Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Følelsen av smerteSkriv ut Utskrift

Uoppnåelig kjærlighet som resulterer i fatale handlinger.

Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Nå satt hun der igjen. Slik som hun gjorde hver dag, rundt klokken åtte om kvelden. På den brune skinnsofaen, i den opplyste, optimistiske stuen. Det var da hun ikke orket å lyge mer ved å smile og le, slik som hun gjorde hele dagen, utenom akkurat disse to timene. Nei, ikke mer, aldri mer. Hun kunne kjenne tårene renne som sviende syre nedover kinnet. Følelsen av mord. Mord av alt godt inni deg. Hvert sekund kunne hun kjenne hjertets pumping slå gjennom kroppen som uendelige slag. Det skulle ta slutt, i kveld, skulle alt være over, alt skulle bli bra.

 

Foreldrene hennes hadde gått deres daglige to timers tur med hunden, og hun var alene hjemme. De to timene, var for henne, dagens sannhetstid, sannheten som hun ikke orket å holde inni seg lengre. Lenge hadde hun sett på den skarpe biffkniven på kjøkkenveggen. Så skarp, skinnende. Brøt så raskt gjennom, uten et eneste vindpust av en lyd. I dag holdt hun rundt den.  Hun følte på seg at det var alvor. Det var virkelig siste gangen hun kom til å se høstens vakre mørke, eller snøens vakre snøkrystaller dale så sakte ned i desember.  Men hun brydde seg egentlig ikke. Gledet seg faktisk til stål-enden skulle treffe hennes dunkende puls. Ingenting, virkelig ingenting gjorde så vondt, som det hun hadde inni seg. Det virket som et stort dyr som prøvde å klore seg ut av kroppen hennes. Det var så smertefullt. Hun tok hendene hardt om panna og tok tak i håret sitt. Tiden var inne nå, virkelig inne.

 

Det tok et sekund å se deg, et minutt å like deg og en time å bli kjent med deg. Men det vil ta en evighet å glemme deg. Tanken dundret som en tornado i hodet hennes, dekket av nøttebrunt, tykt hår. I elven ved barnehagen nedenfor huset hennes. Der stod hun. Følelsen av sviende iskulde for gjennom de bare føttene hennes. Elvene rente ofte raskt og med stor kraft om høsten. Tsunamiene av frost fòr gjennom huden, gjennom hver eneste nervecelle. Hun kunne ikke føle noe på beina nå. Forsiktig knakk knærne sammen som et ustabilt bygg ned i elvens ville bølger. Biffkniven var som stivnet fast i den høyre hånden hennes. Hun var så svak. Kunne ikke kontrollere ristingen og rykningen av hennes egen kropp. Elvevannet som hadde en temperatur på rundt frysepunket skar seg gjennom den bleke vinterhuden hennes som barberhøvler. Det var nesten ingen krefter igjen i henne nå. Likevel klarte hun med sin siste energi å bevege kniven skjelvende mot venstrearmen, bevegde den nærmere, nærmere. Hun kunne ikke engang føle kuttet over pulsåren. Det gikk så lett, så fort, så smertefritt. Et svakt smil lyste opp hennes skyggedekkede ansikt. Endelig tenkte hun, endelig.

 

De siste minuttene av hennes korte liv ble fylt av bilder, tanker. Hans pene smil, preget av et smalt underbitt. Det småkrøllete, lysebrune håret som skinte som verdens fineste silke. Hun kunne aldri glemme hans pene små, mørkebrune øyne, så dype, så mystiske. Gikk alltid med hettegensere, spesielt mange blå. Ja, han likte virkelig blåfarge. Men de lysebrune buksene han gikk med av og til, ja, de var sagt rett ut jævlig stygge. Hun måtte bare le hver gang hun så ham gå med dem. Le med sitt falske smil, som en slags maske som skjulte alt det vonde innvendig. Alle sommerfuglene som hopet seg opp i henne når hun så hans pene navn dukke opp på dataen eller når hun la merke til ham på skolen. Alle de drømmene hun har hatt, der hun fantaserte om en kveld med han, og hans søte stemme. Hun skulle så gjerne ønske de var ekte. At de myke kyssene fra hans smale lepper hadde vært ekte. Men hun orket ikke mer, i dag var det nok. I dag, forsvant alt vondt i henne, alt som har gnagd mer og mer innpå henne, helt til det nådde bristepunktet. Og i dag, var det endelig slutt.

 

Jeg kommer lenge til å like deg, jeg kommer lenge til å huske ditt vakre smil og dine pene øyne, men jeg kommer aldri, aldri til å glemme deg.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish