Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Skulle bare være morsomtSkriv ut Utskrift

Denne fortellingen med novellepreg handler om en spøk, som får en annen vri enn det som var meningen.

Skrevet i 10. klasse.

Bokmål - FortellingForfatter:



Pulsen min økte og økte for vært skritt vi tok mot bilen, som skulle føre Kari til noe hun ALDRI ville glemme. Mens vi satt i bilen fikk jeg en underlig følelse, en følelse som om noe skulle være galt eller feil, for meg. Kari bare flirte der hun satt og ventet på overraskelsen. Det var Tim og Steinar som satt fremst i bilen, mens jeg alltid måtte sitte bakerst med Kari og Anikken.

 

Kari var den som alltid satt i midten å det var alltid jeg og Anikken på vær sin side.

 

Plutselig stopper vi, vi drar Kari ut på den ene siden. Alle gir henne en klem, og drar henne oppover mot overraskelsen. Vi stopper og tar av henne bindet for øynene, mens vi tar frem nøkkelen og lar de dingle foran ansiktet. Gleden i ansiktet hennes stråler ut, Jeg får med meg noe av ordene hun roper ut: Hvorfor? Hvordan?

 

 

Snøen daler ned over oss. Oss som var vennegjengen ingen kunne øderlegge. Vi hadde vært venner siden barnehagen. Og hvem vet hvor lenge det var siden? Vi var på vei opp mot huset til Kari. Hun var den eneste som var flyttet for seg selv. Vi andre var bare heimfødinger sa hun ofte. Det var i bunn og grunn rart og forventa at en gjeng ungdommer i 18 års alderen skulle flytte hjemmefra, når ingen av oss hadde jobb. Jeg ble ofte kalt pysa, selv om mitt egentlige navn var Thomas. Vi er en gjeng på fem stykk, to jenter og tre gutter. Hvis du spør de andre i gjengen vil de sikkert si tre jenter og to gutter. Men for søren, jeg er ingen jente. Kanskje jeg av og til kan være en pyse, men er det egentlig lurte og røyke? Hoppe fra høye bakketopper eller og lage hjemmebrent?

 

Det var bare 3 dager til bursdagen til Kari. Vi andre i gjengen hadde lovet henne en stor overraskelse. Kari dro hjem til seg selv mens vi andre forsetter bortover til meg. Det var fredag og derfor var ingen av foreldrene mine hjemme, de sa meg aldri hvor de skulle på fredagene men egentlig så brydde jeg meg ikke så veldig mye.

 

Da vi vare inne hos meg begynte vi og planlegge overraskelsen til Kari. Vi kom på mange sprøe ideer. Men den verste var den jeg som kom på. Den lød som følger at vi skulle spøke noe veldig med Kari.

 

Gleden i ansiktet hennes strålet, da vi sto foran hytten. Dette er den tingen i verden som Kari ønsket seg mest av alt. Mer enn en splitter ny bil, mer enn alt i verden. Hun griper etter nøklene og springer inn. Mens vi andre bare blir stående utenfor. Så forandres ansiktet hennes helt, og ser ut som et stort spørsmåls tegn. ”hvorfor blir ikke dere med inn” kommer det fra henne. Vi svarer alle på likt, ”ehh. Vi må og hente noen greier, mmm du vet, vi har en til overraskelse, ehh bare vent her vi er tilbake før det blir natt, ehh, jaa snakkes” Vi kaver oss igjennom snøen nedover til bilen.

 

Vi kaster oss inn i bilen og det føles som om vi flyktet fra noen sultne hunder, som spiste mennesker.

 

Tim satte bilen i revers og kjørte for full pinne mot byen. Da vi nesten var fremme i byen begynte vi alle og flire i kor. Klokken ble 22 før vi kom oss ned til byen. Tim kjørte alle hjemme en etter en og selvfølgelig var jeg den siste som ble kastet av. Vi så på hverandre og flirte lurt. Da jeg gikk de siste meterne bort til huset, mens dalte det ned store snøkorn. Når jeg kom i døren, og så ut hadde jeg to tanker i hodet. Skal tro hvordan Kari har det? og Hvorfor snør det?

 

 

Snøen daler ned over oss. Oss som var vennegjengen ingen kunne øderlegge. Vi hadde vært venner siden barnehagen. Og hvem vet hvor lenge det var siden? Vi gikk opp mot huset mitt.

Det var jeg som hadde betalt det. Jeg var faktisk den eneste som hadde flyttet hjemmefra. Jeg syntes faktisk at når man ble 18 år så var det på tide og flytte for seg selv. Vi var en vennegjeng på 5 stykker, Men det var Thomas som jeg var best kjent med. Jeg brukte ofte å kalle han pysa, selv om han egentlig het Thomas. Hvis du hadde sett oss på gata så ville du sakt at vi var 2 jente og 3 gutter, men hvis du kjente oss uten at du hadde sett oss ville du sakt 2 gutter og 3 jenter. Thomas var egentlig ei stor pingle, han nektet og røyke, drikke eller noe, som var naturlig for oss 18 åringer

 

Jeg gledet meg så inderlig mye til bursdagen min som bare var om 3 dager. De andre i gjengen hadde lovet at de hadde en stor overraskelse til meg. Jeg dro hjem mens de andre dro til pysa.

 

Pulsen min økte og økte for vært skritt vi tok mot bilen, som skulle føre meg til min store overraskelse, som de sa jeg ALDRI ville glemme. Jeg så ingen ting da jeg ble ført inn i bilen, og en lite sekund trodde jeg kanskje de skulle drepe meg, men det var bare absurd. En ting jeg viste der jeg satt i bilen som en blind apekatt, var at det var Tim og Steinar satt fremst, og at jeg satt attmed Anniken og pysa.

 

Plutselig bråstopper bilen og jeg blir dratt ut på en ene siden, plutselig kjenner jeg et varmt ansikt mot mitt. Jeg blir dratt bort fra bilen og ut i masse snø og tanken på og bli drept er der igjen, men forsvinner like raskt som sist gang. Med ett stopper vi og det som var foran øynene mine blir revet bort. Det første jeg ser når jeg åpner øyene mine er en nøkkelnipe med 1 nøkkel til. Først roper Hvorfor? Hvordan? en reaksjon fyrer handen min opp og tar nøklene, stikker de inn i nøkkelhullet så hører jeg et klikk, detter nærmest flyr jeg bort fra snøen og inn i hytta. Da jeg er halvveis inne i hytten snur jeg meg og lurer svært på hvorfor de ikke kommer inn. De har sikkert snø opp til knærne og fryser sikkert. Det eneste som kommer ut av munnen min er: ”hvorfor blir ikke dere med inn” og jeg får et svar som virker svært rart, og de svarer også i et slakts kor: ”ehh. Vi må og hente noen greier, mm du vet, vi har en til overraskelse, ehh bare vent her vi er tilbake før det blir natt, ehh, jaa snakkes” Så begynner de og springe mot bilen i den tykke snøen og nesten hopper inn i bilen

 

Jeg ser på klokka 21.48 og ingen tegn til pysa og de andre. Jeg tar opp iphonen min og prøver og ringe Tim, har nemlig de alle på hurtig tast. Autosvareren sier: ”intet singal” jeg avbryter og ser på telefonen, ingen streker. Jeg mister hele telefonen i bakken og den blir knust i flere biter. Jeg går bort til et av de knuste speilene og ser på seg selv. Når jeg står der og betrakter meg selv, ser jeg ut som et stort nervevrak. Når jeg står og betrakter meg selv tenker jeg for tredje gang i dag at: ” hva om jeg dør? Denne gangen blir ikke tanken borte, den blir værende, så jeg går og legger meg på soverommet.

 

 

Øynene mine glir opp, og et redd ansikt kommer frem. HVA OM KARI ER DØD?

 

Jeg griper etter mobilen min og holder inne 6, og en dame i røret sier: ”denne personen er ikke tilgjengelig for øyeblikket, prøv igjen senere” Jeg avbryter anropet i full panikk og ringer Anniken ”denne personen er ikke tilgjengelig for øyeblikket, prøv igjen senere” kvalmen begynner og presse seg oppover halsen.

 

Jeg våkner med at hendene mine er full slim og noe annet gørr, og jeg husker med en gang drømmen, jeg springer bort til badet, vasker hendene og griper telefonen: 99267164 ”denne personen er ikke tilgjengelig for øyeblikket, prøv igjen senere” et nytt oppkast kommer og jeg springer for å vaske hendene. 48174814 *pipp* kvalmen trekker seg tilbake når Anniken svarer.

- ”hallo” sier hun

- ”hjelp, vi må opp til Kari det haster, jeg får ikke tak i henne på mobil!”

- ”slapp nå av pysa, dette er jo hvorfor vi kaller deg pysa. Vi drar oppover ditt litt senere i dag, skal bare ringe de andre”

- Anniken legger på, og bare summetonen kommer tilbake

 

2 timer senere kommer Tim innom. Jeg springer bort til bilen og kaster meg i baksettet. For en gangs skyld tar Tim det virkelig med ro på veiene, vanelig vis ligger vi godt over fartsgrensa, mens nå, nå føles det ut som vi bare triller fremmover.

Plutselig stopper vi, jeg våkner brått opp.

- ”Hvorfor stopper vi Tim?” spør jeg raskt med skjelv i stemmen.

- ”ser du det ikke? Vi kan ikke kjøre opp på fjellet, de har blokkert veien”

- ”hva skal vi gjøre?” spør jeg med en skjelvende stemme

- ”vi må bare vente på en brøytebil” svarer Steinar rolig.

Timene går ……

 

 

Jeg våkner brått, det er helt mørkt, og uansett hvor jeg beveger øynene mine er det like svart.

Jeg kjenner på nattbordet, og finner frem noen fyrstikker. Etter jeg har prøv nesten 20 ganger så får jeg fyr og jeg ser jeg rundt og får tent på 1 av lysene som står midt på bordet. Og ser mot vinduene, intet lyst, jeg går mot vinduet og sett lyset nært inntil og da ser jeg det SNØ. Jeg springer mot døren, og prøver å åpne den, men den rikker seg ikke. Svetten renner nedover ryggen min, og jeg begynner med en gang og lete etter radioen for og prøve og finne noe god musikk og hør på. Jeg gjetter bare på en frekvens og der kommer akkurat nyhetene.

 

”Stort snøfall på fjellene rundt Mosjøen området, har ført til full panikk. Alle veiene er sperret av, og rednings mannskap er på saken. Det er flere hus og hytter i området, men det er uvist om finnes det folk i dem.”

Jeg ser opp mot klokken: tikk takk, tikk takk, tikk takk…..

 

 

Jeg lener meg over skulderen til Tim for å se hva klokken er: 17.22

Plutselig begynner Tim og rygge bilen, jeg forstår ingen ting og en klump i halsen kommer.

”kor i faen skal du!” roper jeg fortvilt

”nei, kor du tror Thomas! vi kan ikke sitt her og frys oss i hjel”

”Vi skal dra hit i morgen, rednings mannskap har sikkert ryddet veien da”

 

Mens vi kjører ned mot byen, føler jeg en smerte som jeg aldri har følt før, en smerte som er verre en ALT annet. En følelse av være å maktesløs, og være fortvilet over og ikke kan hjelpe andre, når det er DIN feil.

 

 

Tikk takk, tikk takk. Jeg ser mot klokken, kvart på åtte. Stearinen er nesten oppbrukt, og jeg bestemmer meg for og blåse det ut slik at jeg hadde noe igjen. Jeg går bortover til radioen, og slår opp lyden,

”hjelpemannskapet, måtte for litt siden gi opp og prøve og komme seg frem til hyttene. Snøen daler ned, og metrologgene sier at snøværet vil forsette, en stund til”

En fortvilelse brer seg i kroppen, lysten på å gi opp.

 

 

Jeg våkner brått opp, klokken er litt over 11, og jeg ringer til Tim og de andre. De drar dit opp, men veien er ikke ryddet. Og en nervøs stemning bygger seg opp. Og etter 1 time brister det totalt og et raseri bryter ut hos Tim

”din forbanna dust, Thomas! Det var din ide! Vis du bare hadde holdt kjeft” Roper nesten Tim ut.

”Det er ikke bare min feil, det er alle sin feil” svarer jeg like skarpt

”typisk deg Thomas, den som har skylda har skylda, ALT er din feil” roper Tim ut, men blir raskt stille da han tenker over hva han har sakt.

 

Alle er hjemme hos Thomas den kvelden, for å ha et møte om hva de skal gjør. Moren sitter i stuen og ser på tv. Mens de er på kjøkkenet. Plutselig hører alle:

”veiene opp til Børgefjell er nå åpnet og er klar for gjennomkjøring”

 

Vi bare ser på hverandre og springer alt vi greier ut og bortover til bilen, og nå er Tim som før. Han presser bilen opp i 160 km/h på den is glatte veien, men likevel føltes det ut som et år før vi kom oss opp til der vi hadde stått før i dag.

 

En tanke slo ned i hodet mitt, kanskje dette er lykkedagen til Kari? Kanskje bursdager gir enn lykke?

 

Tim kjører som en tulling de siste kilometrene. Og vi kaster oss ut av bilen da vi er fremme. Vi tar alle vår spade og begynner og grave, men med vert spadetak føltes som en endeløs kamp. Plutselig kommer en gravemaskin på vei og stopper og hjelper oss. Etter 1 time kommer de seg inn til Kari.

 

Klokken min ringer på telefonen klokken er 00.00 nå er på tide å legge seg. Ingen av oss får opp døren. Så gravemaskinen nesten knuser hyttas inngang. Og vi alle stormer inn og begynner og synge bursdags sagen i kor, men ingen av oss får øye på henne så springer inn soverommet. Vi ser ingen tegn til Kari og jeg begynner og føle meg svimmel. Så snur vi oss og ser en lapp hengene der.

 

Til min gode venner

Fant bare denne lappen så får ikke så mye plass, men det er en del ting jeg vil si:

Tusen takk Tim for alle plassene du har kjørt oss.

Tusen takk Anniken For at du er den du er.

Tusen takk Steinar for at du er alltid så rolig.

Tusen takk Pysa for at du er min beste jente venn, haha jeg kunne ikke dy meg.

 

Tusen takk for denne gaven, dere viste virkelig hva jeg ønsket meg.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish