Forsiden

Emnekatalogen

Søk

Sjanger

Analyse/tolkning (753) Anmeldelse (bok, film...) (638) Artikkel (952) Biografi (264) Dikt (1040) Essay (571) Eventyr (115) Faktaoppgave (397) Fortelling (843) Kåseri (612) Leserinnlegg (123) Novelle (1334) Rapport (624) Referat (174) Resonnerende (212) Sammendrag av pensum (182) Særemne (161) Særoppgave (348) Temaoppgave (1266) Annet (528)

Språk

Bokmål (8210) Engelsk (1643) Fransk (26) Nynorsk (1150) Spansk (11) Tysk (38) Annet (59)
Meny

Du er her: Skole > Når livet ikke lenger er verdt å leve

Når livet ikke lenger er verdt å leve

En trist historie om en jente som ikke lenger orker å leve. Hun føler seg sviktet og forrådt av sine nærmeste, og velger å ta sitt eget liv.

Karakter: 6 (8. klasse)

Sjanger
Fortelling
Språkform
Bokmål
Lastet opp
03.11.2010
Tema
Selvmord


Mathias satt og halvsov i kontorstolen da telefonen ringte. Det var sekretæren, Linda.  Stemmen hennes var alvorlig. ”Betjent Hansen, en jente er funnet død. Hun har trolig begått selvmord, nede ved Svanesjøen. ”Mathias fattet ikke skikkelig ordene hun sa, hjernen ville liksom ikke tro det. Men den fornuftige delen i han forsto at dette var ikke noe å tulle med. Han takket Linda for opplysningene og la på. Vel nede i bilen summet han seg, før han startet bilen.

 

Det tok ikke mer enn knappe ti minutter til Svanesjøen, selv om Mathias hadde håpet det tok lengre tid. Allerede før han kom opp bakken som førte til Svanesjøen hørte han sirene fra flere politibiler. Han gasset litt på, og merket at han plutselig nå var blitt litt utålmodig. Synet som møtte han var tre politibiler, en sykebil og masse politifolk. Han kjørte inn på plassen foran dem. En politimann kom raskt mot han. Mathias gjenkjente han som Kenneth Sandven. En dyktig drapsetterforsker skulle han visst være. Hadde vært på kurs hos FBI, og løst flere mordgåter enn de fleste politimenn på hans alder. Mathias steg rolig ut av bilen, men kunne ikke helt skjule overraskelsen han følte over å møte Sandven her. De hilste formelt før den unge drapsetterforskeren tok ordet.


 

”Vi sender liket til Rettsmedisinsk undersøkelse for å få bekreftet at jenten har begått selvmord.” Mathias undret seg over dialekten til betjenten. Den var en blanding av stavangersk og bergensk. Det hele fikk det til å låte litt komisk. Men denne saken var alt annet enn komisk. I en rolig tone som ikke helt klarte å skjule opphisselsen han følte, spurte han om å få se liket. Sandven bare nikket. De måtte gå en seks syv minutters tid før de kom frem til selve Svanesjøen. Den lille stien de gikk på slynget seg innover i skogen. Det var høst, alle bladene i gult og rødt gjorde veien egentlig ganske koselig.

 

Hadde det ikke vært for at han var på vei til å se et lik, ville han kanskje stoppet opp og beundret den vakre naturen. Men et stykke fremme skimtet han en lysning, og hørte lyden av bekken som rant ut i Svanesjøen, og selvfølgelig flere politimenn.

 

Synet som møtte Mathias var alt annet enn pent. På bakken lå en ung jente, sikkert ikke mer enn fjorten femten. Hun så ut til å ha vært pen, men med pulsåren kuttet over og et basseng med blod rundt seg var det vanskelig å bedømme. Mathias kunne ikke annet enn å føle en sterk avsky for dette synet som lyste i mot ham. Men han merket at han også følte enn viss sympati for dette unge mennesket som så plutselig hadde gått bort.”Hun var altfor ung til å dø” hørte han politibetjenten si. Mathias så på han. Var det en tåre han så, i øyekroken til den berømte etterforskeren?

 

Men like fort som han tenkte tanken, forsvant det. Han så seg rundt. Omkring han sto det et par konstabler og diskuterte lavt, og en fotograf fra politiet holdt på å ta bilder av det triste liket.


En måned tidligere.

 

Maria var lei av livet. Hun var lei av gutter, hun var lei av skole og hun var lei av alt som het familie. Det eneste som hadde holdt henne oppe så lenge, var bestevennen Marita. Hun oppmuntret Maria og fikk henne til å føle at hun betydde noe, hun også. Den siste tiden hadde vært forferdelig. Den eneste gutten hun virkelig elsket hadde bare utnyttet henne. Selv var Maria 14 år, middels høy, pen og blond. Aleksander hadde vært 16 år, og med en flott figur hadde han sjarmert Maria i senk.

 

Dette var sikkert en fire måneder siden nå, og en tid hun knapt kunne huske. Det virket som om det var år og dager siden. Den gang hadde hun vært lykkelig. Hun og Aleksander hadde blitt kjærester etter en del flørting. Maria var mer forelsket enn noen gang. Den første tiden hadde de hatt det helt fantastisk, og Maria syntes det var for godt til å være sant. I begynnelsen hadde det bare vært uskyldig kyssing, men det var åpenbart at Aleksander ville lenger. Og uten at hun egentlig hadde villet, hadde han presset henne med på det. Flere ganger hadde han gjort det, og hver gang hadde Maria latt som det ikke var henne det skjedde med. Men en dag, når Aleksander hadde begynt å kysse henne hadde hun skjøvet han vekk. Hun ba ham om å gi seg. Han smilte til henne. Men før hun fikk tenkt at det gikk jo ikke så gale, var han der igjen. Denne gangen dyttet hun ham hardere.”Jeg vil ikke mer.” sa hun med skjelvende røst. Han så stygt på henne, før han tok jakken sin og forlot henne der, alene på sofaen. Dette øyeblikket hadde Maria tenkt på hundre ganger siden, og lurt på om hun gjorde det rette. Etter han var gått, hadde hun bare sittet der.

 

En enslig tåre hadde falt fra kinnet hennes, men hun brydde seg ikke med å tørke den. Alle følelsene hennes var et eneste rot. Elsket hun ham fremdeles? Hun visste ikke. Men hver kveld når hun la seg følte hun seg tom innvendig, som om noe i sjelen hennes manglet. Det var et stort savn etter en hun engang hadde elsket, forgudet og stolt på. På skolen hadde karakterene bare blitt dårligere og dårligere. De hjemme spurte hva som var gale, men hun hadde ikke orket å svare. De hadde aldri skjønt hvordan hun følte seg uansett. Kunne aldri forstå den følelsen av å savne noen så inderlig mye, at det kjentes som om hjerte skulle briste.

På politistasjonen var det lett kaos. Det var lenger enn noen kunne huske siden noe så spennende som et selvmord hadde skjedd på det lille tettstedet. På puben var det omtrent det eneste folk diskuterte. På under en time visste hele bygda at det var funnet en død pike ved Svanesjøen. På politistasjonen hadde Mathias fått tilbakemelding fra rettsmedisinsk institutt. Den unge jenten som hadde vist seg og hete Maria var blitt obdusert, og resultatene var svært interessante. Hun hadde kuttet pulsåren 14. september med en lommekniv. Det interessante, og det som kunne ha vært et motiv for selvmord, var at hun var gravid. I fjerde måned. I tillegg hadde de fått vite fra televerket sin basestajon i området at signalet fra Maria sin mobil plutselig hadde stoppet kl 15.37 den dagen. Politiet hadde også snakket med familien til avdøde, og de hadde fortalt at de siste fire-fem månedene hadde Maria vært mindre og mindre tilstedeværene. Hadde liksom levd i sin egen boble.

 

I begynnelsen hadde hun ikke merket noen ting. Hun hadde bare følt seg kvalm, enda trøttere enn vanlig, og hadde mistet litt matlysten. Men så hadde magen begynt å vokse. Ikke noe masse eller noe, men sånn at bare hun merket det. Hun ble vettskremt, men turde ikke dra til legen. Hva ville han si? Sannsynligvis ville det ende med at foreldrene fikk vite det, noe som var det absolutt siste hun ville. På en eller annen måte måtte hun holde det hemmelig. Resten av dagen gikk hun omtrent i svime, og var ute av stand til og verken gjøre noe, eller si ifra til noen. For hvem skulle hun si det til? Bestevennen Marita? Nei, hun hadde begynt å unngå Maria. Helsesøster ville nok bare si ifra til dem hjemme. Nei, dette måtte hun holde for seg selv. Selv om det skremte henne hadde hun ikke noe valg. Dette var i slutten av august.

 

Det var denne dagen hun for første gang oppsøkte Svanesjøen. Lite visste hun om at dette skulle bli hennes siste hvilested. Her hadde hun kunnet gi utløp for alt hun følte. Her, langt fra mennesker, biler og Aleksander, kunne hun tenke i fre. Det ble til at hun ofte dro hit. Hun syntes det var så vakkert her, med alle bladene i gult og rødt. Høstsolen som speilte i vannet og bekken som sildret og rant.

 

Det var 14. september. Maria var på vei ut i friminuttet da hun så dem. Aleksander og Marita. De sto og kysset bak buss-skuret. Hun blunket noen ganger for å sjekke at hun ikke drømte. Men nei, de var der fremdeles. Aldri hadde hun følt et slikt svik. Det føltes som om hele hjerte skulle eksplodere i tusen biter. En intens sorg spredde seg i kroppen. Etter skolen dro hun til Svanesjøen. I lommen hadde Maria en kniv. Hun var ikke egentlig sikker på hvorfor hun hadde tatt den med. Det var bare en innskytelse. Så med sorgen tungt i hjerte, dro hun til Svanesjøen.


 

Fremme ved Svanesjøen satte hun seg på en stein. Vanligvis ville hun syntes den var kald, men Marias tanker var allerede langt vekke. Hun tenkte på livet. Uten Henrik betydde ikke livet noe lenger. Hun gledet seg aldri lenger til å gå på skolen. Hun gledet seg ikke lenger til å stå opp. For Maria var livet blitt likegyldig. Hun brydde seg ikke om noe lenger. Innerst inne ønsket hun bare å dø. Og nå hadde hun mistet Marita.

 

Vinden blåste i tretoppene. Høsten er tiden der alt dør, tenkte Maria stille. Hun kunne ikke la vær å tenke tanken. Med all denne smerten i hjerte, alle hun stolte på som hadde sviktet henne, ville hun ikke leve lenger. Det skremte henne, men tanken på døden fristet henne også. Maria hadde alltid vært tøff. Først tok hun mobilen, la den på bakken før hun tok en stor stein og knuste den.

 

Hun ville ikke at når de fant henne skulle gå inn på mobilen hennes og finne alle bildene av henne og Aleksander. I det siste hadde hun unngått å se på dem, men å slette de ville hun heller ikke.

 

Det føltes liksom ikke rett. Det var de eneste minnene hun hadde fra den tiden de var sammen. Mobilen kastet hun i vannet, med knust skjerm. Hånden hennes fomlet i lommen, før hun trakk opp en rød liten lommekniv.

Det siste hun hørte var sin egen skjelvende stemme si ”Jeg vil alltid elske deg Aleksander, vidt det. Du betydde alt for meg, uten deg vil jeg ikke leve.” Først kjærlighetssorgen over Aleksander, så den skremmende graviditeten og nå dette. Det ble for mye for henne. Hun kuttet pulsåren.

 

Kniven gikk inn i håndleddet hennes og blodet sprutet. Gradvis mistet hun bevisstheten. Det tok ikke mer enn knappe ti minutter før det bare lå en livløs kropp igjen, og minnet om en jente som hadde valgt å ta livet av seg i altfor ung alder.

Legg inn din oppgave!

Vi setter veldig stor pris på om dere gir en tekst til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!

Last opp stil