Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Den stille klagesangSkriv ut Utskrift
Fortelling om andre verdenskrig og livet i Auschwitz basert på hva overlevende og guider i de forskjellige leirene har fortalt.
Bokmål - FortellingForfatter:



Forord

Dette er en slags hyllest til de uskyldige menneskene som mistet livet sitt under andre verdenskrig, og til de som mistet sine kjære.

Tankene går til de som sitter igjen med grufulle minner og tanker, og med glede over at det ikke kommer til å hende igjen.

For la for guds skyld dette aldri igjen komme til å skje, la aldri mer så mange uskyldige mennesker miste livet på grunn av sin legning, sin tro eller sin sykdom.

La mennesker få være mennesker og la deres rett til fred få vare evig.

Og la oss for all del aldri, noensinne glemme de forferdelige tingene som skjedde under denne seks år lange krigen.

Jeg har selv vært der, sett at det har skjedd.

Selv i min unge alder, skjønner jeg mer enn de fleste tror.

Jeg har lært å verdsette alt jeg har på grunn av denne krigen, men det hadde vært så mye bedre om det aldri hadde skjedd.

La oss for all del aldri glemme de tapre menneskene som mistet livet under kampene mot tyskerne, som kjempet for sin og hele verdens frihet.

Ingenting kan rette opp i de grusomhetene som skjedde, men vær klar over at de tyskerne som lever i dag, de fleste av dem, ikke har gjort noe galt, og at de syns det er like forferdelig som resten av verden.

For alltid vil denne krigen være like viktig, og la ikke kunnskapene, erfaringene og minnene fra de gjenlevende noen gang bli glemt.

Vi skal heller ikke glemme de tapre menneskene som ofret sitt liv for landet vårt.

Personene her er oppdiktet, men resten av historien har jeg hørt av overlevende fra de forskjellige leirene.

 

Kapittel 1

Det var ikke lenger noe vi kunne gjøre.

Tyskerne hadde fullstendig kontroll over oss, og ville vi ha en sjanse til å overleve, så tidde vi stille og gjorde som vi fikk beskjed om.

Jeg er 23 år og kom til verden 20 år før krigens start.

Pappa er 53, og mamma likeså.

Min søster har så vidt fylt tretten år.

Nå var vi altså atskilt, og ingen visste om vi skulle få se hverandre igjen, noen gang.

 

Vi bodde i et lite hus ikke så langt unna byen, og likte oss der.

Norge var et fint land å bo i, vi hadde mange venner og mer enn nok av mat.

Men mest av alt overlevde vi på kjærlighet.

Vi pleide å ha besøk stort sett hver dag, etter at pappa kom hjem fra jobb, og jeg og min søster kom hjem fra skolen.

Huset var lite og rødt, men vi trivdes her.

Det var en stor bjørk i hagen, som begynte å bli grønn, og som var prydet av vakre farger på høsten.

Vi hadde en stor hage, der vi dyrket alt fra poteter til gresskar.

Den ene veggen av huset var farget av sola, og var nesten rosa.

Men det gjorde ikke noe sa Henriette, for rosa var kledelig.

Jeg hadde egentlig aldri skjønt hva hun mente med det, men hun hadde heller aldri vært spesielt flink til å velge ord når hun skulle uttrykke seg om noe.

Mamma var hjemme og stelte huset, og nynnet og danset mens hun gjorde husarbeid, lagde mat eller stelte i hagen.

Hun var en veldig lykkelig person, og hvorfor skulle hun ikke være det?

Hun vokste opp i en familie full av kjærlighet, og fant selv en mann som elsket henne grenseløst.

Mamma hadde alltid vært en meget vakker kvinne, lys i håret, høy og tynn.

Menn hadde alltid vært interessert i henne, men hun giftet seg med pappa da hun var 18 år gammel, og siden den gang har det ikke vært noen andre i hennes varme, gode hjerte.

Pappa var en mann som alle levende og døde respekterte, ikke fordi han var streng og sur og fordi man måtte passe på hva man fortalte rundt ham, som med de fleste andre menn på hans alder.

Han så dessuten veldig streng ut, siden han var høy, grovbygd og muskuløs.

Og det at han var forholdsvis mørk hadde også sitt å si.

Nei, pappa var en mann alle elsket fordi han elsket alle.

Han tok godt vare på dyrene vi hadde, og han elsket familien sin så høyt at jeg nesten ble redd til tider.

Vi vokste opp under strenge vilkår, men vi hadde ikke noe i mot det, for vi visste mamma og pappa kun ønsket det beste for oss.

Søsteren min har arvet det pene utseendet sitt etter mamma.

Hun var også høy, tynn og lys i håret.

Dessuten var hun alltid glad, og passet alltid på at alle hadde det bra.

 

Alle elsket vår familie, og visste at det ikke fantes noe vondt i oss.

Derfor kom alle til oss hvis de hadde bekymringer eller annet de ønsket å snakke om.

Særlig ofte hadde vi besøk av den gamle enkekonen som bodde 100 meter fra oss.

Hun var en hyggelig gammel dame, som hadde mye på hjertet, og opplyste oss stadig om farer som virket så fjernt fra oss at vi bare smilte av det.

Hun fortalte oss om første verdenskrig, som hadde så brutalt tatt fra henne sin mann.

Hver gang hun var hos oss, fortalte hun om den kalde vinterdagen da mannen hennes hadde tatt opp kampen med fiendene, og dødd sin heltedød.

Og den historien hadde hun fortalt oss så mange ganger at vi til slutt lukket ørene når hun fortalte den.

Det var ikke fordi vi ikke trodde på det, eller fordi vi ikke respekterte hennes tap.

Men det var en virkelighet som var så fjernt fra våres solrike, varme dager.

Enken, som het Bjørg, pleide å være med oss i kirken på søndager.

For vi var jøder.

Det var forresten de fleste som levde her i denne lille solrike bygda.

 

Rundt huset vårt var det nydelig på våren og høsten, alle de utallige vakre fargene på trærne i skogkanten.

Eller den lilla, rosa og gule fargen som solen farget det lille fjellet på andre siden med.

Aldri kunne noen glemme dette synet, for det er få steder i verden der solnedgangen er like vakker som denne.

På den tredje siden, så vi byen.

For vi bodde nemlig såpass tett ved byen at vi kunne gå dit, for vi hadde ikke bil.

Men det hendte likevel at vi spente på hestene hvis vi skulle handle så mye at det ville bli unødvendig tungt å bære.

På den fjerde siden så vi innhengningen til hestene, med tre vakre trær som skygge.

Og gresset var så grønt at man ikke skulle tro det var ekte gress i det hele tatt.

Jeg trivdes så godt her, det gjorde alle.

Det virket utenkelig at vi noen gang måtte forlate denne idyllen.

 

Året er 1939, og vi hadde hørt litt om at krigen hadde begynt og om diverse forferdelige ting som hadde hendt mennesker bare denne korte tiden krigen hadde vart.

Vi hadde hørt at jøder var den gruppen mennesker som var mest utsatt, uten at vi skjønte hvorfor, vi hadde jo ikke gjort noe galt.

Noen uker senere begynte vi også å legge fluktplaner om krigen skulle komme hit, og tenkte at vi kunne rømme over fjellet og til Sverige.

Lite visste vi om hvor brått krigen skulle komme på oss.

Men alt dette virket så fjernt.

Norge hadde jo stått utenfor første verdenskrig, så hvorfor skulle de plutselig blande seg nå?

Dessuten ble det sagt at Norge skulle forholde seg nøytrale også denne gangen.

Likevel ble det trent opp soldater på alle kanter, man kunne jo aldri vite.

Norges kyst var jo viktig for tyskerne.

Jeg vurderte en stund å verve meg selv, men slo det fra meg da jeg aldri hadde trodd krigen skulle komme hit.

 

På kveldene pleide vi å sitte og snakke om hva vi hadde gjort den dagen.

Og det gjorde vi også denne kvelden.

Det var en mørk dag i april 1940, vinden ulte utenfor som så mange andre aprildager.

Det begynte å nærme seg vår, og alle var glade og gledet seg til en varm sommer etter en kald vinter.

Vi satt og snakket mer på krigen.

Alt vi kunne, var å håpe på at den ikke kom hit, og at tyskerne ikke skulle ta oss.

For vi hadde hørt noen historier her, om hva tyskerne gjør med jødene.

Vi visste ikke helt om vi skulle tro på det eller ikke, men vi visste på en måte inne i oss at det var sant.

At folk faktisk kunne være så hjerteløse.

Familien vår, som hadde så mye medfølelse ønsket å hjelpe, men det var fortsatt lite vi kunne gjøre.

Og krigen hadde enda ikke kommet hit, så vi fikk bare stått og sett på.

 

7. april kom, og søsteren min, Henriette hadde bursdagen sin.

Hun var så lykkelig, for nå var hun endelig tretten år, og for et smil hun bar om munnen hele dagen.

Jeg ble så lykkelig av å se henne smile, og jeg kunne ikke forestilt meg en mer lykkelig og fredfull dag, denne varme, solfylte dagen i april.

Mamma hadde stått opp tidlig og bakt en kake til henne, og sammen gikk vi inn på rommet hennes og sang for henne.

Hun spratt opp som en solstråle, og så ut som en lykkelig kråke.

For søsteren min klarte nemlig ikke å ligge rolig om nettene, og det så alltid ut som om det hadde vært et katteslagsmål oppe i hodet hennes hver morgen når hun sto opp.

Derfor kalte vi henne kråka.

Jeg rakte henne gaven min, en gave jeg hadde lagd på skolen.

Det var en boks laget av tre, med utskjæringer på, som hun kunne ha smykket jeg visste mamma og pappa skulle gi henne.

Vi hadde ikke god råd, det hadde vel egentlig svært få på denne tiden, men vi tok oss alltid råd til å gi hverandre fine gaver til bursdager.

Og mamma bakte alltid kake.

For noen år siden hadde vi hatt så dårlig råd, at vi ikke hadde hatt råd.

Og da hadde mamma tatt gjørme i en kakeform med gress oppå.

Så hadde hun kommet leende inn på rommet mitt og sa ”råd eller ikke, kake skal det bli”

Alle hadde ledd til de nesten ikke fikk puste.

Og det var nok for resten av dagen, mamma kunne det med å få folk til å le.

Hvilken gave er vel ikke det?

Den høstdagen kom jeg aldri til å glemme!

Vel, søsteren sitter og smiler som en sol i senga si, der hun slikker krem av fingrene sine, å fortelle hvor vakkert smykket hennes var, og hvor takknemlig hun var for boksen.

 

Kapittel to

Tidlig om morgenen den 9. april, banket det hardt på døren vår.

Pappa sto opp, og åpnet døren.

Vi hørte harde, strenge stemmer som snakket et språk ingen av oss forsto.

Vi oppfattet få ord, og skjønte snart at dette var nazistene som sto for dør.

”krystallnatten” hadde vi enda ikke hørt om, siden vi ikke bodde i byen, men vi skjønte straks at nå var ikke Norge lenger i fred.

Pappa kom opp til oss, med et merkelig uttrykk i ansiktet, og vi skjønte at her var det noe som ikke stemte, og at vi ikke lenger skulle få leve det lykkelige livet vi hadde levd hittil.

Vi ble pakket inn i biler, med det vesle vi fikk ha med oss, og lurte på hvor vi skulle.

Men vi var ikke tillatt å snakke.

Sjåføren var en høy mann, men i motsetning til mannen som satt ved siden av hadde han snille, forståelsesdulle øyne.

Mannen ved siden av, var høy, og ganske kraftig, men jeg tror det var mer av muskler enn av fett.

Etter cirka en halv time i bilen, kom vi frem til et stort hus, der skulle vi tilbringe den neste timen, sammen med hundrevis av andre jøder.

Her fikk vi en gul stjerne på brystet, og fangedrakter.

Vi skjønte ingenting, og lite ante vi om at disse stjernene skulle avgjøre så mye av vår fremtid.

 

Vi ble atskilt.

Pappa og jeg til den ene siden.

Kvinner og barn skulle til den andre siden, og der og da visste vi ikke hva som kom til å skje videre.

Det eneste vi visste, var at vi kom til å bli fraktet bort med de vognene som sto der.

Det sto rekker på rekker med tog, men likevel kunne vi ikke skjønne at man skulle få plass til alle de menneskene som stod på denne parkeringsplassen inn i de vognene samtidig,

Vi konkluderte med at de antageligvis skulle kjøre noen først, for så å hente de andre.

Pappa og jeg så mamma og Henriette ble stablet inn i små, trange vogner, som sikkert var lagd for ti personer.

Men det måtte være minst 30 inne der.

Deretter spylte noen soldater vognen med vann, uten at noen av oss egentlig skjønte hvorfor.

Men vi tenkte at da ble de tatt godt vare på, og fikk sikkert overleve, for de kunne da ikke være så hjerteløse mot kvinner og barn?

Stablet med så mange mennesker det er mulig, eller ikke, inni en trang vogn.

Det ble trangt, og en gammel mann som tyskerne regnet for å være arbeidsdyktig, døde inne i vognen.

Han ble kvalt.

Det var nesten ikke luft, bortsett fra den lille brisen som kom inn fra de små sprekkene i vognen.

Togreisen var uutholdelig.

Vi stod nærmest oppå hverandre, i små ”kasser” som egentlig var til for å frakte produkter.

Ikke mennesker!

Omsider kom vi frem, og vi ante ikke hvor lenge vi hadde stått inne i togene, kanskje et kvarter, kanskje tre timer.

Det føltes i alle fall som en evighet.

Idet vi gikk ut av togene fikk vi se ett enormt sted, med mange små ”hus”.

Det var piggtrådgjerder overalt, og på porten stod det ”arbeit macht frei”.

Dette visste vi hva betydde, og det gikk kaldt nedover ryggen min, for nå hadde vi kommet til det stedet vi hadde hørt historier vi ikke trodde på om.

En av soldatene informerte oss om at nå hadde vi kommet til Auschwitz.

 

Vi ble innlosjert i brakker, og igjen ble vi mange flere enn det egentlig var plass til.

Jeg ble satt på en annen brakke enn pappa, men vi lå likevel ikke så langt unna hverandre.

Ingen hadde ant at dette var så ille, for det så jo ganske idyllisk ut i forhold til det vi hadde blitt fortalt.

Brakken jeg ble satt på, var som alle andre av stein, og sengene av tre.

Der var det mennesker som hadde vært der et år allerede og som så syke ut.

Og da var det slutt på idyllen, for fangene fortalte meg litt av hva som foregikk der, og det var langt fra idyllisk!

Jeg ante fred og ingen fare da vi skulle legge oss den kvelden.

Selv om det ble trangt, ble det i alle fall ikke kaldt å ligge her, og selv hvor hard det var å ligge på de bare treplankene, så var jeg utslitt etter togreisen, og sovnet med en gang.

Men etter en liten stund våknet jeg av at det var noe som rant ned i ansiktet mitt.

Jeg åpnet øynene, og så at det var brunt, illeluktende og flytende.

Og jeg skjønte med en gang at det var avføring.

En av de mennene som hadde vært der lenge fortalte meg at de kun hadde noen sekunder på seg til å gå på do hver dag, og at det i tillegg ble servert dårlig mat på møkkete tallerkener, og at mange dermed ble dårlige som følge av dette.

Deretter fortalte han at her gjaldt det å komme først til mølla for å få seg en plass øverst.

 

Jeg fikk overlevert et brev fra mamma, som en av de norske soldatene her hadde hjulpet meg å få smuglet inn.

Det var langt, og var skrevet på dopapir med kull, og slik stod det nøyaktig:

”kjære sønn, jeg vet ikke om du er i live, ei heller om dette brevet vil nå frem til deg, men jeg vil nå likevel forsøke.

Din søster og jeg har kommet frem til et sted kalt Ravensbrück.

Det er en vakker sjø her, men den får vi dessverre aldri sett.

Vi har hørt at noen har forsøkt å drukne seg her, og jeg forstår hvorfor.

Det er liten tvil om det er her jeg kommer til å dø, og derfor vil jeg fortelle deg nøyaktig hvordan det er her, sånn at du som er ung og sterk og som har en sjanse til å overleve det her kan fortelle det videre til andre.

Vilkårene her er helt forferdelig, som ventet.

Når vi endelig kom oss ut fra de trange togene, måtte vi vente på en stor åpen plass.

Her var det også mange gravide kvinner blant oss, og jeg ville så gjerne hjelpe, men fikk ikke lov.

Sju av dem fødte mens vi satt her og ventet.

Og alle ble straks tatt fra barnet sitt.

Tyskerne brukte dem som fotballer rett foran mødrenes øyne, og jeg kan ikke forestille meg den smerten disse mødrene måtte føle!

Som du sikkert skjønner døde disse nyfødte fort.

 

Sendere ble vi fortalt at noen av de andre nyfødte ble druknet i do eller fått hodet sitt slått inni en stein eller annet.

Kjære sønn, det er med tungt hjerte jeg forteller deg dette.

Jeg vil så gjerne fortelle deg at vi har det bra her, men du fortjener å få vite sannheten.

Kvinnene her blir slått og voldtatt.

Tyskerne bruker oss akkurat som de selv vil, og gjør vi motstand, er det akkurat det samme som å stirre døden i hvitøyet.

Å kjempe for rettferdighet her inne, er det dummeste man kan gjøre.

Om du ser faren din, vis dette brevet også til ham.

I tilfelle vi aldri sees igjen, så takk for alt, og glem aldri at jeg og din søster elsker dere svært høyt, og at vi alltid vil være med dere.

Dette er nok det siste brevet og kontakten jeg vil ha med dere for min del.

- din kjære mor”

Noen dager senere kom den samme soldaten som hadde overlevert brevet til meg og fortalte meg at mamma og Henriette hadde blitt gasset i hjel, men at de hadde dødd sammen, og inntil hverandre.

Det føltes nesten godt å vite at de hadde fått slippe det helvetet de hadde levd i.

 

Og ting var ikke det spor bedre her i Auschwitz.

Vi blir behandlet som dyr.

Det er ikke lenger igjen gress her, bare gjørme, siden alle har spist opp det gresset som hadde vært her.

Vi må ligge mange flere enn det er plass til i hver køyeseng, og det gjelder å komme først, så man får lagt seg øverst.

Mange her har nemlig fått løs mage og diverse her inne, og siden man bare har noen sekunder til å gå på do hver dag, så sier det seg selv hvor man må gjøre sitt fornødne.

Disse sengene er det også sprekker i, så alt renner tvers igjennom.

 

En dag gjorde en av de mennene som ligger i samme brakke som meg motstand mot to tyskere.

Han ble tvunget til å tømme doen, som bare besto av en halvmeter dyp, lang betongkasse av noe slag, der tusenvis gjorde sitt fornødne hver dag.

Denne mannen nektet, og det ville selvfølgelig ikke tyskerne ha noe av, så de dyttet ham oppi griseriet, og hver gang han prøvde å komme seg ut, sparket de ham nedi igjen, helt til de fikk ham til å tømme doen.

Og her var det ikke snakk om noe dusj etterpå.

Jeg fikk vondt inni meg når han fortalte dette om kvelden, og jeg fant det best å gjøre som disse umenneskelige soldatene sa jeg skulle.

 

Dagene gikk, og jeg ble tynnere og tynnere etter hvert som tiden gikk.

Vi fikk nesten ikke mat og ei heller drikke, i tillegg til at vi måtte arbeide hardt.

Hele dagen arbeidet vi med forskjellige oppgaver, hardt arbeid.

Jeg hadde ikke sett pappa på noen dager og begynte å bli sterkt bekymret, kanskje han allerede hadde gått bort?

For hans egen del håpet jeg på en måte det, for nå hadde vi levd i dette helvetet i seks måneder, og alle drømte om en fjern frihet.

Frihet virket for langt unna til å være sant, og jeg kom til å tenke på Bjørg, og mannen hennes.

At historien hennes var for vond til å være sann, men dette sprengte alle grenser for hva som egentlig var mulig.

Aldri hadde jeg forestilt meg at den trygge verdenen som jeg levde i, kunne forandre seg til et helvete så fort.

 

Neste dag gjorde vi akkurat det samme som alle andre dager.

Vi stilte opp, og ble telt opp, alle som en.

Det var en fredag, dagen da legene kom og plukket ut de som var arbeidsdyktige.

De som ikke var det hadde samme skjebne som søsteren og moren hans.

Jeg ble stadig svakere, og ble samtidig mer usikker på om jeg kom til å bli sendt i døden eller videre i dette helvetet.

Ei visste jeg om jeg ville dø eller leve, om jeg i det hele tatt kom til å overleve krigen.

Vi ble kledd av og gikk nakne rundt i ring, for at legene skulle få plukket ut dem de skulle.

Det var like nedverdigende hver gang, men heller det enn å bli sendt i gasskammeret for så å bli brent.

Jeg passerte testen denne gangen også, heldigvis, for jeg hadde brått bestemt meg for at jeg skulle overleve dette for å kunne fortelle min historie videre.

Sykepleierne på sykestua var til stor hjelp, uten dem hadde jeg nok ikke overlevd, for en dag ble jeg riktig syk.

 

Jeg gikk til sykestua, i uvisshet om jeg kom til å bli drept der.

Man kunne jo tross alt bare ligge der i to-tre dager hadde jeg hørt, før man bare var til besvær og ble drept.

Men når jeg kom dit, oppdaget jeg at to av dem var norske, og skulle ta seg av meg.

Jeg ble utrolig lettet, og de tok seg av meg i to uker, beskyttet meg mot døden.

Hadde det ikke vært for dem hadde jeg ikke hatt en sjanse.

Mens jeg lå der ble jeg vitne til ting jeg enda kan se klart for meg den dag i dag, de mest grusomme medisinske forsøk ble utført på forsvarsløse mennesker.

Det gikk spesielt ut over tvillinger, uten at jeg helt vet hvorfor.

Og daglig så jeg det ble båret ut døde mennesker fra rommet der forsøkene foregikk.

Omsider ble jeg friskmeldt igjen, og slapp å se på det som skjedde her inne, selv om ting ikke var det spor bedre på utsiden.

Jeg hadde i alle fall fått hvilt ut litt, og var klar til kamp igjen.

Kampen for livet.

 

Jeg forestilte meg den varme solen hjemme, de nydelige blomstene som mamma alltid passet så godt på.

Den myke skyggen i skogkanten bortenfor huset vårt, og den søte smaken av te på tungen ute i skyggen under bjørka.

Men mest av alt tenkte jeg på den nydelige solnedgangen over fjellet.

Jeg tenkte tilbake på den tiden da det var pappa, mamma, Henriette og meg.

På den tiden da vi alle var lykkelige og fredfulle og ikke måtte kjempe for livet våres dag og dag inn.

 

En sen ettermiddag kom Gunnar, som også delte brakke med meg svett og sliten inn igjen.

Han gråt og var helt forferdet.

Jeg hadde aldri sett ham ute på veiene der jeg arbeidet, og hadde heller ikke spurt ham om hva han gjorde.

Han hadde ei heller fortalt noe.

Men nå kom alt på en gang.

Den som trodde han hadde en ille jobb med å reparere veien, ble takknemlig.

Gunnar arbeidet nemlig med å få de døde menneskene fra gasskamrene og inn til krematoriet.

Etter han hadde fortalt det, så begynte han å fortelle fra det som virket for evigheter siden, tiden da han var like gammel som jeg er nå, og før krigen startet.

Han og en annen som jeg ikke oppfattet navnet på hadde vært venner og naboer siden de kom til verden, de var dessuten like gamle.

De hadde delt alt, og snakket og vært med hverandre hver eneste dag.

I dag hadde han gjort jobben sin, men denne gangen hadde denne beste kameraten hans også vært en av de døde.

Nå vurderte han selv å bare gi opp kampen, og bare la seg skytes eller gasses.

Hele familien hans hadde blitt drept, og nå hadde han ikke lenger noe igjen å leve for.

Jeg følte så med ham, og visste ikke hva jeg kunne si for å trøste ham.

Hvis noe i det hele tatt kunne det!

 

Det var en helt vanlig dag i leiren, og vi arbeidet ute på veiene igjen.

Plutselig hørte vi et skrik vi aldri skulle glemme lyden av.

Det var en av de få kvinnene som var her.

Hun og mannen hadde fått jobbe sammen tidligere på dagen, og vært overlykkelige.

Men det skulle vise seg bare å være for at hun skulle få se på at mannen hennes sakte skulle tortureres til døde.

De var noen jævler på å torturere, de tyskerne!

Jeg kjente hatet vokste i meg dag for dag, og jeg visste det ikke var noe jeg kunne gjøre med det, uten og blir drept selv.

Dessuten var det for mange av dem til at det hadde gått an å rømme etterpå.

Så jeg måtte leve med det, dag for dag.

 

Kapittel 3

Vi så på at de hvite bussene som pleide å komme med mat og drikke komme mot leiren.

De kom brummende og ristende.

De var ikke i særlig god forfatning, men, hei, det var da mat!

Og ikke minst mennesker som brydde seg litt om det som skjedde rundt, og om medmennesker.

Denne gang skulle de hente mennesker.

Et håp tente seg inne i meg, og jeg tenkte at endelig var jeg reddet, jeg skulle få komme hjem igjen.

Men sånn var det ikke, bare noen av de stakkars menneskene her skulle få komme hjem til sine kjære.

Jeg så med et lengselsfullt blikk etter bussene som reiste mot solnedgangen, og tenkte på hvor heldige disse menneskene som satt på disse bussene var.

På følelsene de hadde i seg nå, og på den gleden de måtte føle.

 

Det ble ropt opp over høytalerne som vi hatet så mye, først fikk vi ikke med oss hav det var, men så skjønte vi at krigen virkelig var over.

En av de som bodde i samme brakke som meg hadde også vært der like lenge, og jeg skulle til å vekke ham for å fortelle den gode nyheten siden han lå der og sov.

Men uansett hvor mye jeg rev og slet i ham, så våknet ham ikke.

Og det var med tårer i øynene, for andre gang denne dagen, at jeg vendte meg fra ham.

Kanskje han døde av sjokk da han fikk vite det, men mest sannsynlig var det at han hadde dødd av sult og utmattelse.

Peder, en av de som lå i samme brakke som meg kom og ga meg en stor og lang klem.

Han så på meg med tårer i øynene og sa ”leit at alle i familien din er gått bort, men gratulerer! Du bør være stolt av at du har klart deg gjennom dette helvetet, selv over fire år. Du er nok av de få”

Alt jeg klarte å presse frem var ”takk”.

Jeg gråt av glede da jeg fikk se de hvite bussene komme på rekke etter rekke inn i leiren.

Nå visste vi at nå var det over, nå var det endelig vår tur til å bli reddet, og kanskje, bare kanskje, få møte de vi før krigen hadde vært så glad i.

Jeg visste at jeg var alene, mamma, Henriette og pappa var døde, men kanskje var noen av kameratene mine fortsatt i live.

 

Da jeg kom tilbake til hjemmet mitt, hadde uthuset blitt brent ned, og ute på jordet lå den ene hesten, død.

Når jeg gikk litt nærmere så jeg at det hadde blitt skåret av biter fra den, sikkert av sultne norske borgere, og jeg kunne ikke klandre dem.

Det hadde visst vært dårlig med mat og penger her under den tiden jeg var i Auschwitz.

Den vakre bjørka som hadde stått i hagen hadde også blitt hogd ned.

Jeg gikk over til Bjørg, men der var det ikke lenger noe hus.

Jeg gråt, gråt for fedrelandet mitt, og angret straks på at jeg ikke hadde meldt meg inn i en eller annen motstandsgruppe.

Deretter dro jeg inn til byen, for å fortelle andre om det grusomme jeg hadde opplevd, og med et håp om å finne en sjel jeg kjente.

Over alt sto folk og gråt, noen av glede for å møte sine kjære igjen, andre av sorg for å ha mistet sine.

Freden hadde lagt seg over det nydelige hjemlandet mitt.

 

 

Etterord

Leirene Auschwitz og Ravensbrück står den dag i dag der. Den vakre sjøen ved Ravensbrück blir kalt tåresjøen, og det har blitt lagt ned mange tusen blomster her. Det er viktig å huske og gjenfortelle. Jeg anbefaler på mitt sterkeste å ta turen til en eller flere av disse leirene, for å se det med egne øyne, og virkelig forstå.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish