Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Du er mitt altSkriv ut Utskrift
Det handler om jente som blir misbrukt. Brå slutt. Merka når jeg leste den litt senere at den var dårlig.. men håper jeg får en bra karakter.. kanskje 4 ? Har fortsatt ikke fått det enda! Kommenterer i feltet under hva jeg får ; )
Bokmål - NovelleForfatter:



Jeg var på vei mot stedet mitt. Det stedet ingen visste om. Der det bare var skyggen min som holdt meg med selskap. Jeg hadde følt meg ensom om jeg hadde brydd meg, men det gjorde jeg ikke. Jeg var vant til det. Vant til å ikke ha familie som brydde seg eller venner som trøstet. Sånn var livet. Det hadde jeg fått hørt konstant under oppveksten min. Man er alltid alene, pleide gammel’n å si. Han var jo så klart full da han sa det. Det var han alltid. Helt til han døde. Måten han døde på, var brutal og ikke engang han fortjente å dø på den måten. Han hadde drukket som vanlig, da han måtte på do for å spy. Han klarte ikke å slutte så han ble kvelt av sitt eget oppkast.

 

Det lå et stort arr i familien etter den episoden. Moren min tilbringte resten av dagene på rommet sitt, blaende på gamle, tragiske fotoalbum. Alltid da jeg gikk forbi rommet hennes, hørte jeg henne snakke med seg selv og ofte gråte. Huset var så deprimerende.

 

Jeg hadde også en storebror. Med han gikk det hvertfall dårlig med! Da han kom hjem, noe han ikke alltid gjorde, var han helt stein og man kunne ofte se små stikk på armene hans. Det var skremmende, siden han bare var 17 år, og å kaste livet sitt bort å den måten… Det var bare skummelt.

 

Det spesielle stedet lignet et skur, men jeg kalte det en hytte. Det lød bedre, syntes jeg. Det så ikke akkurat så koselig ut, men å vite at det bare var mitt ga meg en slags trygghet. Det var litt gress på taket og på den mørkebrune, knirkende døra, var det risset inn all slags navn fra kjærestepar som sikkert hadde vært her før. Det pleide ikke å komme så veldig mange hit, siden hytta lå så langt oppe i fjellet, men alt kunne skje. Jeg ville helst ikke at noen skulle komme, siden jeg likte å være for meg selv.

 

Det var en løs planke på gulvet og inni der var det nok plass til å legge flere ting i. Det var der jeg la alle historiene jeg hadde skrevet. Det lå også en jegerkniv inni der som hadde vært der fra før av. Jeg hadde ikke turt å ta den opp. Sår, var det verste jeg visste om. Drømmen min var å bli en forfatter. En som skriver om realistiske ting. Fæle ting som skjer i verden. Sånn at de som leste boka skulle skjønne hvordan andre har det i fattige land, og da ville kanskje flere hjelpe til. Det var jeg veldig opptatt av, siden jeg visste hvordan det var å bli forsømt. Men at livet mitt snart kom til å ta en stygg vending, var noe jeg ikke hadde en anelse om.

 

You’re my everything. Mitt alt. Det var hvertfall det som sto i brevet jeg fikk for to uker siden. Det brevet som forandret livet mitt.

 

Det hele begynte med da jeg sto opp. Jeg reiste meg motvillig opp av senga, som egentlig var for liten for meg, og gikk til kjøkkenet der det, som jeg visste, ikke var en klar frokost ventende på meg. Sukkende gikk jeg for å smøre noen brødskiver. Da jeg hadde spist ferdig så jeg posten på kjøkkenbenken. Moren min hadde sikkert hentet den. Jeg så gjennom dem og forventet bare reklamer da det stakk et lite brev ut fra bunken. Hva er det, tenkte jeg. Da jeg så på det, sto det at det var fra en hemmelig beundrer og at det var til meg.

 

Jeg skyndte meg å åpne konvolutten av glede og spenning, men det som lå inni var absolutt ikke noe å glede seg for. Det var et lite ark, dynket i blod. Blodstanken for gjennom hele kjøkkenet med engang. Jeg kastet fra meg brevet og løp ut. – Æsj, ropte jeg og prøvde å gni noe av blodet jeg hadde fått, på buksa. Dette var rart, tenkte jeg. Jaja, jeg bør prøve å se hva som står på brevet. Jeg gikk inn igjen og løftet brevet opp fra gulvet. Der sto det med små bokstaver: You’re my everything, mitt alt! Kom og møt meg ved skuret oppe i fjellet etter skolen på fredag! –  Hva? Det er jo i dag, sa jeg lavt. Jeg spurte meg selv om jeg skulle dra, men det kunne være farlig! Og hvorfor var brevet dynket i blod? Dette var veldig mystisk. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men siden ikke noen brydde seg om det skjedde meg noe, tenkte jeg at jeg kunne dra. Og hva kunne gå galt? Det var sikkert bare en som elsket meg. Jeg hadde aldri hatt kjæreste før og nå var det ikke noe som kunne ha fått meg til å skifte mening. Jeg skulle dra!

 

Skolen gikk som vanlig. Time, friminutt, time og så endelig, hjem. Det var en kort skoledag, heldigvis. Jeg løp hjem og tok på meg en lang, sitrongul sommerkjole. Jeg gikk opp mot hytta da det plutselig traff meg. Hvordan kunne han vite om hytta? Kanskje han bodde i nærheten? Ånei, noe rørte seg i buskene foran meg. Hva kunne det være? Plutselig hørte jeg en mann rope: HOLD HENNE! Og før jeg visste ordet av det, hadde noen klart å holde meg fast slik at en annen kunne binde meg med noe jeg trodde var jerntråd. Jeg skrek av all min makt, og stoppet ikke før jeg følte et hardt smell i hodet.

 

Jeg våknet opp av et skarpt lys som lyste over meg. Det var en sånn lampe som tannlegen hadde. Men dette her var hvertfall ikke hos tannlegen. Det så ut som om de hadde tatt meg med til hytta – Hvem er dere, tok jeg meg til å si, gråtkvalt. – Ja, det ville du likt å vite, ikke sant? – Hva vil dere meg?

– Eyy! Få den drittungen til å holde kjeft før jeg klipper av henne tunga. Umiddelbart da han sa det, holdt jeg kjeft av frykt. Plutselig dro de meg opp av benken jeg lå på og kastet meg ned i gulvet. De slo og sparket meg helt til jeg lå der urørlig. De trodde sikkert jeg hadde besvimt og gikk ut for å ta en røyk. Jeg krøp mot den løse planken, løftet den opp og tok ut jegerkniven. Akkurat da jeg hadde klart å få meg på bena igjen, kom de inn. De så kniven i hendene mine. Siden jeg skalv så mye klarte jeg å miste kniven. De sto der og lo hånlig. – Hva hadde du tenkt til å gjøre med den da lille jente, sa de flirende. Han ene, som hadde langt skjegg, kom mot meg og tok kniven. Han stakk meg i beinet med den og trakk den lengre og lengre innover. Jeg falt i gulvet med ett smell og krøp sammen. Vær så snill, ikke gjør dette, sa jeg bedende. Jeg hadde nesten mistet pusten på grunn av all smerten. – Få kniven, sa en annen med spygrønn genser. Hvorfor det, spurte han andre. – Det er nok nå… Det er nok. Jeg så på han med et takkende smil, men han så bare hatende på meg. Hva det var jeg hadde gjort, visste jeg ikke, men jeg var glad dette var over.

 

Ambulansen kom en time senere. Da hadde jeg mistet veldig mye blod, men det gikk likevel bra med meg. Nå hadde jeg skjønt at jeg ikke skulle stole på fremmede.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish