Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Jeg hører ikke til herSkriv ut Utskrift
Kort novelle om å vokse opp og gi slipp på barndommen.
Bokmål - NovelleForfatter: Anonym



Jeg vet jo at jeg må vokse opp en dag. Bli eldre. Men hva om jeg vokser fortere utvendig enn jeg gjør innvendig? Hva hvis tankene mine, meningene mine og følelsene mine henger igjen? Henger igjen i det trygge som ikke lenger er mitt, men som jeg måtte dra fra?

 

Det er lang kø inn til Oslo på en mandags morgen. Det regner, selv om damen på tv sa at det var meldt null millimeter nedbør. Jeg tok ikke engang med paraply. Typisk. Det hadde snødd for et par dager siden, men det lille som kom har regnet hvisket ut og erstattet med et grått landskap. Jo nærmere Oslo vi kommer, jo mindre av alt det grønne blir det og mer av de tunge, triste og grå bygningene. Jeg snur meg og ser på han ved siden av meg. Han sover og han har munnen åpen. Han snorker. Jeg snur meg igjen og lukker øynene.

 

Du pleide ikke å snorke når du sov, men du skar tenner. Jeg husker så godt at jeg våknet opp og hørte at du gjorde det, jeg fikk ikke sove igjen etter det. Nå savner jeg den lyden. Du var så god, men du hører ikke til hvor jeg er nå. Du er på en måte ikke i min verden lenger. Du er fra den trygge tiden.

Jeg angrer på at jeg kastet den bort, at jeg vokste opp så fort og ikke tok meg tid til å være barn. Nyte livets gleder. Nyte tiden med deg, min venn.

 

”Kan jeg komme forbi?”

Mannen som snorket ser på meg. Vi er på Furuset. Jeg reiser meg og smiler skjevt. Han ser litt sur ut, men så smiler han og går forbi meg, ned mellom alle setene og ut døren. Også blir han borte. Klokken er ti på åtte og bussen er snart fremme. Jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å gå av bussen og inn i byen.

 

De få trærne som er å finne langs E6 nærme Oslo suser nå forbi oss. De får sakte men sikkert mer og mer snø på seg og jeg danner meg bilder. Det er du og jeg som går på ski sammen, vi prater og skriker om hverandre. I nedoverbakkene slikker den kalde vinden ansiktene våres og naturen rundt oss blir bare konturer så fort som det går. Du mister balansen og kjører inn i meg og de korte beina våre går inn i hverandre og vi detter. Vi ler så vi gråter. Jeg husker latteren din, så barnlig og søt. Du klukket mer enn du lo, for det var din latter. Klukket litt som bekker gjør om våren når vinteren endelig har sluppet taket og snøen begynner å smelte. Det minner meg om den våren vi skulle bade ute i regnet. Jeg hadde slått opp paraplyen min, tatt på meg de alt for store støvlene til mamma og løp alt de korte barnebeina mine kunne klare bort til deg. Da jeg hadde klart å komme meg bort til deg hadde regnet stoppet og du var blitt syk. Så jeg tuslet hjem med de alt for store støvlene og paraplyen slepende langs bakken. Det var vel den aller største nedturen på veldig lenge. Men selvfølgelig, det gikk raskt over slik som veldig mye annet.

 

Trærne forsvinner idet vi kjører inn på holdeplassen og bussen stopper. Det er så vidt jeg registrerer at jeg er alene når bussen svinger ut på E6’en igjen. Jeg ser rundt meg og kjenner med ett en tomhet som griper rundt meg. Det er bare ikke før nå at jeg lagt merke til den. For når jeg kjenner etter har den vært der en god stund. Jeg setter øreproppene i ørene og setter på det første som kommer. Kanskje det hjelper å stenge seg litt inne. La verden gå sin gang på egen hånd.

 

”Jeg synes det er litt trist, for vi var en gang bestevenner. Men du har blitt til en jeg nesten ikke kjenner lenger”, synger Erik og Kriss. Kanskje musikk var en litt dårlig idé allikevel. Jeg sukker og ser ut i det triste morgenregnet som faller. Det ser ut som tårer som renner nedover de møkkete bussrutene og vasker bort alle spor etter en tør sommer med støv fra landeveien.

 

Du og jeg tok denne bussen enda lenger ut på landet en gang. Husker du det? Vi hadde snakket om det lenge, men det var jo så typisk oss å legge mange store planer og aldri gjennomføre dem, for vi fant på så mye annet mens vi planla. Vi kom nå oss av gårde da. Pakket badetøy, smurte matpakke og lagde boller. Vi hadde tatt oss god tid den morgenen, men som vanlig endte det med at vi måtte løpe for å rekke den eneste bussen som gikk en helg midt i sommerferien.

 

Bussen er nesten fremme nå, men jeg har fremdeles langt igjen. Jeg klarer ikke slippe taket i deg og det trygge. Jeg er ikke eldre enn jeg var, og jeg er så sikker på at det blir jeg ikke heller. Hvorfor var det ingen som fortalte meg veldig tidlig at du kommer til å savne dette. Du kommer til å lengte etter disse øyeblikkene i livet der du kan leve i nuet og du slipper på å tenke på alle konsekvensene. Hvorfor tok jeg alt så seriøst? Hvorfor lo jeg ikke mer enn det jeg gjorde? Sminke, gutter, klær og hår, dette kom alt for tidlig. I 6.klasse startet det. Jeg var fremdeles et barn, og det er jeg enda. Jeg er ikke klar for å gi slipp på barnet i meg, ikke enda.

 

Høyttalerne spraker og jeg skvetter litt.

”Neste holdeplass er”, så holdes mannestemmen litt igjen før han fortsetter: ”Oslo Bussterminal!”

Jeg lukker øynene. Kanskje det bare er en drøm og når jeg våkner så går jeg med alt for store gummistøvler på korte barnebein og en paraply i hånden, smilende og på vei til min beste venn. Men sånn er det ikke. Jeg lever ikke i en drøm lenger for nå stopper bussen og når jeg åpner øynene så står den utenfor terminalen og bussjåføren venter på at den aller siste passasjeren skal gå av. Jeg trekker pusten, tar med meg vesken min og klyver ut av setet. Med tunge skritt går jeg mot døren. Jeg skal ikke være dramatisk og si den ser ut som et digert gap som kommer til å sluke meg levende, men det føltes slik.

 

Jeg går over brua til Oslo S og vet ikke helt hvor jeg er på vei hen. Plutselig kjenner jeg at noe varmer litt forsiktig i nakken min. Jeg snur meg og ser at sola skinner. Sola som ikke har vært fremme på flere dager, skinner nå på meg. Jeg ser rundt meg og folk som går forbi smiler. Jeg kan ikke annet enn å smile det dumme, skjeve smilet mitt tilbake, litt usikker på hva som skjer. Men jeg fortsetter å gå bortover brua og ned på Jernbanetorget for å vente på neste buss. Jeg ser at ei jente fra klassen også venter på bussen. Hun sitter på benken under taket og jeg steller meg litt unna. Vi prater lite sammen fordi hun er litt overlegen også er jeg vel heller ikke av den typen som folk legger så godt merke til. Hun ser på meg, jeg er på vei til å se bort i det jeg ser at hun smiler. Jeg snur meg for å se om det er noen bak meg, men nei, det er ingen. Jeg prøver å smile tilbake, men jeg tror ikke det var et så veldig vellykket smil. Så reiser hun seg og kommer bort til meg, fremdeles med et smil om munnen.

”Hei”, sier hun.

”Hei”, sier jeg og ser beskjedent ned i bakken. Jeg blir fort veldig opptatt med et papir som ligger der. Mer sier hun ikke, heller ikke jeg, men vi holder smilet. Bussen kommer og vi går på. Jeg til den ene enden og hun til den andre. Jeg smiler enda.

 

Bussen stopper og flere elever går av. Jeg er som en liten maur, liten og usynelig, men allikevel er jeg en viktig del av noe større. Jeg smiler.

 

Jeg er kanskje litt tregere enn dem, men jeg kommer meg etter og er snart på vei inn på skolen. Der inne venter nye minner, nye fantasier, ny lærdom, nytt håp og ikke minst; nye muligheter og nye mennesker.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish