Det er spørsmålet som stilles lørdag morgen under frokosten, og etter litt om og men, og fram og tilbake, og hit og dit, bærer det ut i bilen med mor og far og 2,4 barn og hund, og sikkert også en kanarifugl, eller kanskje akvariefisken.
”Hvilket senter skal vi dra til da?”
For det finnes jo nesten ingen shoppingsentre her i byen, bare et par, tre stykker. Stovnersenteret, Bryn Senter, Tåsensenteret, Oslo City, Byporten, Gunerius, Glasmagasinet, Steen og Strøm, Ski Senter, Vinterbrosenteret, Alnabru Shoppingsenter, Smart Club og så videre.
Ut på veien, og fram med kartet. For å finne fram uten, er jo som å se lyset og få igjen på skatten samtidig. Det blir iallfall tre stopp på bensinstasjon eller gatekjøkken eller veikroer, for å spørre om veien, hvorpå svaret du får fra ripset bak disken med tyggisen er: ”Jeg vet ikke jeg. Slafse, slafse.”

Finner du først fram, er det greit. Det er jo bare å parkere, og gå inn. Hvis det er plass noe sted, da. Og å finne et parkometer og klare å putte på en milliard mynter, hvis det er betaling.
Så går du da, inn på senteret, og får musaken og den myke callingstemmen slengt midt i trynet, sammen med synet av x antall mennesker i trengsel, fordi det er supersalg, eller kjempesalg, eller varesalg, eller partisalg, eller lagersalg, eller høstsalg, eller vårsalg, eller vintersalg, eller sommersalg, eller sesongsalg, eller feriesalg, eller salg etter salget. Og et interiørdesign som ville fått ethvert normalt tenkende menneske til å gå hen og dø, men fordi du allerede er kommet så langt, så er det bare å fortsette.
Shoppingens hovedregel: Er du framme, er det for sent å snu.

Det første du legger merke til er det store skiltet som så elegant ber deg om: ”å merke deg hvilken seksjon du har parkert bilen din i, siden det lett kan oppstå forvirring om De ikke husker hvor De har plassert bilen”. Men ettersom du nå befinner deg inne på senteret, og ikke ved bilen, leser du bannende videre og håper at noen en vakker dag får den lyse ide å sette skiltet en dæsj lenger ute, for eksempel ved innkjørselen til parkeringshuset (som forøvrig, ifølge skiltet er ”Norges største på 4000m2”).

Skiltet forteller deg glatt og uanfektet videre om hvordan du kommer deg til senteret(der du allerede er), og om hvilke butikker som ligger hvor og på hvilket plan (ettersom folk er så late at de ikke gidder å bevege seg for å finne det ut på egenhånd), og om toaletter, og lekerom for barna ”hvor barna er i sikker forvaring og blir tatt godt vare på av erfarne barnepassere, mens De handler”, og om kafeer og snackbarer og isbarer og brusbarer og kaffebarer og ølbarer. Jaha, for vi er jo her for å spise og eventuelt drikke oss i hjel.

Og tilslutt, lett og diskret i det ene hjørnet: ”Velkommen til en hyggelig shoppingdag her hos oss. Alle våre medarbeidere er glade for å stå til tjeneste.”

Etter å ha forsert denne lille hindringen, beveger du deg ut på slagmarken, hvorpå det uunngåelige spørsmålet dukker opp: ”Hva var det egentlig vi skulle handle?”
I mangel på svar beveger du deg inn i folkemylderet, på jakt etter en butikk, men etter den femtiende etellerannetbaren, begynner du å lure på hvorfor du ikke bare dro på Rema, for der selger de jo både mat og klær og sko og musikk og sportsutstyr og jeg vet ikke hva! Jo, forresten, bensin selger de. Bensin som du for øvrig har glemt å fylle på bilen før du dro.

Er du heldig og finner noe som ligner etterlevningene av noe som kan ha vært en butikk, og enda bedre, som selger noe du kunne tenke deg å kjøpe, men i feil størrelse, da er du ute å kjøre. For spør du ripset med tyggisen (som sikkert er søsteren til hun på bensinstasjonen), som egentlig er ganske opptatt med å bli sjekket opp av den snacksne sikkerhetsvakten (som til og med har håndjern, i tilfelle han skulle klare å fange noe annet enn bestefar med rullatoren) om de har varen i din størrelse, kan du i verste fall bli eskortert ut av vakta, under påskudd av at du trakasserer personalet, og i beste fall få svaret: ”Jeg vet ikke jeg. Slafse, slafse.” Er du, mot formodning så heldig, at du finner noe i din størrelse, og samtidig finner det for god fisk å avbryte parringsdansen ved kassa for å få betale, så er du godt på vei. Etter at ripset har klart å finne strekkoden, slått feil tre ganger, hentet et annet rips (mens du blir mistenksomt iakttatt av vakten) for å få hjelp, og tilslutt fått inn riktig beløp, slik at du etter hvert kan få betalt, kommer spørsmålet: ”Dø atte, lissom, har du Medlemskort?” Eller andelskort /fordelskort /bensinkort/ treningskort/ OBOSkort/ Forbrukersamvirketkort/ Dominokort, eller for den saks skyld Ludokort eller Yatzykort?” For jo mer du handler, jo billigere blir det, og jo flere medlemsfordeler får du”. Jajøss, hele dagen.

Du stikker hånda i lomma for å finne lommeboka, men der finner du ikke annet enn en knapp og en tyggegummi, som du føler deg fristet til å gi til ripset med spørsmål om hun kanskje har slitt ut den hun har, men motstår ettersom det ville vært urettferdig for det andre ripset, og tenker heller irritert på om ikke testosteronbomba i uniformen kanskje burde være litt mer opptatt av hvor fremmede folks hender befinner seg (for eksempel i din lomme, slik at lommeboka forsvinner), enn hvor han eventuelt med tiden vil kunne få plassert sine egne.

Er du derimot så heldig at du har lagt den igjen hjemme, kan du jo bare kjøre og hente lommeboka, forutsatt at du noensinne finner bilen igjen, da. Men du slår fra deg tanken, ettersom du faktisk har førerkortet liggende i lommeboka hjemme på kjøkkenbenken.

Finner du lommeboka i en annen lomme, er du bedre stilt. Forutsatt at du har nok kontanter. For skal du betale med kort, må du ha dagen for deg.
For kortleseren i butikken, virker garantert ikke, sikkert fordi den er full av tyggegummirester eller noe sånt. Og hvis du da spør om det finnes en minibank eller noe lignende i nærheten, får du det mest geniale svaret av testosteronkanonen, at : ”Det står på skiltet i inngangspartiet!” I stedet for å begynne en diskusjon om høflighet og god oppførsel, legger du ut på ekspedisjonen mot skiltet, hvor du pent og pyntelig får beskjeden om at minibanken befinner seg på baksiden av butikken du nettopp var. Vel fremme ved noe som ligner en minibank, finner du en sprekk hvor kortet tilsynelatende passer. Mens du ber til alle høyere makter om at du ikke skal få kortet du akkurat sendte inn tilbake som konfetti, kommer en hyggelig melding opp på displayet: ”Hvilken tjeneste ønsker de?” Du velger kontantuttak, og fortsetter lovprisningen, mens du i det stille selger sjela di til noen der nede for at det skal være dekning på kortet.

Vel fornøyd, med kort og kontanter i hånden, som du har plassert i lommen, for å forhindre eventuelle håndspåleggelser fra fremmede, kommer du inn i butikken, og får den vakre, velklingende beskjeden om at: ”Sorry ass, men atte siden atte det kom en kar som ba om akkurat den størrelsen du hadde lagt av, lissom, og siden jeg ikke kunne være sikker på om du kom tilbake, så fikk han kjøpe det, lissom. Slafse, slafse.”
Mens du kjenner mørke makter komme over deg og tenker på handlinger som ville satt deg i buret på livstid, forlater du butikken og prøver å finne noe annet å tenke på. Du vandrer inn på rulletrappen, som tar deg oppover i ”systemet” av butikker og barer og kafeer, alle med navn og utseende som minner om noe som kunne vært både det ene og det andre.

Siden rulletrappen plutselig streiker, må du hjelpe en stakkars dame med å bære barnevognen opp til neste nivå, fordi heisen som barnevogner egentlig er ment for, er full av gamle karer som ikke har sett tærne sine siden de ble gamle nok til å drikke øl, og sikkert ikke har gått lengre enn ut i bilen og inn på senteret, og overhøflige sikkerhetsvakter med morske blikk og struttende boledotter på armene.

Du passerer et toalett, og kommer til å tenke på at du faktisk må litt. Men fordi hygiene koster, som det står på skiltet, må du ut med fem kroner for å få utføre noe som i utgangspunktet burde være en menneskerett. Idet du kommer inn på toalettet, som egentlig ikke ser ut til å ha vært vasket siden Stor-Ofsen skylte rent over hele landet, tenker du på hva hygiene egentlig innebærer. Du gjør det minimale av det du må, og etter å ha vasket hendene og tørket dem, ser du atter et skilt, med en sjekkliste som ikke har blitt krysset av siden ripset bak kassa i butikken ble født, som høflig formaner om at: ”Siden vi i rengjøringspersonalet har gjort vårt ytterste for at det skal være rent og trivelig her, ber vi Dem (med stor D) om å forlate toalettet i den stand De fant det. Hjertelig takk!” På vei ut lurer du på om du skal leie en full septikbil, for så å spyle litt inne på toalettet, slik at ”De forlater det i den stand De fant det”, men du slår tanken fra deg, og forsvinner inn i folkemylderet, med en hånd godt plantet på lommeboka.

Ved et tilfeldig sideblikk legger du merke til et glorete skilt på en glassvegg full av barnetegninger. På skiltet står det ”Lekerom” med barnslige bokstaver, og på innsiden skimter du de ”erfarne barnepasserne”, som ser ut som de ikke kan annet ennå tygge tyggis, og lese ukeblader.

Etter tid og stunder, når du endelig får handlet deg noe du skal ha, og tenker å begi deg på hjemveien, begynner du å lure på om du ikke bare skulle blitt hjemme, og handlet på et virtuelt shoppingsenter på nettet, hvor du hadde funnet alt det du ville ha uten å måtte bruke hele dagen. Du måtte bare ha oppgitt kredittkortnummeret, slik at du mest sannsynlig ville ha fått en regning på x kroner, for telefonsamtaler til Thailand eller Singapore, eller kjøp av varer du aldri i dine villeste fantasier ville kunnet forestille deg. Og så kunne du ha fått varene på døra, med et transport og spedisjonsgebyr, som ville fått håret til Hellig-Olav til å vokse enda noen centimeter.
Varer levert hjem, kan du for øvrig få ellers også, hvis du for eksempel har brukt offentlig kommunikasjonsmiddel for å komme deg til senteret. Da betaler du bare ”et lite gebyr, så kommer varene helt hjem til deg.” Eller til naboen, eller Hansen oppi gata, så hans lille sønn tror det er julaften litt for tidlig.
Hvis den lille jyplingen av en sjåfør faktisk klarer å få varen hjem til deg, kan du være sikker på at den er i byggesettutgave, noe den ikke var da du leverte den fra deg.

Når du nå legger ut på en tur i parkeringsbygget, for å finne bilen, som du finner etter mye om og men, og etter å ha slitt ut sålene på skoene dine, ser du enten en kjempebulk i skjermen, eller kanskje en knust rute og en manglende bilradio, og takker deg selv for at du ikke lot mobiltelefonen ligge igjen. Mobiltelefonen som forøvrig ikke har dekning her i parkeringshuset, slik at du kan ringe og anmelde innbruddet.
Er bilen hel, til alt hell, slik at du kan begi deg på hjemveien etter en lang dag, kommer du ikke lenger enn til utkjørselen før køen begynner, så du må sitte i kø til lørdagsfilmen på TV er ferdig.

Når du så kommer hjem, og setter deg godt til rette for å ta for deg det du har kjøpt, bare for å finne ut at minst en av varene må byttes på grunn av skade eller feil, priser du Herren for at Sylvia Brustad har steng alt som er over 100m2 på søndager, bortsett fra i jula.