - 97°25 Ø), og er verdens syvende største land med et areal på nesten 3,3 millioner km2, en størrelse som gjør at staten ofte blir kalt et subkontinent. Landet – med en landegrense på over 15 000 km – grenser til Pakistan, Kina, Nepal, Bhutan, Bangladesh og Myanmar i nord, samt Bengalbukta, Arabiahavet og Det indiske hav. På grunn av rikets enorme størrelse varierer klimaet og landskapstypene fra temperert klima i Himalaya og elveslettene i nord, til tropisk klima i innlandsplatåene og kystlavlandene.

 

Mumbai er landets største by, og har et innbyggertall på over 13 millioner (20 millioner medberegnet forstedene). Hovedstaden, New Delhi, kommer på andreplass med litt over 10 millioner innbyggere. Den lengste elva i India er Ganges (2 500 km), og av fjell er K2 (8 611 moh) og Kanchenjunga (8 598 moh) de høyeste (begge ligger i Himalaya).

 

India er likevel ikke bare stort, og med et innbyggertall på over 1,17 milliarder mennesker, er landet også et av de mest folkerike i verden. Det indiske samfunn er preget av store ulikheter og motsetninger, og befolkningen omfatter en rekke etniske grupper med ulike språk, kulturer og religioner. Engelsk og hindi er dog blitt statens offisielle språk, men det har vært umulig å fastsette ”nasjonalreligion”, selv om over åtti prosent av befolkningen er hinduister. Ytterligere er landet en demokratisk republikk som følger britisk valgordning og styringsmodell. Alle over atten år har stemmerett, og etter sist valg er det Pratibha Patil som tjenestegjør som president, mens Manmohan Singh er statsminister og har utøvende makt. Begge kommer fra venstrevridde kongressparti.

 

India er blant jordas største økonomiske makter og har verdens tiende største økonomi, med et bruttonasjonalprodukt på svimlende 4 247 361 277 452 dollar – og økonomien spås å vokse ytterligere. Siden 1990 har landet gradvis utviklet og gjennomført økonomiske reformer, blant annet ved å åpne markedene, ha mindre statlig kontroll over privat næringsliv og gi slipp på den tidligere selvforsyningsideologien. Jordbruket er dominerende næringsvei (60 % av sysselsetting, 17 % av BNP), mens industri, fiske og skogbruk stadig blir av større betydning – og om landet utnytter naturressursene det er tilgang på (hovedsakelig ulike mineraler og metaller) på en bærekraftig måte, kan økonomien forbedres ytterligere. Imidlertid skal det også nevnes at landet, på tross av stor økonomi, fortsatt har store pengemessige problemer, og i dag sliter med både enorme fattigdomsproblemer og stor gjeld.

 

FATTIGDOM I INDIA

India har en av verdens største økonomier, med et brutto nasjonalprodukt på over fire tusen milliarder dollar – og om utviklingen fortsetter, er nasjonen prognostisert en økonomi på høyde med USAs om mindre enn femti år. Likevel sliter landet med mye fattigdom. Hvorfor er det slik, hva kan gjøres for å forbedre situasjonen – og hva er egentlig fattigdom?

 

Kort sagt referer fattigdom hovedsakelig til en tilstand der man ikke har mulighet til å tilfredsstille grunnleggende menneskelige behov, og man ikke har midler nok til å imøtekomme humanitære basiskrav – slik som for eksempel tilgang på rent vann, mat, klær, forsvarlig husly, grunnutdanning og primær helsetjeneste – alt som definerer ens livskvalitet. Fattigdom er imidlertid mer enn bare materialistisk mangel, og begrepet defineres derfor også dit hen at man ikke har sjanse til å leve et godt liv eller utøve innflytelse på ens egen livssituasjon og muligheter. Tilstanden innebærer at man mister status i samfunnet, utestenges fra sosiale aktiviteter og gir en følelse av mindreverdighet – en marginalisering av individer. Dette kalles absolutt fattigdom, og den internasjonale fattigdomsgrensa utarbeidet av Verdensbanken fastsetter at alle som tjener under 1.25 PPP$ (purchasing power parity dollar, en prisjustert dollar med lik verdi over hele kloden) om dagen skal kategoriseres som svært fattige. Det finnes også en annen type fattigdom, kalt relativ fattigdom, der fattigdom og levestandard ses i forhold til samfunnet man lever i. Det dreier seg ikke lenger bare om å oppfylle elementære behov, men at man også skal kunne ha mulighet til å delta i samfunnet. Det er imidlertid mest vanlig at man, når man referer til fattigdom, henviser til absolutt fattigdom, og det er derfor denne forekomsten jeg vil fokusere på.

 

Tilstanden i India

I verden i dag er lever over 1,4 milliarder mennesker i ekstrem fattigdom. Nær sytti prosent er asiater, og ytterligere halvparten av disse bor i Sør-Asia – mange i India, som sliter med alvorlige fattigdomsproblemer.

 

Utfordringene knyttet til fattigdom i India i dag er svært omfattende, og situasjonen er kritisk. Det finnes ikke eksakte statistikker over utbredelsen av problemet, men internasjonale eksperter har likevel kunnet anslå at i overkant av førti prosent av landets befolkning lever under fattigdomsgrensa – noe som tilsvarer nesten en halv milliard mennesker og mer enn én tredel av verdens fattige. Andre målinger og undersøkelser beregner derimot omfanget av fattigdom til å ramme fra femti helt opptil åtti prosent av folket – avhengig av hvordan man utfører målingene, og hva fattigdom defineres som – mens den indiske stat bruker egne kriterier, og selv hevder at kun 27,5 % kan kategoriseres som ekstremt fattige. Gjennom historien har fattigdommens utbredelse variert, og problemets nøyaktige omfang er altså enda usikkert. At landets fattigdomsrate uansett er usedvanlig høy – i alle fall sammenlignet med Norges, som kun ligger på en halv prosent (faktisk er det hundre ganger så mange fattige indere som det er innbyggere i Norge) – er det ingen tvil om. Heller ikke er det tvil om at ekstrem fattigdom berører flere hundre millioner indere i alle aldersgrupper og er et alvorlig nasjonalt problem, som det er svært viktig å ta opp kampen mot.

 

Selv om fattigdom er et samfunnsproblem utbredt i hele India, fremtrer imidlertid ikke fattigdom i like stor grad over alt – og forekomsten har vært særlig stor blant innbyggerne på landsbygda og i mindre tettsteder, hvor bortimot åtti prosent av Indias befolkning lever. Spesielt i delstatene Bihar, Madhya Pradesh, Uttar Pradesh, Jharkhand, West Bengal, Chattisgarh, Orissa og Rajasthan er omfanget stort. Det foreligger naturligvis mange årsaker for hvorfor fattigdom oppstår, men fordi menneskene som lever utenfor byer primært livnærer seg av naturen (hovedsakelig gjennom landbruk, men også ved skogbruk og fiske) og derfor er ekstra utsatt for fattigdom (jeg kommer tilbake til dette senere), har problemene hatt en tilbøyelighet til å oppstå her – for så å videreutvikles når fattige mennesker har flyttet inn til byene i håp om et bedre liv. Imidlertid, fordi de mangler utdanning, erfaring og generelt ikke er arbeidsdyktige, får de ofte ingen eller dårlige jobber. Slik har det også framtrådt enorme urbane fattigdomsproblemer. Det er altså framveksten av fattigdom på landet som ligger til grunne for utviklingen av fattigdom også i de store byene, og det hele har resultert i den enorme utbredelsen av problemet i India i dag. Men hvordan oppstod egentlig fattigdommen i utgangspunktet?

 

Hva har forårsaket dagens situasjon?

Fattigdom framtrer som en vanlig utfordring i absolutt alle samfunn, også i India – og gjennom historien har landet kontinuerlig arbeidet mot forekomst og utbredelse av fattigdom. De enorme problemene staten møter i dag, opptrer imidlertid av naturlige årsaker – de er et resultat av enkelte av Indias tidligere virksomheter og tiltak – men hva? Selvfølgelig kan flere omstendigheter ha hatt innvirkning på utviklingen, og for eksempel diskriminering, høy arbeidsledighet og ujevn fordeling av ressurser har vært av betydning. Enkelte forhold fremstår dog som særlig avgjørende, og det er disse jeg skal fokusere på nå:

 

En av de fremste årsakene til fattigdommens utvikling i India, er landets tidligere økonomiske virksomhet og retningslinjer. Økonomien baserte seg på en sosialistisk planøkonomi, og det var fokus på blant annet, proteksjonisme, selvforsyning, en stor offentlig sektor og regulering av privat næringsliv. All økonomisk aktivitet ble styrt av statsapparatet. Formålet med denne svært strenge kontrollen, var nettopp å forhindre og redusere fattigdommen i landet – men på grunn av myndighetenes begrensede erfaring med organisering og gjennomføring av økonomiske bestemmelser, fikk tiltaket nesten motsatt virkning – og foretaket resulterte i liten økonomisk utvikling, ustabilitet og et samfunn preget av stagnasjon, samt økt fattigdom. Nasjonens tidligere foreldede og umoderne økonomiske planlegging var dels forårsaket landets tid som britisk koloni (der koloniherren utnyttet landets ressurser og hindret moderniseringsprosessen), og dels dårlig styre, samt neglisjering av statens økonomiske problemer. Landet har imidlertid de siste tjue årene – med støtte fra Det internasjonale pengefond og Verdensbanken – vært gjennom grundige omstruktureringer av sin økonomi, noe som har vært av betydning og hatt positiv innflytelse. India preges likevel fremdeles av de tidligere prinsippene, og det er åpenbart at for å minske fattigdommen ytterligere er det nødvendig med enda flere økonomiske reguleringer.

 

En annen medvirkende årsak til Indias fattigdomsproblemer, er den enorme befolkningsveksten landet har opplevd gjennom de siste tiårene. Dette henger sammen med at det siden midten av det tjuende århundret har vært stor framgang innen Indias helsesektor, der det har blitt utviklet nye medisiner, vaksiner og behandlingsmetoder, som har resultert i lavere dødelighet og høyere gjennomsnittlig levealder. Samtidig har tradisjonen med å forme store familier bestått – og disse omstendighetene sammen har ført til kraftig vekst i innbyggertall, som per i dag ligger på omtrent tjue millioner (to prosent) årlig. Hvert år ekspanderer altså befolkningen med fem ganger Norges populasjon, og det forventes at landet vil øke sin befolkning med flere hundre millioner innen 2050.

