Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Den kalde krigenSkriv ut Utskrift
Sammendrag av den kalde krigen.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter:



Begrepet kald krig var noe nytt og betegnet en situasjon hvor to parter var i strid på alle måter bortsett fra at de ikke slåss. Den kalde krigen var “krigen uten krig”. Partene bygget opp allianser over det meste av verden og involverte seg i en rekke stridigheter og konflikter rundt om i hele verden. Direkte og altomfattende krig mellom de to hovedmotstanderne brøt imidlertid aldri ut, selv om det var nære på ved flere anledninger, som for eksempel Koreakrigen på 1950-tallet og Cubakrisen i 1962. Samtidig var ikke den kalde krigen bare en sammenhengende krisetid. Forholdet mellom de to partene vekslet hele tiden mellom tilstramming og avspenning.

 

Den kalde krigen brøt ut for alvor etter den 2. verdenskrig. De første konfliktene dreide seg blant annet om kampen om makten i Øst- og Sentral-Europa. Det ble etter hvert en skarp todeling av Europa, med den 3. verden som arena for rivalisering mellom stormaktene. Winston Churchill kalte denne splittelsen av verden “Jernteppet”. Opprinnelsen til den kalde krigen går tilbake til 1917 og revolusjonen i Sovjet.

 

I 1917 tok kommunistene makten i Sovjet. De store vestlige landene, USA, Storbritannia og Frankrike så på kommunismen som en stor trussel, og sendte tropper til Sovjetunionen for å slå ned på den. Det greide de ikke. Arbeidere i mange land så på Sovjetunionen som et stort forbilde, og det sovjetiske kommunistpartiet støttet kommunistpartier i andre land og jobbet for en verdensrevolusjon. Det var en splittelse mellom øst og vest, kommunisme mot kapitalisme. Til tross for alle motsetningene mellom Sovjetunionen og USA, så kjempet de sammen mot Tyskland under andre verdenskrig fra 1941. Men med en gang Tyskland var slått dukket de gamle motsetningene opp igjen.

 

I 1946 sa Stalin i en samtale med den amerikanske ambassadøren i Moskva ”Vi kan ikke bare for et minutt glemme den grunnleggende sannhet at vårt land fortsatt er den eneste kommuniststat i verden. Jeg er overbevist om at de kapitalistiske landene ikke vil hvile før de har ødelagt oss” Både USA og Sovjet ville at deres eget styresett skulle gjelde i alle land og begge sider ville hindre at den andres ideologi ble spredt til andre land, og voktet nøye på hva den andre parten tok seg til.

 

Mot slutten av krigen ble det holdt fredskonferanser som hadde som mål å sørge for at Tyskland aldri mer skulle få true freden i Europa. Seierherrene ble enige om at Sovjetunionen skulle ha innflytelse i Øst-Europa og Polen skulle gi fra seg områder i øst til Sovjet, og få områder i vest fra Tyskland. Sovjetunionen hadde lidd mest, og ville sikre seg at det fikk ”vennligsinnede” naboer. Det ble klart at Sovjetunionen ønsket kommunistiske regjeringer i de østeuropeiske statene, uansett om innbyggerne ville noe annet. I Øst-Europa stod det seks millioner sovjetiske soldater. Så Stalin hadde makt til å gjøre som han ønsket. Storbritannias statsminister, Winston Churchill skjønte hva som var på gang, og i en tale i USA i 1946 brukte han uttrykket ”jernteppet” for å beskrive hva som skjedde i Øst-Europa: ”Fra Stettin ved Østersjøkysten til Trieste ved Adriaterhavet har et jernteppe senket seg tvers over Kontinentet. Bak den linja ligger alle hovedstedene i Sentral- og Øst-Europa.”

 

Hva skjedde bak jernteppet?

Det gikk tvers gjennom det gamle Tyskland, og var nesten umulig å komme forbi. Bak jernteppet gikk Sovjet i gang med å omforme de østeuropeiske landene.

 

Russerne hadde politiske partier som de skulle styre landet gjennom. Det het Det sosialistiske kommunistiske parti, SED, i Øst-Tyskland. Her satte russerne bare personer som de stolte på i viktige stillinger. Senere kom det lover som gjorde det vanskelig for andre partier å fungere. Bl.a. følte de seg tvunget til å stemme på kommunistpartiet ved valgene. Gikk de bak valgforhenget så ble de sett på med mistenkelige øyne, som om de skjulte noe, som om de stemte på et annet parti enn kommunistpartiet. Det krydde av angivere på stemmelokalene, og hvis de så at noen stemte hemmelig, var det stor sjanse for at de fikk en dårligere jobb eller andre ting som straffet ”landsforræderne”.

 

De fleste østtyskere følte at SED bare var et ”russerparti”, og følte heller ikke noen spesiell tilknytning til den østtyske staten. Det ble bygd opp et hemmelig politi, STASI. STASI overvåket alle som kunne være en trussel mot kommuniststaten. Myndighetene tålte lite kritikk, og hvis en sa noe negativt ble en ofte uten å få noen grunn flyttet til en dårligere betalt jobb eller lignende. Med tida fikk STASI mer enn 90.000 ansatte på heltid, og i tillegg var mange tyskere hemmelige angivere. Det var stor frykt blant innbyggerne. Sin egen bror kunne være en STASI-angiver, uten at du visste det. Det var angivere i de fleste familier, arbeidsplasser, foreninger og lag. Utenfra så det kanskje som de hadde et demokratisk styresett med mange partier, men i virkeligheten var det bare kommunistpartiet som styrte.

 

Også det økonomiske la de seg borti. Det var ikke lov med privateide forretninger, fabrikker og lignende. Alt skulle være folkets eiendom, så alt ble overtatt av staten, også gårder. Alt jordbruket ble slått sammen i kollektivbruk, som bøndene skulle drive i fellesskap. Det ble innført planøkonomi, og regjeringen bestemte hva som skulle produseres og hvor mye av hver vare. P.g.a. det ble det ofte for mye av noen varer og for lite av andre..

 

Det som skjedde i Øst-Tyskland, gjentok seg i alle landene som Sovjetunionen okkuperte. Det gikk etter samme mønstret. Med støtte fra sovjetiske soldater som oppholdt seg fast i disse landene, innførte russerne et nytt styresett mot innbyggernes vilje. Så fant de personer som de stolte på, og satte de i de ledende stillingene. Det skjedde gjennom kommunistpartiet, men den avgjørende makten lå likevel hos lederne i Moskva. Det viktigste målet var vel å sikre Sovjets grenser. I begge de to verdenskrigene hadde Sovjet blitt angrepet fra vest, og de sovjetiske lederne mente at en sone av stater som ble kontrollert av de selv, ville gi den beste beskyttelsen overfor Vest-Europa og USA. Det kommunistiske Øst-Europa ble en slik sone. Og det kunne også gjøre sovjet sterkere økonomisk. Landene i Øst-Europa samarbeidet en del seg i mellom, men det meste ble bestemt fra Moskva, og samarbeidet skulle først og fremst tjene sovjetiske interesser.

 

Muren i Berlin

Natten mellom den 12. og 13. august 1961 ble den østlige delen av Berlin avstengt fra resten av Berlin av østtyske soldater. Først ble det bare satt opp piggtrådsperringer, men så ble det etter et par uker satt opp en diger betongmur på tvers av byen.

 

Berlinerne ble fortvilte over at byen deres ble delt i to. Den frie trafikken mellom sonene stanset, og familier og venner ble skilt fra hverandre. Det førte også til at spenningen mellom Sovjetunionen og USA økte. Mange østtyskere drømte om et liv på den andre siden av muren, i Vest-Tyskland, med bedre levestandard, med mer frihet. Det var nesten umulig å komme seg gjennom jernteppet, men det var midlertidig et ”hull”. Den gamle hovedstaden Berlin lå nemlig midt inne i Øst-Tyskland, og byen var delt inn i 4 okkupasjonssoner.

 

Men det var en avtale om at det skulle være åpne grenser mellom sonene. Derfor var det fortsatt mulig å reise fra Øst-Berlin til Vest-Berlin. Og derfra kunne de flykte til Vest-Tyskland med fly. I 1961 hadde nesten 15 % av befolkningen i Øst Tyskland flyktet til Vest-Tyskland, de fleste var unge mennesker med god utdanning.

 

Strømmen av flyktninger økte utover sommeren samme år. De som regjerte i Øst-Tyskland fryktet at hele den Østtyske staten ville bryte sammen hvis utvandringa fortsatte, og bestemte seg for å reise en mur tvers gjennom Berlin, mellom den østlige og de vestlige sonene. Det ble bygd en 3 meter høy betongmur med piggtråd på toppen. Det var vakter som skjøt ned de som prøvde å flykte, men likevel var det mange som prøvde og i 60-årene ble det drept mer enn 150 østtyskere som prøvde å flykte. Muren ble i vest kalt ”skammens mur”.

 

Økonomisk vekst bak muren

Etter at muren ble bygd, ble den økonomiske politikken mindre sentralstyrt, og det førte til økonomisk vekst. Industriproduksjonen økte, og østtyskerne solgte mye varer til andre land i Øst-Europa og Sovjetunionen. Det ble en forbedring i levestandarden til de fleste østtyskere. Flere kunne kjøpe kjøleskap og TV og andre forbruksvarer. Sosiale ordninger som barnehage, skole, sykehus og legebehandling ble bygd ut, og alt sammen var gratis. Og i tillegg kom gode pensjoner. Man kunne faktisk leve ganske godt i Øst-Tyskland i 60-70-årene hvis man ikke blandet seg inn i politiske saker.

 

Den kalde krigen utenfor Europa

Den kalde krigen spredte seg raskt til andre verdensdeler. Det var viktig for USA og Sovjet å hindre at motparten fikk nye allierte. Land som var i konflikt med et naboland, eller som kjempet mot opprørere i eget land, kalte seg gjerne antikommunister og fikk nesten automatisk støtte fra USA. Og da var fienden sikret hjelp fra Sovjet.

 

Da krigen var slutt, startet kolonienes kamp for frigjøring fra de gamle europeiske kolonimaktene, men kolonimaktene var allierte med USA, og USA kunne derfor ikke støtte koloniene. Da stod Sovjetunionen og også Kina, klar til å hjelpe. Sovjet hadde klart å forandre seg fra et gammeldags jordbruksland, til et moderne industriland, og ble et forbilde for mange land i Asia og Afrika. De prøvde det samme med ettpartistyre og planøkonomi. Det førte til framgang for kommunismen i Asia og Afrika, men førte også til mange kriger.

 

Cubakrisen

Amerikansk etterretning oppdaget i 1962 sovjetiske mellomdistanseraketter på Cuba, mindre enn 160 kilometer fra amerikansk jord. I stede for et luftangrep eller en invasjon bestemte president Kennedy seg for et foreløpig defensivt trekk ved å innføre en skipsblokade rundt øya. Hvis russerne fortsatte den militære oppbygging på øya, ville ytterligere skritt bli tatt. Stor var derfor spenningen da to sovjetiske lasteskip med rakettutstyr fortsatte mot Cuba. Like før de brøt den amerikanske blokaden, snudde skipene. Krisen ble løst ved at Sovjet fjernet rakettene fra øya mot at USA lovet å ikke invadere øya. Etter Cubakrisen forekom det en kortvarig avspenning. Kennedy og Khrutsjov ble enige om en avtale om forbud mot kjernefysiske prøvesprengninger i atmosfæren og i havet. Men denne avspenningen varte ikke lenge, før en ny konflikt brøt ut, denne gang i Asia.

 

Vietnamkrigen

Den verste og langvarige krigen var Vietnamkrigen. Etter andre verdenskrigen ville Frankrike ta tilbake makten i Vietnam. Vietnameserne ble ikke frivillig med på det. Og i Nord-Vietnam vant de over franskmennene. Vanlige vietnamesere beundret kommunistene fordi de hadde fått utlendingene ut av landet. Regjeringen i Sør-Vietnam var korrupt og lite effektiv, og hadde derfor liten støtte blant folket. Så det ble dannet en kommunistisk opprørsbevegelse, Vietcong. Det var ikke mange kommunister i sør, men her ble også opprørssoldatene beundret, selv om de brukte brutale metoder for å få støtte. I sør bad de USA om hjelp mot kommunistene. Den amerikanske regjeringen mente at landene i Sørøst-Asia var så svake at hvis et land ble kommunistisk, ville resten følge etter. Dette ble kalt ”dominoteorien”. USAs president Lyndon B. Johnson sa i 1964 at: ”Et Asia truet av kommunistisk herredømme ville sette selv sikkerheten til USA i fare.”

 

Derfor sendte han amerikanske soldater til Vietnam. Amerikanerne brukte bl. a. napalm for å ødelegge landsbyer og rismarker. Napalm er en brennende væske som klistrer seg fast til huden og brenner i hjel mennesker. Kjemiske midler ble brukt til å fjerne bladene fra regnskogen så ikke geriljasoldatene kunne skjule seg. Store bombefly slapp ut flere bomber under Vietnamkrigen enn under hele den andre verdenskrigen. Men det hjalp ikke. Vietcong blandet seg med vanlige folk om dagen, og kjempet om natten. Til slutt ga USA opp, og kongressen ville ikke bevilge mer penger til det, og den nye presidenten, Richard Nixon, brukte som slagord ”Bring the boys home”. Det ble sluttet fred mellom USA og Nord-Vietnam, men med amerikansk nederlag. Vietnam fikk kommunistisk regjering, og et lite bondefolk hadde slått verdens mektigste stat, USA.

 

Første halvdel av 80-årene

Første halvdel av 80-årene var preget av en ny spenning. Sentralt står Sovjets innblanding i Afghanistan. Det forhatte pro-sovjetiske regimet ble på slutten av 70-tallet satt under stort press fra ortodokse muhamedanere, stammer og geriljabevegelser, noen av dem støttet av amerikanerne. Sovjet rykket i desember 1979 inn i landet, og dette førte blant annet til en boikott av OL i Moskva i 1980. Uroen i Polen omkring Solidaritet, og en mulig sovjetisk innblanding gjorde forholdene enda kjøligere. Det amerikanske engasjementet i Latin-Amerika forsterket dette forholdet.

 

I denne perioden kom de ideologiske motsetningene også mer til syne. President Reagan ble valgt i 1980 på et sterkt antikommunistisk program, og ordkampene mellom landene var ofte harde.

 

Begynnelsen på slutten på den kalde krigen

I siste halvdel av 1980-tallet begynte misnøyen og likegyldigheten å vokse i Sovjetunionen. Det var færre som trodde på kommunistpartiet, og satellitter og tv gjorde det vanskelig for myndighetene i Sovjet å kontrollere informasjonen som innbyggerne fikk om hvordan levestandarden var utenfor deres eget land. De fikk selv se hvordan folk levde i de kapitalistiske landene, og de så at forskjellene ikke ble mindre, men derimot stadig større. Landet produserte lite varer og tjenester, og folk flest var veldig fattige. Offentlige ansatte mottok bestikkelser, og det var store miljøproblemer. Flere kritiserte myndighetene, selv mange i kommunistpartiet var kritiske for hva som skjedde.

 

De som var medlemmer i kommunistpartiet var blitt en slags adel, med egne matvarebutikker med vestlige varer, de ble tildelt bedre leiligheter, egne sykehus og også egne kirkegårder.

 

Også i Øst-Tyskland økte misnøyen. Økonomien utviklet seg dårligere, og myndighetene prøvde å få folk til å bruke mindre. Dette ville ikke østtyskerne godta, for de kjente til velstanden i Vest-Tyskland, og ville ha den samme friheten som de hadde, som frihet til å si hva de ville, frihet fra overvåkning, frihet til å reise til andre land.

 

Nå kunne folket å stå fram og kritisere parti og myndigheter. De krevde forandringer og medbestemmelse, men Stats- og parti sjefen Erich Honecker mente at bare kommunistpartiet var i stand til å styre. Han gav det hemmelige politiet ordre om å kontrollere befolkningen enda sterkere enn før. Mange ble arrestert og situasjonen ble mer og mer spent. I andre land med kommunistisk styre hadde ledelsen gradvis gitt befolkningen mer frihet. Det hadde åpnet et hull i jernteppet. Hvis man reiste fra Øst-Tyskland til Tsjekkoslovakia, som var lov, kunne man reise videre derfra til Ungarn. Her ble ikke de som prøvde å reise til Vest-Tyskland lengre stoppet. Det startet en kjempeflukt fra Øst- til Vest- Tyskland. Flere tusen reiste hver dag. Lederne arresterte flere og forberedte seg på å sette inn militærstyrker inn mot demonstrantene.

 

I november 1989 måtte ledelsen i kommunistpartiet til slutt bøye av. Partier som hadde vært forbudt, ble tillatt, og grensa mot Vest-Tyskland ble åpnet. I Berlin ble det stor jubel, og berlinerne begynte å rive ned muren med bare hender. Året etter ble det arrangert fire valg i det gamle Øst-Tyskland og lederne bestemte seg for å slå sammen de to tyske statene.

 

Glasnost og perestrojka

I 1985 ble Mikhail Gorbatsjov valgt til generalsekretær i kommunistpartiet i Sovjet. Han skjønte at det måtte til nedrusting i landet, nesten 30% av landets inntekter ble brukt på å følge med på atomvåpenkappløpet. Gorbatsjov tok initiativ til et møte med president Reagan. I 1987 ble de enige om den første nedrustingsavtalen under den kalde krigen.

 

Mikhail Gorbatsjov Gorbatsjov hadde også planer om å endre kommunismen. Han brukte slagordene perestrojka (reformer) og glasnost (åpenhet). Det ble tillatt med andre partier, og staten skulle ikke lenger kontrollere massemediene. Private fikk lov til å starte egne bedrifter og drive handel. Men reformene tilfredsstilte verken de som fortsatt trodde på kommunismen, eller de som ville kvitte seg med ideologien. Derfor godtok Gorbatsjov at landene i Øst-Europa som forkastet kommunismen gjorde seg uavhengige av Sovjetunionen. Den bestod av mange ulike folkeslag og delrepublikker. Disse ville ha større selvstendighet. Det førte til at Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991, og Gorbatsjov måtte gå av. Det ble dannet et forbund av stater med Russland som den største og viktigste staten. Dette ble på en måte slutten på den kalde krigen.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish