Startside
Sjangere

Oppgaver og stiler



Laste opp stil
Legg inn din oppgave!
Jeg setter veldig stor pris på om dere gir et bidrag til denne siden, uansett sjanger eller språk. Alt fra større prosjekter til små tekster. Bare slik kan skolesiden bli bedre!
Legg inn oppgave



propaganda.net : Skole & Jobb
Dødelig ensomSkriv ut Utskrift

Handler om en mann som får besøk av en mystisk person.

Karakter: 6

Bokmål - NovelleForfatter:



Jeg ser meg selv i ansiktet; stirrer øynene i senk. Ser ingenting, bare mørke og håpløshet. Speilene rundt meg står i en sirkel, og skaper en illusjonom at det er flere av meg, men når de kopierer bevegelesene mine – til alle tider – ødelegges illusjonen så smått. Jeg stirrer på meg selv igjen, hilser høflig, snakker litt smått om været. Kulden er et ganske interresant tema. Men når jeg snakker med meg selv blir det ikke så interresant lenger, for jeg vet hva jeg kommer til å svare på om jeg spør et spørsmål.

 

Etter å ha snakket litt til hvert speilbilde setter jeg meg ned i den grønne, nedslitte, lenestolen som står i sentrum av sirkelen av speil. Jeg betrakter stuen min. Det er ikke ofte jeg gjør det. Som regel når jeg setter meg ned i stolen er det for å sove, men ikke denne gangen. Jeg oppdager etter hvert at det begynner å bli ganske kaldt. Jeg sjekker i peisen, og ser at det knapt er flammer der. Det er ikke noe ved i vednettet.

 

Jeg går ut i vindfanget og tar på meg skoene og en jakke. Idet jeg tar i dørklinken slår det utenfra. Hjertet mitt hopper over et slag. Det er noen utenfor, og jeg aner ikke hvem det er. Ingen med vettet i behold ville beveget seg ut i denne kulden, på denne tiden av døgnet. Jeg er svært skeptisk til å åpne døren. Vil egentlig bare gå tilbake til stuen og gjemme meg til personen utenfor har gått. Innstinktet mitt sier dog at jeg bør åpne døren. For alt jeg vet kan det være en mann på dødens rand. Jeg tar små skritt mot døren, kjenner at jeg skjelver veldig. Dørklinken er hardere å åpne enn før. Kulden slår hardt imot meg idet jeg åpner døren og gløtter ut. Personen som står utenfor er en mann i 30-årene. Bekledningen hans er heller sjaber: ikke av den type man vil bruke på en vinternatt som denne. “Hva gjør De ute i denne kulden? De vet vel at det er 34 minusgrader?” Mannen nikker, og sier: “Det er ganske kaldt, ja. Men jeg har vært ute en vinternatt før. De tror vel ikke jeg kan komme inn? Jeg har et nett med ved om De trenger det.”

 

Jeg tenker over situasjonen, og bestemmer meg for at det er greit. Han virker som en grei kar, minner litt om meg selv. Jeg ber ham gå inn og ta av seg jakken, men han har ikke på noe. Det virker ikke som han bryr seg, ei heller at han er spesielt kald, til tross for at han nettopp hadde vært ute. “Jeg kan ta vednettet, om De vil.” Mannen nikker vagt og gir meg nettet. Nettet er veldig lett, som om det er luft i, og ikke ved. Jeg viser mannen veien inn til stuen. Han reagerer ikke på at det er en sirkel av speil i midten av rommet. Det første han gjør er å sette seg ned i den grønne stolen og lene hodet bakover. “Det er bare å bruke så mye ved du vil,” sier han. Jeg tar en kubbe og hiver inn i peisen. Det virker ikke som det gjør så mye utslag. Jeg funderer ikke videre over det, og går ut i vindfanget for å hente en stol. En jakke jeg ikke har sett før henger på en knagg. Jeg gnir meg i øynene og jakken forsvinner. Jeg er nok bare trett.

 

Inne på stua ser jeg at mannen har sovnet. Jeg lister meg inn med stolen og setter den rolig på gulvet, så jeg ikke vekker han. Stolen jeg tok fram er ikke på nær så god å sitte i som den andre, men den fungerer. Idet jeg setter meg ned er det som om all energien min blir tatt ut av meg. Øynene mine blir blytunge og hjernen kobler helt ut. Jeg sovner etter få sekunder.

 

Når jeg våkner opp er alt rundt meg hvit. Speilene er ikke å se lenger. All form for følelse i kroppen er borte. Mannen sitter ikke lenger i stolen. Jeg er forvirret. Svært forvirret. Plutselig blir jeg tappet på skulderen. Jeg snur meg og ser mannen. Han stirrer inn i øynene mine. Jeg ser ingenting, bare mørke og håpløshet. Jeg møter meg selv i døra. Det er da jeg innser at det aldri var noen mann, men at det var hjernen som lurte meg. Jeg hivde aldri inn ved på peisen, for det var ikke noe ved, ikke noe mann. Alt var fantasien min som løp løpsk. Ensomheten min hadde drevet meg til vannvid uten at jeg visste det. Jeg sovnet stille inn. Kulden drepte meg. Jeg drepte meg selv; døren ble aldri lukket. Alt jeg kunne gjøre var å dø. Men det var like greit. Jeg hadde ingen som brydde seg om meg, ingenting av verdi. Jeg var verdiløs. Bare enda et sandkorn på en endeløs strand. Jeg var glad for at det endte som det gjorde.




annonse
Kontakt oss  

© 2007 Mathisen IT Consult AS. All rights reserved.
Ansvarlig utgiver Mathisen IT Consult AS
Publiseringsløsning: SRM Publish