 

Denne utviklingen har imidlertid hatt fatale konsekvenser for nasjonen, som i forhold til dagens innbyggertall er temmelig ressursfattig – og landet må importere både råvarer og ferdige produkter, men likevel er det store mangler på naturressurser (blant annet mat og vann). Alle ressurser utnyttes til bristepunktet, og et stadig større overforbruk truer økologien og fremprovoserer naturkatastrofer. Ettersom fattigdom faktisk forårsakes av nettopp mangel på tilgang på ressurser, har dagens tilstand både forverret situasjonen for de som allerede er fattige, i tillegg til å også bidra til ytterligere fattigdom.

 

I tillegg skal det nevnes at fordelingen av ressursene er svært ujevn (de velstående har tilgang på mer), og landets rikdom ikke disponeres på en hensiktsmessig måte – noe som forklarer hvorfor India fortsatt sliter med fattigdom etter mange år med økonomisk vekst. For at fattige skal kunne unnslippe fattigdommen, må de ha tilgang på ressurser og penger – men slik situasjonen er i dag, er det hovedsakelig de rike som disponerer landets ressurser.

 

Enda en av faktorene som har hatt innvirkning på fattigdommens framvekst i India, er landets lite utviklede og upraktiske landbruk – en med andre ord svært lite produktiv næringsvei. Ineffektiviteten kan skyldes utallige omstendigheter. Blant annet er de offentlige landbrukssubsidiene for lave (noe som gir høyere priser, lav konkurransedyktighet, ustabilt marked og større risiko for å gå konkurs), investeringer i landbruk begrenset av ulike restriksjoner (mindre kapital til bøndene og utvikling av næringssektoren), myndighetenes regulering av innlandshandel (samt arbeids-, land- og kredittmarkedene) for dominerende, finansiell støtte og grunnleggende tjenester for bønder utilgjengelige og administrasjonen av naturressursene dårlig. I tillegg er også infrastrukturen på landet mangelfull, tilgangen på egne landområder liten og fordelingen av vann urettferdig. Alt dette er av betydning – i tillegg til utfordringer ved selve driften av jordbruk ofte også er store og innflytelsesrike:

 

Innføring av moderne landbrukspraksis og agrikulturell virksomhet og teknologi er mangelfull, og bøndene har gjerne lite kunnskap om hvordan man skal drive jordbruk – langt mindre pengene til å kjøpe ordentlige redskaper, gjødsel og så videre. Åkrene er ofte svært små og overbemannede, noe som også senker produktiviteten og lønnsomheten – og også gjør dem utilgjengelige for moderne verktøy som traktor og ploger. I tillegg beror avlingene i stor grad på været, noe som kan være skummelt. Bøndene har for eksempel ikke tilgang på vann, og ergo er de avhengige av en god regntid.

 

I India i dag kollapser stadig jordbrukssamfunnene etter konkurs – på grunn av dårlig drift og tilrettelegging for jordbruk som næringsvei i samfunnet. Jordbruket er et primitivt og usikkert arbeid – noe som har vist seg å være et enormt stort problem, med tanke på at jordbruk faktisk også er Indias største næringssektor og sysselsetter over to tredeler av befolkningen. Ineffektiviteten og risikoen innenfor området er altså av stort omfang, og det tydelig at dette er en av de fremste årsakene til statens kolossale fattigdomsproblemer. For å kunne redusere antall mennesker som lever i fattigdom, er landets jordbruksvirksomhet simpelthen nødt til å omstruktureres og forbedres.

 

Av betydning for utviklingen av fattigdommen i India, har også landets sosiale rangordning kastesystemet vært – en ordning som også ofte omtales som organisert diskriminering. I dette systemet arrangeres man fra fødselen ut i fra foreldrenes og sin egen betydning i samfunnet i ulike klasser; fra prestene som rangerer øverst, til dalitene (også kalt de urørbare) nederst. En uforholdsmessig stor andel av Indias fattige, i underkant av to hundre millioner mennesker, tilhører den nederste kasten. Dette er de absolutt fattigste av landets fattige, uten noen som helst fremtidige muligheter eller innflytelse over sin egen livssituasjon – og de behandles som mindreverdige, skitne og har ingen sosial status. Dalitene må for eksempel bo i separate byer/bydeler, har ikke tilgang på utdanning eller ressurser, de opplever sjikane fra resten av samfunnet og er svært utsatt for overgrep og misbruk.

 

Det er også liten sosioøkonomisk mobilitet – kasten man har arvet av foreldrene er permanent – noe som kompliserer situasjonen ytterligere, og gjør at dalitene og deres eventuelle barn og barnebarn er dømt til liv i fattigdom, uten noen sjanse for å unnslippe. I og med at en svært stor andel fattige tilhører den nederste kasten, er det nødvendig å utslette kastesystemet og tankene om at noen er bedre enn andre og skal behandles deretter for å kunne gi dalitene (og mennesker tilhørende de andre lavtstående sosiale klassene) muligheter i livet. De må få sjansen til å leve verdige liv, og ikke undertrykkes av resten av samfunnet – for slik situasjonen er i dag, utsettes laverestående kaster for så stor diskriminering at det er umulig for dem å kjempe seg ut av fattigdommen. Myndighetene er også godt på vei, og har de senere årene forbudt inndeling i kaster og innført nye retningslinjer i denne sammenheng, men fremdeles preges samfunnet av gamle holdninger og tradisjoner.

 

Også landets dårlige utdanningssystem som ikke er tilpasset landets utvikling påvirker utbredelsen av fattigdom. Over tretti prosent av Indias befolkning er analfabeter og har ikke tilgang på skole – i tillegg til at det også blant utdannede er stor mangel på ferdighetene som er ettertraktede i arbeidsmarkedet. Dette går i en ond sirkel: mangel på skolegang fører til fattigdom, og fattigdom (for eksempel fordi man ikke har tid til utdanning fordi man må jobbe, eller ikke har tilgang på skole) fører til mangel på utdanning. Også landets dårlige helsesystem er av betydning i fattigdommens utbredelse (mer sykdom og død, lavere livskvalitet).

 

Andre forhold som bidrar til økt fattigdom er mangel på privateid eiendom, britisk kolonitid og dårlig utnyttelse av arbeidskraft – og særlig kvinner er utsatt. I en tid hvor fattigdoms-problemene har fått et enormt stort omfang er det derfor viktig å igangsette ulike tiltak for å redusere fattigdomsutbredelsen – ellers vil utviklingen bare fortsette, og fattigdommen vil kunne vokse helt til det er umulig å fikse problemene. Den indiske stat er imidlertid allerede godt i gang, og bare i løpet av de siste tretti årene har problemets utbredelse minsket med i underkant av tjue prosent. Det er likevel fortsatt langt igjen til fattigdomsproblemene i India vil ha sunket til et akseptabelt nivå, og det er mye som enda må gjøres for å redusere fattigdommens ytterligere utbredelse.

 

Hva gjøres for å bekjempe fattigdomsproblemene?

Konsekvensene av fattigdom er både mange og katastrofale – for enkeltpersonen og for samfunnet som helhet. For eksempel vil fattigdom senke livskvaliteten og generelt påvirke alle aspekter ved livet til enkeltindividene som berøres, mens mye fattigdom i samfunnet også vil føre til lite utvikling, stagnasjon og utallige ytterligere problemer (ikke bare fattigdom i seg selv, men også utfordringer indirekte forårsaket av fattigdom). Fattigdom fører med andre ord ikke med seg noe som helst godt – og det er opplagt at myndighetene i land som India, der fattigdom i stor grad preger samfunnet og befolkningen, er nødt til å foreta seg noe for å minske omfanget. Men hva er det egentlig som kan gjøres for å redusere fattigdommen i India?

 

Reduksjon av fattigdom i India er en stor utfordring, og det er igangsatt svært mange programmer for å redusere fattigdomsproblemene. Imidlertid, siden jeg hverken har kapasitet eller plass til å ta for meg alle, velger jeg nok en gang å kun fokusere på de viktigste som det er blitt satset mest på:

 

Først og fremst får India hjelp til å omstrukturere og reformere landets økonomi. Som jeg har vært inne på tidligere i oppgaven, har landets økonomi og økonomiske retningslinjer vært svært lite formålstjenelige og nyttige, noe som har forårsaket mye kaos og stor utbredelse av fattigdomsproblemet. Nå får imidlertid nasjonen hjelp av blant annet Verdensbanken, Det internasjonale valutafond og USA til å gjenopprette økonomisk balanse (og dermed også redusere fattigdom). Moderniseringsprosessen gjøres i bolker på fem år av gangen, gjennom såkalte femårsplaner. Det investeres mye i privat næringslivsvirksomhet, oppdatering og utvikling av industri og kapital til nye industrianlegg og -fabrikker. Staten har ansvaret for infrastrukturen, og minimal kontroll over næringslivet – med unntak av en viss oversikt over den økonomiske ekspansjonen. Det er også blitt åpnet mer for samarbeid og handel med andre land, investeringer både innenriks og utenlands og et generelt friere marked. Jordbruk er fortsatt den viktigste næringssektoren, men det er stadig mer fokus på også annet næringsliv, sånn som for eksempel industri og service. Siden 1995 har India opplevd en jevn og god økonomisk progresjon, med en vekst på mer enn syv prosent – en økning som forventes å tilta ytterligere de kommende årene. Økonomisk stigning er naturligvis av stor betydning for landet, og denne utviklingen har alene stått for mer enn ti prosent av fattigdomsreduksjonen.

 

Det kreves imidlertid mer enn bare økonomisk vekst for å utrydde fattigdommen i India, og det er derfor også iverksatt ulike fattigdomsreduserende programmer. Det er gjennom disse oppleggene myndigheten forventer å kunne fjerne størsteparten av landets fattigdomsproblemer – og fordi fattigdom hovedsakelig framtrer i Indias distrikter, fokuserer programmene mest på å forhindre fattigdomsoppstandelse og -utbredelse nettopp her (framveksten av fattigdom i byene er et resultat av fattigdom på landet).

 

Programmene ble først introdusert på begynnelse av åttitallet, og kan grovt deles inn i fire hovedfokusområder: selvstendig sysselsetting, lønnsomt agrikulturelt arbeid, mat og sosial sikkerhet.

Programmene som baseres på selvstendig sysselsetting ble startet opp i 1970 i Indias rurale områder, med formålet å øke inntektskilden til mindre landbruk og jordløse bønder. Dette het Integrated Rural Development Programme (IRDP), og gjennom opplegget fikk deltakerne opplæring og infrastruktur, samt tilgang på subsidierte midler. Gjennom dette skulle de utvikle nye næringsmuligheter. Småbønder og agrikulturelle arbeidere fikk altså nye ferdigheter som ga dem mulighet til å livnære seg av andre yrker enn landbruk (slik som for eksempel gjennom fiske eller skogsbruk).

 

I 1980 ble programmet utvidet til å også inkludere befolkning tilhørende lavere kaster, kvinner og landbrukshåndverkere. Imidlertid, på grunn av lite lønnsomhet og dårlige investeringer gikk IRDP-programmet konkurs etter kun noen få år, men ordningen ble i 1999 erstattet av et annet program – nemlig Swarnjayanti Gram Swarozgar Yojana (SGSY). SGSY likner IRDP, men fokuserer mer på å støtte de fattige til å ta del i den økonomiske progresjonen i landet og utviklingen av såkalte selvhjelpgrupper. I tillegg er det blitt utviklet et mikrofinanssystem – lånesystem der fattige (som ofte ekskluderes fra vanlige låneordninger) har tilgang til å ta opp små lån for å etablere seg. Sistnevnte virksomhet har vært svært vellykket, og hjulpet mange fattige til å skape sine egne muligheter for finansiell selvberging – og siden SGSY-opplegget i helhet faktisk har vist seg å være nokså virkningsfullt, har programmet bestått fram til i dag og blitt en viktig del av landets fattigdomsbekjempelse.

 

Videre er det også satset mye på program som konsentrerer seg om lønnsomhet i agrikulturelt arbeid. Hovedformålet med disse oppleggene er å skape tryggere lønnsforhold innen jordbruket, ved å sørge for sysselsetting for menneskene som arbeider i jordbrukssektoren, også under dårlige sesonger eller når avlingene er små (eller hvis naturkatastrofer inntreffer) – i tillegg til arbeidsledige, og personer med for lite eller utilfredsstillende arbeid. Blant annet kan deltakerne i programmet bli satt til å arbeide med utvikling og forbedring av samfunnets infrastruktur, ved å for eksempel utvide byens demninger, bygge skoler eller reparere og utbedre veiene – og på denne måten tilbyr ikke programmet bare flere arbeidsplasser (noe som presser og øker lønningene), men det har også positiv innvirkning på lokalsamfunnenes utvikling og moderniseringsprosess og støtter dermed videre økonomisk ekspansjon.

 

Selv om dette programmet virker veldig smart, fungerte ikke opplegget i praksis – og på tross av at det siden introduksjonen på 1980-tallet har vært foretatt en rekke forbedringer i form av nyutviklinger, endringer, utvidelser og sammenslåing av ulike program, har det totale utbyttet stadig minsket. Dette skyldes blant annet dårlig forvalting av midler, korrupsjon og for stor statlig kontroll, der arbeiderne hadde liten eller ingen innflytelse. Her ser man klare forskjeller mellom programmene som baserte seg på selvstendig sysselsetting og de som fokuserte på agrikulturell virksomhet – for mens det i det første opplegget var fokus på lite statlig kontroll, tilrettelegging for deltakerne og opplæring i fattiges rettigheter (noe som gjorde at programmet, etter visse omstruktureringer og endringer, vokste og bidro positivt i samfunnsutviklingen), er det i sistnevnte program stikk motsatt. Særlig er myndighetens regulering en forstyrrende faktor – og dette har forårsaket både mer utgifter, mindre forbedringer, færre arbeidsplasser (noe som var blant hovedpoengene) og høyere korrupsjon – generelt sett et dårligere resultat.

 

Enda et av programmene som er igangsatt i kampen mot fattigdom, er matsikkerhets-programmet. Bare det å tilfredsstille det grunnleggende behovet for mat, er for svært mange fattige indere en enorm utfordring. Sult og hunger blir rapportert i nærmest alle deler av landet, og både under- og feilernæring er utbredt, spesielt blant barn og unge. Tilgangen på mat er grunnleggende for ethvert menneske, og nødvendig for å komme seg vekk fra fattigdom – og behovet for et sikkerhetsnett for adgang på mat er derfor høyst nødvendig.

 

I denne sammenheng har India utviklet distribusjonsordningen PDS (Public Distribution System). Systemet var i utgangspunktet ikke blant av landets virksomhet i fattigdoms-bekjempelse, men utviklet seg til å bli en viktig del av dette etter de økonomiske reformene i 1991. I all enkelhet baserer opplegget seg på at alle familier som lever under fattigdomsgrensa skal få tildelt tjue kilo korn hver andre uke til en svært subsidiert pris. I enkelte delstater har mengden mat blitt justert opp, eller det har også blitt lagt til tilleggsprodukter, som for eksempel olje.

 

Dette opplegget er enormt viktig for å redusere fattigdommen i India, og fungerer som et livsnødvendig sikkerhetsnett for de aller fattigste – imidlertid har det oppstått komplikasjoner. Det er for eksempel et svært dyrt arrangement, og på grunn av offentlig kontroll har ordningen også høye administrative utgifter. Videre har det vært problemer med sløseri og nasking på ethvert stadium i prosessen. I tillegg er det også en utfordring for svært fattige familier å kjøpe såpass mye mat av gangen, selv om prisene er kraftig nedjustert – og det har også vært enorme problemer rundt det å definere målgruppen (mange fattige har blitt ekskludert fra ordningen, mens det også har forekommet at de som ikke er fattige og avhenger av systemet derimot er inkludert). Alle disse omstendighetene har bidratt til en langt lavere utbytte en hva som kunne vært forventet – men systemet har likevel fortsatt stort potensial til å oppnå større suksess og beskytte mange fattige.

 

Ulike sosiale sikkerhetsprosjekt er også iverksatt for å nedkjempe fattigdom i India. Disse er beregnet på de aller fattigste i samfunnet, og skal hjelpe dem til et i alle fall litt lettere liv. Det blir blant annet gitt pensjon til de over 65 år, gravide kvinner mottar litt penger og husholdninger der familieforsørgeren har dødd av naturlige grunner blir gitt ti tusen rupis. Dog er assistansesystemet lite og kapasiteten begrenset, så fortsatt er det mange fattige som har behov for hjelp som ikke får det.

 

Videre – i et land der over seksti prosent av befolkningen er engasjert i jordbruk, er det også viktig med fokus på progresjon i denne næringssektoren, noe India i de senere år har forstått. Derfor har det i løpet av de siste tjue årene blitt konsentrert på modernisering og omstrukturering av landbruket, med fokus på effektivisering og utvikling av denne næringsveien – både for å generelt øke jordbrukets produktivitet og for å gjøre næringsveien mindre sårbar. Andre virksomheter igangsatt for å redusere fattigdom i India, er blant annet å skaffe nok husly og gjøre utdanningssystemet bedre og mer tilgjengelig – samt at det også er gjennomført tiltak for å bekjempe fattigdom i mer urbane deler av landet, via for eksempel mikrofinans og ulike program som skal gi deltakerne ferdigheter som gjør dem ettertraktede på arbeidsmarkedet.

 

Prosessen med å redusere Indias fattigdomsproblemer har pågått kontinuerlig siden landet oppnådde uavhengighet på midten av 1900-tallet - og de siste tjue årene har utviklingen vært særlig stor. Nedgangen i antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom har vært betydelig, og siden sekstitallet har andelen ekstremt fattige i India sunket fra seksti til førti prosent – dette på tross av at programmene som har vært iverksatt for å redusere fattigdommens omfang i stor grad har hatt begrenset effekt og skuffende utbytte med tanke på økonomiske resultater, og det har vært diskutert hvorvidt enkelte av dem skal avvikles eller ikke. Man kan derfor verken si at India har lykkes eller mislykkes – for selv om nedgangen i fattigdom har vært relativt stor, kunne den ha vært utrolig mye større dersom regjeringens jobb hadde vært bedre utført. Dette krever for eksempel høyere anstrengelser, bedre forsøk og mer planlegging – og det vil også være dyrt. Imidlertid har innsatsen innen fattigdomsbekjempelse de siste årene avtatt, noe som er foruroligende – for uten kontinuerlig progresjon og forbedringer av metodene vil utviklingen stoppe opp, og også kunne oppleve tilbakeskritt.

 

Myndighetene er simpelthen nødt til å skjerpe seg for å overvinne fattigdommen i dagens India, og det har derfor blitt lagt planer for hva som må gjøres i nærmeste fremtid. Uten å gå noe særlig inn på dette, kan jeg likevel fortelle generelt om opplegget videre:

 

For det første skal det konsentreres på kutt i subsidier – både implisitte og eksplisitte, i tillegg til enda mer fokus på privatisering. Kutt i subsidier vil føre til et mindre statlig underskudd og dermed redusere risikoen for makroøkonomisk ustabilitet, det vil frigjøre midler til sosiale og infrastrukturelle utgifter som kan bedre fattiges situasjon og samtidig øke hastigheten på utviklingen av samfunnet, heve interessen for investeringer i infrastruktur, redusere miljøødeleggelser, utjevne ulikeheter og trolig også øke egenkapital.

 

Det skal også prioriteres at myndighetene kun har ansvar for kjernevirksomheten i samfunnet. For eksempel skal det være mye fokus på effektivisering og utviklingen av Indias helse- og utdanningssystem, og det skal deponeres mye midler til dette – for uten utvikling på disse områdene vil ikke landets fattigdom reduseres like kraftig. Sektorer som derimot ikke tilhører landets kjernevirksomhet, skal administreres helt eller delvis av privateide selskap.

 

Forbedringer og omstruktureringer av landets styre og styresett er planlagt, spesielt med tanke på ulike aktiviteter innen offentlig sektor – blant annet skattesystemet. Dette vil gagne både landets forvaltning og økonomi.

 

Landets infrastruktur må også forbedres, og dette kan fremskynde fattigdomsreduksjon. Situasjonen i dag preges av mangelfull, upålitelig og uforholdsmessig dyre infrastrukturelle tjenester, noe som hindrer utvikling og vekst innen økonomi og tjenester til fattige, samt at det begrenser spredningen av fordelene ved liberaliseringen. Her kan for eksempel privatisering være en god idé.

 

I tillegg skal de økonomiske reformene som allerede er igangsatt, fullføres – i tillegg til at nye skal iverksettes. Disse kan for eksempel basere seg på avviklingen av WTO–forpliktelser eller utviklingen av en mer regelbasert ordning for direkte utenlandske investeringer. Det skal også konsentreres på desentralisering og økt progress innen mikrofinans.

 

Det er umulig å si hva resultatet av myndighetenes virksomheter og planlegging vil bli – for fattigdomsreduksjon (i hvert fall i denne størrelsen) er en omfattende og langvarig prosess, som vil kreve både tid og ressurser. Det er imidlertid ingen tvil om at India, om de følger planen og det ikke oppstår uforutsette komplikasjoner, vil kunne redusere landets fattigdomsproblemer i betydelig. Hvorvidt de vil nå målet om å halvert forekomsten av fattigdom innen 2015 er dog omdiskutert, og sees av mange eksperter på som lite sannsynlig – men dersom landet som samlet helhet virkelig gjør en innsats nå de kommende årene, er det ingen som kan forutsi hva utfallet vil bli. Om inderne derimot senker innsatsen og mister viljen til å bekjempe fattigdom i løpet av de neste årene, vil fattigdommen mest sannsynlig utbre seg videre og få enda større omfang, helt til det til slutt vil være nærmest umulig å bekjempe den. Det kan ende med en voldsom reduksjon i fattigdom, men det kan på den annen side også ende med en voldsom økning i fattigdom. Indias virksomhet i kampen mot fattigdom de neste årene vil altså være av ytterst stor betydning – og hva utfallet vil bli, avhenger kun av India selv.

 

AVSLUTNING

Først og fremst har det vært både lærerikt og spennende å fordype meg i dette temaet, nemlig fattigdomsproblematikk i India – for som jeg nevnte innledningsvis, er dette et emne jeg er veldig interessert i, og som betyr mye for meg. Imidlertid ble oppgaven noe vanskeligere enn jeg hadde forutsett, i og med at problemet er omfattende og vanskelig å drøfte – noe som tok mye tid. I lengden ble det også nokså kjedelig å jobbe med én og samme oppgave såpass lenge, jeg har jo brukt over nitti timer sammenlagt på oppgaven. Det var også mye vanskeligere enn jeg først hadde forutsett å samle relevant informasjon – og jeg som hadde trodd det skulle være overflod av fakta på internett, ble nokså overrasket når jeg fant ut at nettopp dette skulle bli et av de større problemene mine. Sluttresultatet er jeg likevel passe fornøyd med, og jeg håper min entusiasme og glede overfor temaet lyser gjennom.

 

For å avslutte med en konklusjon, har arbeidet både vært morsomt og utfordrende – spesielt for meg som er veldig glad i lengre prosjektoppgaver – endog noe langtekkelig. Likevel er dette noe jeg absolutt kan tenke meg å gjøre igjen, og jeg ser fram til å motta respons på arbeidet!

 

VURDERING AV EGET ARBEID

Jeg har jobbet lenge og hardt med denne særoppgaven om fattigdomsproblematikken i India, men jeg er fortsatt bare halvveis tilfreds med resultatet. Det er svært mye jeg skulle ha endret på og forbedret – jeg kunne ha utdypet og forkortet, skrevet om og redigert, og også lagt til helt nytt stoff. Særlig språket i denne oppgaven er noe jeg gjerne skulle fått arbeidet mer med – men i og med at det faktisk er en samfunnsfaglig innlevering, har jeg måttet fokusere mer på det faglige innholdet. Også dette mener jeg likevel kunne vært en god del bedre og mer relevant, og for eksempel skulle jeg gjerne hatt med litt mer stoff om hvilke konsekvenser fattigdom har i India (ved å utdype avsnittet som omhandler dette) og jeg skulle også ha fokusert mer på sammenligninger (selv om dette ville vært veldig vanskelig). Imidlertid finnes det en grense for hvor lenge man faktisk skal arbeide med en oppgave, og jeg vet med meg selv at jeg har jobbet mye hardere enn de fleste andre i klassen – og ingen skal kunne ha noe å utsette på at jeg i alle fall har prøvd så godt jeg bare kan!

 

Om jeg derimot skal fokusere på noe jeg faktisk er fornøyd med i oppgaven, må det være delen om Asias historie. Dette jobbet jeg svært grundig med, og heldigvis endte i alle fall dette nokså greit.

 

LOGG FOR TIDSBRUK

I perioden 19. januar 2010 – 8. mars 2010, jobbet jeg følgende dager / timer med oppgaven:

31. januar:                 10 timer
6. februar:               9 timer
7. februar:               11 timer
17. februar:                10 timer
26. februar:                9 timer
27. februar:                13 timer
28. februar:                10 timer
1. mars:                  9 timer
2. mars:                  5 timer
7. mars:                  6 timer
8. mars:                  4 timer
Totalt:                   95 timer

KILDER

Asias historie:

http:// worldhistory.timemaps.com

http://en.wikipedia.org/wiki/History_of_Asia

http://en.wikipedia.org/wiki/History_of_Central_Asia

http://en.wikipedia.org/wiki/History_of_East_Asia

http://en.wikipedia.org/wiki/History_of_Southeast_Asia

http://en.wikipedia.org/wiki/History_of_the_Middle_East

http://en.wikipedia.org/wiki/World_population

http://fjalar.no/reiseguide/artikkel.asp?kid=3&artikkel=10525

http://historyforkids.org/learn/timelines/

http://metmuseum.org/toah/ht/02/ssa/ht02ssa.htm

http://no.wikipedia.org/wiki/Asia

http://no.wikipedia.org/wiki/Scythia

http://snl.no/Asia/historie_–_1

http://snl.no/Asia/historie_–_2

http://snl.no/Han-dynastiet

 

Generell fakta om India:

http://en.wikipedia.org/wiki/Geography_of_India

http://en.wikipedia.org/wiki/India

http://globalis.no/Land/India

http://nn.wikipedia.org/wiki/India

http://no.wikipedia.org/wiki/India

https:// cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/in.html

 

Fattigdomsproblematikk i India:

http://www.thomasha.net/dev/India%20og%20kolonialisme.doc

http://planningcommission.nic.in/plans/planrel/fiveyr/10th/volume2/v2_ch3_2.pdf

http://aftenposten.no/meninger/kronikker/article826017.ece

http://azadindia.org/social-issues/poverty-in-india.html

http://books.google.no/books?id=3RvOfuqdGQ8C&printsec=frontcover&dq=poverty+in+india&
source=bl&ots=ZB_sXWZmdX&sig=J9fUSD-kEPl0wBE7AoexUySqv2Y&hl=no&ei=X0-KS6CUB9SD-QakxrX8Dg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1&
ved=0CAUQ6AEwADgU#v=onepage&q=&f=false

http://churchofchristindia.com/challenges.html

http://docs.google.com/viewer?a=v&q=cache:_yC34igJmQUJ:planningcommission.nic.in/plans/
annualplan/ap2021pdf/ap2021ch4-1.pdf+poverty+alleviation+programmes&hl=no&gl=no&
sig=AHIEtbRZhUROOVc14hQGtfLeIHLUdVpb2Q

http://en.wikipedia.org/wiki/Agriculture_in_India

http://en.wikipedia.org/wiki/Below_Poverty_Line_(India)

http://en.wikipedia.org/wiki/Caste_system_in_India

http://en.wikipedia.org/wiki/Demographic-economic_paradox

http://en.wikipedia.org/wiki/Overpopulation#Wealth_and_poverty

http://en.wikipedia.org/wiki/Poverty

http://en.wikipedia.org/wiki/Poverty_in_India

http://en.wikipedia.org/wiki/Purchasing_power_parity

http://ezinearticles.com/?Agriculture-in-India&id=2157041

http://gbgm-umc.org/nwo/99ja/india.html#today

http://globalministries.org/news/sasia/dealing-with-poverty-in-india.html

http://icmr.nic.in/ijmr/2007/October/1013.pdf

http://imf.org/external/pubs/ft/issues/issues26/index.htm

http://indianchild.com/poverty_in_india.htm

http://indianfreedomfighters.in/india-facts/poverty-in-india.htm

http://inspirerende.wordpress.com/2008/12/03/fatttigdomsdefinisjoner/

http://kamat.com/kalranga/bhiksha/

http://knowledge.wharton.upenn.edu/india/article.cfm?articleid=4114&specialid=1&CFID=1824805&CFTOKEN=37907590

http://knowledge.wharton.upenn.edu/india/article.cfm?articleid=4219

http://news.bbc.co.uk/2/hi/business/6047364.stm

http://nird.ap.nic.in/clic/reshigh10-1998.html

http://no.wikipedia.org/wiki/Kastesystem

http://oneworldonepeople.org/articles/World%20Poverty/worldpoverty.htm

http://oppapers.com/essays/Poverty-Alleviation-India/152087

http://prb.org/Articles/2010/indiapoverty.aspx

http://rediff.com/money/2005/jun/10step.htm

http://ruralpovertyportal.org/web/guest/country/home/tags/india

http://simple.wikipedia.org/wiki/Poverty_in_India

http://tradechakra.com/indian-economy/poverty-in-india.html

http://web.worldbank.org/WBSITE/EXTERNAL/COUNTRIES/SOUTHASIAEXT/
EXTSAREGTOPAGRI/0,,contentMDK:20273764~menuPK:548214~page
PK:34004173~piPK:34003707~theSitePK:452766,00.html

http://web.worldbank.org/WBSITE/EXTERNAL/TOPICS/EXTPOVERTY/EXTPA/
0,,contentMDK:20208965~isCURL:Y~menuPK:443290~page
PK:148956~piPK:216618~theSitePK:430367,00.html

http://wiki.answers.com/Q/What_are_the_causes_of_poverty_in_India

 

Bøker:

Barraclough, Geoffrey: Atlas of World History (The Times)

 

Bilder:

http://earthtrends.wri.org/povlinks/map/m_54.php

http://lib.utexas.edu/maps/middle_east_and_asia/asia_ref02.jpg

 

 

<bilde>

Logg inn for å se bildet


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish