Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Hat.Skriv ut Utskrift

Hatet mellom to folkeslag forfølger hovedpersonen helt til Norge.

Bokmål - NovelleForfatter:



Jeg tok kniven og stakk han rett i hjertet. På grunn av hatet. På grunn av det han hadde gjort ovenfor mitt folk. På grunn av elendighetene han hadde påført mitt land. Mine store lysebrune øyne stirret på han. Det føltes godt der og da, men med en gang jeg trakk ut kniven så surret tankene opp i hodet mitt. Hva hadde jeg gjort? Kniven min falt i bakken, og jeg kunne høre blod drypp slå ned mot asfalten. Jeg kunne egentlig ikke fordra synet, eller fargen på blodet, men det føltes så godt. Minuttene raste forbi, og pulsen hans ble svakere og svakere. Det var like før skyldfølelsen tok over meg, men var det riktig? Pusten min begynte å bli tyngre og tyngre. Jeg tok tak i kniven og begynte å løpe. Tårene mine rant, og jeg hadde ingen anelse om hvorfor. Jeg fortsatte å løpe, til jeg så en benk og satte meg ned igjen. Prøvde å tørke bort tårene, og ta tak i meg selv. Jeg visste at etter dette her så ville alt forandre seg. Ingenting ville bli som før. Alt var så forvirrende, og jeg begynte å tenke tilbake..

Det hele skjedde helt siden da jeg var 3 år. Mamma fortalte meg alt. Israel fikk litt av Palestina i ca 1965, men det var tydeligvis ikke nok. Så de tok mer og mer land enn det de fikk av FN. Israel tok litt fra Libanon og Syria, så det holdt tydeligvis ikke med å ta bare fra Palestina. De satte opp en mur rundt byen Gaza. Og i dag, er det nesten bare det som er igjen av Palestina. Jeg var så liten den tiden, men uansett hvor jeg gikk, så var det blod. Enten ferskt eller tørket. Det var døde mennesker overalt, og noen hadde ikke armer eller ben, eller hode i det hele tatt. Hver kveld så fryktet mamma at ingen av oss ville klare oss igjennom dagen i morgen. Det regnet bomber og skudd hver eneste dag. Dag på dag med det samme. Dag på dag med blod, drap og skudd. Det ble nesten en vane sak. Men det aller vondeste var å se at israelske soldater tok min far. De skjøt han rett foran øynene på meg, og jeg var gjemt bak en søppelkasse. Med en gang soldatene gikk, løp jeg til pappa. Jeg skjønte at han var dø, selv om jeg ikke ville tru det.



Mamma og jeg klarte ikke mer, så vi måtte rømme til Norge. Jeg begynte på skolen, og fra dag 1 ble jeg kalt for terrorist. Det var en gutt fra Israel som gikk i klassen min, og under hvert friminutt så fikk jeg stein kastet på meg. Jeg skjønte ikke at det var galt, for jeg var vandt til verre ting, mye verre ting.

Opp igjennom årene, så var jeg så uheldig og kom i samme klasse som den israelske gutten. Fra barneskolen, til videregående. Handlingene var ikke like ille som før, men det var mer tingene han sa som såret mest. Jeg prøvde å takle det. Prøvde på å være sterk, og vise at det han sa til meg ikke gjorde meg noe. Men innerst inne var jeg svak, og det føltes som om jeg så vidt kunne stå på mine ben. Det var på tide med hevn.

Jeg fant frem en kniv i skuffen, og surret et håndkle rundt sånn at den ikke skulle skjære opp jakken min mens den var gjemt. Tok på meg skoene, og gikk ut. Jeg visste alt om han, hvor han var, når han var der. Absolutt alt. Og jeg møtte på han. Det var ingen rundt oss eller i nærheten, og jeg klarte ikke å holde det inne mer. Vi begge sto der og skrek rett opp i trynet på hverandre, men det han sa såret mest og jeg klarte ikke å holde ting inne mer.

Jeg tok kniven og stakk han rett i hjertet. På grunn av alt han hadde gjort mot meg. På grunn av hatet. På grunn av det han hadde gjort ovenfor mitt folk. På grunn av elendighetene han hadde påført mitt land. Mine store lysebrune øyne stirret på han. Det føltes godt der og da, men med en gang jeg trakk ut kniven så surret tankene opp i hodet mitt. Hva hadde jeg gjort? Kniven min falt i bakken, og jeg kunne høre blod drypp slå ned mot asfalten. Jeg kunne egentlig ikke fordra synet, eller fargen på blodet, men det føltes så godt. Minuttene raste forbi, og pulsen hans ble svakere og svakere. Det var like før skyldfølelsen tok over meg, men var det riktig? Pusten min begynte å bli tyngre og tyngre. Jeg tok tak i kniven og begynte å løpe. Tårene mine rant, og jeg hadde ingen anelse om hvorfor. Jeg fortsatte å løpe, til jeg så en benk og satte meg ned igjen. Prøvde å tørke bort tårene, og ta tak i meg selv. Jeg visste at etter dette her så ville alt forandre seg. Ingenting ville bli som før.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish