Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
VennskapSkriv ut Utskrift
Novelle om vennskap og gutters rampestreker
Bokmål - NovelleForfatter:



Jeg husker fremdeles den dagen jeg så han for første gang. Det var sommeren for to år siden. Da jeg var 14, ung og dum. Min beste venninne, Mona, var den første som fikk vite om det. Det dumme var bare at hun også likte Karl. Og det var akkurat slik det hele startet.

Det var kokende varmt en dag uti Juni. Hanne gikk med sin bestevenninne, Mona og plapret i vei om siste nytt da Hanna plutselig stoppet opp og begynte å følge en lyshåret gutt med øynene hennes.
Han stod på brygga og polerte båten sin.
- Åh skulle ønske at han var min, sa Hanne drømmende.
- Karl er bare en rundbrenner spør du meg, sa Mona sarkastisk.
- Det kan godt være, men han er fin for det om! Grei også.
- Hvordan vet du at han er grei? Kjenner du han? spurte Mona, mens hun fiklet med den nye dyre sommerkjolen sin.
- Jo, du skjønner at han kjenner broren min, og har vært hjemme hos oss noen ganger.
- Ja, da så… sa Mona ikke helt overbevist.
- Nei, jeg får vel dra hjem nå. Skal sitte barnevakt klokka seks! Ser deg sikkert senere! Ropte Hanne og fikk hjemover.
- Ja, det gjør du nok, sa Mona tilbake og stirret fortsatt mot Karl som hadde begynte å vaske båten innvendig. Mona sukket trist og tenkte på hvordan hun skulle få sagt til Hanne at hun også likte Karl.

Plutselig så Karl mot henne. Hun skvatt til og så ned. Hun tenkte ikke mer over det, og gikk hjemover.
Hun sa til seg selv at hun skulle si det til Hanne neste dag.

Ettermiddagen neste dag tilbrakte jentene på stranda.
Hanne hadde på seg den nye blå bikinien sin, og Mona hadde på seg en sort en.
Mona hadde tenkt igjennom det hele og nå skulle hun si det.
- Du Hanne, det er noe du bør vite…Jeg tror at… Hun tok en pause.
- Du tror hva? Sa Hanne. – Du forresten, jeg har noe jeg MÅ si deg! I går da jeg kom hjem etter barnevaktjobben så var Karl der! Vi prata en stund og så ba han meg ut på kino! Er ikke det helt rått? På kino med en 16-åring!
Hanne var på så godt humør nå, at Mona nødig ville ødelegge det, selv om hun likte Karl så godt at hun kunne begynt å gråte nå.
Joda, kjempeflott det, sa Mona ikke fullt så entusiastisk. Hun plukket vekk noen sandkorn fra beina og håpet at Hanne ikke så det.
- Så, hva var det du ville si? Spurte Hanne.
- Nei, bare glem det. Ikke så viktig, fikk Mona mumlet frem.
- Å nei… Skal vi ta en dukkert? Førstemann uti! Skrek Hanne og løp nedover stranden.
På vei ned snublet Mona i sanden og slo armen mot en stein. Mona skreik, men Hanne hørte ikke noe. Hun hadde begynt å dykke.
Plutselig kom Karl og knelte ved siden av Mona. Hjertet hennes hoppet nesten oppi halsen.
Han spurte om det gikk greit med henne. Hun nikket så vidt.
Så strøk han henne over kinnet og dyttet bort noen mørkebrune hårstrå slik at han kunne se de havblå øynene hennes.

- Hvor har jeg sett deg før? Sa han beroligende.
- Jeg.. umm.. jeg vet ikke, stammet Mona nervøst frem.
- Vel, hva heter du da? Spurte han.
- Mona…
- Fint navn. Jeg heter Karl, sa han verdensvant. – Vil så Mona være med meg på kino eller noe sånt i kveld? Han smilte så varmt at Mona måtte rødme.
- Jo, det kan jeg vel, sa Mona. Så så hun mot Hanne som stirret på dem. Mona skvatt litt. Hun gav ham telefonnummeret sitt og sa at hun måtte gå.
- Takk for hjelpen og invitasjonen!
- Takk selv, sa han og smilte det merkelige smilet sitt, som fikk henne til å rødme.
Mona gikk uti vannet og svømte bort til Hanne.
- Hva prata så dere om? Spurte hun.
- Jo, du skjønner, jeg falt på stranda også hjalp han meg. Ikke noe mer, sa Mona så overbevisende hun kunne.
- Åh.. OK. Så ikke at du falt. Sorry.
- Det gjør ikke noe, sa Mona. – Nå bader vi heller!

I firetida gikk jentene hjem. Klokka halv fem ringte telefonen hjemme hos Mona. Hun grep røret og svarte. Det var Karl. De avtalte å gå på kino.
Mona pyntet og sminket seg i over en time. Hun hadde valgt ut et skjørt, boots og en hvit singlet.
Perfekt, tenkte hun.
Klokken seks kom Karl innom for å hente henne.
Hjemme hos Hanne satt Hanne bare og drømte om neste kveld som hun skulle tilbringe sammen med Karl…

En uke senere hadde begge vært ute med Karl 3 ganger hver.
Hanne visste ingenting om Mona og Karl helt til en dag i byen… Mona og Karl gikk i byen sammen. Så gikk de innom en kafé for å kjøpe noe å spise.
Mona var ikke nervøs lenger. Hun holdt Karl i hånden og smilte varmt til han.
Hanne passet denne dagen på sin kusine på 4 år, og hadde bestemt seg for å ta henne med på et kafé besøk.
Uheldigvis så var det samme kafé hvor Mona og Karl også var på.
Hanne satte seg sammen med kusinen ved et bord uten å vite at hennes store flamme og hennes beste venninne bare satt noen meter unna.
Mona og Karl merket heller ingenting. Karl førte ansiktet sitt mot Monas. Så kysset de. Lenge.
Hanne skulle til å hente en serviett i det hun gispet til. Der satt de. Mona og Karl… Og KYSSET!!!
Hun var helt lamslått. Hun ville gråte, men sinnet tok plutselig over.
Hun gikk med bestemte skritt mot bordet til Mona og Karl. De hadde sluttet å kysse og hadde merket at Hanne gikk mote dem.
Så reiste Karl seg og sa at han kunne forklare.
Hanne slo til han midt i ansiktet og skrek: - Jeg hater deg Karl! Hun vendte seg mot Mona som var likblek. – Også du! Min beste venninne! At du kunne!
Så kom tårene. Hanne løp mot sitt eget bord, grep kusinen i armen og styrtet ut døren, blendet av tårer.
Da hun kom hjem ba hun den forvirrede kusinen om å bli hos broren hennes. Selv løpte hun opp på rommet der hun slengte seg på sengen og hulket. Det blå sengeteppet ble vått, men hun brydde seg ikke.

Mona og Karl hadde pratet en stund, så gikk de hjem hver for seg. Mona hadde grått. Karl hadde ikke forstått noe.
Senere gikk Mona hjem til Hanne. Hanne ville først ikke slippe henne inn, men ga seg etter hvert.
Mona fortalte alt. Hanne forstod mer nå. Mona sa unnskyld og ba om å bli tilgitt. Hanne sa unnskyld for at hun ikke hørte den dagen. Og begge tilgav hverandre.
Så lagde de en plan for Karl. Han skulle få svi!
Neste dag var Karl på brygga og jobbet. Han visste at han var dumpa, men hva gjorde vel det? Han kunne få hvilken som helst jente han ville.
Plutselig kom Hanne mot han. Han ventet det verste, men utrolig nok smilte hun.
- Hei Karl! Du.. Jeg er ikke sint på deg mer. Sorry at jeg slo deg, løy hun. Så smilte hun igjen.
- Det gjø’kke no’ vettu’ sa han veldig henslengt.
- Men hva med Mona da? spurte han.
- Hva med meg? Sa Mona som plutselg var bak han.
- Hvor kom du fra? Spurte han forskrekket.
- Nå kan du lure. Men grunnen til at vi er her er fordi vi vil ha deg begge to. Samtidig! Du må ha tid til oss begge! Å så moro vi skal ha det! sa Mona blidt.
Karl begynte å bli en smule redd og reiste seg opp fra båten.
- Jeg… øh.. Jeg tro’kke det. Alst jeg…
- Du hva? Avbrøt Hanne. Jentene kom nærmere.
- Hvordan våger du å forråde oss? Skrek Mona. Og en, to og tre så dyttet de Karl uti vannet.
Jentene skrattlo da de så at Karl dukket opp klissvåt og uten de dyre solbrillene sine på hodet.
- Nå vet du at du ikke burde klusse med jenters følelser! lo Hanne.
- For da klusser de bare tilbake, sa Mona overlegent.

Vi var bestevenner igjen, det var helt klart. Og ja.. Vi er det enda, selv om vi ikke er unge og ”dumme” lenger!



annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish