Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Bestevenner for alltid!Skriv ut Utskrift
En tekst om bestevennener og om vennskapet virkelig tåler alt?
Bokmål - FortellingForfatter:



(forord)

 

Ofte skjer ting, opplever du ting

som du aldri glemmer, som vil huske for alltid.

Din første skoledag, din første bursdag, men viktigst

av alt din første bestevenn. Det er ting, opplevelser

som du senere vil huske tilbake til,

som du i flere år vil le, gråte og bli rasende for.

 

Den kalde høstvinden blåste overraskende kraftig denne sene oktoberettermiddagen, og fikk de få menneskene på gaten til å rømme til nærmeste butikk eller bar, for å få i seg litt varme om så bare for en stakket stund.

 

Line slepte seg motvillig videre, forbi de kjente og kjedelige butikkene som hun hadde vært i tusen ganger. Hun hadde dradd seg ut av huset for å kanskje kunne slappe av litt i byen, der hun var fri for all tenking og stillheten som omga huset deres. Hun ville bare komme seg ut av den dødens stille huset, så hun slapp å tenke mere. Tenke på skolen, på venner og på Hilde. Line hadde sittet hjemme og tenkt og tenkt, helt til nervene rett og slett ikke kunne tåle mer. Hun hadde stormet ut av rommet i bare joggebukse og jakke, for å komme seg ut så fort som mulig, i håp om at litt shopping og frisk luft kunne få tankene på andre ting. Så her var hun altså nå. Midt i gamlebyen, uten noen videre suksess med saken. Tvert imot, gjorde det bare det motsatte. For hvert skritt hun tok, for hvert butikkvindu hun så i, gled tankene tilbake til Hilde. Line kunne ikke for det, det bare skjedde. Som den søte lille, turkise toppen i vinduet der, den ville ha passet perfekt til de lange, røde lokkene til Hilde. Igjen når hun tenkte på Hilde, var det som om en stor, mørk sky la seg over hodet hennes, som skjøv vekk alle andre tanker. Bortsett fra den ene.

 

Line følte noe vått og salt gli ned til munnviken, først da skjønte hun at hun hadde grått. Hun prøvde å tørke vekk tårene med håndbaken, men nye tårer strømmet til og gjorde det umulig å se. Hun ble nødt til å sette seg ned. Line sank utmattet ned på den slitte, rødmalte benken i parken, og lette fortvilt etter et tørkle i jakke lommene. Ingen hadde noensinne såret henne så voldsomt og smertefullt som Hilde. Ingen hadde noensinne kunnet knekke henne på denne måten, som Hilde hadde gjort. Det var utrolig forbløffende å tenke, at noen få små ord kunne gjøre så vondt. At de kunne gjøre så stor skade, var vondt å tenke på. Line hadde aldri trodd at Hilde ville gjort noe sånt, noe så slemt, så ondt. Smerten og fortvilelsen ville ha føltes helt annerledes, hvis noen andre hadde gjort det og ikke Hilde. Men det var Hilde, det var hun som hadde gjort det. Line kunne fremdeles ikke tro at Hilde hadde kunnet være så ond, så slem. Hennes aller beste venn siden, ja siden de begge var et år og fremdeles kravlet. Så langt hun kunne tenke tilbake, hadde Line og Hilde vært bestevenner, og ingenting hadde kunnet splitte dem. Ingenting! De hadde alltid stilt opp for hverandre, uansett hva eller når. Det fantes ikke grenser for hva de kunne gjøre for hverandre, og nå hadde hun forlatt henne, byttet henne ut som søppel. Line hadde aldri forutsett at noe slikt kunne skje. Aldri, for var det noen som kunne kalles bestevenner var det de. Overalt på skolen fikk de tusenvis av misunnelige og sjalu blikk etter seg, fra folk som skulle de var like heldige som dem. Line hadde aldri trodd at noe eller noen kunne forandre på et så sterkt vennskap, men der tok hun grundig feil.

 

(hoveddel)

 

Det var tirsdag 21. mai, og stemningen i klassen var spent og intens, mens alle ventet på den nye jenten som skulle begynne i dag. Lærerne hadde snakket om henne i ukevis, om hvor søt, snill og grei hun var. Hanne Nilsen fra Odda skole, mer visste de ikke så nå var alle spent på å se henne. Line tok det bare likegyldig at en ny jente skulle begynne, så lenge Hilde var der så.

 

Hun tegnet videre på den utslitte matteboken, da det plutselig utstøtte seg et stort gisp i klassen. Line så nysgjerrig opp fra boka for å se det alle gispet sånn for, da den nye jenten, Hanne trådte inn i rommet med høye, svarte støvletter som så utrolige ut. Line skjønte hva alle siklet og glodde på, for der borte ved døra stod ingen vanlig 14-åring. Det mennesket ved døra der kunne bare beskrives med ett ord. Vakker. Vakker og ond. Det kunne Line se med en gang hun trådte inn i rommet. Med det lange, silkeglatte blonde håret, de uskyldige, klare blå øynene og den smale røde munnen formet i et ondt smil, lignet hun på den søteste prestedatter. Så uskyldig og ond.

 

Line fikk frysninger nedover ryggen da Hanne så i hennes retning. Her var det noe galt, noe stemte ikke med den jenten. Line kunne føle det på seg.

 

I flere uker var hun på vakt, holdt et ekstra øye med henne før hun innså at dette kanskje var teit, og bare noe hun innbilte seg. Kanskje hun bare var sjalu på Hanne? For ikke bare var hun syltynn og vakker, men alle i klassen elsket henne, forgudet henne som om hun hadde hypnotisert dem eller noe. Og Hanne? Vel, hun bare elsket det, elsket å få tusen blikk etter seg og være på alles lepper. Men nå var det slik med Hanne som med mange, dette var ikke nok for henne. Hun ville ha mer. Hanne var med andre ord en stor bortskjemt og egoistisk diva, som ikke tålte at noe stod henne imot. Hun måtte alltid få viljen sin. Og det varte ikke lenge før hun som alle andre så den vennskapen og båndet som Hilde og Line delte. Ja, hun ble faktisk så sjalu at det nesten var til å bli gal av. Aldri før hadde hun følt noe slikt, og det varte ikke lenge før begynte å legge sine slu planer om hvordan stjele Hilde fra Line.

 

Til og begynne med var det ingen spesielle forandringer å se, men etter hvert begynte det å bli merkelig. Hvordan Line så mindre og mindre av Hilde, og Hanne som stadig bablet om alt og alle stedene hun og Hilde hadde vært på. Ikke hjalp det å snakke med Hilde heller, for å kunne snakke og fortelle henne hvordan Hanne egentlig var. Det vil si hvis Line noensinne fikk Hilde for seg selv, uten den dusten Hanne, om så bare i ett minutt. Det var helt utrolig hvordan hun hver eneste gang, greide å spolere enhver sjanse Line hadde til å snakke med Hilde. Helt ufattelig, som om hun visste hva som var i gjære, og bare ventet på en sjanse til å krype inn og overta Lines plass. Som om hun trengte det. Hilde så ut til å ha glemt alt om Line allerede.

 

Men Line skulle ikke gi opp så lett! Det var på tide at noen lærte den jenta en lærepenge. Nok var nok! Dette var dråpen. Den aller siste dråpen! Hun skulle ringe og fortelle alt til Hilde, med eller uten Hanne. Hun kunne ikke drøye det mer nå. Feig som hun var, endte hun opp med en 5-siders lang sms hvor hun sa alt hun hadde på hjertet. Ha, nå skulle den heksa få en lærepenge som aldri før!!

 

(Slutt)

 

Svetteperlene rant nedover ansiktet til Line, der hun satt i sengen og tygde på de allerede slitte neglene og ventet. Ventet på å endelig høre ett ord fra Hilde, om meldingene hun hadde sendt for flere timer siden. Hva skjedde med henne?! Var hun kanskje i dusjen, eller kanskje hun ikke hadde trodd på Line i det hele tatt, og hun og Hanne nå satt i favorittkafeen deres og drakk te med muffins mens de lo av henne?!

 

Line holdt på å kveles av sine egne tanker, da mobilen plutselig vibrerte høyt på puten. Line nølte litt, før hun hev seg over puta og dro opp mobilen. Hånden nølte ett øyeblikk ved åpne tasten, før hun turte å åpne øynene og lese meldingen.

 

Resten av den kvelden var som spikret fast til hukommelsen. Som et vondt, smertefullt minne som hadde fortrengt seg inn i hjernen og nektet å slettes. Hun hadde alt fra den kvelden tydelig og klart lagret i hjernen for alltid. Hvordan knærne hadde sviktet under henne, som lagd av gele. Den dunkende lyden av mobilen som gled ut av hånden hennes, mens alt bare eksploderte inni henne. Alle følelsene som overlappet hverandre, rev og slet henne opp innvendig. Hvert eneste ord stakk som syl skarpe kniver rett i hjertet, med en intens og helt ubeskrivelig smerte. Det føltes som om en del av henne var død, som et dypt og ulegelig hull der hjertet hadde vært. Tårene rant i strie fosser ned fjeset hennes, som regnet som slutter, som smerten som ingen ende tar. Ikke engang da moren for to år siden døde, hadde hun grått så mye. Hilde hadde slått til der det gjorde mest vondt. Midt i hjertet. Alt dette hadde hun greid med noen få, vonde ord. Hilde hadde vært alt, den eneste hun hadde stolt på, og som skjønte henne. Og nå hadde hun forlatt henne. For alltid. Line var alene og forlatt. Igjen...

 

Slutt!




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish