Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Klassens klovnSkriv ut Utskrift
Klassens klovn, en uekte klovn.
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



Det hele begynte da jeg var 5 år, mamma og pappa hadde bestemt seg får å gå i fra hverandre. Selv om jeg var veldig ung husker jeg at jeg ble helt knust! Jeg vet ikke helt hvorfor, for jeg kjente ikke pappa, det eneste han hadde brydd seg om siden jeg ble født var å jobbe. Dette starter i juni og vi flyttet i februar. Men da det egentlig begynte var sommeren 2002, jeg var 6 år gammel og skulle begynne i 2 klasse, jeg var kjempestolt av å være så stor, jeg gikk jo tross alt i 2 klasse.

 

Men det var den sommeren alle ulykkene skjedde, pappa møtte ei ny dame, og jeg datt ned en kjellertrapp!

 

Den første gangen jeg møtte dama, hadde jeg en dårlig følelse, det var som om alle bein i kroppen min knuste, den første gangen jeg så henne, og hjernen min hadde bestemt seg får å ikke like dama. Jeg liker mye bedre å kalle henne dama, men det egentlige navnet hennes var Reidun. Den samme sommeren datt jeg ned trappen til bestemor og brakk armen, fikk en hjernerystelse og hele fjeset mitt var dekket av skrubber og sår.

 

Reidun som hun heter latet lenge som hun var snill, et helt år var hun den beste stemoren noen kunne ønske seg, men jeg viste at det ikke var den sanne onde stemor Reidun, får hun var ei diger heks.  

 

Sommeren etter det, kom den sanne heks ut, får vi skulle på ferie. Jeg, søsteren min, pappa, Reidun (heks) og Sondre som var ungen til heksa. Ungen var 3 år yngre en meg, og han var lært opp av heksa! Gud å jeg hatet de personene, men det var den sommeren alle fant ut at lille uskyldige Sondre og den snille stemoren var egentlig ei ond manipulerende heks, som bare var sammen med pappa får å utnytte han. 

 

Det første tegnet på snørrungen det var at han satte seg oppå et fjell og ropte Charlotte (søsteren min) er dum i hode.  Men det var ingen som sa noe om meg, jeg var liten, men jeg var tross alt 7 år! Etter tre dager  dro vi hjem. 

 

Den sommeren hadde jeg og sondre en svær sloss kamp, snill som jeg var gjorde jeg ingenting galt, hadde ikke sakt noe, eller gjort noe. Sondre slo meg over nakken med en stokk, sa han skulle drepe meg, jeg skreik det gjorde så vondt at jeg trodde jeg skulle dø. Jeg kom inn på stuen, sondre hadde jo fortalt at jeg hadde slått han, noe jeg ikke hadde gjort, men hva hjalp vel å si det, ingen trodde på meg.  Pappa skreik til meg at sånn måtte jeg ikke gjøre Sondre var jo bare 4 år. Samtalen så vel sånn ut:

- Sara! skrek han, du skal ikke gå å slå små barn, jeg trodde virkelig du var eldre en som så!!!

- Jeg har da ikke gjort noen ting, sa jeg i en gråtkvalt stemme, men han slo meg med stokken.

- Det tror jeg ikke på, en liten gutt som Sondre ville aldri ha gjort noe som det, du må skamme deg, ikke bare slår du på små gutter, du lyver om det etterpå, gå ut og jeg vil ikke se deg, før du har sakt unnskyld.

 

Jeg løp til tante og sa hva som hadde skjedd, men hva kunne hun gjøre, det eneste hun gjorde var å ise ned såret mitt, det var stygt. Det var blått, stygt og hovent, det så ut som jeg hadde en svulst der eller noe sånt. Det var masse blod der.

 

Hvorfor var det ingen som hørte på meg, pappa beskyldte meg får å slå, men Sondre den lille drittungen fikk faen meg ikke en advarsel en gang.

 

Dagen etter kom jeg stille bort til pappa, jeg var så redd at jeg holdt på å pisse på meg tror jeg, jeg viste frem nakken min og sa:

- Se hva han gjorde, sa jeg med en stemme så svak så ordene nesten ikke hørtes. 

- Gjorde Sondre det der? Jeg har vanskelig får å tro deg, men jeg skal snakke med han.

 

Snakke med han, hva faen tenkte han? Han skulle vist ta en prat med han. Kanskje han skulle ta han med ut på traktor tur å si ’’ Sondre, jeg hørte du hadde slått Mina, meg det går greit hun klarer seg’’

 

Den dagen forandret jeg meg, jeg hadde en stemor som hatet meg, en far som brydde seg mer om Sondre en meg, og en mamma som brydde seg mye. Hele personligheten min forandret seg! Jeg begynte på skolen igjen på høsten, jeg begynte og gjøre ting jeg aldri før hadde gjort ting som dette:

- Sprute ketchup i fjeset til læreren.

- Sende lapper i timen.

- Stjele frukt, milkshake og yougurt av skolen.

- leke i timen, og si masse morsomme ting i timen.

 

Jeg hadde blitt klassens klovn, jeg var ikke en ekte, men den ekte meg var gjemt under et hardt egge skall. Det forsatte det med stemoren, hun begynte å slå og sparke meg. Hun kom med spydige kommentarer som:

- Drittunge.

- Tosk.

- Du klarer ingen ting du, du er får svak.

- Det er greit at du ikke kommer når du skal, men ikke våg å komme når det ikke er faren din sin helg.

- Du skulle hatt juling.

- Du er stygg du.

- Hvis du fortsetter og spise kommer du til å bli feitere en du allerede er.

 

Jeg trodde på det, jeg var jo ikke perfekt, men hvordan kan ei dame i 30 åra si sånn til en person på 7 år? Det er helt ufattelig. Alt hopa seg opp å ble til ei stor masse med følelser, tårer, og sinne. Jeg som bare var et barn, fikk ikke lov å snakke med faren sin.

 

Pappa viste aldri at Reidun slo, jeg trodde det var normalt at stemødre var slemme, jeg hadde jo sett på askepott. Der det begynner meg en ond stemor og slutter med at alle lever lykkelig i alle sine dager.

 

Men jeg var langt fra lykkelig, på skolen var jeg klassas klovn og hjemme var jeg stille og beskjeden. Jeg gjemte blåmerker og sår så mamma ikke skulle se dem. Jeg sluttet å spise og da jeg var 12 år utviklet jeg spiseforstyrrelser. Jeg hadde vel en mellomting mellom bulimi og anoreksi. Jeg spiste nesten aldri og dem gangene jeg gjorde det spydde jeg det ut igjen.

 

På skolen forsatte jeg og være den falske klassens klovn, men den miste skriften og stemmen, men jeg gjorde ting får å skjule at jeg hadde problemer, det var jo derfor jeg hadde blitt klasens klovn! Men jeg tror vel egentlig at folk viste at jeg var en uekte klovn. Jeg var jo alltid lei meg, jeg husker at jeg syntes så synt på Ann Kathrin hun stakkar kuttet seg jo, hun fikk hjelp av en psykolog. Jeg viste ikke hvilken problemer hun hadde, hun ble jo aldri slått og hun var får spydig i kjeften at Reidun turte da ikke å si noe til henne, men hun hadde sikkert problemer med at pappa ikke brydde seg noe særlig om oss.

 

Jeg husker så mye vondt ifra den tiden, jeg hadde venner som ikke engang var ekte. Det var ingen som viste at jeg hadde problemer, får jeg var veldig god til å gjemme de unna. Jeg husker hvor varmt det var å gå med lange bukser og lange gensere får å skjule alle blåmerker. Jeg som var veldig uheldig av meg og datt veldig mye kunne jo lyve om at jeg hadde dettet, men hva hjalp vel det? Jeg hadde jo blåmerker på ryggen og magen og armene!

 

Jeg husker spesielt godt den sommeren jeg skulle flytte, det var sommeren da jeg begynte i 6 klasse, tror jeg husker det så godt  fordi jeg utviklet spise problemer. Jeg husker at jeg og Siri løp rundt skolen i friminuttene, jeg fordi jeg ikke ville bli feit og Siri fordi hun var kald. Jeg spiste nesten aldri. Jeg hadde gym i tykke klær og når vi skulle dusje overbeviste jeg jentene om at det var mye kulere å dusje i mørket. Så de fikk en gøy opplevelse og jeg slapp og vise blåmerkene mine.

 

Men den høsten da jeg begynte i 7 klasse merket 2 jenter i klassen merkene mine, jeg skulle skifte til gym bukse og de så de blåe bena mine:

- Sara hvorfor er bena dine så blåe? Sa de en i en skremt tone.

-  Dddett eeer bare bbbbuksene miine som ffffarger av. Stammet jeg meg igjennom, jeg var kjempe redd får at noen skulle merke at noen slo meg, får jeg hadde funnet ut at det ikke var normalt. Men de trodde ikke helt på meg. Men det ringte ut og jeg var klar får gym, jeg så at de visket sammen, jeg viste at det var meg de visket om, de hadde jo nettopp fått vite at buksene mine farget av. Kanskje klassens klovn hadde en liten hemmelighet?

 

Er jeg klassens klovn? Eller er jeg bare en forvirret jente som ikke har en far? Jeg tror jeg er begge deler! Jeg hadde problemer, men jeg viste det bare ikke. Det kom en psykolog som ville snakke med meg, men jeg skjønte ikke hvorfor hun ville snakke med meg, hun forsto vel ingen ting. Den helvetes kjerringa trodde faen meg at hun viste hvem jeg er! Men det gjorde hun ikke får jeg sa aldri noe, jeg sa bare at jeg ikke kjente pappa og at jeg hater han. Men hun skjønte da faen meg ikke hvorfor jeg hatet han! Hun begynte å bable om at jeg hadde får dårlig selvtilgitt, så hun ville ha meg inn på et sted der de hjalp barn og ungdom med problemer.

 

Men jeg klassas klovn hadde ikke problemer, det eneste problemer mitt var at jeg hadde ei heks til stemor, å at jeg hatet henne mer en jeg hatet noen andre i hele verden!!! Den helvetes kjerringa hadde ødelagt livet mitt.

 

Sommeren i 7 klasse hadde jeg sluttet til den jævla psykologen, jeg bestemte meg får å ta selvmord! Jeg gikk opp på taket av huset og hoppet ned, jeg landet mitt i mur gulvet og besvimte. Det eneste jeg husker av det var at Alf fant med å jeg skalv som et helvete. Dagen etter på skolen hadde jeg 2 plastre i fjeset, jeg sa jeg hadde dettet av sykkelen. Så var det begynnelsen på en herlig sommer. 

 

Får etter mitt selvmord forsøk bestemte pappa seg får å gå ifra den jævla heksa som slo og sparka og var frekk i kjeften. Jeg klemte pappa for første gang på så lenge jeg kan huske stemora drog og bestefar døde. Skulle tro at heksa drepte bestefar bare fordi hun viste hvor mye han betydde for meg. Jeg gråt og gråt og jeg trodde at hele verden raste sammen, den gjorde ikke det på ordentlig, men får meg raste verden sammen i 1000000 biter. Klassas klovn hadde mistet bestefaren sin, han ble bare 56 år. Trodde aldri det skulle ende sånn. 

 

Men verdenen kom tilbake til meg å samme fordømte året røyk korsbåndet mitt, det var vondt! Jeg prøve også å røyke, jeg gikk i skogen å røyket, men det smakte pyton, ville heller blitt bitt av en slange og dø. 

 

Stemora var ute av bildet, men jeg var fortsatt knust. Det begynte med et fall og sluttet med et fall. Mina sluttet og leve, men klassas klovn hadde sine glas dager. 

 

Jeg begynte på ungdomskolen å jeg fant ut at jeg trengte hjelp, får selv om heksa hadde flytt hadde jeg problemer med det, jeg hostet blod etter spiseforstyrrelser, jeg trodde ikke på meg selv og jeg stolte ikke på noen. Så det bar på en måte det samme som før,  bare at jeg slapp den jævla heksa. Men  det er en helt annen historie. Jeg traff nye venner og tilslutt så turte jeg å slippe meg fri og selv om det harde skallet som holder meg fast er der, så tror jeg det er noen sprekker i det. 

 

Jeg vil begynne på nytt, jeg har problemer enda, men klassas klovn er død å nå erstattet av en helt gal person. Kanskje den nye klassas klovn er ekte? 

 

Jeg planla drapet på stemoren min med en person, og drapet av stebroren min med en annen. Det er ingen som vet om at jeg har blitt slått å hatt det så forferdelig, men nå har jeg funnet ut at jeg er spesiell, jeg har noe nesten ingen har, jeg har en bestevenn som er er fantastisk som jeg kan stole på, det er henne jeg kan takke får at jeg er sluppet fri og at klasses klovn, er en annen. Jeg er kanskje ikke perfekt, jeg har ikke de beste karakterene, jeg er ingen spesiell, men jeg lever et helt fantastisk liv, jeg klarte å slippe fri klassens klovn, jeg ga tittelen fra meg. Nå har jeg kanskje en tittel, men den er i alle fall bedre en klasses klovn.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish