Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave


propaganda.net : Skole & Jobb
En følsom reaksjonSkriv ut Utskrift

Handler om en situasjon det er litt kleint å le i.

Skrevet på tentamen i 9. klasse.

Bokmål - NovelleForfatter:

Alt ble helt stille, ingen lagde en minste lyd. Noen satt å holdt tårene på plass, mens andre satt med store øyne og stirret i veggen. Legen gikk tilbake igjennom den lange korridoren og tilbake på kontoret.”Hvordan kunne Nadia være død!” tenkte jeg. Mamma startet med en gang å planlegge begravelsen, det var slik hun kunne tenke på noe annet. Plutselig helt ut av det blå starter Charlotte å gråte. Hun stopper ikke. Det blir verre å verre. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, hun ligger og spreller nede på gulvet. Jeg har aldri sett henne slik. Hun sparker å slår, skriker å hyler. ”Jævla hore, hvordan kan du virkelig tenke på begravelsen nå, hvordan kan dere være så rolige!” skrek Charlotte ut.

 

Det var første snøværsdag, alt var stille og fredelig. Alle hadde kledd på seg og var klar for skolen. Nadia var sur på en veninne og hadde i dag tenkt til å konfrontere henne med alt det dårlige hun hadde gjort. Charlotte hadde en prøve hun satt hele helgen å øvde på, kunne se på hele henne at hun var nervøs. Mamma skulle følge Axel til barnehagen og deretter til jobb. Ja, rett og slett en vanlig dag.

 

Dagen var snart omme og det var tid for middag. Alle satt seg rundt middagsbordet og begynte med å forsyne seg. I dag hadde Charlotte mye å snakke om. Hun er pratsom til vanlig, men nå var det virkelig mye snakking. ” I dag lissom så krasjet jeg i den hotte gutten, trodde jeg skulle dø altså ” fortalte Charlotte overbegeistret. Alle begynte å le, måten hun sa det på var bare frykelig morsomt. Ingen klarte å stoppe å le. Charlotte er den følsome, men heldigvis tok hun seg ikke nær av det slik hun pleier.

 

Nadia ble helt stille, det så ut som hele henne bare forsvant ut av kroppen. Telefonen ringte, men ingen gikk for å ta den. ”svarte ta den telefonen ” sa jeg å løp til telefonen. En mørk stemme var i den andre stemme som spurte om Nadia var tilstede. Jeg slengte på, og løp ut til spisebordet. ”ehm ehm, jeg tror Pål er utro” stammet Nadia gråtene. Jeg kjente blodet steg opp til hodet, jeg ble varm. Jeg ble rett og slett varm inni meg. Jeg følte sinnet krøp oppover kroppen helt fra beina og rett til hodet. Pål og Nadia var verdens beste par. Det var aldri noe galt med de. Når det handlet om de, så trodde alle at de ville gifte seg, få barn og dø sammen.

 

En svart bil sto utenfor, det var Pål sin. Vi så han løpe mot døren og da ringe på. Alle så på hverandre. Nadia gikk mot døren, hun så ut til å ikke ha sjel i kroppen. Gikk som en zombie, helt blek i ansikte og rød blanke øyne.
 ”vil du snakke med meg? ” sa Pål i det Nadia opnå døra. Vi så de gikk mot bilen og kjørte av gårde. Det ble stille i huset og alle gikk på rommene deres.

 

Det snødde mer, veiene har blitt mer glatte og det mørkna til. Klokka var kvart over tolv og ingen hadde sett Nadia. Mamma ringte til Nadia minst fjorten ganger og Pål minst syv ganger, men ingen av de tok telefonen.

 

Det var en uklar natt, men mye snø og mørket. Men siden hun pleier å være sent ute så satt vi oss alle ned i sofaen for å se på TV, det var jo en fredag. Igjen ringte telefonen og mamma gikk for å ta den. Vi fikk ikke vite noe, men bedskje om å løpe til bilen. Jeg var redd, kjøre ute i dette været og ikke visste jeg hvor vi skulle. Vi kom til sykehuset og mamma løp inn på akkutten. Verken jeg eller mine søsken visste hva som hadde skjedde eller hva vi skulle, men inners inne visste vi at det var Nadia det var noe galt med. Legen kom å møtte oss med den hvite lange frakken sin, helt stille. Jeg klarte ikke å fokusere for veggen og alt var hvitt, ble blendet av sykehuset. Klarte ikke å følge med på hva han sa, men etter den første setningen skjønte jeg alt. Jeg satt meg ned. Alt ble helt stille i hodet mitt.

 

Alt ble helt taus, ingen lagde en minste lyd. Noen satt å holdt tårene på plass, men andre satt med store øyne og stirret i veggen. Legen gikk tilbake igjennom den lange korridoren og tilbake på kontoret.”Hvordan kunne Nadia være død!” tenkte jeg. Mamma startet med en gang å planlegge begravelsen, det var slik hun kune tenke på noe annet. Plutselig helt ut av det blå, starter Charlotte å gråte. Hun stopper ikke. Det blir verre å verre. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, hun ligger og spreller nede på gulvet. Jeg har aldri sett henne slik. Hun sparker å slår, skriker og hyler. ”Jævla hore, hvordan kan du virkelig tenke på begravelsen nå, hvordan kan dere være så rolige?!” skrek Charlotte ut.

Dagen var kommet. Vi hadde pyntet oss i svarte kjoler og høye hæler. Dagen var dagen vi skulle hilse på både nye folk og gamle. Dagen alle skulle komme bort og si at de enten kondolerer eller hvor fantastisk Nadia var. Jeg var virkelig ikke klar for det. Vi satte oss på fremste rad, vi var nærmeste familie. Alle stirret, stirret på oss, syntes synd på oss. Presten begynte å prate, Charlott begynte å gråte og kirsten sto rett foran oss. Tiden var inne, jeg skulle snakke om Nadia. Mamma hadde gjort det som den snødronninga, Charlott klarte det ikke og presten hadde sagt noe. Lille meg måtte opp dit og snakke om min søster og bestevenn. Tanken skremte vannet av meg, og jeg hadde bare lyst til å gå på do å kaste opp.

 

Jeg gikk opp til talestolen, la papiret ned.

 

” kjære Nadia du har vært en virkelig god venn, søster og en støttespiller for meg.” sa jeg. Jeg begynte på neste setning men i det jeg skulle si rampete, krøp jeg sammen i latter. Har aldri ledd så mye i mitt liv. Aldri har jeg opplevd at en setning eller en situasjon kunne være så morsom. Alle ble helt stille og folk så rart på meg, noe jeg ikke la merke til. Jeg lo lenge, eller tiden gikk stille. Etter et par minutter fikk jeg et stukk i brystet, akkurat som noen skulle stukket meg ned med en kniv. Det svartnet for meg.

 

Jeg ble liggende i senga i flere dager etterpå, liggende å tenke på alt som hadde skjedd. Jeg følte meg så dum. Jeg skratt lo i min egen søsters begravelse. Kunne tenke meg hva de andre syntes om meg nå. Mamma forteller meg at det var en reaksjon, men føler meg så teit. Har bare lyst til å snu tiden tilbake, ingen utroskap, ingen bil, ingen død, ingen begravelse og heller ingen latter. Jeg føler meg tom, rett og slett tom. Jeg har aldri lyst til å le offentlig igjen.


Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish