Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Det verst tenkeligeSkriv ut Utskrift

En jente blir mobbet gjentatte ganger.

Karakter: 4/3

Bokmål - NovelleForfatter:



Det var midnatt og det hadde begynt å blåse kraftig. Jeg gravde meg ned i den mørkeblå vinterjakka mi. Jeg var ny på skolen og var alltid alene i friminuttene. Problemer hjemme og utsatt for mobbing på skolen fikk meg til å bare gi opp. Jeg dytta alle som prøvde å nærme seg unna. Jeg var sviket og stolte ikke på noen.

- Hei, ditt ludder, var det noen som ropte bak meg. Jeg snudde meg og oppdaget guttene fra tiende. De var to år eldre enn meg. Mens de skrek ut fornærmelser fikk jeg en ekkel følelse. En følelse som sa at dette kom til å gå galt. Å ignorere dem prøvde jeg, men det funket ikke. Jeg begynte å småløpe, men de gikk like fort.

 

Plutselig heiv de seg foran meg og stilte seg i en ring rundt meg. Hjertet mitt dunket så fort at jeg nesten ikke kunne puste. Jeg tok et dypt åndedrag.

- Hva vil dere? Tok jeg meg til å si, forskrekket mens jeg så meg rundt. De sto rundt meg i ring. Og så på meg som om jeg var et dyr. Fulle av avsky og forakt.

- Ikke noe spesielt, det eneste vi ber om er at du aldri viser deg her igjen, forstår du? Sa en av guttene og gliste fra øre til øre mens han så tilfreds på de andre vennene sine.

- Jeg bor jo her, Sa jeg, nesten på gråten.

- Det er ikke mitt problem, sa gutten. Du skal ikke være her. Vi vil ikke ha lesber her.

 

Jeg prøvde å finne ut en løsning, men fant ingen. Jeg så meg litt rundt på hver og en av dem, og fant ut at det eneste jeg kunne gjøre, var å stikke av. Disse guttene mente det alvorlig. Jeg beveget meg brått for å løpe da en av guttene tok tak i meg og holdt meg fast sånn at den andre kunne slå meg. Han slo meg i brystet. Smerten traff meg som et skudd. Jeg falt bakover med et dunk.

- Får ikke puste, harket jeg ut, før jeg gjorde et tappert forsøk på å reise meg. Plutselig kom alle fem og slo meg det hardeste de kunne. Sparket og slo. Så der lå jeg og alt jeg så var den vakre fullmånen som lyste sterkt over meg før jeg lukket øynene og besvimte…

 

Jeg lå halvvåken da en dame i hvite klær kom inn.

- Hei, hvordan har du det, sa hun og smilte lett.

- Hei, jeg har det fint, men hvor er jeg?

- Du er på sykehuset, du har fått en mild hjernerystelse, sa damen og så skuffet ut.

 

Plutselig kom moren og faren min stressende inn.  Mamma klemte meg forsiktig. Det myke karamellfargede håret hennes streifet kinnet mitt idet hun kysset meg på panna.

- Vi er lei for det, sa hun og gikk langsomt bakover. Lei for at vi ikke var der for deg. – Det går bra, svarte jeg, og så ned.

 

Jeg fikk beskjed om at alt var fint med meg, og jeg fikk lov til å dra hjem. For første gang siden vi kom på sykehuset, trakk moren min på smilebåndet. Idet jeg skulle pakke, kom det noen inn. Jeg fikk sjokk. Det var guttene. Jeg studerte ansiktet deres og sperret opp øynene mine en liten stund.

- Kan vi komme inn, spurte en av dem, Charlie. Det var han som var ”lederen”.

Jeg nikket fort og satte meg ned på senga. De hadde med seg en nydelig bukett med blodrøde roser og en konfekteske.

- Vi er her for å beklage for det vi gjorde, sa han.

Jeg så opp og stirret intenst på dem.

- Beklage? Gjentok jeg.

- Ja, det skal aldri gjenta seg, sa han og så på de andre bak han.

For første gang var jeg usikker på hva jeg skulle gjøre. Charlie rakk fram hånda forsiktig. Jeg stirret skarpt på den, tenkte at det var den hånda som slo meg i brystet. Den hånda som gjorde meg usikker og redd.

 

Jeg rakk fram hånda nølende.

- Slapp av, jeg biter ikke, lo Charlie mildt.

Moren min og jeg hadde bestemt oss for å ikke tilkalle politiet, og det var de takknemlige for.

 

Jeg kikket ut vinduet, det hadde blitt mørkt. Jeg tok tak i PC’en og skrudde den ivrig på. Jeg logget inn på msn. Alle de gamle vennene mine fra forrige skolen strømte på med hilsener. De aller fleste lurte på hvordan det gikk med meg og sånt. Jeg svarte med det samme til alle. At jeg hadde falt og at det gikk bra med meg. Mobilen min vibrerte kraftig i baklomma. Jeg tok den fram, det var skjult ID. Jeg trakk på skuldrene, og svarte.

 

- Hallo, sa jeg.

Det var ingen i den andre enden, men plutselig hørte jeg noen le i bakgrunnen. Det var noen der. Jeg lyttet ivrig.

- Hallo, gjentok jeg, Men ingen svarte.

 

Jeg skulle akkurat til å legge på da noen begynte å snakke.

- Hva skjer’a? Sa stemmen.

Den stemmen fikk meg til å grøsse og jeg svarte ikke.

- Neimen stakkar deg, du tørr ikke svare. Vet du, en dag skal jeg komme og ta deg, bare vent. Sa stemmen.

 

Etter noen pinefulle sekunder la han på. De mørke øynene mine var skrekkslagne. Jeg la meg forsiktig ned på senga og var plutselig redd og nervøs. Dagen som hadde gått så bra, var nå ødelagt.

 

Jeg kom hjem fra skolen utslitt og trøtt neste dag. Tenkt på telefonsamtalen fra i går, hadde jeg, men var likegyldig. Tenkte det bare var en løs trussel. Moren min stod og ventet på meg ved ytterdøra. Hun lurte på hvordan skolen var. Jeg svarte med at det var som før.

 

Jeg gjorde et par forsøk på å få i gang en samtale mens vi spiste, men mamma var ikke særlig samarbeidsvillig. Så der satt vi uten å si noe i minst et kvarter. Jeg brøt stillheten.

- Hva om de ikke slutter, sa jeg litt bekymret.

Det rare utrykket i ansiktet hennes tydet på at hun ikke forstod meg.

- Guttene, sa jeg.

Uttrykket i ansiktet forandret seg. Hun var overrasket over at jeg tenkte på det.

- Det er over, ingenting kommer til å skje med deg, sa hun. Du vet at jeg alltid kommer til å være der hvis noe skjer, Sa hun smilende.

- Nei, sa jeg. De slutter aldri.

- Du hørte hva de sa på sykehuset, sa hun spørrende. De ba deg jo om unnskyldning.

Jeg visste at hun ikke kom til å forstå uansett, så jeg lot vær å si noe, takket for maten og gikk inn på rommet mitt.

 

Neste dag gikk som vanlig. Det var lunsj og jeg skulle ned til kantina. Jeg hadde fått mange nye venner nå og hadde det bra på skolen. Vi var 6 stykker. Mona, Stian, Louise, Fredrik, Sebastian og meg. Vi satt oss ned på et bord helt på den andre enden av kantina. Da vi hadde spist ferdig, reiste vi oss for å rekke timen. Idet jeg trakk pusten dypt og gjorde meg klar til å dra videre, ble jeg oppmerksom på en gjeng med gutter som så på oss. Der var de. Guttene som slo meg. De kom inn i kantina. Alle stirret på dem, som om de var verdt noe. Jeg prøvde å konsentrere meg om å gå, da de kom bort til meg. Jeg prøvde å ignorere dem, men det funket ikke.

 

- Jeg skal ta deg en dag, bare vent, hvisket Charlie. Det opprømte gliset hans bredte seg ut over hele fjeset, og de skinnende hvite tennene sto skarpt i kontrast til den dype, rødbrune hårfargen. Han hadde på seg en spygrønn Bergans jakke som var gammel og slitt. Den stemmen, den trusselen. Det var han som ringte. Jeg sa ingenting, var for redd.

 

Jeg kom hjem gikk rett inn på rommet mitt, og kastet meg i senga, heiv dyna over meg og krøllet meg sammen. Jeg skulle aldri dra utenfor huset igjen. Ikke på skolen heller. Hva hvis jeg blir drept denne gangen? Den risikoen tar jeg ikke, tenkte jeg.

 

Moren min tvang meg til å dra til skolen neste dag, og hele dagen der var jeg nær vennene mine. Jeg ville ikke snakke med de guttene. Ville ikke se dem.

 

På veien hjem fra skolen, hørte jeg noe bak meg. Jeg snudde meg, men det var ingen å se. Det grøsset nedover ryggen min, som om det var noen som strøk nedover ryggen min. Opp og ned. SHHkkk!! Jeg snudde meg i løpet av et tidelsekund. Bak meg var det en liten, søt kattunge som ville ha mat. Jeg gikk videre, og var fem minutter hjemmefra, da en gjeng med gutter stilte seg foran meg.                                

 

- Vi treffes igjen, sa Charlie.

- Dere sa at dere skulle la meg være, sa jeg hysterisk.

De overhørte det jeg sa og begynte med sårende ord. De dreit meg ut, ydmyket meg og familien min, og slo meg samtidig. Da de var blitt lei, stoppet de.

- Det får være nok for i dag, sa Charlie tilfreds.

- De skulle til å gå, da jeg reiste meg opp.

- Nei, ropte jeg. Jeg er ikke redd for dere lenger, hårene i nakken min reiste seg. Jeg var forbanna.

- Haha!! Lille jentungen begynner å bli hissig nå ser jeg, sa Charlie.

- Jeg skottet bort på han, røsket motvillig blikket mitt vekk og fylte lungene mine med luft, og slapp det ut igjen.

- Hvis dere prøver dere på noe, kontakter jeg politiet. Sa jeg fornøyd. Det var så deilig og endelig få sagt det ut. Han så på meg med et skarpt blikk i noen sekunder, et blikk som viste forakt og avsky. Det var ikke noe han kunne gjøre. Han nikket sakte til vennene som var et tegn på at de skulle gå. De snudde seg og gikk.

 

Jeg skyndte meg over veien, lykkelig og fornøyd. Ingen kunne plage meg nå, tenkte jeg. Jeg hadde gjenvunnet en ny selvtillit og aldri mer. Aldri mer skulle jeg bli plaget, slått eller ydmyket. Aldri mer – trodde jeg.

 

Dagen etter gikk jeg til skolen med et stort smil om munnen. På skolen følgte jeg nøye med i timene og var fast bestemt på å forbedre karakterene mine.

 

Skolen var over og jeg tok følge hjem med venner. Da jeg skulle over veien tok jeg farvel med vennene mine og gikk over veien. Selv om trafikklyset viste rød mann så tenkte jeg at det ikke betydde noe. Det var ingen biler å se uansett så jeg gikk over gata da plutselig en bil kom ut av ingensteds. Den kom rett mot meg i en fart som var ubeskrivelig. Jeg sto der skrekkslagen og klarte ikke å røre meg. This is it, tenkte jeg. Nå var livet mitt over. Bilen traff meg voldsomt. Og da den traff meg havnet jeg oppå panseret. På frontruta. Jeg kunne føle blod tyte ut av ansiktet, magen, ja hele kroppen pga. glasskår som kjærte gjennom kroppen som om jeg var en filledukke. Alt jeg så var rødt. Men selv om jeg kunne føle smerten som tusen kniver, var det eneste jeg tenkte på, det eneste jeg noen gang kom til å tenke på, var Charlie. Jeg skulle hjemsøke han. Jeg skulle gjøre livet hans fælt, akkurat som han gjorde mitt. Jeg skulle få han til å lide. Jeg skulle få han til å ønske at han var død. Hevnlysten hadde tatt over meg, og alt jeg tenkte på nå i de siste minuttene av livet mitt, var Charlie…




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish