Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Russlands historie - del 1Skriv ut Utskrift
Første del av Russlands historie.
Bokmål - TemaoppgaveForfatter: Anonym



Se også:

Russlands historie - del 2

 

Tsar-Russland og den russiske revolusjonen

Det er en vanlig misforståelse å tro at det var bolsjevikene med Vladimir Lenin i spissen som styrtet den russiske tsaren i 1917. Men det gjorde de ikke. Den russiske tsaren ble styrtet ved et folkelig opprør der bolsjevikene ikke spilte en birolle en gang. De som overtok makten var borgerlig-konstitusjonelle demokrater og sosialister. Sammen dannet de en midlertidig og provisorisk regjering.

 

Den provisoriske regjeringen var splittet på flere områder. De konstitusjonelle demokratene ønsket kun en politisk revolusjon og innføring av vestlige friheter og borgerrettigheter, men dette synet hadde de liten støtte for blant befolkningen. De brede massene ønsket for det meste bare en sosialistisk omfordeling av eiendom.

 

Ved bondefrigjøringen i 1861 hadde de russiske bøndene fått sin personlige frihet, men godseierne hadde beholdt halvparten av jorden deres. Mange bønder var blitt fattigere etter at de var blitt frie, og de krevde at de skulle få all godseiernes jord straks tsaren var borte. Samtidig ville arbeiderne innføre arbeiderstyre på alle fabrikkene. Mange steder tok befolkningen seg til rette. Godsene ble brent ned og eierne ble jaget vekk. Arbeiderne på fabrikkene nedsatte komiteer som overtok styringen av fabrikkene og de opprettet røde brigader som drev eksersis i arbeidstiden for å forsvare den russiske revolusjonen.

 

Den provisoriske regjeringen fikk aldri vist hva den egentlig dugde til, hovedsaklig av to grunner: i 1917 var Russland involvert i den største krigen verden hadde opplevd til da, nemlig den første verdenskrig. Tyske styrker hadde på dette tidspunktet okkupert store deler av landet deres, og dersom de inngikk en separatfred med tyskerne hadde de måtte være forberedt på enorme landavståelser. Dette var den russiske regjeringen lite innstilt på.

 

Like problematisk var det at den provisoriske regjeringen aldri fikk styre alene. Fra første stund etter februarrevolusjonen spratt det opp spontane arbeider-og soldatråd som ble kalt «sovjeter». Mens den provisoriske regjeringen var selvvalgt, så var sovjetene valgt av folket. De hadde derfor betydelig legitimitet og en selvstendig maktbase.

 

I de folkevalgte sovjetene var de borgerlige partiene så godt som ikke-eksisterende, og de sosialistiske partiene dominerte totalt. Her var også bosjvik-partiet representert, men bare som en liten gruppe på ytterste venstre fløy. Deres leder Vladimir Lenin bestemte likevel at hans parti skulle styrte den provisoriske regjeringen og overta makten alene. Dette skulle de gjøre gjennom og ved hjelp av sovjetene.

 

Mange av medlemmene i den provisoriske russiske regjeringen hadde en svært inngrodd aversjon mot all form for makt. De assosierte makt med tsar-makt og de ville helst ikke bli tilsmusset med makt selv. De ble med i den provisoriske regjeringen fordi de mente at dette var en nødløsning for å hindre landet fra totalt anarki. Bolsjevikene og Vladimir Lenin hadde overhodet ingen slike maktskrubler og de styrte målbevisst mot en maktovertagelse. Deres viktigste strategi var propaganda mot verdenskrigen og den sittende provisoriske regjeringen. Som en del av deres maktovertagelse, så undergravde de systematisk statsmaktens autoritet og militærdisiplin ved fronten. Bolsjevikene satte ut flere rykter om at den provisoriske regjeringen planla å oppløse de folkevalgte sovjetene. Og for å forebygge disse nedleggelsene av sovjetene måtte bolsjevikene angivelig gjennomføre et motkupp og styrte den provisoriske regjeringen.

 

Statskuppet fant sted natt til 25. oktober 1917. På denne tiden stod det cirka en halv million russiske soldater i St. Petersburg, men bare 25 000 av dem støttet bolsjevikene, men dette var nok, for resten av dem holdt seg passive til kuppet. Den provisoriske regjeringen hadde spilt fallitt, og bortsett fra noen få kadetter fra militærskolene, så var det ingen som løftet en finger for å forsvare Vinterpalasset der den provisoriske regjeringen hadde flyttet inn.

 

Vladimir Lenin hadde lenge insistert på at det måtte avholdes et folkevalgt til en grunnlovgivende forsamling. Da dette valget ble gjennomført oppdaget Lenin til sin store forskrekkelse at bolsjevikene kun hadde fått cirka 25% av stemmene. Valgets suverene vinner var det sosialrevolusjonære partiet (SR) som i all hovedsak sanket støtte blant de fattige bøndene. Men Lenin var ikke innstilt på å gi fra seg makten med en gang han hadde fått den. I stedet hevdet han at valget til grunnlovgivende forsamling ikke var gyldig, og han oppløse den grunnlovgivende forsamlingen så snart den hadde trådt sammen. Dermed var Sovjetstaten etablert.

 

Sovjetunionen

Få måneder etter at Sovjetstaten var grunnlagt holdt bolsjevik-regimet på å velte da de inngikk en separatfred med tyskerne. Tyskerne krevde enorme krigserstatninger og landavståelser fra russerne. For å få slutt på verdenskrigen hadde ikke Lenin noe annet valg enn å bite i det sure eplet og akseptere betingelsene. På dette tidspunktet var Russland for utmattet til at det klarte å kjempe lenger. Motstanden mot fredsavtalen var enorm i Russland, også langt inn i bolsjevikenes egne rekker. Men Lenin klarte å ri stormen av og da det tyske keiserriket tapte krigen på Vestfronten i november 1918 kunne han rive hele den forhatte fredsavtalen i stykker.

 

Lenin hadde langt fra noe flertall av den russiske befolkningen i ryggen da han grep makten, men det var likevel ikke så rent få som støttet ham. Bolsjevikene fikk mye av sin støtte fordi de ble sett på som den eneste alternativet til statsoppløsning og kaos. Meget snart begynte bolsjevikene å bygge opp igjen den russiske statsmakten. De spontane arbeider-komiteene ble nedlagt og militærdisiplin ble gjeninnført i hæren. Bøndene fikk i første omgang beholde den jorden de hadde tilranet seg, men befolkningen i de største byene sultet og Lenin måtte sende bevæpnede grupperinger ut på landsbygda for å tvangsrekvirere korn fra bøndene. Mens bøndene trodde at sovjet-regimet hadde gitt dem eiendomsrett over jorden, så oppdaget de at de ikke en gang eide den maten de produserte selv.

 

På denne tiden ble det første hemmelige politiet i Sovjetunionen grunnlagt. Dette politiet fikk navnet Tsjekaen. Navnet var en forkortelse for «Den ekstraordinære kommisjon til bekjempelse av sabotasje og kontrarevolusjon». Tsjekaen ble under Lenin og Stalin omorganisert og omdøpt mange ganger. En stund het det GPU og OGPU, før det i 1934 ble erstattet av NKVD (Folkekommissariatet for Indre Anliggender) og i 1953 ble denne etaten omdøpt til KGB (Komiteen for Statens Sikkerhet). Også FSB, det hemmelige politiet i dagens Russland, er en videreføring av Tsjekaen fra Lenins dager. Fremdeles blir etteretningsoffiserer fra FSB kalt «tsjekister». Og på FSB sine hjemmesider på internett finnes det flere rosende ord om den polske adelsmannen som i sin tid hadde grunnlagt Tsjekaen.

 

Tsjekaens hovedoppgave under Lenin var å foreta henrettelser av Sovjet-regimets motstandere. Det hendte ofte at Lenins motstandere utførte attentat-forsøk mot ham, og hvis det skjedde ble ofte flere hundre mennesker skutt som represalier. Det er klare likheter mellom terroren under Lenin og under Stalin, men det var også betydelige forskjelliger. Lenin hadde aldri det samme omfanget av terror mot den sovjetiske befolkningen som det Stalin hadde. Dessuten bekjempet Stalin i all hovedsak innbilte fiender og han diktet opp de aller fleste forbrytelsene som «fiendene» hans angivelig skulle ha begått. På Lenins dager var motstanderne høyst virkelige. I årene etter 1917 var en kontrarevolusjon en høyst reell mulighet.

 

Etter at den russiske borgerkrigen mellom støttespillerne til den provisoriske regjeringen og bolsjevikene var over tidlig på 1920-tallet, var Russland helt på knærne. Som en følge av krig, stor hungersnød og emigrasjon var landets befolkning sunket med så mye som 28 millioner mennesker. Moskva og St. Petersburg hadde mistet nesten halvparten av sin befolkning. Landets økonomi lå i ruiner, gjennomsnittlig produserte den russiske industrien nå bare en femtedel av hva den gjorde i 1913. På den sovjetiske landsbygda var det dyrkede arealet bare halvparten så stort som det var i 1913. På begynnelsen av 1920-tallet sviktet matforsyningene i Ukraina. Dette førte til en veritabel hungersnød med flere millioner døde.

 

Da Vladimir Lenin døde i januar 1924 utløste det en intens maktkamp mellom de gjenværende lederne av bolsjevik-partiet, om hvem som skulle overta som partiets sterke mann. Først etter tre år ble det klart at Josef Stalin hadde trukket det lengste strået. Dette var hovedsaklig fordi han allerede før Lenins død hadde blitt utnevnt til generalsekretær i kommunistpartiet og dermed hadde fått kontroll over de viktigste partiansettelsene. Dette gav ham muligheten til å ansette flere av sine egne medhjelpere og luke ut dem som ikke støttet ham.

 

Straks etter at Stalin hadde konsolidert sin makt, iverksatte han omfattende endringer i Sovjetunionens sosiale og politiske system. Dette blir betegnet som «Den andre revolusjon» eller «Stalins revolusjon ovenfra». Han innførte sjokkindustrialisering og planøkonomi. For å finansiere sine storstilte politiske planer for industrialisering bestemte han seg for at det sovjetiske jordbruket måtte kollektiviseres. I stedet for ulønnsomme småparseller skulle hele jordbruket samles i store kollektivbruk der man pløyde med traktor i stedet for med hest. I disse kollektivbrukene kunne man også sikre seg mot at bøndene ikke stakk unna noe av produksjonen isteden for å avlevere alt sammen til staten.

 

Partiledelsen regnet med en viss motstand fra storbøndene, de såkalte kulakkene. Disse fikk derfor ikke lov til å bli med i kollektivbrukene. I stedet kunne de bli boende utenfor kollektivbrukene uten husdyr, eller de ble sendt til nybyggerbosetningene i Sibir. Flere millioner store og ikke fullt så store bønder ble derfor stuet sammen i godsvognene og sendt avgårde østover. Svært mange av bøndene omkom underveis eller ved ankomst.

 

Men motstanden mot denne kollektiviseringen var langt større enn det myndighetene i Kreml hadde regnet med. I stedet for å gi fra seg husdyrene til kollektivbrukene frivillig, så valgte mange bønder å slakte dyrene og spise dem opp. Andre steder gjorde hele landsbyer væpnet motstand og drepte de partifunksjonærene som kom fra byen for å gjennomføre kollektiviseringen. Dette ble oppfattet som et bondeopprør som det hadde vært mange av i Russland opp gjennom historien. Opprør fra bøndene ble truet statens makt og måtte møtes med kontante midler før det kom ut av kontroll og spredde seg til andre landsbyer. Oppsetsige landsbyer ble ofte kringsatt av maskingeværstillinger og ble beskutt til bøndene overgav seg.

 

I stedet for å gi det økte overskuddet til staten førte tvangskollektiviseringen til at matproduksjonen gikk drastisk ned. Fra 1928 til 1933 sank husdyrbestanden til halvparten for storfe og en tredjedel for småfe. Kornproduksjonen sank med cirka 30%. Likevel ble korneksporten til utlandet stadig økt, fordi det var på denne måten at industrialiseringen skulle finansieres. På bare fire år, fra 1928 til 1932, økte den sovjetiske eksporten av korn hele 50 ganger. Som et resultat av dette brøt det ut en hungersnød i Ungarn og Kazakhstan ved årsskiftet 1932-1933. Man regner med at mellom 5 og 6 millioner mennesker døde av denne menneskeskapte hungersnøden.

 

I industrialiserings-prosessen var resultatene langt fra så godt som det var planlagt at den skulle ha. Innenfor mange bransjer oppnådde de bare mellom 20% og 40% av de oppsatte planmålene. Men isteden for å skru ned tempoet i sjokkindustrien ble den mange steder skrudd opp og det ble vedtatt å gjennomføre den første femårsplanen på bare fire år. Ofte ble nesten helt ufaglærte arbeidere satt til å bygge helt nye fabrikker. Noen ble aldri helt ferdigbygd og ble ofte stående tomme.

 

Mye kostbart utstyr ble ødelagt i denne perioden fordi arbeiderne ikke visste hvordan de skulle behandle det. På en annen side fungerte den aller første femårsplanen som en gigantisk skole innen tekniske ferdigheter. Og faktisk klarte Sovjetunionen på et enormt ressurs-sløsende måte å ta steget fra jordbruksnasjon til industri-nasjon på en enkelt generasjon. Dette krevde voldsomme forsakelser fra befolkningen sin side, og lot seg kun gjennomføre med solide doser maktbruk fra statens side.

 

På denne tiden vokste den nasjonale entusiasmen blant den sovjetiske befolkningen. Dette hang i stor grad sammen med den viktige omleggingen av Stalins offisielle politikk. Han gikk vekk fra den verdensrevolusjonen som Lenin hadde drømt om. I stedet lanserte han ideen om å bygge opp kommunisme i Sovjetunionen først. Befolkningen i landet begynte nå å tro at det de gjorde ikke ble brukt til revolusjonære eventyr i andre land, men til dem selv, eller i det minste til deres barn og barnebarn.

 

Den statlige propagandaen fremholdt til stadighet at Sovjetunionen var et unikt land i verdenshistorien. Selv mange russiske emigranter lot seg rive med av denne nasjonale entusiasmen og de hyllet Stalin for at han bygde Russland opp til en stormakt. Noen av emigrantene valgte å vendte tilbake til hjemlandet, men dette var en dårlig ide, for etter få år forsvant de fleste av dem i Stalins store utrenskninger på 1930-tallet.

 

De partilederne som Stalin hadde nedkjempet i maktkampene på 1920-tallet hadde i første omgang ikke bare beholdt liv og lemmer, men også partiboka i kommunistpartiet. Men fra og med 1936 ble de arrestert en etter en og anklaget for å stå bak en gigantisk sammensvergelse mot staten. Personer som hadde vært Lenins nære medarbeidere før revolusjonen, skulle angivelig ha samarbeidet i årevis med etterretningstjenester fra en rekke kapitalistiske land i et forsøk på å ta livet av Stalin og andre høytstående sovjetledere, knekke Sovjetunionen og gjenopprette kapitalismen.

 

Hele 90% av de partimedlemmene som hadde deltatt på partikongressen i 1934, da det ble gjort forsøk på å begrense Stalins makt noe, ble rettsforfulgt i Moskva-prossesene som begynte 2 år senere. Disse angivelige forræderne ble stilt for retten i tre store rettssaker som fant sted i Moskva i 1936, 1937 og 1938. Disse tre rettssakene fikk navnet Moskva-prosessene. Alle personene som ble satt på tiltalebenken ble dømt og de aller fleste av dem ble skutt eller sendt til arbeidsleirer i Sibir.

 

Moskva-prosessene var ofte åpent for publikum, og det var også flere vestlige journalister til stede. Nesten samtlige av disse lot seg overbevise om det de fikk se og høre. Likevel kan det ikke herske tvil om at samtlige av tiltalene var oppkonstruerte og at bevisene var tatt ut av løse luften. En av de tiltalte skulle angivelig ha truffet en av sine medsammensvorne på Hotell Bristol i København, Danmark. Men dette hotellet hadde brent ned allerede i 1917, nesten 20 år før Moskva-prosessene begynte, og hotellet ble aldri bygd opp igjen ved dette navnet.

 

De personene som sto på tiltalebenken spilte sine roller godt og tilsto sine «ugjerninger» for åpen scene. Hvorfor de valgte å gjøre det, er blitt mye diskutert i årenes løp. Noen av dem var åpenbart blitt utsatt for tortur og var blitt psykisk nedbrutt, mens andre sannsynligvis var blitt truet med represalier mot familiemedlemmer hvis de ikke samarbeidet. Som en tredje mulig forklaring har det blitt antydet at noen av dem kan ha vært drevet av ideologisk overbevisning. De hadde alltid identifisert seg med partiet og alltid ofret hele sitt liv for partiets sak, og tilståelsene var bare den siste i rekken av ofre som de la på partiets alter.

 

De utrenskningene som fant sted for åpen scene var bare toppen av isfjellet. Langt flere partimedlemmer og partiløse ble dømt bak lukkede dører og etter hvert uten noen form for rettssak over hodet. Utrenskningene fikk virkelig fart på seg da Nikolaj Jezjov overtok som leder for det hemmelige politiet NKVD i 1936. Årene 1937 og 1938 markerte terrorens klimaks. Tallene er usikre og omstridte, men i alt ble kanskje så mye som mellom 6 og 9 millioner sendt til arbeidsleirene i GULAG-systemet, mens cirka 1 million ble skutt umiddelbart. Å bli sendt til en arbeidsleir var i praksis en dødsdom i seg selv, i noen arbeidsleire overlevde så lite som 10%. Uansett hvor lang eller kort straff en fange først var gitt kunne leirledelsen forlenge den både en og flere ganger for brudd på leirreglementet.

 

Etter hvert som utrenskningene fant sted kom det en egendynamikk over det som gjorde at snøballen rullet fortere og fortere. Og det var ikke bare politikere og partimedlemmer som sto i overhengende fare for å bli drept under utrenskningene. I 1937 fant den største sovjetiske militærutrenskningen sted. Stalin stilte flertallet av de høyeste offiserene, og da hovedsaklig de dyktigste, for retten i en hemmelig prosess. 80% av alle oberstene og i alt 35 000 høyeres offiserer ble skutt. Med denne utrenskningen la Stalin landet åpent for et angrep utenfra.

 

Hvis man hadde en personlig uvenn, så var det best å melde ham til politiet før han melde deg. For noen kunne det være fristende å angi sjefen i håp om å kunne overta hans jobb. På en annen side kunne man dermed risikere å bli tiltalt for falsk anklage, så man var aldri helt trygg. Jo lengre man stakk hodet frem, jo mer utsatt var man, og mest utsatt av alle var partimedlemmer i ledende stillinger. Av dem som deltok på den 17. partikongressen i 1934 (som var den siste før utrenskningene brøt ut) ble 1108 av 1966 skutt i løpet av de neste par årene.

 

Den andre verdenskrig

Stalin hadde i det lengste håpet å kunne holde Sovjetunionen utenfor en storkrig i Europa og han inngikk i august 1939 et ikkeangrepsavtale med Hitler. Med denne avtalen sikret Hitler seg at Sovjetunionen forholdt seg nøytral etter Nazi-Tysklands angrep på Polen som ble satt i gang en uke senere.

 

Inntil like før paktinngåelsen hadde nazistene og bolsjevikene skjelt hverandre ut som vederstyggelige politiske pestbærere, og av resten av verden ble ikkeangrepspakten sett på som et usedvanlig kynisk uttrykk for rendyrket maktpolitikk.

 

Hitlers motiv for å inngå ikkeangrepsavtalen var åpenbart for å unngå en krig på flere fronter. Da Nazi-Tyskland likevel valgte å gå til angrep på Sovjetunionen så var det hovedsaklig for å få tilgang til Sovjets enorme lagre av olje og gass og andre viktige ressurser. Ved en voldsom tysk fremrykning i krigens første måneder klarte tyskerne å underlegge seg store sovjetiske områder, blant annet Baltikum, Ukraina, Nord-Kaukasus og de sørlige delene av Sovjetunionen. Da den tyske offensiven stanset opp i vinterkulden ble det imidlertid klart at den andre verdenskrig, i likhet med den forrige verdenskrigen, ville bli en langvarig utmattelseskrig.

 

Enkelte steder i Sovjetunionen ble tyskerne mottatt som frigjørere fra kommunismen, dette gjaldt særlig i de områdene som nylig var blitt annektert av Sovjetunionen som en del av ikkeangrepsavtalen mellom Hitler og Stalin. Noen sovjetborgere gikk inn i tysk krigstjeneste eller kjempet i nasjonale antikommunistiske partisanbevegelser som samarbeidet med tyskerne. Men en altoverveiende del av Sovjetunionens befolkning sluttet opp om forsvaret av Sovjetstaten mot de fremmede inntrengerne.

 

I Vesten har det vært en tendens til å betrakte Østfronten som en front på lik linje med andre fronter, men dette oppfatter de fleste russerne som meget krenkende. Frem til landgangen i Normandie i 1944 var den andre verdenskrig og Østfronten så å si samme sak. Nazistene satte inn hele 70% av sine styrker på Østfronten i kampene mot Sovjetunionen. Mens det bare falt rundt 30 000 tyske soldater under felttoget på Vestfronten i 1940. Så falt det i 1942 over 100 000 tyskere på Østfronten hver måned. De sovjetiske tapene var enda mer formidable. Lenge opererte sovjeterne med rundt 20 millioner døde, hvorav halvparten av dem var sivile. Dette tallet kan ha blitt satt litt høyt av bolsjevikene i et forsøk på å skjule litt av befolkningssvinnet under Stalins utrenskninger på 1930-tallet.

 

Til tross for Stalins mange utrenskninger før krigen klarte han å mobilisere Sovjetunionens innbyggere til et massivt forsvar for landet på svært kort tid da tyskerne angrep dem. Krigen bidro i sterk grad til å binde regime og folket tettere sammen enn før. Denne gangen sto de sammen mot en ytre fiende som truet landets territorium og selve folkets eksistens. Mobliseringsgrunnlaget ble i stor grad lagt på nasjonalisme og ikke kommunisme. Stalin spilte åpenlyst på nasjonale og til og med religiøse strenger. Før krigen hadde sovjet-regimet gjort iherdige forsøk på å utrydde den ortodokse kirken en gang for alle. Det var derfor alle kirkene hadde blitt steng og tusenvis av prester ble sendt til Sibir. Da tyskerne innvanderte Sovjet ble alle prester og biskoper sluppet fri og kirkene ble gjenåpnet. En stor innsamlingskampanje ble satt i gang blant de troende som skrapte sammen nok penger til å utstyre to stridsvogndivisjoner som ble oppkalt etter russiske krigshelter.

 

Under verdenskrigen ble det sovjetiske offiserkorpset profesjonalisert og ideologisk fristilt. Da krigen var over vendte generalene tilbake til Moskva som uhyre populære folkehelter som hadde kommando over millioner av tungt bevæpnede soldater. Mye tyder på at Stalin var alvorlig redd for at de ville kunne true hans makt, men han klarte å presse offiserene tilbake til kasernene, muligens fordi terrorveldet på 1930-tallet hadde knekt all motstandsvilje. De største sovjetiske heltene rakk knapt å vinke til de opp-møtte menneskene på den store seiersparaden på Den røde plass i mai 1945 før de ble gitt kommandoen over fjerntliggende militærdistrikter og ble ekspedert så langt vekk fra hovedstaden som overhodet mulig.

 

Den kommunistiske tvangstrøyen ble om mulig enda strammere enn før krigen. Den offisielle propagandaen utstyrte Stalin med nesten guddommelige krefter som allkjærlig, allmektig og allvitende. Kravene til partitroskap innen kunst og litteratur ble innskjerpet og all form for «ikkefolkelig» kunst ble fordømt. Det store russiske folk ble lovprist som sovjetfolkets storebror samtidig som det minste tilløp til etnisk nasjonalisme blant ikke-russerne ble slått hardt ned på.

 

Da mennene dro til fronten under den andre verdenskrig hadde kvinnene overtatt en rekke ledende stillinger i samfunnet som de nå ble skjøvet ut av igjen. De enorme menneskelige tapene under krigen måtte kompenseres med kraftig befolkningsvekst. En ny medalje kalt Heltinnemor, som tilsvarte de militære tapperhetsmedaljene, ble innstiftet i 1944 og utdelt til kvinner som fikk mer enn 10 barn. Senere ble det tallet redusert til 8 barn. Samtidig fortsatte de fleste kvinnene å være utearbeidene, ofte i tungt kroppsarbeid, både fordi det var nødvendig for å få familiebudsjettet til å gå opp og fordi staten forventet full innsats i oppbyggingsarbeidet etter krigens enorme ødeleggelser.

 

Regimet drev ensrettet, selvglorifisering og isolasjon fra det smittefarlige Vesten til absurde høyder. Blant annet ble det i fullt alvor hevdet den første lyspæren, flymaskinen og en rekke andre oppfinnelser ikke ble konstruert i Vesten, men av russere. Vestlig vitenskap ble på det kraftigste fordømt i Sovjet. Som et resultat av dette ble sovjetisk forskning satt flere tiår tilbake i tid på de fleste områder, f. eks. kybernetikk og moderne arvelighetslære.

 

Etter Stalins død

Da Stalin døde i mars 1953, etterlot han seg en arv som det var meget vanskelig for hans etterfølgere i den sovjetiske politiske elite å forholde seg til. Alle de sovjetiske topp-politikerne på denne tiden var klekket ut i Stalins rugekasse og de hadde alle sammen nådd sine maktposisjoner ved å spille hans spill. Derfor var det vanskelig for dem å fordømme stalinismen uten å sage over den grenen de selv satt på. På en annen side var det tydelig at stalinismen lammet sovjetisk samfunnsliv og økonomi.

 

Hvis befolkningen i Sovjetunionen skulle våge å ta initiativ og lederansvar var det nødvendig å overbevise dem om at de ikke lenger måtte bøte med livet dersom deres innsats senere ble gjenstand for kritikk. I de første årene etter 1953 var signalene om et mulig forestående opprør med stalinismen svært sprikende. Hundretusener av fanger i GULAG-leirene ble sluppet fri, men uten at de fikk noen formell oppreisning.

 

I likhet med flere andre land hadde Sovjetunionen en nasjonalforsamling og en regjering, henholdsvis kalt Det øverste Sovjet og Ministerrådet. Men det var ikke her den reelle makten lå. Av de cirka 19 millioner medlemmer av Sovjetunionens Kommunistiske parti var det bare et lite mindretall som hadde innflytelse på utformingen av politikken. Kommunistparties høyeste organ var Partikongressen. I årene etter 1917 kom denne kongressen sammen en gang i året og fra 1961 møttes de hvert femte år. De vedtok femårsplaner for den økonomiske utviklingen og trakk opp de store linjene innen politikken. I realiteten var alle viktige beslutninger som ble vedtatt på kongressen fattet før den kom sammen. Partikongressen valgte en Sentralkomite som etter Stalins død hadde rundt 250 medlemmer som vanligvis kom sammen til møter to ganger i året. Heller ikke her fant noen reell politisk saksbehandling sted.

 

Det viktigste organet innen partiet var derfor Politbyrået (forkortelse for Politisk Byrå) som kom sammen en gang i uken. Politbyrået hadde vanligvis mellom 10 og 20 medlemmer som ble plukket ut av Sentralkomiteen. Men Politbyrået ble ledet av generalsekretæren som i tillegg også var leder for Sekretariatet. Sekretariatet hadde tusenvis av ansatte i en rekke avdelinger som tilsvarte departementene i regjeringen. Så lenge Lenin levde var han den ubestridte leder for Det kommunistiske partiet. Formelt hadde han stillingen som landets statsminister. Det var først under Stalin at stillingen som generalsekretær ble viktigst.

 

Etter Stalins død var det ingen enkeltpersoner som utmerket seg i første omgang som diktatorens naturlige etterfølger. Den maktkampen som fulgte hadde flere likhetstrekk med den som utspant seg etter Lenins død i januar 1924. Også denne gangen strakte maktkampen seg over år og i flere omganger. Allerede sommeren 1953 ble en sannsynlig etterfølger eliminert, nemlig daværende NKVD-sjef Lavrentij Berija ble i beste Stalin-stil beskyldt for å være britisk spion siden 1920-tallet og skutt. Samtidig ble det hemmelige politiet omorganisert. I stedet for NKVD oppstod KGB som aldri oppnådde å inneha den samme makten som forgjengeren til tider hadde hatt.

 

Kampen om å ta over ledelsen av landet og partiet sto lenge mellom statsminister Georgij Malenkov og partisjefen Nikita Khrusjtsjov, men i 1955 ble Malenkov presset ut. Khrusjtsjovs makt ble allikevel aldri så enerådene som Stalins hadde vært og maktkampene ble mer sivilisert etter Stalins død.

 

Den 20. partikongressen i 1956 var den første etter Stalins død og en viktig arena for utformingen av landets etterstalinistiske politikk. På denne kongressens siste dag holdt Khrusjtsjov en sensasjonell tale med flere voldsomme angrep på den avdøde generalsekretæren. Denne talen ble regnet som så eksplosiv at den ikke ble gjengitt i sovjetisk presse før i 1990, men den ble lest opp på partimøter rundt om i landet og innholdet ble raskt gjort kjent.

 

Til tross for at denne avstaliniseringen var dramatisk, var den samtidig forsiktig, nesten skjønnmalende. Khrusjtsjov tallfestet aldri utrenskningenes omfang, det ble bare talt om masseundertrykkelse. Han frikjente også partiet for ethvert ansvar for det som hadde skjedd under Stalin. Alle Stalins gjerninger frem til 1934 ble hyllet som stormannskunst, inkludert de store tvangskollektiviseringene av den sovjetiske befolkningen.

 

På hjemmebane klarte Kreml-lederne å gjennomføre avstaliniseringen uten å helt miste kontrollen. Annerledes gikk det i de landene i Øst-Europa som etter den andre verdenskrig var blitt påtvunget et kommunistisk styre. Der ble avstaliniseringen sett på som et tegn på sovjetmaktens svekkelse. Kommunistregimet i disse landene var mer ferske og hadde ikke så dype røtter i befolkningen, og mange bare ventet på en anledning til å kvitte seg med dem igjen.

 

I 1956 brøt det ut uro i Polen og full revolusjon i Ungarn. Dette var et personlig tilbakeslag for Khrusjtsjov og hans avstaliniseringspolitikk. Året etter prøvde hans partikolleger å få ham kastet av makten, men Khrusjtsjov slo kuppforsøket tilbake med støtte fra hæren. Etter kuppforsøket slo avstaliniseringen fart og toppet seg med sterke fordømmelser av diktatoren på den 22. partikongressen i 1961.

 

Khrusjtsjov lanserte i perioden 1953 til 1964 flere reformer. En lang serie økonomiske, administrative, kulturelle og andre reformer ble lansert i rask rekkefølge. Mange av disse reformene var i utgangspunktet fornuftige, men de ble dårlig gjennomført og samordnet. Etter hvert hadde mange av disse reformene som hovedhensikt å bøte på de uheldige effektene som de foregående reformene hadde sørget for. På grunn av Khrusjtsjovs mange impulsive, uforutsigbare og ofte egenrådige beslutninger mistet han støtten fra flere viktige samfunnsgrupper. Han utsatte også den ortodokse kirke for en ny antireligiøs kampanje og over halvparten av kirkene, det vil si mer enn 11 000 ble stengt.

 

Det som ble mest skjebnesvangert for Khrusjtsjov var at han også la seg ut med det militære. Etter at Sovjetunionen hadde fått sin første atombombe i 1949 og hydrogenbombene kom i 1955 fant han ut at forsvarsbudsjettet kunne skjæres drastisk ned. De militære styrkene ble derfor redusert med en tredjedel og flere marinefartøy ble hugget opp, angivelig mens admiralene sto og gråt. I 1957 klarte Sovjetunionen å sende den første satellitten, Sputnik 1, i bane rundt jorden og i 1961 gjennomførte landet verdens første bemannede romferd ut i rommet.

 

Vesten trodde også at Sovjetunionen hadde et klart forsprang også når det gjaldt utviklingen av ballistiske atomraketter. Dette feilaktige inntrykket gjorde ikke Khrusjtsjov noe for å korrigere og etter Cuba-krisen iverksatte USA et omfattende program for å ta igjen et ikke-eksisterende sovjetisk rakett-forsprang. Da Khrusjtsjov ble utsatt for et nytt kuppforsøk i 1964 sto det ingen generaler parat til å redde ham slik som i 1957. De store kuttene han hadde gjennomført i forsvarsbudsjettet ble ikke tatt nådig opp i offiserkorpset.

 

Kuppet mot Khrusjtsjov var øyensynlig klekket ut av KGBs toppledere, men disse valgte å skjule sine ambisjoner om makt og skjøv isteden Leonid Brezjnev foran seg som en overgangsfigur frem til noen andre kunne ta over makten. Brezjnev klarte imidlertid å klore seg fast til rollen som Sovjetunionens generalsekretær og ble sittende frem til sin død i desember 1982. Etter Khrusjtsjovs død ble det i visse partikretser gjort flere forsøk på å gjenopplive Stalin-kulten. Dette ble forpurret, men det var likevel mulig å se tegn til en viss Stalin-nostalagi gjennom hele Brezjnevs regjeringstid, især i de væpnede styrkene.

 

Det var store forskjeller mellom Stalin og Brezjnev sine lederstiler. Stalin hadde holdt seg ved makten ved å terrorisere befolkningen og partiet, mens Brezjnev sin oppskrift på et langt politisk liv var det stikk motsatte. Han lot lederne på lavere nivå i partiet få skalte og valte temmelig fritt innenfor sitt domene så lenge de ikke truet hans maktposisjon. Den 18-årige Brezjnev-epoken bar preg av høy politisk kontinuitet og stabilitet. Brezjnev tok lærdom av Khrusjtsjov sine feil og sikret seg støtte fra alle de maktgruppene som forgjengeren hadde støtt fra seg.

 

Under Brezjnev ble også offiserene blidgjort med en sterk økning av forsvarsbudsjettet. Sovjetunionens sterke satsing på våpensystemer og militær styrke hang også sammen med Brezjnev-regimets ambisjoner om å spille en rolle som supermakt med globale interesser. Da USA med flere avtaler op 1970-tallet anerkjente Sovjetunionen som en likeverdig partner ble dette oppfattet som bekreftelser på at supermakt-statusen var oppnådd.

 

Da Brezjnev døde tok Jurij Andropov over makten som ny generalsekretær i Sovjetunionen. Under hans ledelse ble det hemmelige sovjetiske politiet KGB reformert. Stadig flere av medlemmene i KGB hadde fått høyere utdannelse og metodene de brukte var mindre primitive enn de var under Stalin.

 

Det ble blant annet bestemt at rå vold bare skulle brukes i ytterste nødsfall, først og fremst skulle opposisjonen forebygges mot regimet forebygges gjennom et enormt overvåknings-og angiverapparat. I det store og hele oppnådde KGB denne målsetningen. Åpen opposisjonen ble i stor grad begrenset til enkeltpersoner og noen små, nesten marginale bevegelser. Nesten alle demonstrasjonstog mot staten ble oppløst av KGB nesten før de forbipasserende oppfattet hva som foregikk. Men likevel overlevde opposisjonsbevegelsen og de klarte å henlede omverdenens oppmerksomhet mot brudd på menneskerettighetene i Sovjetunionen.

 

Sovjet-regimets stabilitet i alle disse årene skyldes i stor grad en uskreven kontrakt mellom regimet og befolkningen i Sovjetunionen. Befolkningen måtte gi avkall på sin kulturelle frihet og innflytelse over politikken mot at regimet sikret dem sosial trygghet og et minstemål av minstegoder. I Sovjetunionen var befolkningen garantert gratis helsevesen, skolegang og en del andre gratis eller billige offentlige ytelser. Og viktigst av alt var at alle var garantert arbeid.

 

Den sovjetiske befolkningen hadde nok lite til overs for landets planøkonomiske system som satte deres materielle standard langt tilbake i forhold til Vesten. Likevel satte de pris på å bli skjermet mot massearbeidsledighet og mot de enorme forskjellene som sovjetpropagandaen hadde lært dem å forbinde med vestlig kapitalisme. Den sosiale tryggheten ga regimet en ikke ubetydelig grad av legitimitet i store deler av befolkningen. I tillegg skrøt myndighetene uhemmet av deres seier over Hitler under den andre verdenskrigen, de sovjetiske kosmonautenes bragder i verdensrommet og Sovjetunionens internasjonale makt og prestisje. Sovjetunionen var ikke bare en stormakt, men den ene av verdens to supermakter, med en militær slagkraft som tidligere generasjoner av sovjetborgere bare kunne drømme om. Alle disse forholdene fylte mange sovjetborgere med stolthet og styrket oppslutningen om regimet.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish