Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
MarerittetSkriv ut Utskrift

Mia sin oppdagelsesferd blir litt for spennende....

Tentamensoppgave i 9.klasse

Bokmål - FortellingForfatter:



Mia knyttet det fargerike skjerfet godt rundt halsen da hun gikk ut døra. Den kalde vinden blåste mot kinnene hennes, og etter en stund hadde de blitt røde som roser. Hun fiklet frem den lille lommelykten, skrudde den på, og begynte å rusle mot skogen. Det var helg, og folk flest på hennes alder ville sikkert hengt med venner på denne tiden av døgnet, men Mia hadde ikke rukket å bli kjent med noen på det nye stedet. Dessuten, så elsket hun å dra på oppdagelsesferd.

 

Da hun kom frem til den mørke skogen, svingte hun inn på en smal sti. De høye mosegrodde trærne vaiet svakt fra side til side i den kalde vinden. Fullmånen lyste sterkt ned på trærne, men Mia måtte fortsatt bruke lommelykten for å kunne se hvor hun gikk.

 

Mia hadde ikke bodd lenge i den vesle bygda, men hun hadde fått med seg ryktene. Inne i skogen var det nemlig et gammelt, uhyggelig hus, og ryktene sa at det spøkte der. Bare noen få hadde vært der, og ikke alle av dem kom tilbake. Mia hadde aldri trodd på spøkelser, hun mente at det fantes en naturlig forklaring på alt. Derfor hadde hun bestemt seg for å finne huset og bevise at spøkelser ikke eksisterer, og for å utfordre skjebnen litte grann, dro hun av gårde en fullmåne kveld.

 

Plutselig skrudde lommelykten seg av. Mia slo hardt på den, men det hjalp ikke, lommelykten var helt død. Hun ble irritert og kastet den bort av alle krefter. Hun tenkte at hvis hun konsentrerte seg og fokuserte på stien, så kunne hun fortsatt klare å følge den. Hun tok feil. Føttene hennes sparket borti en rot, og hun falt ned fra et høyt berg. Mia landet med et smell på ryggen. Hun stønnet og vridde seg over på siden, men bortsett fra et par skrammer, var hun like hel.

 

Nå ville Mia gi opp hele oppdagelsesferden, men hun hadde et problem, i hvilken retning var veien hjem? Hun grublet over det en stund, men kom ikke frem til noe endelig svar, derfor begynte hun bare å tusle mot venstre.

 

Etter en stund kom hun til en elv. Vannet fosset nedover elva med et forrykende tempo, og over elva var det en smal, råtten bro. ”Flott” tenkte Mia og himlet med øynene ”akkurat det jeg trengte nå”. Hun strakte prøvende en fot ut på broen, den knakte under vekten av henne. Så begynte hun sakte å bevege begge bena forover mot den andre siden. Broen sank nedover da hun kom til midten, og akkurat da hun skulle gå et nytt steg, ga den råtne planken etter og Mia falt med et plask i vannet. Det var iskaldt. Hun skrek og gispet etter pusten. Elven var ikke dyp, så hun kunne vasse til land, men hun var kald og gjennomvåt.

 

Mia hakket tenner og prøvde å varme seg selv med hendene, mens hun fortsatte å snuble seg gjennom skogen. Olabuksen hadde allerede frosset seg stiv.

 

Med ett hørte hun en knake lyd og kikket opp. Et gammelt hus tonet seg frem foran henne. Det manglet vinduer og slitte grønne gardiner blafret i vinden. Huset hadde en gang vært hvitt, men bare restene av den hvite malingen var synlig. Den store månen fikk trærne til å kaste lange skygger over huset, og fikk det til å se spøkelsesaktig ut.

 

Mia stabbet seg opp den lille trappa og bort til veggen med de stivfrosne bena sine. Der sank hun sammen av utmattelse. Magen rumlet konstant, og hun lukket øynene for å prøve å tenke på noe annet.

 

Plutselig hørte hun en ukjent lyd og sperret opp øynene. Mot henne kom en skikkelse gående i et voldsomt tempo. Skikkelsen gikk som en huleboer, bredbeint med overkroppen senket og hendene løftet. ”H-h-hvem er du?” skrek Mia med skjelvende stemme ”G-g-å vekk!” Det var vanskelig å se klart i mørket, men da skikkelsen kom nærmere åpnet Mia munnen og gispet. Det var den uhyggeligste damen hun noen gang hadde sett. Det så ut som om hun hadde stukket fingeren i en stikk kontakt, det pisstrette brune håret sto rett ut til alle kanter. Utrykket var overasket, lik en tegneseriefigur som har sett noe sjokkerende slik at øynene står på stilker. Overalt i ansiktet hadde hun møkk og skrubbsår, og bena hennes var de tynneste Mia noen gang hadde sett.

 

Damen kom nærmere og stirret på henne med et ondt blikk, men da Mia skrek av alle krefter, tok hun bena fatt og sprang rundt hushjørnet. Men hun var ikke lenge borte. Hun kom løpende tilbake med en stokk i hånda. På stokken var det festet en kjetting, og i enden av kjettingen var det en piggete kule. Hun hoppet skrikende opp trappa og stilte seg foran Mia. Munnen til damen var snurpet sammen, hun pustet fort gjennom nesen og øynene lyste av ondskap og skadefryd. Mia reiste seg nervøst opp mens hun støttet seg til veggen. Tårene glitret som stjerner i øynene hennes, og hun hvisket ”Hva vil du?” Damen brølte av full hals og slengte kula mot henne med en enorm kraft. Mia rakk akkurat å dukke unna og løp hylende rundt huset. Der stoppet hun forskrekket opp, og synet av det hun så fikk magen til å velte seg. Overalt lå det deler av døde dyr. Ekorn, harer, rådyr, elg, til og med en katt. Og mellom alt det var økser, sager, kniver, slegger og masse annet strødd utover bakken, men det som virkelig fikk Mia kvalm var synet av den blodige menneskearmen.

 

Mia kom til seg selv igjen da hun hørte en kjent brøling, bak henne kom damen hoppende med slegga i hånda. Mia løp alt hun kunne over døde dyr og redskap. Plutselig kjente hun en forferdelig smerte i mageregionen. Hun åpnet munnen på vidt gap, og ut kom et skingrende smertehyl. Mia fikk nesten ikke puste, og hun falt ned på kne. Hun kikket bak på ryggen sin, en stor kniv hadde boret seg inn i ryggen hennes. Hun tok et godt grep rundt den, telte til tre og rev den ut med et rykk. Mia stønnet og tårene rant i strie strømmer nedover kinnene. Hun stablet seg på bena mens hun brukte sine aller siste krefter på å løpe mot skogen. Smerten i ryggen var ubeskrivelig, og hun kjente at noe varmt rant nedover bena hennes. Blod. Mia klarte nesten ikke å flytte på bena lenger, og hun falt sammen på det kalde gresset. Hun kikket rundt seg, månen hadde gått ned. Mørket og skyggene gjemte seg, og sola sendte sine første stråler over skogen. En vakker soloppgang var det aller siste Mia noen gang fikk se.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish