Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
"Varulven" av Aksel SandemoseSkriv ut Utskrift
Referat og refleksjoner over Aksel Sandemoses "Varulven" utgitt i 1958. Så fakta om Aksel Sandemose.
Bokmål - Anmeldelse (bok, film...)Forfatter:



Del 1

Hovedpersonen i boka er tydelig den geniale forfatteren Erling Vik. Når Sandemose skriver i første-person så er det Erling sin side vi ser det fra. Felicia Venhaug er elskeren til Erling, og gift med Jan Venhaug. Senere i boka kommer det ut at Felicia elsker Erling, men at hun bare vil sikre han, passe på han, og ikke kunne finne seg i at han var i noen andres armer, men ikke kunne drømme om å ha han som ektemenn, eller far til barna sine. Så kom Jan, hun kjente han, de hadde til og med vært sammen om å ”slå mennesker i hjel” etter 2. verdenskrig. Hun skjønte at han var en riddersmann, at han var safe.

 

Som alle andre, har også Erling hatt Den Store Barndomskjærligheten. Da han var i rundt 16-årene møtte han Gulnare Svare. Gulnare var et par år yngre. Hun var datter av en velstående far, imens Erling var det stikk motsatte. Han var fattig, hun rik. Etter å ha truffet hverandre, så drar de på en slags piknik, ved vannet, helt alene. Så, etter å ha snakket en stund om livet, blir Gulnare rastløs, og får lyst til å bade, men prøver å slå fra seg tanken, helt til Erling sier at det ikke gjør noe om hun går alene og bader. Hun gjør så, og da hun kommer tilbake, blir det stille. Så går han og bader, han legger fra seg klærne på samme sted som hun hadde lagt sine, og han får henne ikke ut av tankene. Han gikk naken litt omkring på den varme sandstranden.

 

”Han padlet svakt med hendene for å holde seg i flytestillingen. Selv her i vannet kom det utslag på lengselen efter Gulnare. I det samme så han glimtet av kjolen hennes ved den store furuen bortenfor svaberget. Han trodde bare en gutt kunne finne på slikt. Han hadde lært at bare rampegutter gjorde det. Han hadde aldri hørt om jenter som kikket. Forbauset, skamfull og skremt var hans første impuls å drukne seg med det samme.” Dette er et utdrag fra situasjonen. Det gikk 31 år før de traff hverandre igjen.

 

Og da de traff hverandre igjen,år 1946, var anledningen at Erling hadde bedt ut Felicia og Jan til en hotellet kalt Bristol. Før ekteparet kom, tok en dame kontakt med han. Han kjente hun først ikke igjen, men når hun sier det rett ut, ser han de kjente ansiktstrekkene, i hans ungdomsdrøm. Så kommer det frem at mannen hennes ”foraktet” ham – som er akkurat det ordet Sandemose brukte. Han ville faktisk bli kvitt Erling. Da kommer det fram at Felicia og antakeligvis Jan, hadde drept mannen til Gulnare. Og Gulnare, og noen andre, hatt tatt livet av begge brødrene til Felicia.

 

Så går tiden litt, vi får vite om Steingrim. Den tredje kjærligheten til Felicia. Da vi fikk vite om han i boka, var han dø. Steingrim var den personen Felicia rett og slett ble lei av. Det kommer også fram at han ufrivillig ble moralsk, og at han gikk for Felicias skyld, for at hun skulle gifte seg med Erling. Han giftet seg senere med Viktoria Hagen, og trodde egentlig at man kunne skaffe seg en kvinne uten problemer. Hun var et såkalt varulv-følge.

 

Et sted der blir Varulven kalt verdenserobreren. Raskt etter det, så kommer det fram at de kjæreste tingene til Felicia blir stjålet. Felicia tror at det er Julie, datteren hennes. Fordi det virker som om det er uskyldig kjærlighet mellom Julie og Jan. Det vil si at de egentlig ikke er så veldig klar over det selv, men at de rundt, legger merke til det.

 

Så forsvinner Felicia mystisk bort. Forfatteren legger egentlig ikke noe vekt på hvordan Felicia forsvinner. Tankegangen på leseren generelt, settes over på at Gulnare. Det virker som Gulnare ikke klarer å komme over at Felicia myrdet mannen hennes. Det er ingen tvil om at det var Gulnare som drepte Erling. Etter det gifter Jan og Julie seg.

 

Varulven har vært til siden urtiden og har ikke noe kjønn, og er det som river og sliter i alle menn, og damer kan være følget til Varulven. Hvis du ikke er sterk nok, så taper du. Du blir ”sinnssyk”. Steingrim, en merkelig fin, og redd riddersmann, beseiret Varulven, så lenge den seieren kan seires. Men likevel, så var han selv gift med varulv-følget, derfor klikket det for han også. Varulven er sjalusien i mennesker.

 

Tor Anderssen er nesten Varulven selv. Felicia erter han ved å blotte seg selv i drivhuset. De har altså en ekshibisjonistisk lek. Jeg tenker at Tor Anderssen er som en sulten varulv i bur, imens Felicia står utenfor, å holder et saftig kjøttstykke opp for han.

 

Innledningspartiet starter med Erlings funderinger, som utløses av Torvald Ørjes besøk. Hele innledningskapittelet er viet til Erling Vik, og den planlagte romanen begynner med at leseren føres inn i hans tanker: ”Erling Vik satt og tenkte på at navn kunne bli en skjebnesvanger ting”

 

Midtpartiet i Varulven, der teksten brått endrer karakter etter de ti første kapitlene, virker som om det var tenkt som åpningen av romanen, siden den starter med en presentasjon av hovedpersonen.

 

Det siste ordet forklarer egentlig alt. Erling har funnet drømmetilværelsen, han kan velge mellom å være i Lier, og å delta i idyllen på Venhaug. Felicias kjærlighet og bundethet til ham blir beskrevet ofte.

 

Det finnes ingen rivalisering mellom Erling og Jan, for Jan har lagt sjalusien bak seg, og kuttet over strupen til Varulven. Varulven blir holdt tjoret av samtlige aktører, bortsett fra en, virker det som – Gulnare. Hun klarer ikke komme over at Felicia myrdet mannen hennes, eller at Erling valgte Felicia. Dette kommer tydelig frem i scenen på Hotel Bristol i 1946. Sjalusien kommer merkbart ut av Gulnares konfrontasjon med Erling, en sjalusi som virker mer ødeleggende for Gulnare enn krigskonteksten.

 

Den mystiske lappen fra Felicias håndveske – ”kunne jeg ta henne av dage med sort magi” kan rimeligvis bare sikte til nettopp Gulnare. I Felicias bryllup slås det fast at det var Gulnare som myrdet Felicia. Det finnes en ganske logisk grunn til dette, i og med at Felicia drepte mannen hennes under krigen. Men krigen har en temmelig lite viktig funksjon i romanen. Selv om Ørjes besøk i Lier utløser en rekke funderinger og betraktninger hos Erling, så har Felicias deltakelse i krigen nesten ingen rolle. Altså, den blir nesten ikke nevnt. Det samme gjelder hennes eventuelle refleksjoner over den. Det virker mer som om Gulnares sjalusi overfor Felicia som er drivkraften bak mordet.

 

Men likevel så får vi vite at Felicia har drept under krigen, sammen med Jan. Etter å ha lest litt, kom jeg på den tanken av at de var opprørere. At de var en del av motstandsbevegelsen, og fiendene deres var Gulnare og mannen hennes. Jeg husker godt at Gulnare sa at hun og mannen hennes fikset mat til oss i Norge. Jeg tenkte da at de ble samarbeidet med tyskerne. Og de som samarbeidet med tyskerne, fikk mat. Jeg tror dette var et av forholdene mellom Gulnare og Felicia. Fiende og venn. Venn og fiende.

 

En annen biperson som jeg ikke har skrevet så mye om, er Jan Venhaug. Jan tenker jeg på som en litt taus type. Rolig, og bekvem med seg selv. Han har tatt kverken på Varulven, og som også kan bety at han ikke er sjalu på Erling. Jan er som jeg har skrevet, gift med Felicia. Noe som tilsvarer at de har samme etternavn; Venhaug. Jeg fikk også følelsen av at Jan var en motstandsmann under krigen i Norge, men at han var en av de lure. Som holdt seg i skyggen av sånne som ”den berømte Max Manus”. Likevel får vi vite at han myrdet.

 

Miljøet i denne boka er noe helt for seg selv. Det Sandemose har skrevet, er kunst. Måten Sandemose skriver på, virker faktisk hellig. Måten han skriver på, er som om han har skrevet hele boka i et usedvanlig godt humør! Han skildrer naturen, og personene så utrolig godt, at man grøsser. Dette spiller en veldig stor rolle for miljøet. Personene i boken, virker for meg, nesten litt arrogante. Uansett virker stemningen vakker.

 

Jeg tror også at miljøet har mye å si på hvorfor den har så mange lesere. Den har både en kvinnelig og mannlig person i boka, leserne kan drømme seg bort, og forelske seg i. Erling en genial forfatter, alle damer kan ønske å ha omsorg for. Felicia, som alle menn ønsker å ha som omsørger.

 

Selv om Erling egentlig lever alle menn sitt drømmeliv, så er han ikke fornøyd med det. Han føler seg sperret inne i bur, med en gang han blir elsket. Og jeg skjønner han egentlig selv, og jeg tror de fleste menn gjør det. Jenter, og damer legger mye bak ordet ”elsker”. Du binder deg til og nesten ikke kunne smile til en annen dame, som virker attraktiv, før ”elskeren” din stirrer stygt på deg. Jeg tror det går andre vei også.

 

Dette legger vi utrolig godt merke til når Erling drar til Venhaug. Hvis Felicia prøver å bestemme (noe) over han, så skyver han henne vekk, og reiser. Dette skaper en litt rar stemning, der Felicia blir smådesperat etter å få snakket ut med Erling, og Erling bare ignorerer.

 

Dette forholdet her, ville ikke vært aktuelt på den tiden. En kvinne som har to menn hun elsker? Et trekantdrama mellom en kvinne og to menn? Dette var uaktuelt på den tiden. Det at Sandemose skrev om dette, gjorde nettopp dette revolusjonerende.

 

Kvinnens plass i romanen, er utrolig viktig. Kvinnene blir båret på en gullstol igjennom nesten hele romanen. Sandemose var også en av de få mennene i verden som hjalp til med å gi kvinner mer rettigheter. Han skjønte også, at de var vanlige mennesker som oss.

 

Her ser det nesten ut som om jeg tror vi lever for 200 år siden, men jeg mener at Aksel Sandemose hjalp kvinnenes framgang i samfunnet!

 

Med tanke på at boka ble gitt ut for første gang i år 1958, så er språket utrolig lett. Som oftest trenger man ikke å stoppe opp for å prøve å tolke meningen i teksten, men som nesten alle bøker før 2000 må man tenke litt, og lese det som står skrevet ganske tydelig mellom linjene. Dette gjør at Varulven er mer aktuell å lese nå på denne tiden, enn en annen bok som f.eks Sult av Hamsun som nesten ingen leser, utenom eldre som verdsetter god litteratur.

 

Motivet i boka? Motivet er at Erling elsker Felicia, som igjen elsker Erling, men også Jan som hun er gift med. Altså, det er et trekantdrama imellom de tre. Så forsvinner Felicia. Jan gifter seg med datteren, Julie. Erling flytter inn til gamle Venhaug, og skriver ”Det hendte i Felicias tid”.

 

Temaet her er definitivt kjærlighet. Det kan egentlig ikke diskuteres engang. Erling elsker Felicia, og hun Erling. Men istedenfor å gifte seg med Erling, så valgte Felicia og gifte seg med Jan, som var mer stødig. Erling var syk den tiden, og jeg tror at det var mye av grunnen til at Felicia valgte Jan ovenfor syke Erling.

 

Et annet tema her er makt. Jeg tenker at Felicia egentlig er litt maktsjuk, og med det er hun manipulerende. Istedenfor å gi slipp på Erling, og la Erling fare fritt, så vil Felicia ha Erling for seg selv. Hun vil ikke at han skal elske noen andre enn hun selv. Altså, Erling er nok klar over det, men tør ikke å si noe imot hun han elsker. For det er ingen tvil om det, Erling elsker Felicia. Men jeg føler at Felicia bruker det litt for mye, til sin egen fordel. Som f.eks det jeg nettopp skrev.

 

Erling er uten tvil et individ. Han drikker, han er en utrolig bra forfatter, og han elsker en kvinne som er gift. Hvor mange i verden lever slikt?  Det at Sandemose skriver om sånt, gjør denne boken moderne. Enhver person i denne boka er et individ. Alle personene har sine egne personligheter. De er unike, og de er ikke som folk flest. Ingen er egentlig som ”folk flest”.

 

Det siste jeg egentlig vil skrive, er hvordan jeg oppfatter denne boken. Jeg føler at denne boken har en litt selvbiografisk side. At Erling er Sandemose lik. Jeg føler at Sandemose hadde litt problemer, og at han elsket en kvinne som var gift. Men ikke like dramatisk som trekantdramaet i Varulven.

 

Min mening om Varulven av Aksel Sandemose

Det første jeg tenker på, når jeg tenker på boken Varulven, så er det natur- og personskildringene. De er rett og slett helt rå! Sandemose beskriver naturen så bra, at man skaper et helhetlig bilde av hvordan personene, og naturen ser ut.

 

Det andre som slår meg, er at jeg egentlig ikke har hatt noe særlig lyst til å legge boka fra meg ofte. Kanskje jeg er litt spesiell, men skildringene og hvordan situasjonene var, holdt meg interessert. Jeg ville vite hvordan det endte, og det endte bra! Slutten var litt mystisk, og det fikk leseren, i alle fall min, hjerne til å gå i spinn. Jeg følte bare at jeg måtte lese, og finne ut hvem som drepte Felicia! Likevel tok ikke mer enn et par minutter å finne det ut.

 

Det siste jeg tenkte på, som er ganske logisk, er at jeg noen ganger ikke helt skjønte hva Sandemose ville med noe av teksten han skrev. I starten skjønte jeg ikke helt hva han mente med at Felicia hadde drept. Først tenkte jeg at jeg måtte lese imellom linjene, men det var litt lettere enn det. Det stod jo bare rett frem. Jeg er usikker på om dette er bra eller dårlig, men jeg synes at det var litt dårlig at det ble skrevet så filosofisk. Noe det egentlig ikke var. En kvinne dreper et annet menneske?

 

Sist men ikke minst, så syntes jeg boka var bra. Altså, til å ha lest nesten bare spenningsromaner, og krim, og jeg er bare 15 år, så er dette utrolig. Sandemose klarer på en måte å dra med seg leseren igjennom hele romanen. Og når du blir dratt i land, så er du skikkelig lettet, og fornøyd. Fordi denne boka er den beste boka på 1950-tallet!

 

Del 2

 

Aksel Sandemose og hans forfatterskap.

Aksel Sandemose (født 19. mars 1899 i Nykøbing Mors, død 6. august 1965) var en dansk-norsk forfatter som skrev på riksmål, som er nåtidens bokmål. Han er mest kjent for romanen En flyktning krysser sitt spor, som introduserer begrepet Janteloven.

 

Aksel Sandemoses fødenavn var Axel Nielsen, men i 1921 endret han navn til Aksel Sandemose. Oppveksten i den lille byen Nykøbing på øya Mors i Limfjorden i Nord-Jylland ga stoff til en stor del av hans forfatterskap. Også hans tid som sjømann i de helt unge år preger hans bøker. Sandemoses mor var opprinnelig norsk, og omkring 1930 bosatte han seg på Nesodden utenfor Oslo. Han ble boende i Norge inntil 1941, da hans deltagelse i motstandskampen mot den tyske okkupasjonsmakten tvang ham til å flykte til Sverige. Etter andre verdenskrig vendte han tilbake til Norge, og bosatte seg på småbruket Kjørkelvik i Risør. Her ble han boende i ti år, men brøt opp da han mistet sin kone og en sønn. Han døde i København i 1965. Selv om han ble både født og døde i Danmark, regnes han ofte som en norsk forfatter. Aksel Sandemose er filosofen Jørgen Sandemoses far og kunstneren og forfatteren Iben Sandemoses farfar.

 

Anmeldelser: (Funnet på nett)

 

Spennende trekantdrama 

"Varulven" er historien om den aldrende einstøingen Erling Vik. Han har svikten en kvinne i sin ungdom og bærer på sårene etter denne historien igjennom livet. Sentralt i boken står også et blodig trekantforhold, sjalusi, misunnelse og destruktivitet. Også nazismeproblematikken er et vesentlig tema i denne fortellingen. Dette klarer forfatteren på en mesterlig måte knyttet inn i selve handlingen. Jeg synes dette er en historie som har utrolig mange gode egenskaper. Den er blant annet spennende, storslagen og vakker på samme tid. Boken blir av mange regnet som en av Aksel Sandemoses aller største romaner.
Dette er uten tvil en fortjent betegnelse. Jeg synes at dette er en roman som absolutt burde bli løftet frem oftere enn det som er tilfelle i dag og som fortjener mange nye lesere. Terningkast 5 av 6.

 

Dette er en litt mindre anmeldelse, og på dansk-norsk:
Mislykket roman. Besynderlig blanding af essays og lange enetaler af en forfatter der drømmer sig til en sorgløs tilværelse, hvor jalousi er ikke eksisterende.

 

Den siste skjønte jeg egentlig ikke helt.

Det Aksel Sandemose er mest kjent for er ”En flyktning krysser sitt spor”, som introduserer begrepet Janteloven.

 

Janteloven er en tekst, ikke offisielt en lov.

 

Janteloven lyder slik:

1. Du skal ikke tro at du er noe.

2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.

3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.

4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.

5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.

6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.

7. Du skal ikke tro at du duger til noe.

8. Du skal ikke le av oss.

9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.

10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

 

”Sandemose lot en av sine skikkelser, forfatteren Gunder Gundersen, uttale at mord og kjærlighet er det eneste som er verd å skrive om, fordi vi ikke tenker på annet. Både Det svundne er en drøm og Sandemoses øvrige romaner handler mye om nettopp dette. Noen av bøkene kan leses som psykologiske thrillere. Det gjelder både Det svundne er en drøm, Alice Atkinson og hennes elskere og Varulven. I En flyktning krysser sitt spor er det imidlertid ikke morderen det jaktes på, men motivene for drapet: Det er morderen selv, Espen Arnakke, som forsøker å forstå hvorfor han drepte John Wakefield. Poenget for Sandemose er ikke å konstruere underholdende kriminalgåter av typen “who dun'it”, men å studere morderens psykologi. ”

 

Dette er fra http://www.snl.no/.nbl_biografi/Aksel_Sandemose/utdypning
(store norske leksikon) fordypning i Aksel Sandemose.

 

”Poenget for Sandemose er ikke å konstruere underholdende kriminalgåter av typen “who dun'it”, men å studere morderens psykologi. ”Det sitatet der, er det som beskriver Aksel Sandemose best. Når Stieg Larsson skriver om mordet, skriver Sandemose om tankegangen bak mordet. ”Hvorfor?” Skriver Sandemose om, og Larsson skriver om ”Hvordan?”

 

Aksel Sandemoses betydning i litteratur historien

Sigmund Freud sin teori, gikk ut på at han fant ut at mennesker har en sjel. At problemer man har, kan være fra fortiden, og at man kan snakke ut, og bli kvitt problemene.

 

”Særlig hos danskfødte Aksel Sandemose tillegges barndom og oppvekst avgjørende vekt. Det demonstreres tydelig i romanen En flyktning krysser sitt spor fra 1933, som også er nyskapende formelt sett, med sitt gjennomførte brudd med en kronologisk framstillingsmåte.” et lite utdrag fra wikipedia.

 

Og selve Varulven, som jeg nettopp har skrevet om, har en stor betydning for etterkrigstidårene for litteratur. Fordi Varulven gir en psykologisk forklaring på landssvikproblemet.

 

Dette er egentlig ikke ukjent, men vi nordmenn tenker på Aksel Sandemose som norsk. Det slår oss egentlig ikke inn noe annet. Men Sandemose er født, og død i Danmark.

 

Min mening om Aksel Sandemose

Aksel Sandemose er en forfatter i sin egen sjanger. Som jeg sa istad, han er den typen som skriver ”hvorfor” og ikke ”hvordan”. Og jeg digger det. Det får deg til å tenke litt mer, får hjernen din i gang på en måte. Jeg elsker det faktisk. Jeg kan også tippe på at man blir mer intelligent av det, og ikke lese en bok der alt står skrevet i svart på hvitt. Sandemose skriver hvitt på svart.

 

Sandemose skriver også med ett lett språk, som er nesten helt bokmål, men på den tiden het det vel Riksmål. Han er filosofisk, og han er flink til å sitere. Han skriver om saklige ting, og ting som folk interreserer seg for. Ikke ting folk driter i. Derfor blir bøkene hans lest ennå.

 

Av en dårlig elsker blir det en god soldat.
- Aksel Sandemose




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish