Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Skulle bare være morsomSkriv ut Utskrift

En novelle om hvordan vennskap kan bli ødelagt pga. en enkel, dum lek.

Karakter: 6- (10. klasse)

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



”Oki, du greide veddemålet. Nå er det du som bestemmer,” vi ser på Hans, både Ola og jeg. Det er litt spennende egentlig, på en litt barnslig måte. Vi veddet på at han ikke turte å stjele alkohol fra faren, men det turte han. Derfor sitter vi nå og bytter på den lille flaska. Nå er det han som bestemmer hvem som skal gjøre hva. Hvis den personen ikke tør det eller greier det, så blir den utestengt.

”Jeg vedder på at du ikke tør å knuse vinduet til Mia!” han ser meg inn i øynene mens han sier det. Jeg kan kjenne blodet forlate ansiktet mitt. Det har bare blitt verre og verre oppgaver, men dette er hittil den verste. Det er egentlig bare gøy, men i det siste har det blitt alvorlige oppgaver. I starten var det bare sånne som gjorde at vi var nødt til og gjøre eller si noe flaut foran folk, sånne ting som bare var morsomme. Jeg prøver og svelge fra den lille flaska, men det går ikke. Jeg spytter det ut igjen.

”Du, seriøst! Det kommer til og bli drit mye problemer ut av det!” det er Ola som sier noe først.

”Ja, jeg kunne da virkelig ha fått problemer hvis jeg hadde blitt tatt!” Hans tenner. Han skal alltid ha rett, uansett.

”Det blir ikke det samme! Du skulle ta av foreldrene dine! Det du sier han skal gjøre er ulovlig!” Ola er den ærligste av oss. Pappaen hans er politi.

”Det er vel egentlig June som må bestemme dette, er det ikke?” Hans ser bort på meg, med et ekkelt glimt i øynene.

”Skal du gjøre det, eller skal du ta straffen?”

”Jeg gjør det,” jeg vil ikke være den pinglete av oss. Ikke denne gangen.

”Ja, der ser du! June er ingen pingle! Og dessuten så er det jo bare for moro, det vet Mia, selv om hun ikke er med mer,” Hans er overbevisende, og jeg tror på han. Neste.   

 

Jeg står foran huset, med en stein på størrelse med et kålhode i handa. Jeg drar handa bakover, og slipper steinen. De andre gjør det også, men jeg var først. Vi skriker og ler. Det er ikke noe morsomt med situasjonen, men vi ler. Det er antagelig alkoholen sin skyld. Ja, det er det! Det er ikke min skyld!

”Hei! De kommer!” skriker Ola. Han og Hans begynner og løpe mot veien. Jeg mot skogen, og huset mitt. Jeg løper. Langt bort. Bort fra Mia og Ola og Hans og alt! Jeg løper til beina ikke klarer mer. Mens jeg ligger der, kan jeg kjenne hjerte slå. Jeg kan kjenne musklene dunke i leggene. Jeg fisker fram mobilen, jeg har fått en melding fra mamma jeg gidder ikke åpne den, bare sletter den. Hun lurer sikkert bare på hvor jeg er. Jeg lukker øynene, og lar nattens lyder innhylle meg. Det er fredlig, og bare ligge sånn.

 

  ”Du, har du hørt det? Det er noen som har herpå huset til Mia!” Mari ser rett på meg. Det virker som om hun vet det.

”Nei? Seriøst?” jeg ser henne rett inn i øynene, og juger.

”Mhm, folk tror det er faren hennes. Du vet jo alt det mellom moren og faren? Vel, det står i avisa at han skal ha blitt sett rundt der en stand,” jeg kan kjenne knuten i magen. Jeg har hatt den der hele morenen, men nå har den blitt større og hardere.

”Oi, noe så sjukt!” svarer jeg svakt. Jeg blir redda idet skoleklokka ringer. Jeg drar henne med meg inn, og hun holder heldigvis kjeft om det på veien inn.

”Vel, som noen av dere vet, så har Mia noen personlige problemer, og hun kommer til å være borte fra oss i en liten periode,” læreren står bak kateteret og prater. Jeg skjønner ikke hvorfor, men blikket hennes hviler ekstra lenge på meg. Jeg kan kjenne rødfargen komme. Jeg fester blikket på en stygg, gul flekk over tavla. Jeg kan ikke skjønne hvordan den har kommet dit. Kanskje veggene var gule før, og hvitmalinga har begynt å flasse. Jeg finner bøkene mine sammen med de andre elevene.

 

”Vi må si det til noen! Faren hennes får skylda!” Ola blir rød. Han vet at jeg har rett, men han tør ikke. Han vil bli politi, og det går ikke hvis han har noe på rullebladet.

”Du, det er ikke vår skyld det da!” han skriker. Jeg kan se at han nesten er på gråten.

”Nei, men det var vi som kastet dem, ikke faren! Vi må si det!” Hans kommer ruslende.

”Hva skjer?” han mønstrer oss der vi står. Ola med tårer i øynene, og jeg med maskara nedover kinnene.

”June mener vi må si det til dem,” Hans skjønner alt med en gang.

”Hvorfor det? Er du en pingle kanskje?” spør han iskaldt.

”Nei, jeg er ikke det! Men de skylder på faren hennes, og han har ikke gjort noe galt! Han kan bli arrestert bare på grunn av det der!” Hans trekker på skuldra, og snur seg vekk. Det er bare å sladre, det, men da blir det med deg som med Mia,” han drar opp telefonen, og lar meg vite at samtalen er slutt.

”Du kommer aldri til å bli en politimann!” hveser jeg til Ola.

”Politimenn er tøffe og modige, men du er bare en fordømt pingle!” jeg går vekk, kan kjenne at han ser på meg.

 

 På veien må jeg gå forbi huset til Mia. De har teipet opp svarte søppelsekker foran de knuste vinduene. Huset ser mørkt og forlatt ut. Jeg går målbevist opp til inngangsdøra. Jeg nøler idet jeg ringer på, men vet at dette er det rette å gjøre. Moren hennes åpner døra. Hun har svarte poser under øynene, og hun ser eldre ut, som om det skal ha vært mange år siden jeg så henne sist, og ikke noen få dager.

”Hei June. Så fint og se deg,” hun høres trøtt ut.

”Mia er på rommet sitt. Bare gå inn du,” hun passer seg, og lar meg komme inn. Jeg går sakte mot rommet til Mia. Gruer meg til og si det. Jeg gruer meg til å se henne igjen. Jeg har ikke pratet med henne siden hun ble stengt ute. Jeg banker lett på døra, og åpner den sakte.

”Hei,” piper jeg. Mia ligger i senga si. Hun snur seg rundt, og ser på meg.

”Hallo,” svarer hun. Hun slår på nattlampa si. Hun ser skrekkelig ut. Øynene er hovne og rød sprengte, nesa renner, og hun er blek. Flere av tingene inne på rommet er knust. Akvariet hennes er ødelagt. Det ligger på gulvet i tusen knas, men fiskene er borte. Jeg kan se merkene etter hvor steinene har truffet veggen. Det er et merke rett over senga. Det er det største av dem. Jeg blir kvalm når jeg skjønner at det er jeg som kastet den.

 

”Hvordan går det med deg?” jeg lukker døra bak meg, og går sakte mot senga. Hun setter seg litt opp for å gjøre plass til meg.

”Det går bra,” stemmen hennes er hes og utydelig.

”Oki, så bra da,” jeg ser at hun har det alt annet enn bra, men sier ingenting. Jeg er for feig. Hans har rett, jeg er en pingle.

”June! De sier det er pappa!” hun begynner og gråte. Jeg legger hånda mi på ryggen hennes, og stryker forsiktig opp og ned.

”Det tror ikke jeg,” svarer jeg svakt.

”Hvorfor ikke?” hun ser på meg med store øyne. Nå er tiden inne. Jeg skal fortelle henne alt. Hun vil forstå det. Hun vil skjønne at det bare er en spøk.

”Nei, jeg kjenner faren din. Han ville aldri ha gjort det mot deg,” jeg blir kvalm av meg selv. Jeg er en falsk pingle! Det er det verste!

”Nei, du har rett. Men ingen andre vil tro på det! Og dessuten så så jeg de som gjorde det. Det var tre stykker,” stemmen blir svakere og svakere, til hun tilslutt hvisker. Jeg blir kald. Hvis hun sier det til noen andre, vil de snart finne ut av det. De vil skjønne det.

”Har du sagt det til noen andre?” spør jeg. Jeg er overrasket over at stemmen min ikke sprekker. Hun rister på hodet til svar.

 

”Hun vet det!” skriker jeg. Ola og Hans skvetter. De har ikke sett meg.

”Hvem vet hva?” spør Ola. Jeg støtter armene på knea og prøver og få igjen pusten.

”Mia vet det! Hun så oss i går kveld!” Ola blir likblek, og Hans ser brått opp på meg.

”Du juger! Du har sagt det til henne du! Har du ikke det kanskje?” han reiser seg opp, kommer løpende mot meg, og skriker. Han er redd.

”Jeg har ikke sagt noe til henne. Hun sa det selv,” jeg er rolig.

”Det er kanskje lurt og si ifra nå?” det e ikke lenge til noen andre får vite det også,” jeg ser Ola i øynene mens jeg prater. Jeg kan se at han har gitt seg.

”Nei, dette her er din skyld! Det var du som begynte! Du kastet den første steinen,” Hans ser på meg. Det virker som om han tror jeg vil gi meg, og ta på meg skylden

”Det der gjør du bare ikke!” jeg ser på han. Jeg kan se at han blir usikker.

”Det får du ikke lov til! Det er faktisk din skyld! Det er du som er sur på Mia, det er deg hun slo opp med! Det er du som sa at jeg skulle gjøre det! Det hele var din ide!” tårene mine renner. Ola står og ser på meg med åpen munn, og Hans ser i bakken.

”Jeg liker Mia, kjempegodt faktisk. Hun er den beste vennen jeg noen gang har hatt, og jeg kan ikke tro at jeg faktisk var med dere to i stede for henne! Du skal være med til henne, og du skal selv si at det var din ide!” Hans ser ned i bakken. Han tør ikke annet.

”Skal vi gjøre det nå?” begge ser opp på Ola. Jeg hadde glemt at han var her.  Jeg nikker til svar. Hans gjør ikke noe, men han tør ikke la være. Det er første gangen noen har gått imot han.

 

”Neimen, er du her igjen?” mora hennes åpner døra igjen.

”Ja, vi må bare prate lit med Mia, det tar ikke lang tid,” hun slipper oss inn. Vi går til rommet hennes. Det føles som en døds marsj. Vi går inn døra hennes, jeg først, så Ola, og til slutt Hans.

”Mia, det er noe vi må si deg,” Mia ser opp på oss. Hun er usikker. Hun vet ikke hva som kommer.

”Det var oss. Det var oss du så i går. Vi veddet om det og…” jeg greier ikke mer, jeg er redd hun vil besvime. Hun er blitt likblek, og hun skjelver.

”Dere? Men jeg trodde vi var venner,” stemmen hennes er svak. Jeg hører at det er like før hun begynner å gråte.

”Vi er det, men det var jo et veddemål, og du vet hva som skjer hvis vi ikke gjennomfører det!” jeg snakker høyt. Ola står bak meg. Han nikker svakt.

”Hvem sin ide var det?” ingen svarer,

”June! Hvem sin ide var det?” Hans retter seg opp og ser Mia i øynene.

”Hvorfor?” Hans ser trassig på henne.

”Det er jo bare en lek! Det er ingen som mente noe ille med det!”

”Mamma kommer til å anmelde dere!” jeg bli kald, men vet jeg fortjener det.

”Mia, kan du vær så snill å…”

”June, ikke be meg om å tilgi deg! Det går ikke! Jeg vil ikke,” hun er rolig, og ser på meg, bare på meg. Jeg kan kjenne tårene sprenge.

”Greit. Jeg hadde antagelig gjort det samme selv,” jeg ler en panisk latter. Mia ser på meg, men jeg ser i veggen. Jeg ser på den gråe fargen, med flekker etter steinene.

”Mia, det var ikke June sin feil. Hun ville ikke gjøre det men…” Ola prater lavt. Han ser på henne og meg samtidig.

”Du, vet du hva, jeg gjorde det! Jeg trodde du ville skjønne at det bare var tull, at det bare var morsomt, men jeg tok feil. Jeg skal si i fra til mora di,” jeg presser meg fram, forbi både Ola og Hans. Tårene begynner og renne når jeg kommer ut på gangen. Jeg går til kjøkkenet, der mora hennes står og vasker opp.

”Du, det var meg. Det var ikke pappaen til Mia,” tårene mine renner, og jeg har blikket stivt festet på golvet.

 

Jeg ser at hun snur seg.

”June, du? Hvorfor det?” hun prater vanlig. Det virker ikke som om hun er sint. Jeg ser opp på henne.

”Hans sa at jeg var nødt, hvis ikke ville jeg ikke få være med dem mer, da ville jeg bli stengt ute, og jeg ville ikke det. Dessuten så sa han at jeg var ei pingle, og sånn, og jeg ville ikke være det, jeg ville være tøff og modig! Men så skjønte jeg at det var helt feil og så begynte folk å si at det var faren hennes, og hun ble lei seg og …” hun kommer mot meg, og fanger meg inn i en stor klem.

”June, du er ikke en pingle. Å gjøre det du gjorde nå, det er modig! Du turte å fortelle meg hva som egentlig skjedde. Det er det ikke alle som gjør,” hun tørker vekk tårene mine.

”Er du ikke sint?” spør jeg barnslig.

”Nei, mer skuffet. Men det var bedre at du forteller meg det enn at andre gjør det,” hun ser meg inn i øynene, og jeg skjønner at hun faktisk mener det.

 

”Men en straff skal du ha,” jeg venter spent. Lurer på hva som kommer.

”Du skal være med og male huset og rommene som ble ødelagt. Du skal også betale meg halve ukelønna di helt til du har erstattet det du har ødelagt. Er det greit?” jeg ser på henne, og kjenner magen min løse seg opp. Hun tilga meg. Hun anmelder meg ikke!

”Nå syns jeg du kan dra hjem, og fortelle dette til moren din,” jeg nikker, og går ut i gangen igjen. Der står Mia. Hun ser kaldt på meg.

”Det kan være at mamma har tilgitt deg, men jeg gjør det ikke! Aldri! Du kan dra deg ut nå, og ikke prate mer til meg!” med disse ordene går hun inn på rommet sitt, og smeller igjen døra. Jeg løper ut, og inn i den mørke skogen.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish