Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Jeg hadde ikke noe valgSkriv ut Utskrift
Marvin havner i en vanskelig pengeknipe.
Bokmål - FortellingForfatter: Anonym



”Dette er siste sjanse du får”, sa mannen og stirret hardt tilbake på Marvin. ”Har du ikke pengene innen de neste tre dagene er du ferdig, for godt. Og da mener jeg for godt”. Det siste han sa var med en finger som gikk tvers over halsen. Marvin svelget tungt. ”Er alt krystallklart nå da?” Mannen gikk nærmere og stirret intenst i ansiktet på Marvin. Han kunne kjenne mannens stikkende øyne prøve å grave seg inn i hans egne. Han nikket forsiktig som svar og prøvde å unngå blikkontakt. Hans eneste svakhet til sjelen. Før han fikk tenkt seg mer om ble alt svart. ”Før ham vekk”, hørte han mannen rope dempet. Marvin merket at noen nærmet seg og samlet seg rundt ham. Sterke armer tok fatt i ham og dro ham etter seg. Kroppen ble slept bortover grusveien og skrapte opp buksen hans. Plutselig kjente han kroppen ble løftet fra bakken og slengt hardt på noe som luktet grufullt. Et kraftig smell fylte tausheten og så var alt stille. Endelig stillhet.

 

Marvin dro forsiktig av seg bossekken som var blitt tredd over hodet hans. Han så rundt seg og oppdaget at han var omringet av søppel. Ikke nå igjen! Han kjente det stramme seg i halsen etter hvert som tiden gikk. Det føltes som om mørket rundt ham slukte ham hel. Jeg må komme meg ut herifra! Forsiktig begynte han å finne veien ut. Det var ikke noe særlig problem ettersom han hadde vært der mange ganger. Nei, det var ikke første gang han hadde vært i samme knipe. Men denne gangen visste han at han ikke hadde noe valg lenger. Han kjente noen svake lystrimer kaste sin glans i ansiktet hans og han visste at han var rett i nærheten. Panikken sank noen hakk og han pustet lettet ut. Plutselig traff hodet hans noe hardt over seg, og han løftet varsomt på det. En bakgård kom svakt til syne i lyset fra midtnattsmånen. Han klatret ut av konteineren og gikk fort bort derfra. Han så seg over skulderen en siste gang. Jeg skal aldri opp i den igjen. Han fortsatte rundt et hjørne, satte opp farten og løp videre inn i mørket.

 

Han hadde blitt truet før, mange ganger, men aldri som dette. Vanligvis var det bare en utsettelse og dett var dett. Men denne gangen hadde mannen forsøkt å få blikkontakt. Det var noe han vanligvis ikke gjorde, og Marvin visste godt hvorfor det skjedde akkurat med ham. Han hadde hørt rykter om at bare de som virkelig var ille ute fikk et blikk. Blikket fortalte at dette var siste sjanse til å rette opp i sine feil, eller få følgende konsekvenser. ”Jeg er ferdig”, tenkte han stille for seg selv der han vandret langs fortauet. Jeg må finne en utvei.

 

Svaret skulle merke seg å ligge rett foran nesen på ham. Han gikk forbi en avis- og bladkiosk og så noe som fanget blikket hans. En forside av et blad viste en lykkelig familie som smilte opp mot ham. Kanskje dette er svaret jeg leter etter. Han fant dagens avis og så på annonsene som var der. ”Bingo!”, tenkte han da han endelig fant det han lette etter. Han rev ut annonsen, så seg rundt og la avisen fra seg igjen. Mens han gikk derifra begynte han å pønske ut planen sin fullt ut. Det var én ting som oppstod som et problem, men han fant fort en løsning. Og jeg vet akkurat hvem som kan hjelpe meg med det.

 

Marvin så seg rundt og passet på å ikke bli sett. Huset foran ham lå mørklagt akkurat som resten av nabolaget. Men han visste at det ikke var noen hjemme i dette huset. Perfekt. Lydløst kom han seg fram til blomsterpotten og nøkkelen som var under den. Kanskje på tide å bytte gjemmested? Han låste opp døren og smøg seg inn. Stillheten bredte seg rundt i det åpne rommet som lå foran ham i mørket. Han fant den velkjente trappen opp til andre etasje og kom seg inn på badet ovenpå. Der dusjet han og følte den behagelige berøringen av vann mot kroppen. ”Det har vært altfor lenge siden sist”, tenkte han. Nydusjet og ren fant han noen håndklær og noen andre klær som passet ham perfekt. Det han ikke visste var at noen så på ham. ”Neimen hallo kjære bror!”, hørte han noen si bak ham. Han snudde seg og så inn i ansiktet på sin kjære søster. ”Ser du har funnet frem til min manns klesskap!”. Hun kom nærmere og slo på lyset. ”Og forresten, jeg er hjemme allikevel, av sykdom skjønner du”. Hun hostet som bevis og fortsatte å gå mot ham. ”Det er hyggelig å se deg søster”, svarte Marvin og smilte litt falskt. Det var da typisk at hun skulle være hjemme.

 

”Så, hva bringer deg hit da?”, spurte hun nysgjerrig. Han prøvde å unngå å se på henne. ”Nei ikke noe, men du jeg har det litt travelt så jeg stikker nå jeg”, svarte han og gikk mot trappen. Han fortsatte ned og ut hoveddøren med henne hakk i hæl. ”Marvin, hvis du har rotet deg opp i trøbbel igjen sverger jeg på at jeg melder deg ifra til politiet”. Det siste kom som et lynnedslag i sjelen og Marvin snudde seg mot henne der hun stod i inngangsdøren. ”Vel søster, akkurat nå er dette siste sjanse til å rette opp i feil og komme meg vekk fra mitt gamle liv. Dette er sikkert det siste du vil se fra meg, så ta et godt blikk før du vender ryggen til din egen bror”. Før hun fikk sagt noe mer var han forsvunnet inn i nattens mørke. ”Du vil aldri komme deg ut fra den knipen din i live, lillebror”, tenkte hun stille for seg selv og lukket døren.

 

En solstråle fikk Marvins øyne til å åpne seg. Han kunne høre folk prate i nærheten og tenkte det var på tide å stå opp og starte dagen. Han satte seg opp på benken og gnidde søvnen ut av øynene. Han fant et vann i nærheten og vasket seg, rettet litt på hår og klær før han fant fram annonsen han hadde tatt fra gårsdagens avis. Neste stopp var hjemmet til en rik familie, og de bodde tilfeldigvis i nærheten.

 

Det store, høye hotellet raget over ham som en kjempe der han gikk opp trappene. Dette var et av byens største hoteller og var kjent for sine rike og foretningsmessige personer som bodde der. Det var av den grunn han måtte hjem til sin søster for å vaske seg. Han prøvde å fremstille seg selv som en viktigere person enn den han var da han gikk bort til lobbyen. Der spurte han etter navn og etasje. Damen bak skranken virket litt skeptisk ved å utgi informasjon, men han forklarte fort hvorfor han var der. Deretter gikk turen til første ? etasje, noe som ikke forundret ham så veldig. Disse personene var tydeligvis utrolig rike ettersom de dyreste rommene lå på toppen. Endelig ser det ut som om en av planene dine funker, Marvin! Han kom fram og banket på døren. En liten pike åpnet døren. ”Hei, hva kan jeg hjelpe deg med”, spurte hun. Han bøyde seg ned på huk og smilte til henne og sa: ”Er du alene hjemme?” Hun nikket som svar. ”Hvorfor er en så liten pike som deg hjemme alene da?”, spurte han med et spørrende uttrykk. ”Mamma og pappa er i et møte akkurat nå, men de kommer snart tilbake”, svarte hun. ”Kan jeg komme inn?”, spurte han henne. Hun tenkte litt før hun svarte: ”Beklager, mamma og pappa sier jeg ikke får lov til å slippe inn fremmede”. Hun skulle akkurat til å lukke igjen døren da han svarte: ”Men da må du vite at jeg er den nye barnevakten din og jeg skal ikke gjøre deg noe”. Han smilte til henne og sakte men sikkert kom et lite smil til syne i ansiktet hennes også. ”Ok da, du kan komme inn”. Han reiste seg og fulgte etter henne inn. Ingen hindringer så langt.

 

”Si meg, hva heter du?”, spurte han henne. ”Jeg heter Erika”, svarte hun. ”Erika, for et nydelig navn”, svarte han og smilte til henne. ”Si meg Erika, vil du bli med til parken med meg? Ha en piknik ute i det fine været?”. Hun tenkte seg litt om igjen, men svarte til slutt: ”Ja, det høres gøy ut!”. Hun fant fort jakken sin og var på vei ut døren da hun snudde seg for å vente på ham. ”Kommer du?”, spurte hun. ”Ja, jeg kommer straks, skal bare skrive ferdig en lapp som sier hvor vi er”, svarte han. Kort tid etterpå var de begge på vei ut fra hotellet og på vei mot parken. En glad, liten pike og en velkledd mann i dress, ingen kom noen gang til å mistenke ham. Aldri. Planen hans hadde virket helt perfekt til nå, og det skulle bare en smule mer til før alt var komplett. Marvin, du har vært et geni. Han gikk hånd i hånd med Erika, og hun ante ikke noe om hva som kom til å skje. Det hun ikke vet, har hun ikke godt av.

 

I samme øyeblikk hadde foreldrene hennes akkurat kommet tilbake til rommet deres og funnet en urovekkende lapp. En uvitende og glad Erika var på vei ut med en fremmed hun ikke kjente, og hun visste heller ikke hva hun hadde begitt seg utpå.

 

”Hvor skal vi?”, spurte Erika forvirret. Hun så at de gikk i feil retning og prøvde å stoppe, men Marvin dro henne videre med seg. ”Jeg tenkte vi kanskje kunne kjøpe en is først”, sa han og smilte falskt til henne. Det falske smilet overbeviste henne, og de gikk videre. Etter en halvtimes gåtur og mange passerte iskiosker begynte Erika å stoppe igjen. ”Det er en kjempegod iskiosk rett rundt hjørnet her”, lokket Marvin og var rettet mot målet sitt. Hun gav tilslutt etter igjen. De rundet hjørnet. Hun stirret forvirret rundt seg og det eneste hun fikk øye på var en stor konteiner. ”Her er det jo ingen iskiosk!”, utbørt hun forvirret. ”Nei det er det ikke, Erika”. Stemmen kom rett bak henne. Erika følte på seg at noe var galt. Hun skulle akkurat til å snu seg da en hånd la seg hardt rundt munnen hennes. Før hun visste ordet av det ble hun løftet opp og båret bort til konteineren. Hun prøvde å sparke fra av alle krefter, men mannen hadde et jerngrep rundt henne. ”Jeg beklager virkelig dette”, sa han før han åpnet lokket på konteineren og lempet henne nedi gapet av mørke. Jeg er virkelig lei meg Erika.

 

Marvin fant et tau i nærheten og bandt fast lokket slik at hun ikke kunne komme ut. Han visste at det var mulig å puste der inne, og det var en av grunnene til at han hadde valgt dette stedet å ha henne. En perfekt plan og et perfekt gjemmested. Om ikke lenge kom mobilen han hadde rappet fra et bord på hotellrommet til å ringe. Men først måtte han skaffe noe til Erika. Han hadde jo lovet henne en is, og han holdt som oftest løftene sine.

 

Erika lå i mørke og redselen krøp gjennom henne. ”Hva hadde hun gjort”, tenkte hun. Plutselig ble hun blendet av et sterkt lys. ”Her, ta denne isen”. Mannen gav henne en is som hun forsiktig tok imot. ”Jeg lovet deg jo en is”. Han prøvde å smile til henne gjennom den lille åpningen. Det så ikke ut til å muntre henne opp. Han lot det være en liten åpning og lente seg mot konteineren. Stillheten bredte seg utover og det eneste de hørte var knasking av kjeks fra isen. ”Hvorfor gjør du dette mot meg?”, spurte hun oppgitt tilslutt. ”Er det ikke opplagt da?”, svarte han henne. ”Jo, egentlig, du har forlanget løsepenger for meg, ikke sant? Men mitt spørsmål er fortsatt: hvorfor gjør du dette mot meg?”. Hun virket litt skremt og oppskaket. ”Jeg er i en vanskelig knipe, og dette er eneste løsning for å komme seg ut av den”. Han sa det som om det var en hverdagslig ting. ”Kan du si meg hva slags knipe?”, fortsatte hun med like ustø stemme. ”Vel”. Han tenkte seg om. Hun fortjener det.

 

Marvin åpnet munnen og begynte å snakke ut om fortiden sin, om hvordan han vokste opp med venner som tvang ham til å prøve ut forskjellige ting. Han fortalte at de truet ham hvis han ikke ble med på ting. Han ble deres forsøkskanin. Det endte tilslutt med at han ble avhengig av forskjellige typer narkotiske stoffer. Tilsutt tok det overhånd og han bestemte seg for å slutte på skolen. Foreldrene hans prøvde alt de kunne for å få ham vekk fra det. De satte ham på et rehabiliteringssenter men han rømte derfra og ble aldri sett igjen – til en dag da han ringte på døren til sin søster. Hun holdt ham skjult og hjalp ham gjennom de tøffe årene. Men det var tydeligvis ikke nok. Han begynte svakt på stoffer igjen og samlet opp store summer med gjeld som han ikke kunne betale tilbake. På samme tid giftet søsteren seg med en velutdannet mann. Etter hvert begynte hun også å bli lei Marvin og kuttet ham ut av livet sitt. Hun prøvde å true ham med å gå til politiet, men innerst inne hadde hun ikke hjerte til å gjøre det. Etter det gikk det bare nedover for Marvin og han begynte å kjøpe narkotika fra den største smugleren i landet og selge det videre. Dette gikk heller ikke så bra og han endte opp med å bruke alt stoffet selv. Nå satt han igjen med så mye gjeld at å kidnappe var hans siste utvei, ellers kom smugleren etter ham.

 

”Nå skjønner du kanskje hvorfor jeg valgte deg”. Marvin prøvde oppgitt å smile til Erika, men hun snudde seg vekk fra ham. ”Jeg vil hjem”, svarte hun bare. ”Du kommer snart hjem”, svarte han og prøvde å virke trøstende. Plutselig kvatt de begge av en høy ringelyd. ”Hallo”, sa han da han tok telefonen. ”Hvor er datteren vår?!”, spurte en hysterisk stemme i den andre enden. ”Ta det rolig, hun er helt i orden. Har dere det jeg forlangte?”, spurte han skarpt. ”Ja, men vi vil se datteren våres først”, fortsatte den hysteriske stemmen. ”Dere skal få datteren deres så fort jeg får pengene. Kun én av dere går i parken om nøyaktig en time, legger fra seg pengene på en benk i nærheten av et stort vann. Ingen politi, ellers ser dere henne aldri igjen.” Han la på, og fortsatte til Erika: ”Nå skal jeg ta deg ut fra denne konteineren, men du må love meg at du oppfører deg eksemplarisk når vi går tilbake til parken. Hvis ikke sverger jeg på du aldri kommer til å se mor og far igjen”. Han sørget for at beskjeden var oppfattet, og fikk henne ut fra konteineren. De gikk den samme veien tilbake til hotellet, bare at denne gangen gikk de i retning parken som lå i nærheten.

 

En time senere stod fru Smith ved et stort vann i parken. Frykten og fortvilelsen i øynene hennes fortalte at noe var svært galt. Som kidnapperen hadde forlanget var det ikke noe politi i nærheten av der hun stod, men han hadde ikke sagt noe om resten av parken. ”Så lenge han ikke oppdager dem”, tenkte hun stille for seg selv. En mann i dress kom bort til henne og kort med et høflig nikk i retning henne. Hun prøvde å virke mest naturlig og hilste tilbake. Han stilte seg ved siden av henne og de så utover vannet sammen. ”Datteren din er trygg, har du pengene”, hvisket han nesten uhørlig til henne. Hun ble veldig forskrekket og mistet pusten et sekund. ”Shhh, stille, ikke si noe, bare gi meg pengene”. Hun gjorde som han sa og fant fram pengene i en konvolutt fra vesken sin. Hun smøg konvolutten inn i hånden på mannen. ”Nå, det var da ikke så gale, var det vel? Nå henter jeg datteren din. Ikke noe tull mens jeg er borte, jeg er bevæpnet.” Han gikk sin vei og ble borte bak en stor busk. Plutselig kom Erika løpende fram og rett i armene til moren sin. ”Jeg har savnet deg så mye, mamma, og jeg skal aldri gjøre noe sånt igjen.” Fru Smith var sjeleglad for å få datteren sin tilbake.

 

Bak buskene stod Marvin og så på den gledesfylte scenen som fant sted rett foran seg. Nå som planen min endelig funket er det på tide å fordufte. Han visste at det ikke hadde vært nødvendig å lyge om pistolen, men han kunne ikke ta noen sjanser. Han snudde seg og skulle akkurat til å gå men gikk rett i noe. ”Ned på bakken og hendene ut”. Før han visste ordet av det ble han slynget ned på bakken. Deretter ble han satt på beina igjen og dradd bort til en politibil som ventet. Borte ved vannet så Erika på hva som skjedde og innerst inne følte hun nesten litt synd på ham. En mann som bare ville ha en ny sjanse i livet. Hun så tilbake på ham, der han satt i baksetet på politibilen og så tilbake på henne. Han formet noen siste ord med munnen: ”Jeg hadde ikke noe valg”.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish