Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
AngstSkriv ut Utskrift
En novelle om å føle intens angst.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym


Jeg har dekket til det røde togsetet med et ullteppe. I tilfelle det ikke er rent. Jeg er klam i hendene og kjenner kvalmen bølge gjennom meg. Jeg forsøker å tenke på noe annet, tar frem en bok og prøver å lese litt. Ute er snøen i full gang med å smelte.

Angsten. Det er trangt her. Mannen i setet bak glor på meg. Konduktøren hostet da han gikk forbi, han har en smittsom sykdom. Jeg vet det. Han tok i billetten min. Jeg føler for å vaske hendene, vil gå på toalettet, men hva om den som tok i dørhåndtaket før meg, var skitten på hendene? Jeg skulle kjøpt noe å drikke, men det er ingen automat her. Drikken står bak disken i kafèvogna, det vil si at jeg må snakke med personen som står der for å få kjøpt noe.



Jeg ser ut av vinduet igjen. Det er fettflekker på ruta. Spor etter barnehender. Skitne barnehender. Barn er bakteriebomber, snørrete, slimete, urenslige. Jeg vil flytte meg. Ser ikke annet enn fettflekkene. Det er et ledig sete tvers over gangen, jeg vil sette meg på det, men tenk om damen foran ser på meg når jeg flytter kofferten min dit? Om hun legger merke til meg. Å bli lagt merke til, det er noe av det farligste som finnes.

Jeg vil ikke bli sett på. Jeg får ikke puste. Om noen angriper meg bakfra... Jeg forsøker å konsentrere meg om utsikten. Vi kjører forbi en bilvei. Det er rart å se alle bilene. I hver eneste bil sitter det et unikt menneske, med egen vilje og egne tanker. Jeg ser små prikker i lufta. Ser mønstre på himmelen. Jeg ler. En høy, fremmed, hysterisk latter. Må hive etter pusten. Plutselig får jeg lyst til å synge. Jeg ler igjen, og klapper plutselig i hendene uten å ha kontroll over det. Må reise meg opp. Kan ikke sitte mer. Jeg vifter med hendene. Svarer ja på et spørsmål om det går bra. Synker ned i setet igjen. Lukker øynene. Forsvinner inn i meg selv. Er helt, helt borte.

Jeg kommer til meg selv. Ligger på gulvet med bekymrede øyne rundt meg. Har besvimt. En mann kneler ned ved siden av meg, spør om jeg skal ha vann? Jeg stammer frem et nei. Gulvet er møkkete. Jeg ser det. Sykdom. Bakterier. Jeg dør. Jeg kommer til å dø.

Mannen som sitter ved siden av meg, spør hvilken stasjon jeg skal til. Til Oslo, kunne jeg svart. Men jeg kjenner pusten hans i ansiktet. Han spytter når han snakker. Jeg kjenner det, små spyttdråper som borrer seg inn i huden min og ødelegger den. Så jeg mumler noe ubestemmelig til svar, og sjangler bort til setet mitt. Lufta er tung. Den vil ikke ned i lungene mine. Jeg får ikke lufta ned i lungene. Jeg kommer til å dø!

De ser på meg. Alle sammen. Blikkene skjærer meg i huden. Toget blir trangere og trangere, og blikkene presser meg ut av døra på Hamar stasjon.
Uten koffert.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish