Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Ivar Aasen og nynorskSkriv ut Utskrift
Omfattende oppgave med interessante detaljer om nynorsk og språkets far, Ivar Aasen.
Bokmål - ArtikkelForfatter: Anonym



Tidlig på 1800-tallet var Norge blitt en nasjon av skriveføre. Nå var ikke bare lesekunnskapen, men også skrivekunnskapen blitt allmenn. Den demokratiseringen av Norge som nå skjøt fart, fikk god drahjelp fra en skriftkultur som ble allmenn og jevnt dominerende. Folk flest tok til å skrive seg inn i skriftkulturen, og med det skrev de seg også inn i retning av en demokratisering av kunnskap og samfunn. En av hovedveiene til demokrati gikk nettopp gjennom språket - talt, skrevet, trykt.

 

En forståelse av at noe var norsk og skilte seg ut fra det danske, tok samtidig form. Spørsmålet ble om det danske skriftspråket skulle fornorskes, elle om det burde lages et nytt norsk skriftspråk. Mange av debattantene var utålmodige menn i tjueårene: hardingen Laurents Hallager 25 år, hadelendingen Gregerd Gougner Lundh 21 år, osloguttene Peter Andreas Munch 22 år og Henrik Wergeland 24 år - og så sunnmøringen Ivar Aasen 22 år. Bare en av dem gjorde noe med det…

 

Ivar Aasen ble født 5. august 1813 i Hovdebygda i Ørsta, som den gang hørte sammen med Volda. Ørsta ligger på Sunnmøre drøye en times kjøring fra Ålesund.

 

Ivar var 7 år yngre attpåklatt på en søskenflokk på åtte. Begge foreldrene døde tidlig. Moren da han var 3 år og faren da han var 13 år. Broren hans tok over gården og var veldig streng og krevende. Det ble noen harde år for Ivar som ikke likte fysisk arbeid.

 

Ivar lærte å lese uten store vansker og leste Bibelen og salmebøker. Som de andre i bygda fikk han ti skoledager i året. Ivar begynte allerede i 12-årsalderen å skrive dikt.

 

Etter konfirmasjonen var Ivar omgangsskolelærer og fikk videreopplæring hos en prest på Herøy. Senere var han huslærer på Herregården Solnør. Og det var her at han ble interessert i skriftspråk. Han satt og leste artikler som den senere historikeren P. A. Munch og nasjonalromantikeren Henrik Wergeland hadde skrevet mot hverandre. De tok for seg forholdet mellom norsk talemål og dansk skriftspråk, og drøftet om en kunne og skulle gjøre noe for å minke forskjellene mellom tale og skrift, slik at Norge kunne får et skriftspråk som lå nærmere norsk talemål. Wergeland talte for ei oppnorsking av det danske skriftspråket ved å ta opp ord dra dialektene. Munch mente at en slik framgangsmåte ville ødelegge språket. Dansk måtte være dansk, men man kunne kanskje lage et nytt skriftspråk bygget på en god dialekt og på gammalnorsk. Ivar Aasen fant disse artiklene svært interessante, og begynte å skrive ned sine egne tanker om temaet.

 

Ivar Aasen ville lage et nytt skriftspråk som hovedsakelig skulle bygge på alle dialektene. Aasen begrunnet dette med at det alltid gjorde han vondt å høre vårt talespråk bli krenket og ledd av. Den nasjonale grunnen var at vi ikke skulle slippe fra oss hjemmemålet, som han kalte en kostelig skatt fra fortiden og en hellig arv.

 

Aasen ble lei av å være lærer og ville videre i livet. Han hadde fordypet seg i to fagfelt; grammatikken og botanikk. Han hadde laget et herbarium med 500 blomster. Språkinteressen gjorde at han hadde satt opp en plan for reisingen av et nytt skriftspråk og laget en grammatikk over sin egen dialekt; sunnmørsmålet.

 

I 1841 tok Aasen med seg plantesamlingen og sunnmørsgrammatikken til Jacob Neumann i Bergen. Neumann var svært interessert i grammatikken og kontakten vennen Fredrik M. Bugge i Trondheim som var leder i Det kongelige norske Vitenskapers selskap i Trondheim. De var ute etter en som kunne granske det norske folkemålet, og Bugge ordnet nå at Ivar Aasen fikk stipend til å gjøre dette. Sommeren 1842 dro så Aasen til Trondheim der han la opp planen for granskningsferden sammen med Bugge.

 

Granskningsferden varte fra 1842 - 46. men han var og på årlige granskningsferder fram til 1868. på ferdene bodde han ofte hjemme hos en familie, og snakket mest mulig med folk for å høre hvordan dialekten var. På alle ferdene hadde han med seg dagbøker der han skildret natur og folk, og selvfølgelig språket.

 

Disse dagbøkene har jeg vært så heldig å få lese da jeg jobbet på Ivar Aasen tunet. Det første som overrasket meg da jeg begynte å lese i dagbøkene, var at alt var skrevet på dansk av en eller annen grunn hadde jeg forventet at Ivar Aasen skrev nynorsk, han er jo nynorskens far! Men det har seg altså slik at Ivar Aasen skrev aldri nynorsk bortsett fra da han skulle vise eksempler på nynorsk. Da han lærte å skrive lærte han dansk, som var det eneste alternative den gangen, så det var det som var naturlig å skrive for ham.

 

Men da jeg leste i disse dagbøkene leste jeg mest om da han var i Rogaland. Aasen var i Rogaland 7 ganger, og besøkte de fleste stedene i fylket, men bare den første gangen han var der var av lengre opphold, da var han her i 2 måneder. Naturlig nok er det denne ferden av lengre opphold han har skrevet mest om i dagbøkene. Han gjorde språklige studier og skriftlige nedtegnelser.

 

Ivar hadde mange forskjellige meninger om Rogaland. Noen steder syntes han var veldig vakre, da mest i Ryfylke. Stavanger skuffet han stort. I dagboken skriver han: ”Byen er mye større og styggere enn hva jeg hadde forestilt meg”.

 

Han oppholdt seg en god stund på Jæren i Time kommune. I dagboken skriver han at landskapet på Jæren er det minst behagelige han noen gang har sett. Han skjønner ikke hvor de vestlandske fjellene har blitt av. Han skildrer landskapet som mørkt og ensformig, som en havbunn som har blitt liggende for langt oppe. Han mente at levemåten på Jæren var simpel. Men tross i alt det han ikke likte var han svært fornøyd med oppholdet. Folk hadde vært hyggelige og det hadde vært lett for han å få innsikt i dialekten.

 

Til Aasens glede fant han ut at dialekten var mye mer norsk og gammeldags enn det han hadde trodd. Dialekten var enkel i formene, men hadde et viktig ordforråd. Det han syntes var mest påfallende var de bløte konsonantene, akkurat som i dansk. Mens vokalsystemet med sine diftonger og mellomlyder var ganske norsk, og ordforrådet var overraskende nasjonalt.

 

En annen ting Aasen opplyser i dagboken er at han må si seg enig i ryktene som tilsier at jentene i Stavanger-området er spesielt pene.

 

Her er eksempler på ord som han fant i Rogaland:

Ord

Forklaring

Område

andløgjen

adj. underlig, besynderlig af Udseende (om Personer).

Dalane

Flyssa

f. en Vaskeklud

Rogaland

higra

v. n. lee (om en dæmpet Latter)

Rogaland

knota

v. n. taleet affekteret fornemt Sprog.

Dalane

radla

v. n. snakke, sladre

Rogaland

Skògje-laatt

m. en høi Latter

Rogaland

 

Etter at Ivar Aasen hadde fått grammatikken og ordboka over folkemålet, samlet han seg fullt om arbeidet med å lage et skriftspråk, det som fikk navnet landsmål og som senere skulle bli nynorsk. Aasen begynte å kalle skriftspråket sitt for landsmål rundt 1850. i 1853 ga han ut ei bok på 120 sider som het ”Prøver av landsmålet”. Med ”Prøver av landsmålet” var det stort sett gjort. Det ble bare gjort noen små endringer etter det. Da det ble alvor med landsmålet, fikk Aasen raskt motstandere. Aasen prøvde å forklare at han bare ville at det skulle være mulig å bruke et skriftspråk som bygde på norsk tale. Han mente at folk etter hvert ville synes at det var mye lettere å skrive landsmål enn dansk.

 

En del folk som var positive til landsmålet ønsket bare at landsmålet skulle brukes i dikt, folkediktning og sanger som en del av nasjonalromantikken. Altså at det skulle fungere som et museumsspråk som var til pynt. Men dette var Ivar Aasen sterkt i mot, han var ingen fan av nasjonalromantikken. Han likte ikke måten de idylliserte bondekulturen. Han hadde selv vokst opp på bondegård, og fant ikke noe romantisk eller idyllisk ved det.

 

Aasen hadde fire hovedprinsipp som landsmålet skulle følge, og de var:

1. Det sams systemet i dialektene skulle komme til uttrykk.

Når formene i dialektene sprikte, valgt Aasen å legge vekt på de norrøne formene. Her er et eksempel:

höfud(norrønt)

 

hu:e(Austlandet)
hau (Trøndelag, Nord-Noreg)
hu:vu (Hallingdal)
hå:ve (Vestlandet)
haud (Sunnmøre)
hugu (Gudbrandsdalen)

 

hovud(nynorsk)

 

 

2. Sammenheng mellom ord med samme opphav skulle komme klart fram.

3. Likskap med dansk, dansk-norsk og svensk.

4. Normen skulle være fast.

 

Det har vært strid om landsmålet/nynorsk siden 1852 da Ivar Aasen første gang skrev offentlig at det trengtes et nytt språk. Senere skrev han flere viktige forsvarsinnlegg for landsmålet. Fra 1860-årene konsentrerte han seg mer om det vitenskapelige arbeidet og lot andre stå foran i striden.

 

I begynnelsen var motstanden overraskende stor, men senere gikk målfolket raskere frem enn det Aasen mente var klokt. Han fikk både oppleve at Stortinget gjorde landsmålet til offisielt skriftspråk i 1885 og at de første skolene tok i bruk landsmålet i 1890 - årene.

 

Aasen fikk raskt følge av flere. I løpet av 1850- og 60-årene dannet det seg landsmålmijø i Kristiania, Bergen og Trondheim, og en del intellektuelle prøvde ut skriftspråket.

 

Viktigst var dikteren og journalisten Aasmund Olavson Vinje som gav ut Dølen fra høsten 1858 - det første bladet på landsmål. De neste tiårene kom det flere og flere skrifter og blad på landsmål. Fra slutten av 1870-årene ble dikteren Arne Garborg ledende i den unge språkbevegelsen, og rundt hundreårsskiftet tok språkbevegelsen det endelige steget fra å være et elitefenomen i byene til å bli en folkebevegelse med nedslag i hele landet.

 

Den mektige filosofiprofessoren Marcus Jacob Monrad var en av de fremste landsmålsmotstanderne i 1850- og 60-årene. Monrad kunne godta landsmålet i dikt, folkelivsskildring og folkediktning, men han reagerte skarpt på Vinje som dro landsmålet ut av denne idylliske fremstillingen, og tok det i bruk som et vanlig språk i 1848. Monrad og de som var enig med ham, mente at det var umulig å bygge en sivilisert høykultur på et språk som ble brukt av bønder, og de så på landsmålet som et angrep på den kulturen og dannelsen som embetsstanden stod for.

 

Striden om landsmålet gikk inn i en ny fase da riksmålsbevegelsen ble til rundt hundreårsskiftet. Dikteren Bjørnstjerne Bjørnson var frontfigur i denne bevegelsen. Han hadde vært positiv til landsmålet i ungdommen, men vendte seg senere mot målreisingen med stor kraft og mente at landsmålet og bøndene stod i veien for framsteget og kulturen.

 

Knud Knudsen begynte det dansk-norske målstrevet i 1840-årene. Knudsen vokste opp på en husmannsplass i Holt ved Tvedestrand, han fikk seg likevel universitetsutdanning og var lærer ved katedralskolen i Kristiania det meste av livet. Han ville skape et norsk skriftspråk ved å endre det danske skriftmålet, og utgangspunktet for endringene skulle være det dansk-norske blandingsspråket til overklassen i byene; ”den dannede dagligtale”. Den viktigste kampsaken hans var de ”harde konsonantene” (p, t, k for b, d, g, i ord som løpe, bite og kake.) Han møtte mye motgang mens han levde (død i 1895), men oppnorskingsplanen hans ble langt på vei gjennomført med rettskrivingsendringene i 1907 og 1917. i begynnelsen samarbeidet Knudsen med landsmålfolket, men etter hvert tok han til å se på landsmålet som en trussel om oppnorskingslinjen, og på slutten argumenterte han ofte for oppnorsking med at det kunne demme opp for landsmålsframgangen.

 

Ivar Aasen, nynorskens far, ofret hele livet for nynorsk. Han fikk aldri noen familie. Han hadde ofte kjærlighetssorg. Noe som ikke er så rart, siden han fridde 3 ganger og fikk nei hver gang. Ivar Aasen døde i 1896, som en gammel mann, og ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Kristiania.

 

Etter reformen i 1938, hadde nynorsken størst utbredelse. Da måtte skolene bytte ut lærebøkene, og mange benyttet anledningen til å gå over til nynorsk. I 1943 brukte halvparten av landets skolekretser nynorsk, noe som omfattet en tredjedel av elevene. Fra 1950-tallet gikk andelen elever med nynorsk som hovedmål ned helt til det la seg på rundt 15 % i 1970-årene. I oktober 2009 hadde 13,2 % av grunnskoleelevene med norsk som morsmål nynorsk som hovedmål.

 

En undersøkelse i 2005 viser at det er 13 % av Norges befolkning som bruker nynorsk regelmessig. Blant fylkene i Norge har Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland nynorsk som administrasjonsmål og et flertall av nynorskkommuner.

 

Ut i fra hvor mange som har nynorsk som hovedmål i grunnskolen, er det flest nynorskbrukere på Vestlandet. Likevel er bokmålsbrukerne i flertall på Vestlandet også. Nynorskbrukerne utgjør 42,4 %. Dette skyldes det store antallet bokmålselever i de store Vestlandsbyene som Stavanger og Bergen. I Nord-Norge og Trøndelag finnes det praktisk talt ikke nynorskbrukere. Og her viser det hvor på Østlandet og Sørlandet nynorskbrukerne er lokalisert.

 

Her er prosentandelen på nynorskbrukerne i landsdelene og fylkene..

 

Bruk av skriftmål i det offentlige er regulert av «Lov om målbruk i offentleg teneste» vedtatt i 1980. Statlige organer har plikt til å utarbeide minimum 25 % av all skriftlig informasjon på nynorsk. Alle har i tillegg rett til å få svar på skriftlig kommunikasjon med det offentlige på sitt eget hovedmål. Statlige medier (NRK på TV og radio) har også plikt til å bruke et minimum av 25 % nynorsk i tekst og som normaltalemål, vedtatt av Stortinget i 1970. Dette blir for en stor del oppfylt ved at nyhetssendinger blir formidla på nynorsk normaltalemål.

 

Nynorsk er svakt representert i de fleste riksdekkende avisene i Norge. Journalister i Aftenposten, VG og Dagbladet må alle skrive på riksmål eller bokmål siden dette er avisenes redaksjonelle målform, men kronikker og leserinnlegg kan være på nynorsk.

 

Det har med jevne mellomrom dukket opp saker der elever i videregående skoler i nynorsk-dominerte områder har fått pensumbøker på nynorsk mye senere enn de tilsvarende bøkene på bokmål har kommet til bokhandlene, i en del tilfeller lenge etter at skoleåret har startet. Studenter som har registrert nynorsk som eksamensmålform ved universiteter og høyskoler har opplevd å bli forsøkt pressa til å skifte til bokmål som eksamensmålform for at foreleser eller administrasjon skal slippe å oversette eksamen til nynorsk. Dette er imidlertid å regne som et klart brudd på målloven.

 

Slike ting som dette, altså ting som gjør det vanskeligere å være nynorskbruker, kan i lengden føre til mindre nynorskbrukere. Ellers så har demografiske endringer hatt stor betydning for antallet nynorskbrukere; det har blitt sterk folkevekst i byene, og i byene brukes hovedsakelig bokmål.

 

Det typiske for et språk er at det blir brukt av få mennesker. I hele verden er det trolig godt over 6000 språk. 5000 av disse blir brukt av færre enn 100 000 mennesker. Omtrent 600 000 nordmenn skriver nynorsk. Det gjør nynorsk til et mindre brukt språk i Norge, og et mindre brukt enn det dominerende bokmålet, men trolig mer enn engelsk. Om nynorsk er et mindre brukt språk i Norge, er det likevel et stort skriftspråk globalt.

 

Selv om jeg ikke mener at flertallet i Norge skal skrive nynorsk, mener jeg at det er viktig at nynorsken blir tatt vare på. Jeg synes det er viktig at vi lærer å skrive begge målformene på skolen. Hvis jeg hadde levd på Ivar Aasen sin tid, er det ingen tvil om at jeg ville stått på hans side i målstriden.

 

Hva som kommer til å skje med nynorsken er ikke godt å si. Her ser dere en artikkel som omhandler at lederen av mållaget i Rogaland, har gitt opp kampen mot bokmålet. Han vil heller stå sammen i kampen mot engelsken. Mange vil gjerne si at nynorsken har tapt kampen mot bokmålet, men det vil jeg si meg uenig i. Hvis ikke nynorsken hadde blitt laget hadde bokmålet sett ganske annerledes ut. Begge skriftspråkene har tatt fra hverandre. Bokmålet har gradvis opp gjennom årene tatt mer og mer fra nynorsk, og omvendt. Et veldig godt eksempel er jo at det heter ”bokmål” og ikke ”bokspråk”. Jeg tror at nynorsken har lykkes så lenge det fortsatt går an å velge å skrive nynorsk. Og det var jo det Ivar Aasen ønsket.

 

Helt på slutten vil jeg bare tilføye at for dere som bare ikke får til å skrive nynorsk, så finnes det egne dataprogrammer som det går an a laste ned, hvor man kan oversette bokmål direkte til nynorsk. Og tro det eller ikke, men det finnes også egne firmaer som tar seg betalt for å oversette bokmål til nynorsk, og dette blir flittig brukt av staten, noe jeg synes er en skam.

 

Kilder:

”Viljen til språk” av Ottar Grepstad

”Lissoga åt Ivar Aasen” av Kjell Venaas

www.aasentunet.no

www.wikipedia.no




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish